Foxcatcher byr på svar, men stiller ingen spørsmål

Denne artikkelen inneholder spoilere.

*

Foxcatcher er en såkalt “sannkrimhistorie”, der regissør Bennett Miller forsøker å løfte et perifert materiale til å bli ei slags episk fortelling – en historie med stor H – som skal formidle noe viktig om USA, samfunnet vi lever i eller menneskelig bevissthet. Men gjennom over to timer langtekkelig, utstudert og selvopptatt filmfortelling, sier arbeidet hans fint lite om noe som helst.

Bennett Miller virker som en polariserende filmskaper. Noen lovpriser hans kalde, distanserte og enerverende, for ikke å si energidrepende, stilrenhet som noe av det mest interessante i den amerikanske samtidsfilmen. Andre beholder en viss skepsis til hans relativt kunstige og ufilmiske iscenesettelse og instruksjon, og overfladiske tematiske resonans. Jeg befinner meg i den andre leiren. Både Capote (2005) og Moneyball (2011) preges av en «stiltom» soliditet – som grenser til posering og sjeldent klarer skape reell affektiv kraft – og en hang til å komme med påstander, gjøre krav på innholdsmessige idérom som filmene ikke greier å fylle.

Foxcatcher er det kjedeligste eksemplet på dette så langt. Denne gangen låner Miller  merkevaren til fortellinga om John Eleuthère du Pont (Steve Carell) – multimilliardær, filantrop, filatelist, ornitolog, wrestling-entusiast og eksentrisk gærning – og hans drap på den OL-vinnende bryteren Dave Schultz (Mark Ruffalo). Dette tilsynelatende umotiverte mordet sjokkerte USA i 90-åra og har inspirert flere bøker og TV-dokumentarer, og er hovedfokuset i Mark Schultz (Channing Tatum) sin selvbiografi, som Foxcatcher baserer seg på (om så med kunstneriske tilpasninger og unnlatelser for å skape spenning og sjokkeffekt).

Mark og Dave Schultz er medaljevinnende mesterbrytende brødre. En dag kontaktes Mark av den besynderlige rikingen John – kall ham gjerne «Eagle» – du Pont med et tilbud om at han og broren får alle ressurser og fasiliteter de trenger for å trene til VM, OL og øvrig hvis de flytter til Pennsylvania og blir en del av hans private bryterlag, «Team Foxcatcher». Dave takker nei, men Mark sier ja, og tolererer mye ubehag fra sin nye «mentor» for å oppnå suksess.

Situasjonen forverres raskt. En motløs Mark opplever fysisk og psykisk misbruk fra Du Pont, som dessuten insisterer på at han vil ha Dave der i stedet, et ønske som går i oppfyllelse når sistnevnte flytter med familien til Pennsylvania. Dave blir Foxcatchers trener, og som broren må han tåle ubehaget som oppstår når Du Pont er i nærheten. Mark distanserer seg fra både «mentoren» og broren, og drar fra boet etter skuffende innsats under Seoul-OL 1988. Etter et tidshopp – omtrent som en fotnote – kommer den uunngåelige slutten: Du Pont oppsøker Daves hjem, skyter ham tre ganger på kort hold og blir seinere arrestert for drapet. Og det er det.

Før jeg finner fram pisken, vil jeg presisere at det finnes to slående øyeblikk i Foxcatcher. Det første oppstår når Bennett Miller endelig har tatt kjeppen ut av ræva og lar filmen være film: Mark bytter ut sin ildne bitterhet med ekstrem overspising og må gå ned 5,5 kg på 90 minutter. Han får hjelp av sin bror, tar plass på treningssykkelen, og med hette over hodet raser han i vei med eksplosiv energi. Her finnes det endelig en frihet, en vibrasjon som bryter filmens selvpåtvungne stengsler og som gjennom ekspressiv kinematografi (vinkling, slow-motion, ekstreme nærbilder), “droning” på lydsporet og rytmisk klipping med sårt etterlengta tempo, uttrykker noe som blir en kime til inntrykk, følelser og engasjement.

