Berlinalen 2015

Berlinalen 2015

Filmkollisjoner som skaper fryd og forferdelse – en dialog om Berlinalen 2015, del 2

Montages-redaktørene Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen diskuterer Berlinalen i dialog-baserte artikler – her kan dere lese første del; nedenfor følger del 2.

*

Lars Ole: Nå som festivalen er overstått, kan vi begynne å trekke noen linjer mellom de ulike filmene vi har sett. Har du gjort deg noen tanker om hva som kjennetegnet Berlinalen 2015?

Karsten: Min første tanke er vel først og fremst en magefølelse: dette var en god festival. Vi har sett et par enestående og 5-6 veldig gode filmer. Alt i alt er det er en god fangst. Med det sagt, er det jo alltid sånn at festivaler skaper uventede kollisjoner og slektskap mellom filmer som ellers neppe ville ha “møttes” i vår bevissthet. Vi opplevde mange “ufrivillige” double bills underveis, og det har vært med både fryd og forferdelse vi har gjort disse koblingene. Som for eksempel møtet mellom de to (helt sikkert fascinerende) historiske personlighetene som utgjorde kildematerialet til de to (dessverre helt håpløse) rollefigurene som Juliette Binoche og Nicole Kidman med inderlighet og de beste intensjoner har gitt et slags kalkun-aktig filmhistorisk liv i Nobody Wants the Night og Queen of the Desert [hør podkasten om disse]. Godeste James Franco må jo også nevnes; han var å finne i hele tre filmer under festivalen, og det var lite å glede seg over i dette konstante “nærværet” av Franco.

LO: James Franco, ja. Han er et lite sirkus i seg selv. Det begynner å vokse en viss humor ut av at han medvirker i et utall filmer på hver eneste internasjonale filmfestival de siste årene, enten foran eller bak kameraet. Fra utsiden synes den kreative energien hans ustoppelig, men ved nærmere øyesyn virker det som om arbeidet hans hovedsakelig består i å ta seg en blås, la ting fare, zzz-e seg gjennom “kunsten & livet”. I Queen of the Desert er han en anakronisme, i fullstendig kollisjon med fiksjonsuniverset; her er Francos look og selve castingen hovedproblemet.

Det er imidlertid ikke tilfellet i Wim WendersEvery Thing Will Be Fine, der Franco egentlig kan passe godt inn, men skusler bort muligheten til å skape en kjøttfull rollefigur. En skuespiller med tyngde kunne bidratt til å gi den kioskroman-aktige fortellingen en viss følelse av substans; i stedet virker Franco uinntagelig, som om han blokkerer seg mot regien, ved å dyrke sitt mysende marihuana-blikk, brede glis og apatiske toneleie. I kombinasjon med Wenders bruk av 3D, som forsøker å dra oss inn – til vi kjenner filmluftens virvlende partikler kile oss i ansiktet – oppstår en sur klang. Jeg klarte aldri å leve meg inn i Every Thing Will Be Fine.

K: Nei, ikke jeg heller. Det var en flat og ubevegelig film, dessverre. Jeg likte selve historien i Bjørn Olaf Johannesens manus best – så kanskje er disse kioskroman-kvalitetene noe jeg bør begynne å oppsøke som en guilty pleasure? Jeg husker fra fjorårets Cannes-festival at jeg hadde noe av den samme svakheten for historien i Atom Egoyans ellers forglemmelige krimfilm The Captive.

Uansett, disse kalkunene og Francos søvngjengeri klarte ikke å legge en demper på gleden over de virkelig gode filmene. Etter at rusen fra Patricio Guzmán og Terrence Malicks mesterverker hadde lagt seg, følte jeg at andre halvdel av festivalen åpnet seg mer opp. Vi fikk blant annet sett den utsøkte svenske filmen Min lilla syster, som allerede er sikret norsk kinodistribusjon, og må regnes blant høydepunktene. To vidt forskjellige filmer om filmskapere gjorde også positivt inntrykk; Christian Braad Thomsens personlige og kloke Fassbinder-dokumentar i den ene enden, og Peter Greenaways sprelske og underholdende fantasi om Sergei Eistenstein på besøk i Mexico [hør podkasten] i den helt andre enden. Alle disse tre filmene gikk under radaren min i forkant av festivalen, men står igjen som gledelige lyspunkter.

