En Sporvogn til Begjær

Den forgjengelige kroppen: Speil og skygger i En sporvogn til begjær

Cinematekene (tidligere Torsdagsfilmen) er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. En sporvogn til begjær vises fra og med torsdag 5. februar i Bergen, Kristiansand, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Visningstider og mer informasjon finnes her eller på nettsiden til det enkelte cinemateket.

*

I En sporvogn til begjær (1951) blir den aldrende Blanche DuBois så besatt av sin egen dødelighet og aldring at hun begjærer unge gutter, nærmest i en slags symbolsk revitalisering av seg selv. Men omgivelsene rundt påminner henne om “den uunngåelige sannheten”. Skygger blir hennes skjold, mens speilene på veggen reflekterer et selv i oppløsning. 

En sporvogn til begjær er basert på et stykke av Tennessee Williams fra 1947, om læreren Blanche DuBois’ flukt fra en brokete fortid. Etter å ha blitt sparket for å ha sex med en av elevene sine, besøker hun søsteren Stella (Kim Hunter) og hennes voldelige ektemann Stanley Kowalski i New Orleans. Teaterstykket var en suksess på Broadway, med den unge og lovende skuespilleren Marlon Brando i den ene hovedrollen, og dermed ble Elia Kazan forespurt om han også kunne regissere filmversjonen. I likhet med stykket ble filmatiseringen svært populær, og lanserte Brando som en kommende Hollywood-stjerne.

Fortellingen ble raskt kontroversiell. En aldrende kvinne som begjærte unge gutter, voldtekt og homofili var noen sider ved stykket filmsensorene var bekymret for, og disse førte til at enkelte mektige katolske foreninger anmodet sine medlemmer til boikott av filmen. Enkelte scener eller deler av scener ble klippet bort, noe av dialogen fjernet og den sentrale voldtekten redusert til vage hint. Disse sekvensene ble senere satt inn igjen (med unntak av sistnevnte) i forbindelse med restaureringen av En sporvogn til begjær.

Marlon Brando

Sentralt er temaet om død og kroppens forgjengelighet, som Kazan iscenesetter ved utstrakt bruk av skygger og lys, samt et speilmotiv som er gjennomgående i filmen. Williams bruker tydelige referanser til gresk mytologi i stykket for å understreke dødstematikken. Blanches søster bor i «Elysian fields», det greske begrepet for dødsriket, og er kanskje den mest sentrale og åpenbare metaforen. I tillegg speiler trekantforholdet mellom Blanche, søsteren og hennes voldelig ektemann den greske myten om Philomela (Woodard, s.444). I den originale myten klarer imidlertid søsteren å ta hevn ved å servere voldtektsmannen sin egen sønn til middag (!), hvilket står i skarp kontrast til Williams’ mer tragiske protagonist.

For å illustrere Blanches dødsbesettelse og mørke fortid bruker Kazan harde skygger eller skarpt lys i sine iscenesettelser gjennom såkalt low key lighting. Når Blanche (Vivien Leigh) først møter søsteren sin i New Orleans, hintes det til at hun sliter med alkoholproblemer. Hun omsvøpes av mørket, med et dramatisk lys i midten av ansiktet; fjeset glir inn og ut av lyset i løpet av samtalen.

En Sporvogn til begjær En Sporvogn til begjær

Blanches bakgrunn og problemer blir nøstet opp, litt etter litt. Hemmelighetene, selvfornektelsen og skammen vrimler i skyggene. Kazan dekker også deler av ansiktet i skygger, på strategiske plasser, enten for å aksentuere øynene hennes eller skjule munnen, og på den måten påpekes det at hun skjuler noe.

En Sporvogn til begjær

Enkelte ganger dekker skyggene både synet og munnen:

En sporvogn til begjær

Andre ganger er hele Blanche dekket i skygger:

En Sporvogn til begjær

Kazan bruker skygger på en veldig ekspressiv og overdådig måte i disse dramatiske sekvensene, der Blanche forsvinner inn i mørket for å beskytte seg selv. Det gir ekstra mening når vi tenker på at grekerne beskrev dødsriket som et skyggerike og de døde som skygger. Samspillet med stykkets bruk av begrepet Elysian fields er interessant; Blanche tar tross alt sporvognen via kirkegården til Elysian fields i filmens åpningssekvens, og befinner seg således i et slags dødsrike.

I tillegg kan man anta at det er begjæret som har førte henne dit, og dermed er det Blanches seksualitet som leder henne til fortapelse. Det foregår også en slags speiling mellom de to søstrene, for begge besitter en seksualitet som forårsaker problemer: Blanche tiltrekkes av uanstendig unge gutter, mens Stella tiltrekkes av Stanleys harde og voldelige maskulinitet.

Speilet er også et viktig visuelt motiv i En sporvogn til begjær. I en av filmens første scener fanger Kazan Blanche med ryggen mot kamera, slik at vi utelukkende ser ansiktet hennes som en refleksjon:

En Sporvogn til Begjær.