Det andre handler om Mark Ruffalos mimikk i møte med kamera idet han bes omtale Du Pont som sin «mentor» under opptak til sistnevntes dokumentar om sin egen fortreffelighet. Omsider får Miller utnytta en av sine dvelende, dryge innstillinger til det fulle; Dave makter ikke si ordene, han må ta seg i det, tvinge seg til det, og det gjør vondt. Slike skarpe øyeblikk, fylt med vektig filmatisk klarhet for fortellinga og nødvendig nerve og ekthet i situasjonene som skildres, er det langt mellom i Foxcatcher.

For stort sett er historien i fokus; alt annet er underordna og undertrykt, og hvis du allerede kjenner til hendelsesforløpet (selv om Miller og manusforfattere dikter fritt, er resultatet, enden på visa, den samme), eller verken finner den særlig gripende eller interessant (tross alt er disse hendelsene en kuriositet, en triviell krimhistorie som forsøksvis forstørres til å skulle si noe utover seg selv), er det lite å hente ut av opplevelsen.

Millers pregløse estetikk skal ha for at den er konsekvent, og som historieforteller er han slettes ikke verst, men her maler han med en så matt og platt pensel – grått, brunt og beige går sin seiersgang – at det nesten gir meg spasmer. Iscenesettelse og instruksjon virker tilgjort, og de lange, avmålte tagningene – i kombinasjon med et ytterst konvensjonelt lydbilde – forringer ikke bare filmens audiovisualitet alene, men fortellingas spenning og emosjonelle effekt. Filmen er nesten overregissert i sitt observerende, overoverveide, uttenkte uttrykk, og samtidig sammensnørt og forknytt på en måte som gjør at den kjennes kjølig og avstumpa.

Foxcatcher bygger og bygger opp til noe, forsøker å forme seg selv innafor det narrative rammeverket til den klassiske tragedien, men selve dramaet er dødt. Miller satser på uhyggen som sitt våpen, men uhyggen som oppstår føles grunn, og springer ut av det ukomfortable rundt John du Ponts person – antydninger og pinlighet – ikke filmatisk finesse. Historien forløper seg på en standardisert og repeterende måte; etter hvert kan man forutse hvordan scener, sekvenser og overganger skal utspille seg, og da blir ventetida frem mot den uunngåelige slutten seig.

Opptegninga av fiksjonsuniverset og rollefigurene er et annet problem. Alle framstår som karikerte arketyper. Mark er den sjalu lillebroren, og Channing Tatum virker instruert til å skildre figurens usikkerhet og bitterhet gjennom en konstant aggresjon under pusten, som kommer til uttrykk i måten han går, snakker og til og med spiser på. Tatums plumpe overspill tydeliggjøres og overgås etter tur i møte med filmens to andre sentrale rollefigurer. Først introduseres vi for Dave, den reale og jordnære storebroren – spilt av en god Mark Ruffalo, som med en slags nedtona aura og tilstedeværende ro skaper den eneste virkelig troverdige skikkelsen – og deretter for John du Pont – den rike, bortskjemte og stakkarslige raringen – som Miller og Steve Carell i samspill har valgt å karikere. Ikke bare mot det teatralske, men det aldeles affekterte og absurde. Det er synd at detaljer som en unødvendig «ørnenese» bidrar til å ødelegge det som tidvis er en fengslende, om særdeles endimensjonal, prestasjon fra Carell.

Enda verre er det at potensialet for at disse rolletolkningene kan bli så gode som det mange kritikere beskriver dem som, kveles av manus og regi. Ingen får muligheten til å utvikle seg; rollefigurene kommer ikke ut av arketypens konturer, men forblir overflater i en monoton verden. Vi får aldri vite hvem disse folkene egentlig er, hvorfor de tenker og handler som de gjør… de bare er der.

