Omtale

Den totale tristesse i Zvyagintsevs Leviathan

I Andrey Zvyagintsevs mesterlige Leviathan er den russiske overmakten en strandet hval som nekter å rikke på seg, og som tvinger uskyldige liv inn i Jobs bok på repeat.

Jobs bok er jo et yndet motiv for filmskapere og andre kunstnere, det opphører liksom aldri å være relevant, og i alle former og fasonger synes det likevel å være noe med grunnfortellingen som fortsetter å gi en voldsom resonans. Dessuten har den gammeltestamentlige lidelseshistorien, om den ikke syndende Job som blir satt på prøve av Gud, helt utrolige adaptive kvaliteter. Den kan tilpasses som en politisk parabel, som relasjonsdrama under skyggen av eksplisitt religiøse, eksistensielle kriser – bare endestasjonen er en person som mot sin gode natur stadig blir satt på prøve. Coen-brødrenes mørke og dypt satiriske A Serious Man, eller Terrence Malicks overveldende ambisiøse The Tree of Life, er bare to eksempler fra de siste årene, som med hver sin tilnærming henter noe fra Jobs bok.

Den hebraiske fabelen om Jobs lidelse hviler også tungt over Oscar-nominerte Leviathan (som vant prisen for beste manus i Cannes i fjor), russiske Andrey Zvyagintsevs fjerde spillefilm som regissør. Motivet griper hardt om både filmens rammefortelling og rollefigurene som beveger seg i den, der de i villfarelse og fortvilelse forsøker å hanskes med prøvelsene på en ugjestmild, ikke-navngitt halvøy i Barentshavet.

Kolia (Aleksey Serebryakov) har bodd ved sjøen hele livet, og tilknytningen går flere generasjoner tilbake. Den fordrukne borgermesteren Vadim (Roman Madyanov) er en slags reinkarnert Jeltsin, et forkastelig maktmenneske med russisk nyrikdom, oligarki og nyliberalisme risset inn med blokkbokstaver i pannen, har imidlertid tatt sikte på å overta eiendommen for vekslepenger. Kolia gir selvfølgelig ikke opp uten kamp, og henter inn advokaten Dmitri (Vladimir Vdovichenkov) fra Moskva, en gammel venn fra militæret. Fanget i nettet av stygge konsekvenser som følger når man tar opp kampen mot makten, er Kolias fremmedgjorte kone Lilya (Elena Lyadova) og mistilpassede sønn fra et tidligere ekteskap, Roma (Sergey Pokhodaev).

Den eneste gnist av reell optimisme eller tro på rettferdighet – ikke like tilsløret av vaklende vodkarus som senere i fortellingen – ser vi innledningsvis. Kolia er naturligvis nedtrykt, men Dmitris ankomst – mannen fra Moskva – tilfører den lille familien ved havet en viss porsjon håp. Dmitri har påtatt seg advokatenes og lovens klær med nesten parodisk ærbødighet, til et punkt hvor han ved flere anledninger hevder at han ikke tror på Gud, han tror på fakta – på lover og regler. Men i et Putins Russland herjet av nepotisme, bestikkelser og en elite som lever på skitne forbindelser og minst like skitne historier, gjelder ikke lovene.

Dmitri blir den urbane idioten som forsøker å gjenopprette lov og orden i det forblåste nord. Han samler sakspapirer, truer borgermesteren med å gå offentlig med hans tidligere forbrytelser – men det er fåfengt. For som det står i Jobs bok, 40: 26-28: «Kan du fylle huden hans med spyd, hodet hans med harpuner? Legger du hånd på ham, får du en kamp du vil huske og ikke vil ha igjen. Da blir håpet ditt til skamme. Du blir slått ned straks du ser ham.» Og som en brutal påminnelse på overmaktens urokkelighet, ligger det et kranie av en stor hval på stranden nedenfor boligen til Kolia.

Hvem er den store hvalen – Leviathan – i Andrei Zvyagintsevs film? I egen person, er det selvfølgelig borgermesteren Vadim, som aldri lar seg rikke, og som slår rundt seg ved første møte. Zvyagintsev gjør ingen forsøk på å pakke inn eller tone ned den symboltunge karakteren, som om hverandre blir en vandrende manifestasjon av russisk fordrukkenhet, patetisk maskulinitet og utilslørt kameraderi og korrupsjon. Vadim er ikke Vladimir Putin, men Putins implisitte håndlanger og mafioso på kontoret; han er Putins mann ved Barentshavets bredder. Da er selvfølgelig også Putin den store hvalen som ligger på stranden. Og med ham, alle landets ledere så langt tilbake som Zvyagintsev kan huske.

