2014 toppbilde_2

Tronds topp 20, 2014

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2014

Hopp rett til

Neste:  Truls’ topp 20, 2014»

Martin Scorsese er i seg selv er en essensiell institusjon i amerikansk film. Når norske kinogjengere tidlig på året kunne oppleve mesterens beste film på over tjue år, virker det bortimot obligatorisk å fremheve verket som årets definitive høydepunkt.

Det var ikke én detalj som jeg ikke umiddelbart omfavnet da jeg gliste meg gjennom de tre absurd underholdende timene som utgjør «rise and fall»-historien om den ufyselige aksjemegleren Jordan Belfort i The Wolf of Wall Street. Her finner vi miljøskildreren og entertaineren Martin Scorsese i sitt ess, som i en alder av 70 år opptrer med en grensesprengende vitalitet og dristighet det egentlig aldri er grunn til å forvente av ham i dag. Faktum er at The Wolf of Wall Street tåler enhver sammenligning med hans forrige mesterverk, Casino (1995), når det kommer til den pulserende og energiske fortellerkraften som er blitt hans karakteristika gjennom moderne klassikere som Goodfellas (1990) og nettopp Casino – som nå får etterlengtet selskap av The Wolf of Wall Street der oppe.

Mye er skrevet og sagt om hvordan Richard Linklater spilte inn oppvekstdramaet Boyhood over en periode på tolv år. Det er naturligvis i seg selv et fascinerende prosjekt, og som idé fortjener det all mulig applaus. Det er imidlertid gjennomføringen, flyten i den ferdige historiefortellingen, som løfter Boyhood til å bli en tidløs coming-of-age-klassiker. Filmens ærlige og usminkede blikk på familielivets gleder og prøvelser, hva det innebærer å vokse opp, og hva livet består av, uttrykkes så uanstrengt at det er vanskelig å begripe hvor dypt de ektefølte skildringene faktisk stikker. Plottet er ikke annet enn livets løp i en episodisk innpakning. Men det er nettopp i denne hverdagsskildringen vi gjenkjenner de livsdefinerende øyeblikkene. Selv løsrevet fra hverandre, består Boyhood av et utall sekvenser som er instruert med en sjelden sensibilitet og nøkternhet, som hver for seg sier noe inderlig om familierelasjoner, og det å vokse opp som menneske. Når dette i tillegg samles til tre sammenhengende timer der livets ulike faser flyter sammen i en helhet, der overgangene er like umerkelige som de er virkningsfulle, vokser Boyhood til å bli et gåsehudfremkallende verk.

Ingen annen filmskaper har tilsynelatende samme handlingsrom som Christopher Nolan til å lage ambisiøse filmverk i grenselandet mellom kunst og kommersialisme. Det er heldigvis et ansvar Nolan forvalter særdeles godt. Og det er heller ikke et sekund tvil om at Interstellar er et vaskeekte auteur-verk. For i hver krik og krok lyser det frem gjenkjennelige elementer fra mesterregissørens katalog – ja, selv fotoarbeidet til Hoyte Van Hoytema er for et semi-utrent øye vanskelig å skille fra Wally Pfisters bravader på tidligere Nolan-produksjoner. Det virker egentlig umulig å oppdage tekniske feiltrinn her – dog ville filmen aldri lyktes uten Nolans kløktige evne til å inkorporere et vidt spenn av følelser og logikk i herligheten. Som når Hans Zimmers musikk slår oppbyggende inn, og hver innstilling finjusteres på veien mot et vanvittig følelsesmessig crescendo i historiefortellingen. Det er en formidabel manipulasjonsevne som ligger bak grepene som tas, i den grad at jeg ikke kan la være å bli grepet. Dertil våger Nolan å strekke historien og filmuniverset enda lenger, som om han tar oss med gjennom et nytt svart hull i filmskapelsens utvikling. Det eneste ankepunktet er at filmen, på tross av sine 169 minutter, faktisk føles litt for kort. Så sterk og ambisiøs er Interstellar at den burde vært gitt en halvtime til, minst.

