2014 toppbilde_2

Eriks topp 10, 2014

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2014

Hopp rett til

Neste:  Idas topp 20, 2014»

The Grand Budapest Hotel er kanskje Wes Andersons aller beste film. Filmen klarer å mane frem det som etter hvert har blitt regissørens kjennemerke, men som aldri har vært så velrealisert som akkurat her, nemlig å skape melankoli og tragedie ut av komedie og ironisk distanse. Anderson får frem noe chaplinsk i denne filmen, men dette trekker ikke gjennom filmmaterien før mot slutten. For til tross for sine dukkehusaktige tablåer, stumfilmpastisjer og fantastiske karakterer treffer Anderson noe dypt menneskelig og inderlig. Som filmkritiker Glenn Kenny påpeker, klarer Anderson i likhet med forfatter Vladimir Nabokov å «conjure poignancy and tragedy in the context of realms spun off from but also fancifully, madly removed from dirt-under-your-fingernails “reality”.»

Det fascistiske Europa blir, paradoksalt nok, ennå mer grusomt når man ser det gjennom en linse av fantasi og barnlig naivitet. Og det hele er att på til gjort så elegant og lite påtrengende at The Grand Budapest Hotel tar en litt på senga. Det skader heller ikke at filmen er fylt av fortellerglede, med sin svimlende fortelling-i-fortelling-i-fortelling-struktur, som hele tiden får en til å stille spørsmål ved hvem sin fortelling dette er. Replikkene er vittige og tvetydige, og Ralph Fiennes gjør en av sine aller beste roller som hotelldirektør M. Gustave. Det er bare å fryde seg over denne filmen.

Jonathan Glazers nyeste film er vanskelig å beskrive presist. Plottet tar for seg et utenomjordisk vesen spilt av Scarlett Johansson som tar menneskelig form og gradvis lærer seg hvordan det er å være et menneske. Hun lærer seg språket og kjører rundt i Skottland for å plukke opp menn som hun tar livet av på merkverdig vis. Glazer snur opp ned på kjønnsdikotomien og viser menn som på sett og vis blir seksuelle ofre. Denne maskuline sårbarheten blir understreket stilistisk ved at Glazer filmet disse sekvensene med skjult kamera. Grepet bidrar til at tilskueren ser en ekstra sårbarhet og usikkerhet i disse mennene, som kanskje ikke hadde kommet like godt frem med skuespillere. Under the Skin oppleves, passende nok tatt tittelen i betraktning, som en film som forplanter seg i underbevisstheten og som man bærer med seg lenge etter at rulleteksten er forbi. Den er ikke for de som ønsker gode historier og drivende plott; filmen er hypnotisk og sanselig fremfor fortellende. Man kommer kanskje ikke så langt med å tolke filmen rent bokstavelig eller narrativt, men bildene og musikken treffer noe primitivt og skjult; et eller annet som det er vanskelig å beskrive i ord. Og det er vel kanskje noe av det ypperste en film kan gjøre?

03Bastards

bastards
Frankrike, 2013

Claire Denis‘ Les salauds («Bastards») har vært sørgelig lite omtalt og fikk heller ikke ordinær kinodistribusjon i Norge. Det er synd, for denne filmen er dypt fascinerende og ganske forstyrrende. Selvmordet til protagonistens svoger viser seg å lede til en verden av bestialske overgrep mot unge jenter. Svogeren har satt seg selv i økonomiske vanskeligheter og har prostituert sin egen datter for å ikke bli ruinert. Denis iscenesetter filmen som en metafor på de skjulte patriarkalske maktsystemene som mishandler unge jenter seksuelt. Det som alltid har appellert til meg ved Denis’ filmer er at hun er så god på å fortelle elliptiske historier, hvor seeren må trekke linjene og forbindelsene selv. Det er nettopp dette grepet som gjør at filmene hennes er så vanskelige å definere, og selv om de har ganske utbroderte fortellinger, føles de likevel flyktige og ufullstendige – dog på en veldig positiv måte.

04Maps to the Stars

maps-to-the-stars
Frankrike, Kanada, Tyskland, USA, 2014

David Cronenberg returnerer til velkjente metaforer i sin nyeste film Maps to the Stars, hvor Hollywoods tomhet er gjenstand for en slags psykoanalyse. For det er foreldrenes psykologiske vold mot sine barn – utført ved å utsette dem for Hollywood-systemet og dets dekadanse – som er det gjennomgående temaet. Barnestjernen Benji og hans schizofrene søster, samt skuespillerinnen Havanna Segrand (Julianne Moore), er alle barn som har blitt forsømt av sine foreldre. Sistnevnte ble seksuelt utnyttet av sin mor, Benji er allerede stoffmisbruker i en alder av 13 år, mens Benjis søster har blitt sendt vekk og utstøtt fra familien for å forsøke å brenne ned deres hus. Cronenberg har laget en medrivende og fascinerende film som undersøker hvordan selvopptatthet og griskhet korrumperer og ødelegger barn – alt med den typiske kalde, cronenbergske distansen.

