Omtale

Clint Eastwoods dødsritt: American Sniper

Et drønn. Tour One. Et smell. Tour Two. Tour Three. Tour Four. Tilbake igjen og igjen, det er ikke mulig å gi slipp; noe i soldaten nekter å stanse dødsleken. War is a drug.

Mot slutten av American Sniper, under Chris Kyles (Bradley Cooper) siste tur til helvete, rammes soldatene av en metaforisk sandstorm. Desorienteringen blir total; nå er alle prisgitt tilfeldighetene; skuddene glitrer abstrakt i det beige kaoset. Et av få poetiserende grep i Clint Eastwoods sedvanlig korthogde film.

American Sniper er grå og hard som betong, det er liksom ikke tid til annet enn det aller nødvendigste. Likevel er den innholdsrik og sammensatt, ofte paradoksal, om ikke akkurat søkende, da en slik tilnærming aldri har ligget Clint nært til hånds.

American Sniper forteller om den amerikanske soldaten Christopher Scott “Chris” Kyle (1974–2013) fra spesialstyrken Navy Seals, som ble kjent under navnet Legenden for sin uhyggelige presisjon som snikskytter i Irak. Filmen følger Kyles opphold i krigssonen og manglende evne til å være til stede for familien i hjemlandet.

Kathryn Bigelows The Hurt Locker utforsket det narkotiske ved krigens vesen; hvordan den lokker unge menn til å utsette seg for livsfare, og at dette – etter hvert som overlevelsen blir rutine – fremkaller en mestringsfølelse som muligens kompenserer for et savn eller imøtekommer et kall. Bigelow visualiserer antagelsen ved å plassere Jeremy Renners rollefigur mellom hermetikk og oppvaskmidler på et generisk supermarked; han er fremmedgjort i disse omgivelsene, fordi han nå tilhører en annen verden.

Eastwood tråkker i de samme sporene. Den beske, men også sentimentale komedien Gran Torino (2008) – som jeg feilaktig antok skulle bli den nå 84 år gamle grinebiterens farvel til filmen – forholdt seg til “nabokjerringa” og Eastwood-skikkelsen som amerikanske ikoner (han ikoniserte seg selv, kan man si, dog ikke uten ironi). I og med at regissøren selv har bidratt til å skape og understreke mytologier i USA, er det fascinerende at typiske settinger som “den lokale baren”, “det romantiske bryllupet”, “huset med bakhage” osv. fremstår som sørgelige reminisenser fra en svunnen tid i American Sniper.

Det er en velkjent sak at Eastwoods politiske orientering peker i en annen retning enn den brorparten av kulturlivets intelligentsia foretrekker, og dette medfører forståelig nok visse styrkeendringer i lesebrillene til mange kritikere, men at noen beint frem har anklaget American Sniper for å være ensrettet republikansk krigspropaganda, synes jeg er underlig.

Visst tiltales Chris Kyle som «Legend», en «american hero», men fremstillingen er pragmatisk, på grensen til kynisk; soldatens “triumfer” bak geværsiktet (160 bekreftede drap) behandles hovedsakelig som tørre fakta, både av rollefiguren og Eastwood bak kameraet. Kyle kjemper i grunnen ikke for noen andre enn seg selv; han skyter seg bokstavelig talt inn i et hjørne. Kona Taya (Sienna Miller) uttrykker aldri stolthet, bare skuffelse over at det gang på gang er noe annet der ute som er viktigere enn dem han burde elske.

Bradley Cooper er svært overbevisende som Kyle, med sin bjørneaktige, litt enkle fremtoning, bak et panser av opptrente muskler. Taya, som nekter å innta en passiv birolle i mannens stadig mer forstyrrende livsprosjekt, unnslipper klisjeene takket være Sienna Millers subtile gester. Et blast fotografisk uttrykk – i kombinasjon med et klippearbeide som pliktskyldigst driver fortellingen fremover, uten kunstpauser – opprettholder et kledelig nøkternt, nesten uanfektet toneleie, selv når kuler og krutt buldrer på lydsporet.