«Fassbinder – To Love Without Demands»
«Fassbinder – To Love Without Demands»

LO: Danske Christian Braad Thomsen er en av Danmarks mest eminente filmformidlere, og står bak en rekke bøker der han generøst deler spennende og ofte vakre tanker om film. Ikke minst har Thomsen skrevet mye om Fassbinder, hans nære venn og store favoritt. Denne nye dokumentaren, Fassbinder – To Love Without Demands, er inndelt i en rekke kapitler som fokuserer på ulike sider ved Fassbinders personlighet og kunsterskap, og ikke minst hvordan mannen, filmene og de mange relasjonene fløt sammen til en slags eksplosiv kultbevegelse. Særlig ett intervju står sentralt, der Thomsen møter en tydelig utmattet, arbeidsnarkoman Fassbinder under et opphold i Cannes på begynnelsen av syttitallet.

K: Et intervju Thomsen i etterkant visstnok hverken hørte gjennom selv eller fremkalte filmmaterialet fra, før flere tiår senere, da han påbegynte arbeidet med denne dokumentaren. Thomsen fryktet at Fassbinder fremstod som en skygge av seg selv i intervjuet, men når han nå endelig henter det frem for første gang i denne nye filmen, er opplevelsen for oss tilskuere tvert imot at utmattelsen bringer ut en nedtonet sårbarhet og åpenhet hos Fassbinder som mange mer flamboyante intervjuer ikke kan nå inn til. Kombinert med Thomsens vilje til å være personlig i sitt portrett av Fassbinder, blir filmen både medrivende og interessant i sin formidling. Og man får umiddelbart lyst til å se Fassbinder-filmer.

LO: Når Fassbinder har slipet seg helt ned, er det essensen som gjenstår. Thomsens tålmodighet på den andre siden av kameraet, får Cannes-intervjuet til å ligne et skriftemål. Fassbinder – To Love Without Demands vil sikkert ende opp som bonusmateriale på fremtidige videoutgivelser, men den fortjener å gjøres tilgjengelig på kino for et dedikert publikum – kanskje Cinemateket kunne hentet denne til Norge, og klinket til med en retrospektiv i samme slengen?

K: Ja, det ville gitt en utmerket presentasjon av både dokumentaren og ikke minst Fassbinder.

«Min lilla syster»
«Min lilla syster»

LO: Den svenske filmen Min lilla syster må sies å være festivalens store overraskelse. Amy Deasismont (bedre kjent som Amy Diamond) er en av Skandinavias mest egenartede og undervurderte popvokalister, og gjør sin første filmrolle som den spiseforstyrrede kunstløper-spiren Katja. For uerfarne skuespillere er det enkelt å gestalte denne typen rollefigurer – som gjennomgår mange voldsomme følelsesutbrudd i løpet av fortellingen – som anpustent hysteriske. Deasismont finner imidlertid en helt riktig balanse, og gir ungdommer som føler seg verdiløse et uttrykksfullt ansikt de kan speile seg i. Det er imponerende gjort.

Samspillet mellom henne og Rebecka Josephson, er filmens hjerte. Sistnevnte er virkelig et funn i hovedrollen som Katjas lillesøster Stella. Hun er på full fart inn i puberteten, og ser opp til sin talentfulle storesøster, som på en passiv-aggressiv måte forsyner henne med mindreverdighetskomplekser. Fortellingen fokuserer på hvordan Stella sakte men sikkert skjønner at det er noe galt med Katja, og hvordan hun havner i en ubehagelig mellomsituasjon, der hun enten må svike søsteren – som bedyrer at spiseproblemene er noe forbipasserende og skal holdes hemmelig – eller foreldrene.

