Et blikk på Douglas og filmskaperen Pål Bang-Hansen

Torsdagsfilmen har skiftet navn til Cinematekene, men fortsetter ellers som før (les mer i vår nyhetssak). Cinematekene samarbeider om felles digitale visninger med en film hver uke, og Montages setter fokus på alle filmene som vises med artikler. Douglas vises fra og med torsdag 19. februar i Bergen, Kristiansand, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Visningstider og mer informasjon finnes her eller på nettsiden til det enkelte cinemateket.

*

De fleste kjenner til Pål Bang-Hansen, men hovedsakelig som filmjournalist, programleder og kritiker. Særlig gjennom NRKs Filmmagasinet (1967-1993) fikk nordmenn et forhold til denne eksentriske, engasjerte skikkelsen, med sin karakteristiske lesping, blafrende hår og briller som aldri virket helt symmetrisk plassert på nesen.

Anekdotene om Pål Bang-Hansen er mange. Foruten de legendariske årlige rapportene fra Cannes, stod han for en rekke morsomme innfall i beste sendetid – som da han anmeldte Swamp Thing (1982) av Wes Craven: «Slik gjør man med filmer som dette», erklærte han, og kjørte en VHS-kopi av filmen gjennom en sirkelsag.

Bang-Hansen ble aldri en like kjent og respektert filmskaper som nasjonal filmformidler. Han debuterte som barneskuespiller i Arne Skouens Gategutter (1949), og hadde sentrale roller i hørespill på ‘Barnetimen for de minste’. Straks han ble voksen, dro han til Italia for å studere film, der han forelsket seg i Roma. Senere skrev han en reisebok om byen, som han stadig vendte tilbake til.

I alt regisserte Bang-Hansen seks spillefilmer: Skrift i sne (1966), Douglas (1970), Norske byggeklosser (1972), Kanarifuglen (1973), Bortreist på ubestemt tid (1974) og Kronprinsen (1979). Han stod også bak et knippe kortfilmer, samt to episoder av Helmer og Sigurdson-serien. Bang-Hansens eneste virkelig kjente film er Norske byggeklosser; en komedie om overformynderi med politisk brodd, og i sin tid et av få eksempler på en norsk publikumsfilm som ville noe mer enn bare å underholde.

I boka Bedre enn sitt rykte: en liten norsk filmhistorie (Øyvind Hanche, 1997) koker filmhistoriker Gunnar Iversen Bang-Hansens kunstneriske prosjekt ned til én setning: «Hos Bang-Hansen er byråkratiets og systemets overgrep mot enkeltmennesket et sentralt tema.» Douglas – som vises på de digitale cinematekene denne uken – er en av disse fortellingene, om mannen i gatas håpløse kamp mot institusjonene. Det som skiller den ut, er at hovedkarakteren (spilt av Rolv Wesenlund) er fortellingens antagonist. Douglas er en sleip, småborgerlig drittsekk, som tror at hans status som etterretningspoliti forsvarer overgrep mot andre mennesker.

Filmen er en skarp kritikk av politiets etterretningstjeneste, og er løst basert på forfatteren Haavard Haavardsholms roman De skjulte tjenester (1968). Haavardsholm hadde vært journalist i Arbeiderbladet, og den kontroversielle boken refset hvordan ansatte i etteretningstjenesten misbrukte rollen sin og bidro til å skape et gyselig overvåkingsamfunn. Boken innledes med et sitatet fra høyesterettsadvokat J. C. Mellbye: «Dersom vi mener på alvor at vi skal forsvare oss, er vi nødt til å akseptere de skjulte tjenester». Det er tydelig at Haavardsholm finner sitatet både forstyrrende og selvmotsigende, som om det var hentet ut fra en dystopisk George Orwell-roman. Bang-Hansen var av samme oppfatning, og presenterte filmen som en skrekkvisjon om hvordan samfunnet var i ferd med å utvikle seg.