Er det blodtørst som driver Kyle? Det er et betimelig spørsmål, for han smadrer det ene hodet etter det andre med mekanisk effektivitet. Samtidig er han fattet og introvert; vi ser få tegn til pubertale dataspill-kommentarer eller upassende seiersrop. Man kan lese at virkelighetens Kyle var av en noe annen støpning; etter sigende mer hatsk og ureflektert. I så måte kan man frykte at Eastwood forsøker å pynte på sannheten; American Sniper ignorerer de mistilpassede, totalforvirrede jyplingene vi møter i filmer som Armadillo (Janus Metz Pedersen, 2010) og Redacted (Brian De Palma, 2007). Et problematisk, men kanskje nødvendig valg; Eastwood har nok utformet typer han til en viss grad kan identifisere seg med for å finne en inngang til å fortelle historien. Generasjonskløften mellom ham og Irak-krigerne er tross alt stor.

Ifølge ham selv – altså slik han fremstår i filmen – er ikke Kyles motivasjon å drepe, men å redde sine medsammensvorne; han kan ikke etterlate sine “amerikanske brødre” til fordervelse; han vil samle og skape orden i flokken, slik han har lært av sin konservative far. Idet Kyle rammes av “Schindlers syndrom” og messer at han kunne ha reddet mange flere, har hybris tatt overhånd, og i et forsøk på å forsone seg med at nåtid ikke er lik dødtid, blir han støttekontakt for lemlestede Irak-veteraner.

Scenen der han underviser invalide i skyteteknikk, er så konkret i fremstillingen av det meningsløse at den gjør vondt. Det kan virke som om Eastwood ser det annerledes, for iscenesettelsen preges av påklistret idyll, men er man medviten om at Kyle skal myrdes av en veteran med posttraumatisk stressyndrom, virker det bare foruroligende. Et eksempel på at filmens intensjoner ikke alltid står i samsvar med selve utsigelsen.

American Sniper er lite interessert i å løfte blikket over til “den andre siden” på slagmarken, og de irakiske motstanderne får aldri utvist menneskelige egenskaper; disse soldatene gestaltes utelukkende gjennom kompromissløs, ofte bestialsk krigføring. Mangelen på nyanser blir guffen når vi kjenner til amerikanernes overgrep på sivile (grusomt fremstilt i Redacted) – som fortellingen unnlater å vie plass til.

En nådeløs fordeling av skyld hadde unektelig gitt American Sniper et annet – og fra amerikansk ståsted – farligere temperament, men fraværet av slike perspektiver virker ikke så insisterende at det tar luven av filmen. Hovedpersonens duell med en like treffsikker irakisk snikskytter, skildres ikke som en kamp mellom godt og ondt – tvert imot får vi se at Kyle rasjonaliserer seg frem til å skyte mødre og barn underveis – og “konkurransen” er noe han flykter tankeløst inn i, fordi den utgjør noe konkret i en ellers usammenhengende krigståke.

Eastwood lener seg på Kyles synsvinkel, men forhindrer ikke tilskueren i å være seg bevisst om at saken har flere sider; American Sniper er en ubehagelig fremstilling, ikke et postulat. Noen har reagert med raseri og oppfordret til boikott, men å avvise filmens eksistens og innflytelse blir en altfor enkel utvei. (I denne sammenhengen er det verdt å huske på at de i dag klassiske Vietnam-filmene, som vi gjerne omtaler som mesterverker, heller ikke interesserer seg nevneverdig mye for lokalbefolkningens blikk.)

Rulletekstene etterlater en emmen smak i munnen, med arkivopptak der folkemasser hyller Kyles innsats i Irak-krigen, etter hans tragiske død. Men uavhengig av hva som måtte være regissørens hensikter, er de utvaskede bildene tappet for kraft, filtrert gjennom et overmett blikk; som en resignert klagesang, forkynner de at noen må sette en stopper for denne galskapen. Under en begravelse tidligere i filmen, skvetter en sørgende mor av salutter som er ment å hedre sønnen. Det ligner ikke patos, men tristesse.