Flere sentrale dialoger mellom Blanche og Stella formidles også via speil. Speilet symboliserer selvet og synet vi har på oss selv. I det bildet nedenfor rammes søstrene inn av speilet, kanskje for å understreke likheten dem imellom:

Sporvogn til Begjær
Speilet er ofte brukt i eventyr, og da i forbindelse med skjønnhet. Som i Snehvit, blir speilet en påminnelse om aldring, tap av ungdommelig skjønnhet – og et implisitt signal om dødelighet.

Sporvogn til Begjær
Leiligheten der store deler av handlingen utspiller seg har to forskjellige speil. Det ene har runde, myke kanter. Det andre har noe som kan minne om spisse tagger. I filmens mest dramatiske scener brukes dette taggete speilet. Først når Blanche prøver å forsvare seg mot Stanley, og etterpå når han voldtar henne:

Sporvogn til Begjær

Sporvogn til Begjær

Det er fristende å lese det taggete speilet som en psykologisering av hennes indre sjeleliv og hennes destruktive, selvutslettende tendenser.

Som kjent viser ikke filmen voldtekten Blanche utsettes for, men overgrepet impliseres av bildet ovenfor. Speilet knuser i takt med Blanches identitet, og etter hendelsen mister hun forstanden, endrer personlighet. Sammenbruddet visualiseres ved å delvis skjule Blanche bak gardinene; den ekte personen blir stadig mer diffus. Speilet kan nok en gang skimtes i bakgrunnen.

En Sporvogn til Begjær

Filmen beskjeftiger seg ikke bare med poetiske allegorier om død; Tennessee Williams var sørstatsforfatter og opptatt av landsdelens problematikk. Blanche kan leses som en metafor for en identitetskonflikt, preget av forsøk på å fortrenge fortiden og gamle synder. Filmen reflekterer dessuten 50-tallets sørstatsproblematikk; rasisme splittet landsdelen, og dette er synlig i Blanche og søsterens fremmedfrykt og klasseforakt. Dette kommer også til syne i dialogen:

May I speak plainly?… If you’ll forgive me, he’s common… He’s like an animal. He has an animal’s habits. There’s even something subhuman about him.

Blanches beskrivelser av Stanley skaper ubehagelige koblinger til synet plantasjeeiere hadde på slavene. I en sentral scene knuser Stanley bordserviset etter å ha blitt kalt «a polack». «I am a pole!» sier han, og slenger det fine porselenet i veggen. Både rasetematikk og klassespørsmål er altså tydelig adressert i filmen.

En sporvogn til begjær

En sporvogn til begjær føles tidvis mer som et teaterstykke enn en film, til tross for noen av Kazans elegante virkemidler. Man kan høre det falske ekkoet fra kulissene, og enkelte passasjer kan dessverre kategoriseres som «a picture of people talking» – en frase Alfred Hitchcock av og til brukte på nedsettende vis. I tillegg grenser Vivien Leighs voldsomme gester til overspill, hvilket kolliderer med Brandos method acting og naturalistiske gestalt. Der Leigh fullstendig omsvøper tradisjonelt teaterskuespill med overdreven mimikk og påtatt intonasjon, holder Brando hele tiden tilbake.

Når det er sagt, bidrar også Leighs overspill til å gi rollefiguren dybde. Blanche virker enda mer forstyrret og utenomjordisk, som en relikvie fra det gamle sørstatsaristokratiet. Intendert eller ikke, fremkaller også filmen assosiasjoner til Billy Wilders Sunset Blvd. (1950) og Gloria Swansons portrett der av en forstyrret, aldrende filmstjerne.

Kazan har selv fortalt at han foretrakk teaterstykket, og at han anså filmversjonen som unødvendig, fordi han allerede hadde perfeksjonert stykket på scenen. For til tross for et strålende manus av Williams, en engasjerende historie og ikoniske skuespillerprestasjoner – spesielt fra Brando – kan deler av filmen føles en anelse flate. Man tar seg i å savne en enda mer oppfinnsom visuell bearbeidelse, tilpasset filmmediet. Her bedret Kazan seg i den sørgelig undervurderte Baby Doll (1957), som også var et samarbeid med Williams.

Selv om En sporvogn til begjær tidvis føles mest som et teaterstykke, har filmatiseringen styrker som rettferdiggjør dens ikoniske status. Tennessee Williams’ skarpe manus, Kazans ekspressive bruk av skygger, engasjerende skuespilleprestasjoner og et smakfullt jazzlydspor fra Alex North skaper en herlig atmosfærisk southern gothic, der tematikken formidles med kløkt og eleganse.

*

Kilder:

Woodard, Roger D. The Cambridge Companion to Greek Mythology. Cambridge: Cambridge UP, 2007.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>