Det sier ganske mye om det fryktelig sterke filmåret 2014 når Gone Girl faller utenfor topp tre. For David Finchers adaptasjon av Gillian Flynns romanfenomen med samme tittel, er tross alt en nær perfekt representant for thrillersjangeren. Jeg var i utgangspunktet småskeptisk, ettersom jeg opplevde boka som lite annet enn en veldreid page-turner uten et utpreget filmisk potensial for en visuell feinsmecker som Fincher. Heldigvis tok jeg feil. Gone Girl struktureres like elegant som effektivt, der den sylskarpt veksler mellom historiens opplagte spennings- og satiremomenter. Konsekvensen er en ekstremt intens thriller, som tidvis også er bitende morsom, og alltid billedlig mettet – med innslag av noen virkelig ekstravagante og pustberøvende enkeltsekvenser.

05Maps to the Stars

maps-to-the-stars
Frankrike, Kanada, Tyskland, USA, 2014

David Cronenbergs første virkelige mesterverk siden A History of Violence (2005) er en glinsende, intrikat og bekmørk Hollywood-satire, som vekker fordelaktige assosiasjoner til David Lynchs Mulholland Dr. (2001) og med forgreininger til Cronenbergs tidligere filmer. Samtidig ligger det en original, skyhøy underholdningsverdi i det forstyrrende skråblikket som kastes over en karikert hollywoodsk selvforherligelse. Maps to the Stars er tidvis bitende morsomt skrevet og spilt, der det er særlig vanskelig å komme utenom Julianne Moore i en av årets mest spennende og dristige kvinneroller i amerikansk film. Den umiddelbare følelsen er at Maps to the Stars vil vokse i anseelse med drahjelp av tid og gjensyn.

Jeg har dessverre til gode å se Lars von Triers uredigerte versjon av årets definitivt mest omdiskuterte filmprosjekt, og det er derfor en god mulighet for at jeg vil revurdere plasseringen av Nymphomaniac på et senere tidspunkt. For det er med litt bismak man kaster seg over et uttalt kunstprosjekt der produktet er korrumpert av andre enn kunstneren selv. Når det er sagt kunne man aldri mistenkt kinoversjonen for å være et kompromiss dersom man på forhånd ikke var kjent med prosessen (selv om det, særlig i andre akt, merkes noen rytmiske mangler i filmens flyt). Lars von Triers prosaisk strukturerte, intellektuelle lek med seeren, bundet til en kvinnes overstadige seksuelle avhengighet, uttrykkes med en smerte som gjør den krevende å hengi seg til. Men også umulig ikke å bli engasjert av – enten det er av moralisme, undring eller kun opplevelsen av å se et kunstverk av en film ulikt alt annet.

07Snowpiercer

snowpiercer
Frankrike, Sør-Korea, 2013

Det er ikke umulig at Bong Joon-ho har hentet inspirasjon fra både Metropolis og Blade Runner i arbeidet med sci-fi-tegneserieadaptasjonen Snowpiercer. Likevel er det ingen tvil om at sørkoreanerens første engelskspråklige prosjekt har en unik egenart, som gjør at filmen posisjonerer seg som årets desidert friskeste blockbuster-prosjekt. Filmens konseptuelle idé utnyttes like mye til overfladisk underholdning som den brukes til å speile samfunnsskjevheter. Det er hele tiden noe interessant eller spennende å hengi øynene eller tankene til. Men enda mer imponerende blir Snowpiercer fordi en beviselig kompromissløs Bong Joon-ho sammenblander de ulike tematiske lagene med et dynamisk filmspråk som hele tiden justerer tempo og form underveis. Det som dermed kunne endt opp i et salig kaos, blir i stedet Bongs trumfkort – for når filmens gjennomstrømmende uforutsigbarhet krysses med en visuell og fortellende treffsikkerhet som er elegant tilstede i alle filmens fasetter, er det selve forklaringen på hvorfor Snowpiercer blir en atmosfærisk opplevelsesreise på første klasse.