Over fire timer med grafiske seksuelle beretninger kan høres litt monotont ut, men Nymphomaniac er alt annet enn en sensasjonalistisk pornofilm. I sin fortsettelse av filmer med en nærmest mytologisk utforskning av kvinners psyke etter Antichrist og Melancholia, fremviser von Trier en nærmest forvirrende hang til å gi oss både gamle stereotyper og mer dypsindig innsikt i kjønn og seksualitet. Lik Scheherazade i «Tusen og en natt» presenterer von Trier oss for en kvinne som må fortelle historier for å tekkes mannen. Der hvor von Trier lykkes er det når han plasserer oss i rollen til Seligman (Stellan Skarsgård) der vi i likhet med ham ønsker de aller saftigste detaljene og fornøyes av andres sensasjonelle ulykke. Voyeurisme-temaet får dermed en ny dimensjon og fornyet aktualitet i Nymphomaniac. Så får vi bare prøve så godt vi kan å overse den stereotypiske og nedlatende klisjeen om en svak og impotent jødisk maskulinitet.

Spike Jonze har med den flotte Her endelig fått et fotfeste igjen etter sitt samarbeid med Charlie Kaufman. Jonzes litt distanserte og stiliserte uttrykk kommer til sin rett i denne filmen, som portretterer ”the modern condition”, hvor mennesker isolerer seg og nærkontakt med operativsystemene erstatter mellommenneskelige relasjoner. Det er skuffelsen over hvor vanskelig det er å få genuin kontakt med et annet menneske og våre nærmest uoppfyllelige behov for intimitet som er temaet. Samtidig stiller filmen spørsmål ved hva kjærlighet egentlig er. I Her er utvikler kjærligheten til et operativsystem seg til en slags narsissistisk kjærlighet. Er det kanskje det som er ”the modern condition”?

Dawn of the Planet of the Apes begynner med en lang sekvens uten eksposisjon eller dialog. Den bruker tid på å sette tilskueren i en stemning før selve narrativet starter og bruker filmkameraet til å fortelle. Det er nettopp slike grep jeg savner med nyere Hollywood-filmer, hvor det alt for ofte presenteres overforklarende dialoger og for mye pertentlig eksposisjon. Denne filmen går rett på sak og det uten å undervurdere seeren med enkle actionklisjeer eller hyperaktiv, sjelløs klipping. I tillegg er det fascinerende hvor effektiv CGI-bruken er når det kommer til apenes ansiktsuttrykk. De er mer emotive og uttrykksfulle enn hos vanlige skuespillere (i hvert fall de aller fleste moderne amerikanske skuespillere). Dermed får seeren en dypere kontakt med hovedpersonen Caesar. Selv om filmen gir et lettvint og bent frem rasistisk portrett av filmens store skurk (den tydelig ”afrikaniserte” Koba, som representerer den gamle stereotypen av svart hypermaskulin barbarisme), er Dawn of the Planet of the Apes en engasjerende og spennende sjangerfilm.

Det første som slår en i møte med denne polske filmen er det fantastiske fotoarbeidet. Her får man et detaljrikt og nydelig svart/hvitt foto som ikke bare er pent, men som bringer frem sterke følelser om vi så blir vist polske landeveier, klostre, jazzklubber eller dype skoger. Lik den italienske mesteren Michelangelo Antonioni klarer Pawel Pawlikowski å mane frem mening gjennom velgjennomtenkte kameraplasseringer og bruk av arkitektur og mønstre i billedrammen. Selve handlingen er en slags coming-of-age-beretning om Ida, den foreldreløse jenta som før hun skal avlegge nonneløftet sitt kommer i kontakt med tanten sin. Sammen prøver de å finne ut hvordan hennes jødiske foreldre ble drept under krigen. På denne letingen blir hun oppmerksom på en ny verden utenfor klosteret og faller for en jazzmusiker. Selv om Ida ikke helt klarer å leve opp til den mørke og komplekse fortellingen rent stilistisk, og heller ikke klarer å skape virkelig potente poetiske metaforer ut av dette, er den et fascinerende forsøk som alle filmelskere bør gi en sjanse.

09Snowpiercer

snowpiercer
Frankrike, Sør-Korea, 2013

Snowpiercer er langt fra Joon-ho Bongs beste film, men den lykkes i det han kan best: et plott som alltid klarer å være uforutsigbart og underholdende. Handlingen er satt til en fremtid hvor verden har blitt ubeboelig etter at et eksperiment myntet på å stoppe de destruktive klimaendringene gikk galt. De eneste som har overlevd er om bord på et evighetstog som sirkulerer jorden, styrt av en maktsyk oppfinner som har skapt et grusomt sosialt hierarki ombord. Proletariatet gjør opprør og vi blir ledet gjennom togets mangfoldige kupeer som alle byr på ulike overraskelser. Høydepunktet er kupeen hvor barneskoleelever blir hjernevasket av sin lærer.

James Gray er en talentfull regissør som lager filmer slik de gjorde i Hollywood på 1970-tallet. Selv om The Immigrant ikke er helt på høyde med hans beste, We Own the Night, serverer den et spennende drama som dreier seg rundt urmytologien i Amerikansk kultur: Immigranttilværelsen. Marion Cotillard spiller en polsk immigrant som får ulovlig opphold i USA takket være halliken Bruno (Joaquin Phoenix), men som finner ut at tjenesten har en betydelig hake ved seg. Gray er særlig opptatt av å skape komplekse og tvetydige rollefigurer ut av gangstere og The Immigrant er ikke noe unntak. For det er Bruno og hans karakterutvikling som står i sentrum, og mot slutten av filmen har Gray lyktes i å skape et medrivende og tragisk karakterportrett.

Hederlige omtaler: The Wolf of Wall Street, Nebraska, Inside Llewyn Davies, Oculus, Interstellar

Kaktus: Noah

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2014

Hopp rett til

Neste:  Idas topp 20, 2014»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>