K: Ja, filmen til Sanna Lenken, som her spillefilmdebuterer, er en usedvanlig god oppvekst- og temafilm – og selv om Min lilla syster ble synlig for et viktig publikum i Berlinalens barne- og ungdomsfilmseksjon Generation, var vi ikke alene om å mene at den hadde stått stødig også i selve hovedkonkurransen, hvis festivalen hadde plassert den der. Lenken skildrer et ømtålig (og ofte klisjéfullt ihjelsnakket) tema som spiseforstyrrelser, på en realistisk, nær og engasjerende dramatisert måte. Filmen er rett og slett veldig imponerende, ikke minst med tanke på at den kommer fra en ung, fersk filmskaper. Lenken har åpenbart hatt et godt håndlag med de unge skuespillerne; både Amy Deasismont og ikke minst Rebecka Josephson er gnistrende. Som historiens emosjonelle sentrum, bærer 11-årige Josephson store deler av filmen på sine skuldre – eller skal man si ansikt? Fjeset hennes uttrykker ofte hele dramaet i en gitt scene. Hun er et virkelig funn, og en sjarmerende figur, som jeg håper vil få flere filmroller i fremtiden.

LO: Min lilla syster er helt klart rettet mot ungdom, og altfor mange vil nok kjenne seg igjen; ikke bare i følelsen av å være redd for å ikke leve opp til egne og andres forventninger, men i behovet for å ta kontroll over kroppen på en destruktiv måte. Samtidig vil jeg tro at filmen, med sin ettertenksomme tone og dempede uttrykk, har større sjanser for nå ut til et mer voksent publikum (som distributøren Arthaus generelt henvender seg til). Foreldre med barn i tenårene vil utvilsomt bli bevisstgjort på faresignaler tilknyttet spiseforstyrrelser, og kanskje få en rikere forståelse for hvordan unge menneskers usikkerhet kan komme til uttrykk på forskjellige måter.

K: Apropos foreldre, og de noe eldre generasjoner, så har vi ennå ikke nevnt Andrew Haighs nydelige drama 45 Years – en film som fikk fortjent oppmerksomhet fra Darren Aronofskys jury i form av skuespillerpriser til både Charlotte Rampling og Tom Courtenay. 45 Years må vi kunne si at er årets “pensjonistfilm” fra Berlinalen, hvis det er lov å spøke litt med festivalfilmklisjeer. Akkurat som i Mike Leighs Another Year (2010), møter vi her et aldrende britisk par som er på vei inn i pensjonsalderen, og med det også en ny form for selvrefleksivitet og usikkerhet på livet, som fortsatt ligger foran dem, men kanskje særlig bak dem. Her slutter dog sammenligningene med Leighs film; 45 Years er etter mitt syn en sterkere og mer sober fortelling, og en langt mer rørende film enn Another Year.

LO: Jeg likte definitivt Another Year bedre enn deg, men det er en annen diskusjon. Med sparsommelige virkemidler, skaper Haigh en tykk atmosfære i 45 Years; fortidens nærvær preger hver eneste scene. Kate og Geoff Mercer har tilbragt 45 år i et tilsynelatende lykkelig ekteskap. Idet mannens store kjærlighet fra ungdommen – som døde i en tragisk ulykke – bokstavelig talt tines opp, er det som om livet de har tilbragt sammen ligner en eneste stor løgn. Historien er ikke ukjent for Kate, men etter hvert som Geoff flykter inn i en sorg som lenge har ligget på vent, blir det tydelig at mannens følelser egentlig tilhører en annen. Dramaet kan virke konstruert, for to mennesker som har tilbragt så mye tid sammen bør være i stand til å se hverandre inn i øynene, men kjøper man premisset, er 45 Years et utsøkt og ytterst disiplinert kammerspill, der hvert eneste ord, hver eneste kamerabevegelse, tjener fortellingen.

45 Years – plakatK: Selv om dramaet i kjernen av fortellingen føles litt “skrevet” (manuset er basert på en novelle av David Constantine), var jeg hele tiden engasjert i historien – særlig fordi samspillet mellom Rampling og Courtenay er så troverdig. Uten store fakter, og omsluttet av den disiplinerte regien du beskriver, gir de begge liv til høyst menneskelige mennesker i filmen. Da blir de fleste av dramaets konstruerte bærebjelker usynlige. Jeg antar 45 Years kommer på norske kinoer; og i så fall bør den ha premiere i romjulen. Filmen har kanskje ikke Judi Dench på gamlehjem i India, men kan skilte med en lysende Charlotte Rampling, og det burde være enda mer tiltrekkende for målgruppen.

LO: Det er høyst besynderlig om 45 Years ikke får distrubusjon, men ryktene skal ha det til at prisen for å kjøpe den inn er svimlende høy, så det er mulig man bare må smøre seg med litt tålmodighet.