08To dager, en natt

to-dager-en-natt
Belgia, Frankrike, Italia, 2014

I To dager, en natt fotfølger Dardenne-brødrene en belgisk kvinne fra dør til dør – i et desperat forsøk på å overtale kollegene om å velge bort en personlig bonus slik at hun selv kan bli værende i jobb. Den belgiske kvinnen spilles av praktfulle Marion Cotillard som innbitt og sårbart gir ansikt til arbeidsfolk lidende av økonomiske nedgangstider. Dardenne-brødrenes sosialrealistiske innfallsvinkel inneholder ingen overraskelser, men så er det også filmens enkle natur som er dens sterke side; den renskårne illustrasjonen av hvordan det menneskelige samholdet kolliderer med økonomiske motiver i et moderne samfunn. To dager, en natt er en tour de force for Marion Cotillard, hvor Dardenne-brødrene med en nærgående kameraføring nærmest maner frem en gnagende uro i hver kroppslige rykning som Cotillard utstråler med alle mulige nyanser. Som renskåret sosialrealisme er dette nesten så sterkt som det kan gjøres, og noe av det bedre det belgiske brødreparet har gjort.

François Ozons film om den ressurssterke og pene ungjenta som for spenningens skyld velger å prostituere seg, har tilsynelatende uttrykt en holdning som har provosert mange. Men filmen besitter samtidig noen veldig iøynefallende kvaliteter, og det er for disse den fortjener anerkjennelse. Kameraet fungerer som Ozons nysgjerrige øyne som i hver innstilling søker rene linjer og estetikk. Derfor oppleves det også som veldig passende å la den modellvakre Marine Vacth fronte den Belle de Jour-aktige fortellingen. Selv om hun foreløpig ikke er en Catherine Deneuve, viser unge Vacth seg å være ekstremt velegnet til å videreformidle den vagheten som ligger i Ozons prosjekt. Når det er sagt – som en film om ei ungjentes seksuelle oppvåkning stikker dette aldri like dypt som fjorårets Blå er den varmeste fargen, og filmen er selvsagt noe veldig annet enn årsaktuelle Nymphomanic. På den andre siden er Ung & vakker befriende lite opptatt av å forklare og analysere, og i større grad skrevet og spilt med en fengslende mystikk. Dessuten er François Ozons kompromissløse og skjønnhetsdyrkende filmskaperperspektiv alene en fullgod attraksjon her.

Sin City var for åtte år siden et knasende filmvisuelt sukkertøy; en smakseksplosjon ulikt alt annet fra Hollywoods godtepose, selv om mange nok vil innvende at den umiddelbare forfriskelsen kom med en intetsigende ettersmak. Jeg var selv blant de enkle sjelene som entusiastisk lot meg begeistre i møte med det syndige, hardkokte, noir-estetiserte tegneserieuniverset som Robert Rodriguez skapte sammen med Frank Miller. Men gjennom årenes løp har filmen, og Rodriguez som filmskaper, blitt stadig mer irrelevant, og jeg har knapt ofret oppfølgeren en tanke før den plutselig lå der. Men paradoksalt nok føles Sin City: A Dame to Kill For akkurat like befriende annerledes i dag som forgjengeren var for åtte år siden. Og hvor ofte ser man et stjernelag av skuespillere i en amerikansk mainstream-produksjon bli tilsidesatt av en så helhjertet og hensynsløs dyrking av pur estetikk som i Sin City-franchisen? Men fordi estetiseringen handler mye om fetisjering av kvinnekroppen og idolisering av den handlekraftige mannen, ses filmen lett som noe smakløst og sjåvinistisk med politisk korrekte briller, og vi som elsker den tvinges til å trekke frem «guilty pleasure»-alibiet når vi helt ærlig vil fremheve Sin City: A Dame to Kill For som en av årets deiligste underholdningsgodbiter. For det er den.

11. Blind (Vogt)
12. The Captive (Egoyan)
13. Ida (Pawlikowski)
14. A Most Wanted Man (Corbijn)
15. Dawn of the Planet of the Apes (Reeves)
16. Edge of Tomorrow (Liman)
17. Non-Stop (Collet-Serra)
18. Like Father, Like Son (Koreeda)
19. Transcendence (Pfister)
20. Lucy (Besson)

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2014

Hopp rett til

Neste:  Truls’ topp 20, 2014»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>