Bang-Hansen ønsket imidlertid å rette knyttneven mot flere enn etterretningstjenesten og byråkratiet. På en offentlig diskusjon om filmen i 1970, forklarte han at Douglas også skulle speile mentaliteten hos folk flest, slik den kommer til uttrykk i eksempelvis leserinnlegg i avisene, preget av fordommer mot «intellektuelle, kunstnere, degos og jøder, moralisme og mentalitet». Hovedpersonen Douglas’ skråsikre og småborgerlige vesen representerer disse holdningene, men få av datidens anmeldere plukket opp poenget – til Bang-Hansens frustrasjon.

Douglas
Douglas

Mange vil nok tenke at Rolv Wesenlund er et underlig valg i hovedrollen som drittsekk – uten ironisk distanse. Bang-Hansen hadde sine tvil han også, da komponist og produsent Egil Monn-Iversen foreslo komikeren, men var ikke avvisende, for han hadde tidligere benyttet seg av Wesenlund i den underlige kortfilmen How I became an art collector without really trying (1966); «en historie som ingen annen bruksanvisning trenger enn tittelen», der vedkommende vandrer forvirret rundt i gatene med en kunstinstallasjon av Per Kleiva på slep, som han ikke aner hva han skal bruke til.

Å se Wesenlund i rollen som Douglas er en forbløffende opplevelse. Riktignok er vi vant til å se ham spille usympatiske rollefigurer, som i Norske byggeklosser og komiserien Fleksnes, men i Douglas mangler den humoristiske dimensjonen. Det er nesten litt fremmedgjørende når regissører bruker skuespillere på denne måten, i roller utenfor “komfortsonen”, og castingen av Wesenlund i Douglas kan i grunnen sammenlignes med Jim Carrey i Eternal Sunshine of the Spotless Mind (2004) eller Adam Sandler i Punch-Drunk Love (2002). Og i likhet med disse, fungerer against type-castingen svært godt i Bang-Hansens film.

*

Bortsett fra et hundretalls mennesker i en slags ghetto som maser om flere penger til bedre filmer, har aldri noen tatt film på alvor her i landet.
Pål Bang-Hansen

Like spennende som filmen i seg selv, er historien rundt Douglas, for Bang-Hansen gjorde noe svært unikt i norsk sammenheng: Parallelt med produksjonen, skrev han Dager med Douglas – en dagbok der han formulerte tanker om arbeidet med filmen. Boken gir et unikt innblikk i hvordan det var å lage film i Norge på begynnelsen av 70-tallet; Bang-Hansen skriver ærlig og reflekterende, og kommer med betraktninger om alt fra produksjonens tekniske utfordringer og situasjoner på settet (det fremkommer blant annet at Wesenlund var flinkere til å komme med vitser enn å ta i mot beskjeder under opptak), til hva Douglas betyr for ham personlig. Bang-Hansen var dessuten kjent for å ha sterke meninger om det meste, og flyter ofte ut i digresjoner om litt av hvert.

Dager med Douglas er et uvurdelig supplement til filmen, og det er nesten utrolig at Bang-Hansen hadde overskudd til skrivingen mellom slagene. Boken er dessverre vanskelig å få tak i, men det er fortsatt mulig å få tak i et eksemplar via antikvariater og biblioteker.

I historisk sammenheng er Douglas mest kjent for å være den første norske spillefilmen som virkelig fikk kjenne på klippesaksen hos sensuravdelingen ved Statens filmkontroll. Hele 10 meter med film, tilsvarende omlag 22 sekunder, ble fjernet – hovedsakelig sexscener (såkalte obskøniteter). Bang-Hansen var fullstendig klar over at det kunne skje, og ønsket spesifikt å la filmen gjennmomgå sensur – som en forlengelse av filmens tematiske diskusjon: «Filmen er gjort sterk for den konsekvente holdnings skyld. Statens filmkontroll er en del av “de skjulte tjenester”. Enkeltmennesker er plukket ut for å bestemme hva vi andre skal ha lov å se, hvor grensen for ærbarhet og forståelse går. Vanligvis får ingen alminnelige kinogjengere vite hva som blir klippet eller hvor.»