K: I tillegg til alle disse urpremierene fikk vi også sett en del film på Berlinalen som vi kjente til på forhånd, enten i form av nyrestaurerte klassikere (Goldfinger i 4K!) eller snart kinoaktuelle “førpremierer”. Vi hadde blant annet gleden å være tilstede på Galla-visningen av Ava DuVernays Oscar-aktuelle drama Selma, som hadde sin internasjonale premiere i Berlin. Regissøren og hovedrolleinnehaver David Oyelowo introduserte filmen, og tok i mot øredøvende applaus etterpå – nok til at de ble rørt til tårer, ettersom dette var den første offentlige visningen av Selma utenfor USA. Filmen anvender en viktig enkelthendelse fra den amerikanske borgerrettighetskampen, som Martin Luther King jr. ledet på 60-tallet, til å fortelle en større historie om rettferdighet, fordommer, politiske prosesser og de menneskelige påkjenningene som fører med. I så måte minner Selma om Steven Spielbergs Lincoln (2012), en annen film fra de senere år der et amerikansk ikon blir foreviget på film uten de ofte dørgende kjedelige tropene som følger med standardisert biografisk film. Selma er ikke en film om Martin Luther Kings liv, den er en film om en kort tidsperiode og en spesifikk hendelse, som var en av flere avgjørende vendepunkter i borgerrettighetskampen.

«Selma»
«Selma»

LO: DuVernay bruker et lite utsnitt av det store bildet til å fortelle hele historien. Mange har uttrykt sin forbauselse over at Akademiet avspiste denne i utgangspunktet “Oscar-vennlige” filmen med to nominasjoner (for beste film og sang), og jeg bifaller kritikken. DuVernays regi holder et høyt kunsterisk nivå; Selma er slående vakkert lyssatt, uten å estetisere den grimme virkeligheten som skildres, og klippingen sørger for en rytmisk fremdrift jeg ofte savner i mer typiske, oppblåste biopics om viktige hendelser i amerikansk historie. David Oyelowo unngår å låse seg fast i imitasjoner av virkelighetens Martin Luther King jr., og skaper en selvstendig rollefigur med mange lag, som lar oss komme tett på, men aldri helt på innsiden av legenden. Selma er ikke et nærgående personportrett; selv om DuVernay gir plass til flere sider av Kings personlighet, fokuserer filmen på hans enestående evne til å mobilisere befolkningen i kampen mot rasehat. Denne “avstanden” gjør Selma, om ikke nøktern, så beundringsverdig presis og usentimental. Og desto mer bevegende, fordi den føles sann.

K: Den emosjonelle autentisiteten som vokser ut av Selma, er en kvalitet man også finner i eksempelvis Min lilla syster. Vidt forskjellige filmer, men begge klarer å skape identifikasjon med et menneskelig drama – om det er borgerrettigheter i USA eller spiseforstyrrelser i en svensk småby. Igjen, disse uforutsigbare “kollisjonene” mellom filmer som en festival kan forårsake, gir oss mulighet til å trekke linjer som ellers aldri ville ha oppstått.

LO: Innenfor rammene av en filmfestival, kobles gjerne vidt forskjellige fortellinger og uttrykk sammen, omtrent som bildene i et galleri. I etterkant fremstår det kunstig, men når man ser så mange filmer tett på hverandre, sørger samtalene mellom visningene for å lage grupperinger, finne et system i kaoset.

K: Avslutningsvis må vi vel si noen ord om Taxi av Jafar Panahi, filmen som til slutt vant festivalens gjeveste utmerkelse, Gullbjørnen. Og apropos samtaler mellom visninger; vi kan ikke fortsette uten å bemerke et paradoks: Taxi var en av de filmene i hovedkonkurransen (og på årets Berlinale i sin helhet) som igangsatte minst debatt – i alle fall hos oss. Det overrasket meg derfor litt at den fikk Gullbjørnen, samtidig som det ikke er vanskelig å se hvordan juryen har latt seg gripe av filmen og dens tilblivelseshistorie. Den nåværende situasjonen til Jafar Panahi er utvilsomt dramatisk og en kilde til enorm empati – han ble arrestert etter demonstrasjonene i Iran sommeren 2009, og har siden da vært underlagt husarrest og et myndighetspålagt forbud mot å lage film. Likevel har han ikke latt seg kue, og disse begrensningene har blitt kilden til Panahis tre “forbudte” filmer, som begynte med This is Not a Film [les vår artikkel] i 2011, fortsatte med Closed Curtain i 2013 og nå Taxi i 2015.