Putin henger også på Vadims kontor. I en scene hvor Kolia, Dmitri og noen venner drar 100km ut fra bygda for å drikke vodka og skyte på flasker, drar Kolias mekanikerkompis opp diverse (innrammede!) bilder av tidligere russiske statsledere; blant dem Lenin og Jeltsin, men ikke Putin. En floskel om at de nye lederne ennå ikke har gått inn i historien blir uttalt. Det er som om Zvyagintsev minner oss om den eneste grunnen til at Putin ikke har falt hos folket, er at han fortsatt er her, levende, men at det finnes et lite, enn om blekt håp, om at han en dag kan få sin dom fra historien. Enn så lenge er han et stort skjelett på stranden.

Det er i alle fall ingen tilstedeværende gudsfigur her. I Jobs bok blir Job belønnet for å stå ut sine prøvelser og akseptere Guds uransakelige veier, men i Leviathan ender Kolias liv opp i verre forfatning enn noen kunne se for seg. Han får seg en kamp han vil huske. Prestens gudstjeneste, som runder av Zvyagintsevs bragd av en film, er som å se en prosesjon til ære for forbrytelser og fascisme i keiserens nye klær. Realisme fremstår sjelden så uvirkelig; stat/kirke-forbindelsen gestaltes som et tohodet uhyre.

Om Leviathan er en rimelig blek lidelseshistorie, er det et vell av filmatiske kvaliteter å glede seg over. Det sylskarpe manuset (skrevet av Zvyagintsev og Oleg Negin, som sammen står bak Forvist og Elena) veksler mellom å parodiere og leke med de geografisk forankrede klisjéene; den knotete dialogen etter ti vodkashots for mye, truslene om å adlyde borgermesterens ordrer for å beholde de politiske forbindelsene, og ikke minst jusspråket som leses opp med ekstrem hastighet, som en hammer for å banke inn den byråkratiske spikeren i Kolias kiste.

Her ligger styrken i hvordan Zvyagintsev er bevisst flosklene og de allmenne oppfatningene og fordommene om det russiske samfunnet – både på et overordnet samfunnsnivå (Putins korrumperte stat) og på individuelt nivå (den patriarkalske, forfyllede periferien). Det tilfører filmen om enn ikke en mytologisk kvalitet, så i alle fall en svært interessant nasjonal bevissthet. Regissøren observerer, men han fordømmer også – og det han fordømmer mest av alt er et statsapparat som tillater at enkeltmennesket frarøves sin humanitet.

Ellers er det verdt å trekke frem at Leviathan, til tross for sitt mørke, har mange drypp av humor, være seg maskert galgenhumor, parodi på stereotyper eller rett ut komiske situasjoner. Det tipper imidlertid aldri over i ren satire. Til det er bakteppet for fryktelig, historien for altoppslukende.

Formspråket er også betagende. Mikhail Krichmans lange og beherskede tagninger har hele tiden en hypnotisk kvalitet, og styrer filmen uten noen betydelige kinematografiske krumsprang. Det er et kompliment, all den tid kameraet evner å se tragediens realiteter fra flere perspektiver, hele tiden uten å inngå noe forutsigbart kompromiss med forutsigbare virkemidler. Leviathan får en polyfonisk kvalitet ved å dvele på og med hele Kolias familie; de individuelle stemmene trer frem gjennom nitid observasjon heller enn distinkte grep. Filmen rommer på samme tid helt utrolige oversiktsbilder, og evner å plassere rollefigurene i hvert bilde på en ytterst fascinerende måte, slik at det – uten å bli oppstyltet – føles som om vi alltid ser familien for første gang.