En siste innvending mot Foxcatcher er filmens holdning til seg selv, hva den forsøker å formidle. Dette er en “sannkrimfilm” som på selvhøytidelig vis etterstreber å være noe mer; den vil gi tilskueren innblikk i Du Ponts sinnstilstand, motivasjon og patologi via spekulative klisjeer og floskler om ensomhet, morskomplekser og fortrengt homoseksualitet (samtidig som filmens fortelling skjærer vekk årene der virkelighetens Du Pont slet med særdeles abnormal atferd, som indikerer psykisk sjukdom). Likedan virker den å ville være en kommentar til alt fra amerikansk eksepsjonalisme og klasse til maskulinitet og det moderne livet, uten å skape en tematisk klangbunn. Filmen nekter å akseptere seg selv som en noe uvirkelig virkelighetshistorie om en riking og et par wrestlere, og i sin higen etter å være viktig, gir den massevis av svar uten å egentlig stille spørsmålene.

Det finnes en tomhet i Foxcatcher, og da tenker jeg ikke på en eksistensiell refleksjon over tomhet – som noen vil argumentere for at filmen rommer – men en filmisk tomhet.

La det være sagt: Foxcatcher er ikke forferdelig, men lider sterkt under Bennett Millers monotone soliditet. Det finnes ikke noe liv i filmen – ingen energi, ingen bevegelse, ingen puls.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Knut Olav Murberg sier:

    Vil ikke en ‘filmisk tomhet’ (ingen energi, puls og bevegelse) bare underbygge og forsterke den eksistensielle tomheten filmen rommer? At karakterene mangler affektiv kraft bryr meg ikke så mye, da summen av ‘negative’ virkemidler fint lager en slags uhygge som ligger over filmen, og antydningens kraft er virkelig et undervurdert verktøy, både i film og bilder.

    For min del er dette langt mer interessant og engasjerende fra over dammen enn fra de vanlige drama-regissørene. Foretrekker helt klart denne retningen eller anti-poseringen fremfor ‘filmisk fulle’ filmer som American Hustle, The Fighter, Wolf of Wall Street, alt fra Clintern osv, som gir meg rimelig lite eller ingenting.

    • Mads Outzen sier:

      Hei Knut Olav,

      Takk for kommentaren. Jeg forstår dette perspektivet på filmens stilistiske og tematiske tomhet. Det var strengt tatt derfor jeg tok det opp mot slutten av teksten. Og sånn sett er jo filmen gjennomført… alt er nesten tomt her.

      Men jeg mener nettopp filmen ikke rommer en eksistensiell refleksjon rundt tomhet, og den klarer verken si noe om en sådan tomhet eller noe særlig annet, selv om den prøver endelig så hardt å gjøre det. Så mangelen på energi, bevegelse, puls, eller hva vi enn kaller det, underbygger egentlig ikke noe som helst og kveler bare filmopplevelsen (Dette for meg selvsagt. Jeg er klar over at mange liker det. For øvrig er jeg heller ikke sikker på at Bennett Miller forsøker så veldig på tomhet-greiene vi snakker om; at han faktisk ikke evner å skape så mye “liv” i sine filmer er muligens like nærliggende. Jeg veit ikke, men jeg veit i alle fall at jeg opplever det meste som intetsigende og dødt.)

      Dette handler ikke nødvendigvis om type film og preferanser heller. Det finnes mange andre filmer som satser på såkalte monotone og tomme uttrykk som jeg faktisk setter pris på, men i disse tilfellene forsterker slike stilvalg en eller annen interessant idé, tilstand eller overgripende filosofi. Det synes jeg ikke det gjør i det hele tatt i Foxcatcher.

      Derfor, så klarer heller ikke filmen kompensere for at den er så mangelfull når det gjelder to av de viktigste elementene som gjør film til film: bevegelse og affekt. Det er også kanskje en smakssak, men der lider virkelig Foxcatcher av Millers ufilmiske signatur.

      Videre må jeg også si at jeg er uenig med deg både med tanke på “uhyggen” som ligger over filmen og hvordan den bruker en slags “antydningens kraft”. Når det kommer til førstnevnte synes jeg ikke filmen naturlig skaper denne stemningen, men at den er et biprodukt av den ulne Du Pont-skikkelsen Miller og Carrell har skapt, og jeg opplever den dermed som grunn. Og denne figuren, som resten av filmen, er ikke særlig antydende; tilgjorthet, karikering og åpenbare, banale hint og klisjeer er mer regelen for det som bedrives.