Taxi
«Taxi»

LO: Dokumentaren This is Not a Film er en av de mest bevegende filmene jeg har sett om en kunstners behov for å uttrykke seg, og selv om det er fantastisk at Panahi fortsetter å lage film bak “gitteret”, blir det uunngåelig at disse kretser rundt de samme temaene; hvordan det er å bli frarøvet et språk; hvordan det føles å stirre på verden i stedet for å være en del av den; være ute av stand til å gå den i møte. Ikke en begrensning i seg selv, for temaet er utømmelig, men med minimale ressurser, blir det nødvendigvis utfordrende å finne filmatiske uttrykk som kan gi diskusjonen nye lag. En scene i This is Not a Film, der Panahi forklarer hvordan den neste filmen hans skulle ha sett ut, på gulvteppet i stua hans, gjør vondt å se på. Idet Panahis ansikt gir etter for følelsen av å være ydmyket, avbildes filmskaperens desperasjon på en måte fiksjonen vanskelig kan overgå.

I Taxi spiller Panahi en drosjesjåfør som kjører rundt i Teherans gater. Kundene som tilbringer tid i bilen hans, kaster forskjellige blikk på ytringsfrihetens vilkår i dagens Iran, og kommenterer dermed Panahis egen livssituasjon. Samtalene er interessante, og filmen er full av overskudd, til og med humor – som i seg selv er rørende – men den tydelige iscenesettelsen og ikke alltid overbevisende instruksjonen, skapte en viss distanse hos meg. I alle tilfeller preges Taxi av Panahis kjærlighet til film, og denne er smittsom. Jeg skulle likt å se ham lage et videoessay, bestående av klipp fra allerede eksisterende filmer, der han deler sine tanker om mediet – gjerne med sitt kunstneriske fangenskap som prisme.

K: Panahis nytolkning av Unni Straumes remake.me? Jeg ser poenget ditt. Og hvem vet… kanskje det vil skje? Men altså: begrensningene på Panahis mikroskopiske produksjonsarena er ikke bare hans virkemidler, de føyer seg også til en iransk tradisjon. Selv om Panahis nåværende tilfelle er ekstremt, har systematisk motstand og sensur fra myndighetene vært en utilsiktet “medskaper” i den nyere iranske filmens estetikk, som nettopp har vokst ut av minimalistiske og ofte symbolske formgrep, som organisk har vokst ut av filmskapernes behov for å få fortalt sine historier på tross av hindrene. Det føles dermed som at disse tre filmene til Panahi (som kanskje ikke er filmer i Panahis øyne) bringer tradisjonene fra de siste par tiårene innen iransk film til sitt mest kondenserte uttrykk. Han har bokstavelig talt ikke lov til å lage film, derfor må han og skal han.

Dette gir Taxi en energi og umiddelbarhet som er påtagelig og medrivende, men filmen lider samtidig av at Panahi tidvis virker ukritisk til innholdet. «Så lenge det er innhold, blir det film.» Resultatet er en ujevn opplevelse; en taxitur gjennom Teheran der kameraet like mye “sikrer” Panahi en ny “ikke-film” som det gir oss et vindu mot verden. Jeg har den største respekt for situasjonen Jafar Panahi er i, og tipper du har rett når du skriver at This is Not a Film er nøkkelverket fra denne perioden i Panahis liv – historien om å bli frarøvet sin egen stemme. Taxi oppleves mer som en slags pustepause; og forhåpentligvis kan denne filmen være det første åndedraget i en ny fase for Panahi. Signalene fra Teheran etter at han fikk Gullbjørnen har ifølge Variety indikert en mulighet for oppmykning av vilkårene han lever under. Det hadde i tilfelle vært en av årets mest gledelige filmnyheter.

LO: Hvis Gullbjørnens signaleffekt kan få et regime som Iran til å se viktigheten av Panahis stemme, får prisen en helt ny dimensjon.

K: Enig. Vi lar det stå som siste ord om Berlinalen 2015 i denne omgang.

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>