Vil man redusere American Sniper til et viftende amerikansk flagg, består det av blod, bein og tårer, på tvers av landegrenser og politiske standpunkter. Dette er en sørgelig og håpløs – og problematisk – krigsfilm, uten egentlige helter, fylt til randen av ofre.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 11 kommentarer

  1. Geir J. Olsen sier:

    Har ikke fått sett den ennå, men det høres jo ut som Eastwood lager en krigsfilm hvor han presenterer virkeligheten slik én side oppfatter den, og med det utfordrer han publikum til å tenke selv? I steden for så mange krigsfilmer som skal hive inn budskap og manipulerende føleri.

    Når dette attpåtil kommer fra Clint Eastwood, klikker enkelte venstrevridde i vinkel, mens de kanskje hadde reagert annerledes om regissøren var en type som Sean Penn, eller er jeg helt på jordet?

    Krig er ubehagelig, grotesk, og det finnes vel knapt noe kaldere fotsoldat enn snikskyttere.

  2. Tobias Strøm-Blakstad sier:

    “Et eksempel på at filmens intensjoner ikke alltid står i samsvar med selve utsigelsen.”

    Chris Kyle ser tvillingtårnene falle på TV og melder seg sporenstreks til Sel-tjeneste i Irak. Det er en veldig realistisk skildring av prosessen for mange amerikanske soldater etter 9/11, men samtidig en utrolig problematisk virkelighetsforståelse. Gjør dette Kyle til en heltmodig patriot eller en nyttig idiot?

    Hvis Clints intensjon er at Kyle er en ubestridt helt, noe man får inntrykk av under de siste scenene, er filmen like lite reflektert som hovedpersonen. Hvis filmen mener at publikum skal finne ut av det selv er den altfor vag.

    Jeg savnet en scene hvor Kyle blir stilt til veggs om sine motivasjoner og hvor noen stiller noen tøffe spørsmål om hans verdenssyn. Det trenger ikke være en venstreradikal leksjon i geopolitikk, men et eller annet som viser at filmen er klar over problemet med koble 9/11 til Irak. Akkurat nå er det vanskelig å vite hva Clint virkelige vil med denne filmen, annet enn å komme med noen generelle betrakninger om at krig er stygge saker, men fostrer helter.

    Som film var American Sniper helt ålreit. Bradley Cooper imponerer ved å gjøre alt motsatt av det han pleier, og selv om det er noen intense krigsscener her, satte Bigelow lista enda høyere i 2008.

    • Geir J. Olsen sier:

      Mulig det ikke er tilfellet for folk på venstresiden, eller spesielt folk i Norge, men det er VELKJENT at Clint Eastwood hater vold og han var aldri tilhenger av Vietnamkrigen, han var heller ikke tilhenger av USAs invasjon av Irak.

      Flere av Eastwoods filmer har hatt budskap om anti-vold. Dette er samme mannen som laget Unforgiven, hvor han leverte dialog som: “It’s a hell of a thing, killing a man. Take away all he’s got and all he’s ever gonna have.” Men dette har folk tydeligvis allerede glemt.

      Legger folk fortsatt så mye vekt på Dirty Harry-rollen til Eastwood at de mener han absolutt er nødt å legge inn en belærende sekvens hvor Kyle skal stilles til veggs? Et øyeblikk hvor hans type fotsoldat kan henges ut som det verktøyet de er, bare for at publikummere på venstresiden kan få slukket sin tørst etter bare litt følelse av payback? Det er ikke payback nok at denne mannen som levde av å skyte folk selv ble skutt og drept?

      Foreslår at dere sjekker klipp som f.eks. Kyle på amerikanske talkshows. Han ble behandlet som en rockestjerne og selv liberale komikere som Conan O’Brien behandlet ham nærmest som kongelig da han var på showet sitt. Sånn er det stort sett i USA, man behandler fotsoldatene som helter, hvis de ønsker å kritisere eller angripe noen velger de heller å spare det til politikerne og lederne som sender soldatene i krig. Sånn er det faktisk også stort sett i Norge. Om en norsk Afghanistan-veteran med flere liv på samvittigheten hadde sittet på Senkveld kan jeg love deg at han hadde blitt behandlet med minst like mye respekt (og vitsing) som Kyle hos Conan O’Brien.