Douglas
Douglas

Sexscenene er neppe spesielt grove etter dagens standarder, og det er merkelig at de ble vurdert som pornografiske, men det skal sies at de er relativt eksplisitte for sin tid. Blant annet får vi se en voyeuristisk Douglas som spionerer på et par som har sex i et trimrom, gjennom en dørsprekk. Filmen inneholder også et par tilfeller av grov ordbruk.

Som en konsekvens av dette, skapte Douglas debatt, og regissøren ble invitert for å forsvare sine hensikter, i en debatt på Hordalaget i Oslo, 9. mars 1970. Med en typisk provokativ tone, redegjorde Bang-Hansen for at Douglas var ment å være både «grisete og plump» – at han bevisst hadde gått inn for å ikke lage en “kunstnerisk” film. Bang-Hansen hevdet at det norske publikummet slettes ikke ønsket seg seriøse filmer, og at de derfor burde få som fortjent; Douglas ble laget på trass, og skulle bli «Norges første grisefilm». Et fargerikt utsagn, som setter ting på spissen, men det må være lov å si seg uenig, for Douglas er strengt tatt ikke noen grisefilm, og preges av en rekke kunstneriske kvaliteter.

Bare seks år senere skulle vi få se Norges enfant terrible og anarkist Bredo Greve (les vår artikkel om filmskaperen, red. anm.) trå i Douglas‘ fotspor med Filmens vidunderlige verden (1976) – og det på en måte som får Bang-Hansens “overskridelser” til å blekne i sammenligning. Greves verk ble nesten utelukkende skapt som en pornografisk film for å skape debatt om hvor mye staten skulle kontrollere hva folk skulle se på kino. Douglas bør på sin side ikke reduseres til å være en provokasjon, for scenene som opprinnelig ble klippet bort er egentlig uvesentlige for historien. I alle tilfeller er det verdt å merke seg at Bang-Hansen aktivt ønsket å utfordre sensuren, for dette gir hans virke som både filmskaper og kritiker en ekstra dimensjon. (I våre naboland Sverige og Danmark var sensuren langt mindre puritansk, og her kunne Douglas vises uten klipp.)

*

Douglas
Douglas

En av landets mest kjente og dyktigste komponister, Egil Monn-Iversen, akkompagnerer Douglas med et jazzete musikkspor, som både forsterker spenningsoppbyggingen og tilføyer en fri, rastløs tone – som er utypisk for thriller-sjangeren Bang-Hansen hovedsakelig opererer innenfor. Filmspråket virker tidvis opprørsk; andre ganger konservativt, nesten folkelig. Denne balansegangen styrkes av originalmusikken.

Bang-Hansen vektlegger ofte dialogen, i en slik grad at iscenesettelsen sjeldent forteller oss noe utover det som allerede er lagt i munnen på rollefigurene. Når det er sagt, var han også opptatt av det estetiske, og forsøkte å skape en distinkt look for Douglas. I dagboken reflekterer han over hvorfor bruken av Kodak 4X, som gir bildet en skitten, grovkornet karakter, var optimalt for akkurat denne fortellingen:

I fortekstene til Week-End skriver Godard at filmen hans kunne vært funnet på søppelhaugen. Jeg tenker meg Douglas gravet frem fra dypet av en kjeller eller et hvelv. En film noen laget en gang for å skildre livet til en vanlig agent i sikkerhetspolitiet, en film som kanskje ble beslaglagt for nå å bli brakt fram i dagens lys. Støvete og jævlig, skitten og fæl ligger den der skjult under en tung stein. Filmen tåler neppe for mye av dagens lys.

Bang-Hansen var åpen for spontane innfall. I begynnelsen av filmen, befinner vi oss på gamle Fornebu flyplass, der Kong Olav V plutselig dukker opp. Kameraet panorerer fra kongen til en mistenkelig Douglas, som gjemmer seg bak en avis. Her tok Bang-Hansen en risiko, for det forelå ingen avtale kongehuset; kongen ble rett og slett inkludert i en fiksjonsfilm, uten å selv være klar over det. Bang-Hansen er kry når han samme kveld, i dagboken, fastslår at både kongen og kronprinsparet herved er en del av rollelisten.