Prestasjonene foran kamera må selvfølgelig også trekkes frem: den britiske filmkritikeren Mark Kermode har beskrevet Kolias ansikt som en David Moyes etter 600 netter på vodkafylla, på rad. Det er i det hele tatt noe furet, dypsindig, trist og Tarkovskij-aktig over både Kolia og flere av de andre karakterene. Elena Lyadovas Lilya er kanskje den mest skadelidende i strømmen av lidelser; Kolias kone neglisjeres i kampen mot borgermesteren, svarer med å flykte inn i en affære med advokaten, og ender opp med å stemples av både far og sønn som den destruktive kraften. Lyadova spiller Lilya med en varsom, men intens tilstedeværelse, og er ved siden av Aleksis Serebryakov (Kolia) den sterkeste skuespilleren i Leviathan. På hver sin front er advokat og borgermester også spilt med riktig karikert presisjon, og i rollen som Kolias sønn Roma viser Sergey Pokhodaev et betydelig talent.

Den største rollen av de alle spiller imidlertid det moderne Russland, og innvirkningen dette samfunnet har på enkeltmennesket. I årets første virkelige begivenhet på norsk kino, bygger Andrey Zvyagintsev lag på lag av velbegrunnede anklager mot et umenneskelig system. Et system som reduserer innbyggernes liv til variasjoner over Jobs lidelser, og hvor den store mannen i Kreml nekter å komme ned fra den store hvalen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Tonny Albrigtsen sier:

    På langt nær like imponert. Leviatan er pen og pyntelig nihilisme som ikke gir noe innsyn i Russland forbi “oligarkene er jaggu kjeltringer, dere”. Russisk fatalisme er fascinerende greier, men her bikker det over i så karikert område at det blir vanskelig å se filmen som noe annet enn et relasjonsdrama. Intrigene er banale, karakterene flate og symbolismen tungnem. Siden du såvidt er inne på A Serious Man, blir det kanskje ikke veldig påfallende å trekke inn Burn After Reading. Den filmen er et mye klarere lytedrama med en tydelig intensjon om å kommunisere forholdet mellom makt og avmakt, og om den er veldig karikert, den også, evner den å skape analytisk avstand ved å knytte sammen konkret og overhengende handling.

    Regissøren er selvfølgelig ikke talentløs, men som i den uanstendige Elena sliter jeg med å se forbi en overflate av fiffige virkemidler. Jeg er sikker på at makt kan korrumpere, men at den i utgangspunktet fortrenger gode trekk virker ganske søkt. I Leviatan er korrupsjon modus operandi i en slik grad at menneskene bak forsvinner fullstendig. Slik virker det som om filmen bare eksisterer for å bekrefte den vestlige systemkritikken av Russland, spedd på med billige angrep på kristendom fordi du tydeligvis er sofistikert hvis du er ateist/ikke en del an noe organisert trossamfunn. Samtidig er det en smule ironisk at utroskap framstilles som et syndefall, der det fra mitt ståsted virket som en rasjonell beslutning gitt konteksten. Den degenererende slutten virket heller ikke forankret i noe som helst.

    Fant i motsetning til artikkelforfatteren Dimya ganske sympatisk. At han mislykkes gjør ham ikke til et malplassert individ som ikke er virkelighetsorientert. For meg var det ganske tydelig at han kjente til risikoen ved handlingene sine, og spilte et kalkulert spill. At det endte som det gjorde betyr ikke at han gjorde noe feil, og forhåpentligvis ikke at å kjempe mot maktinstanser med (halv)demokratiske virkemidler er fåfengt. Da reagerer jeg mer på den lille mannens gammeltestamentlige forståelse av eiendom og rettigheter, som etter mitt syn neppe vil bidra til et mer sivilisert Russland. Vanskelig å si hva Z egentlig mener, men akkurat her virket filmen ganske naiv i sin ekstreme kynisme. Hvis løsningen for Russland er en grasrotbevegelse, kan de vel like gjerne gå tilbake til kommunisme? Kanskje det er en feiltolkning fra min side, men hvis Z ønsker å romantisere den russiske folkesjela, tror jeg han er en del av problemet.

    Jeg vet ikke om problemet mitt er Zs film, eller den vestlige lupen han uunngåelig settes under, men personlig har jeg hatt langt større utbytte av annen kritikk av det moderne Russland, som f.eks. Victor Pelevins forfatterskap. Han virker mye mer nyansert i sin tilnærming. Og hvis man inkluderer post-kommunistisk litteratur/film er Bela Tarr og Laszlo Krasznahorkai navn de fleste filminteresserte vel har et forhold til?

  2. Ikke sett filmen ennå selv, men dette var interessant lesning, hos The New York Times: «Russian Movie ‘Leviathan’ Gets Applause in Hollywood but Scorn at Home».

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>