      For ordens skyld, jeg tilhører selv venstresiden, men alt jeg har hørt om Eastwood opp gjennom årene tilsier at han aldri har vært noen stor krigstilhenger. Mennesker som Kyle finnes, tankegangen deres finnes, mannen skrev en hel bok hvor han så ut til å legitimere hva han gjorde. Alt jeg har lest og hørt får det til å virke på meg som at Kyle ikke bare var en soldat, men han var en hjernevaska kødd som hadde null problem med å fly rundt og drepe utlendinger på fremmed jord.

      Nettopp ved å ikke konfrontere Kyle med krigsmotstandernes holdninger, og ved å fremstille situasjoner fra synet til denne kødden virker det som American Sniper blir enda mer provoserende. Med det har vel Clint skapt en av de mest kontroversielle krigsfilmene på mange år. Kanskje hadde man akseptert dette lettere om det hadde kommet fra velkjente liberale som f.eks. Sean Penn, da hadde man tolket “intensjonene” annerledes enn fra Clint Eastwood.

    • Tobias Strøm-Blakstad sier:

      Dirty Harry og myten Eastwood har ingenting med filmens behov for noe som korrigerer Kyle. Jeg prøver stort sett å skille kunsten fra kunstneren (selv om underbevisstheten ofte vil det annerledes).

      De fleste gode historier trenger derimot at hovedpersonens motivasjoner blir utfordret, ellers føles det ikke lenger som om man følger ekte mennesker. For når Sienna Miller i sine mest frustrerte øyeblikk som gjenlatt soldatfrue ikke griper de mulighetene som ligger der – Kyle serverer de på et sølvfat når han snakker om at terrorister skal invadere San Diego – blir jeg bare irritert over manusforfatternes feighet. Det er så mye interessant man kan ta tak i ved denne nasjonalistiske, selvoppofrende mentaliteten som preger folk som Kyle som filmen dessverre ignorerer.

      Så kan man selvsagt lese det som om Eastwood prøver å vise hvor lite bakkekontakt disse folka har ved å lene seg tilbake, men da griper man etter strå som jeg mener ikke finnes. Tar man filmen for den den viser og sier – og det er slik jeg stort sett tar inn filmer – er Kyle en jævlig god snikskytter som sliter litt med å vende tilbake til hverdagen. Det er greit. Det viser at krig er hardt og at soldater ikke er maskiner. Og det er heller ikke pro-konservativ jingoistisk araberhatende propaganda som enkelte har stemplet filmen som.

      Men det gjør Kyle temmelig overfladisk. Det gjør American Sniper lite reflekterende. Og det er nok til å trekke på skuldrene.

  3. Tore Andre Øyås sier:

    Interessant tanke… men klarer liksom ikke et sekund få til å tro at Eastwood har laget filmen som fra Kyles synspunkt, til det virker den vel alt FOR lite provoserende slik?
    Da er det vel (minst) like trolig at Eastwood har blitt soft og ikke tørt være mer synlig kritisk? Hvorfor ville han ellers laget den slik utydelig kritisk? Han må jo selv ha sett at den ferdige filmen lett kunne ha blitt misforstått angående hans fremstilling av Kyle som helt vs. idiot?

    • Geir J. Olsen sier:

      Først blir Clint beskyldt for å være hard og skurkeaktig for sin rett-frem-fremstilling av en slik person, og nå blir han beskyldt for å være soft for å ikke våge være mer kritisk? Får ikke disse krigene og slike situasjoner nok kritikk i media, fra folk flest og fra 95% av Hollywoods filmer fra før av? Når noen endelig våger å fortelle historien rett ut med et snev av den holdningen ekstremt mange amerikanere – og soldater – dessverre deler, så blir det ramaskrik. You’re damned if you do, damned if you don’t. Eastwood har jo prestert å skape mer debatt enn noen annen krigsfilm på mange år. “The Hurt Locker” var en fantastisk krigsfilm, en av de beste i sjangeren etter min mening, men den både stilte og svarte på spørsmål også på en helt annen måte enn American Sniper, og med det skape Hurt Locker omtrent NULL debatt om temaet den omhandlet. Nå kommer en film som skaper mer bruduljer enn jeg kan huske på lang tid, og så sitter attpåtil folk i Norge og klager over dette. Norge, et land som er bortimot dårligst i klassen når det gjelder å lage filmer som setter dagsorden eller skaper politisk debatt. Unntaket er dokumentar, her har Norge mange gode øyeblikk, men når så vi sist en ikke-dokumentar skape politisk debatt i Norge? “Kronprinsen” fra 1979? Er det den siste? Den ble kåret til årets beste film av norske kritikere, men regissør Pål Bang-Hansen hevdet i ettertid at det pga den filmen (inspirert av en tidligere AUF-leder som tok livet av seg) så sørget Arbeiderpartiet for at han aldri mer fikk støtte til å lage film. M.a.o. pen historie vi har på filmer som prøver å lage bølger i dette landet.