*

Kronprinsen (med Bjørn Sundquist i sin første prominente filmrolle).
Kronprinsen (med Bjørn Sundquist i sin første prominente filmrolle).

Apropos kongehuset: Kronprinsen (1979) ble hans svanesang som regissør. Filmen er noe så sjeldent som en satirisk dramatisering av det politiske livet i Norge (Rushprint-redaktør Kjetil Lismoen trakk nylig frem filmen i denne kommentaren for Aftenposten), og skildrer en sann hendelse. AUF oppdaget at Arbeiderpartiet hadde mottatt skjulte økonomiske midler fra CIA, og daværende ungdomspartileder Ola Teigen befant seg i et håpløs etisk dilemma: skulle han forsvare moderpartiets ære, eller fortelle sannheten til folket? Burde han henge ut politikere han inntil da hadde sett opp til? Teigen endte med å ta sitt eget liv, og det er ikke vanskelig å forstille seg hvordan denne tragiske historien om individet som settes opp mot overmakten appelerte til Bang-Hansen.

Ikke uventet fikk Kronprinsen hard mottagelse av Arbeiderpartiet, som satt i regjering da filmen hadde premiere. Bang-Hansen var på sin side forferdet over kritikk fra mennesker som ikke engang hadde sett filmen, og mente – forståelig nok – at dette burde være et minstekrav før man uttalte seg. Aftenpostens anmelder, Øyvind Thorsen, var en av filmens forsvarere, og mente den var «redelig, ordentlig, nøktern og hensynsfull, når temaet først skal behandles».

Bang-Hansens avskjed med registolen ble på mange måter en selvoppfylt profeti. Det svirret diverse rykter i bransjen om hvorfor han sluttet å lage film, og mange hevder det kjedelige resultatet var en konsekvens av hvordan regjeringen tok imot Kronprinsen. Hadde Bang-Hansen selv kunnet velge, ville han trolig fokusert mer på filmskaping enn den levende formidlingen som gjorde ham til allemannseie. På denne tiden var det regjeringens kirke- og kulturdepartement som delte ut penger til filmproduksjon, så det er ikke utenkelig at den dårlige relasjonen til Arbeiderpartiet satt en effektiv stopper for karrieren.

Hvis dette stemmer, skaper det en nesten poetisk klang. Bang Hansen kritiserte alltid byråkratiet – hvordan enkeltmennesket kan bli et offer og en anses som en potensiell folkefiende – og muligens ble han selv rammet av disse kreftene. (Bang-Hansens nære venn og anmelderguru Per Haddal gikk langt i å bekrefte ryktene i sin nekrolog for Aftenposten i 2009.) En annen, mer sober forklaring på hvorfor Kronprinsen skrinla Bang-Hansens regikarriere, er at filmen ble en kommersiell fiasko. Under en kinovisning i Oslo, stod Bang-Hansen klar til å premiere den 30. publikummeren med et lekkert sølvfat, men ble nødt til å forlate salen med uforrettet ærend.

Pål Bang-Hansens kunstneriske arv fortjener å bli løftet frem fra skyggene. Filmene hans ble ofte ansett for å være radikale i sin samtid, men på en måte som gjorde at de aller fleste likevel var i stand til å hygge seg med dem – og Douglas er ikke noe unntak. Selv om han ofte distanserte seg fra massepublikummet, er det noe genuint folkelig ved Bang-Hansen.

*

Kilder:

Bang-Hansen, Pål: Dager med Douglas (1970), Gyldendal Norsk Forlag.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Geir J. Olsen sier:

    Pål var den beste norske filmskaperen vi hadde på 70-tallet, og det gjør meg skremt å se at man fortsetter å ta så lett på Ap/Kronprinsen-greiene som skal ha ført til hans slutt som filmskaper.

    Han var offer for Ap’s maktmisbruk som har fortsatt like opp til i dag.

  2. Svein Arne Tinnesand sier:

    Boka “Dager med Douglas” kan leses på Nasjonalbibliotekets nettsted: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009070201105

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>