      Sist kan jeg absolutt forstå at du liker Foxcatcher framfor filmene du nevner mot slutten av din kommentar, men jeg er ikke helt med på sammenligninga. Med unntak av WoWS, synes jeg ikke filmene du nevner er spesielt “filmisk fulle” (det er ingen av filmene der jeg har spesielt sansen for heller, selv om jeg synes alle er bedre enn Foxcatcher, beklager!) eller har mange felles trekk som er interessante i denne konteksten.

      David Fincher og f.eks Zodiac og Gone Girl (blant mye annet jeg sikkert kunne nevnt) mener jeg det er mer givende å dra inn her, siden dette er filmer som er iboende uhyggelige og også undersøkende mot en slags tilværelsestomhet. Men forskjellen er at disse er så mye mer film: alltid spennende som filmatisk uttrykk og full av stemningsmessig og affektiv kraft, vibrerende med liv, samtidig som de klarer kunsten å være smart, antydende og tematisk resonant.

      Beklager den tankestrømmende avhandlinga! :)

      Mvh,
      Mads O.

  2. Synes den seneste episoden av YouTube-serien, Every Frame a Paiting, sier alt om Foxcatchers “filmiske tomhet” (uten at den nevner Foxcatcher, forøvrig).
    https://www.youtube.com/watch?v=wsI8UES59TM

    Jeg presenterte mange av de samme kritikkene i min anmeldelse av filmen, men endte fortsatt opp med å like den, mest fordi det ikke er noe tvil om at Bennet Miller oppnår akkurat det han vil. Kanskje mange av oss ikke liker den stilen, eller stilløsheten, men Miller vet hva han vil, og treffer blink.

  3. Anne Gjelsvik sier:

    Jeg vil anbefale alle å se Foxcatcher i lys av den viktige amerikanske filmgenren sportsfilmen. Det Mads her beskriver som selvbevisst film ser jeg som en film som anvender dramaturgien, karakterene og virkemidlene fra denne veien-mot-glory tradisjonen til å fortelle noe helt annet. Blant annet om klasse, penger og maskulinitet. Man kan like eller ikke like den sakte og litt distanserte stilen, men påstanden om at filmen ikke sier noe om USA og amerikanske verdier framstår som merkelig i mine øyne. Mye av dette formidles feks gjennom filmens mise-en-scene. En kald film, ja. Nettopp.

  4. Dag Sødtholt sier:

    Synes Per Morten treffer blink her: “Kanskje mange av oss ikke liker den stilen, eller stilløsheten, men Miller vet hva han vil, og treffer blink.” Er imidlertid ikke overbevist om at filmen er “stilløs” – må se den om igjen, men jeg mener den hadde subtile detaljer innen sitt tilsynelatende rigide rammeverk. Var det ikke en god del litt overdrevne totalbilder som etableringsbilder av scenene, for eksempel? Filmen viser hvordan rollefigurene er fanger i sine egne liv, så på den måten er den kald. Men jeg ble dypt grepet, kun etter få sekunder, av Tatums rollefigur, som kom så til de grader til kort. Et stort barn, som ikke en gang klarer å gjøre inntrykk på “de andre” barna i åpningsscenen. Bildet i garderoben like etter, der vi ser ham bakfra sittende på benken, mot den nakne veggen, vil jeg si var et talende stilistisk virkemiddel. Filmen stiller da også en lang rekke spørsmål? For eksempel i den mystiske brytescenen mellom brødrene tidlig i filmen, der det er svært uklart hva som egentlig foregår, men den etablerer en antagonisme fra Tatums side som vil bli utdypet utover i filmen.

  5. Knut Olav Murberg sier:

    Brytescenen mellom brødrene i begynnelsen var vel kanskje høydepunktet for min del. Der hvor Ruffalo bare tørker blodet bort etter en springskalle, og bryter videre som ingenting har skjedd, forteller så mye ved en enkelt detalj, ikke bare hos Ruffalos karakter, men etablerer også brødreforholdet, og ikke minst Tatums umodne side på et par sekunder.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>