      Tror ikke at Clint Eastwood er for dum til å ikke se noe som helst. Han har en over 40 år lang filmografi som filmskaper og uendelig antall intervjuer som understreker at han nok har et mer nyansert syn på nettopp så komplekse ting som det her, enn mange av hans kollegaer. Men etter han gjorde den opptredenen med den tomme stolen (“Obama”) for Republikanerne, så har brått Europa og liberale USA vendt ham ryggen, og fullstendig glemt alt annet ved mannen.

      Forøvrig interessant å se at mange irakere går mann av huse for å se filmen:

      http://nypost.com/2015/01/29/american-sniper-thrills-audiences-in-iraq/

  4. Dag Sødtholt sier:

    Her er noen eksempler på hvordan filmen inngår i den evige propagandakrigen mellom høyre og venstre i USA, den såkalte Culture War. Synes nesten venstresiden er verst her. Chomsky har antagelig ikke sett filmen, og det er overhodet ingen vilje til å tolke.

    http://observer.com/2015/01/why-the-left-hates-american-sniper/#ixzz3QHRQ6vAP

    http://www.alternet.org/watch-chomsky-blasts-american-sniper-and-media-glorifies-it

    http://www.alternet.org/culture/chris-hedges-american-sniper-caters-deep-sickness-rippling-through-society

  5. Geir J. Olsen sier:

    Avslører hvor ille “venstredyret” også kan være. Med sånne på ene siden og idiotiske Tea Party-tilhengere på andre siden er det best for oss andre å bare forlate rommet.

  6. Tonny Albrigtsen sier:

    Veldig lyst til å se denne. Synes det er litt skummelt å spekulere i hva Eastwood ønsker å kommunisere. Slik skaper man vel bare enda en barriere mellom seg selv og filmen? Registrerer også at enkelte er vel interesserte i film som noe som fremmer/bekrefter en politisk agenda. Ser vi virkelig bare etter muligheter for å få bekreftet egen verdensanskuelse i kinomørket? Og blir ikke da alt redusert til simpel underholdning?

    Kan vel også slenge ut en tilfeldig anbefaling av det som etter mitt syn er den beste Irak-filmen: Battle for Haditha. The Hurt Locker husker jeg som grei nok, men ganske enkel og tung på klisjeer. Tror neppe den vil bli stående.

  7. Geir J. Olsen sier:

    Fant en uttalelse av Clint selv i linken under. Eastwood sier om de som mener filmen glorifiserer krig: “I think that’s a stupid analysis.” Han fortsetter med: “Pardon me for sounding defensive, but it certainly has nothing to do with any (political) parties or anything.”

    http://www.thestar.com/entertainment/movies/2015/01/13/think_before_you_shoot_clint_eastwood_says_of_war_interview.html

  8. Dag Sødtholt sier:

    Virker som et fint intervju det der:

    He points out that even though he’s directed several war-themed movies and appeared as an actor in others, he’s more dove than hawk: a pragmatic libertarian rather than a red-meat Republican. Eastwood opposed both the wars in Iraq and Afghanistan, because he’s seen enough conflict in his life.

    “I was a child growing up during World War II. That was supposed to be the one to end all wars. And four years later, I was standing at the draft board being drafted during the Korean conflict, and then after that there was Vietnam, and it goes on and on forever . . .

    “I just wonder . . . does this ever stop? And no, it doesn’t. So each time we get in these conflicts, it deserves a lot of thought before we go wading in or wading out. Going in or coming out. It needs a better thought process, I think.”

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>