2014 toppbilde_2

Benjamins topp 20, 2014

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2014

Hopp rett til

Neste:  Endres topp 20, 2014»

01Verden venter

verden-venter
Norge, Sverige, 2014

Jeg har ikke sett noe av noen norsk filmskaper i dag, som på samme kvalitetsmessige nivå som i Mariken Halles enestående Verden venter, klarer å forene radikal, avantgarde-inspirert antifilm med en voldsom emosjonell nedslagskraft. Eller, for den saks skyld, på et ”internasjonalt” nivå. Halles andre spillefilm er om hverandre frustrerende, vanskelig og tverr, men der den nekter å gi svar på noe som helst oppstår det en usikkerhet som er mer vond enn den er et smart, brechtiansk filmskolepek. Som Aksel Kielland skriver treffende i sin analyse av filmen her på Montages: «Det er som å tilbringe flere minutter i det korte, uendelig usikre øyeblikket mellom da punchlinen i en vits faller og tidspunktet der man forstår hvorfor vitsen er morsom. Det er en ytterst fascinerende opplevelse, fundert på en emosjonell kompleksitet de færreste filmregissører tar mål av seg å mane frem.»

Ikke mange filmer setter seg heller fore å dekonstruere alt hva vi har av forventninger til hva en film skal være (utover enkle fiksjon/virkelighet- eller dokumentar/fiksjonsfilm-motpoler). Enda færre filmer klarer å gjøre det uten å virke som uinspirerte formøvelser. Men den rommer også så mye mer. Som i scenen hvor den ene svenske servitøren gir den hovne advokaten et «Hva med deg da? Skal du jobbe som advokat resten av livet?”». Som i sekvensene hvor Halle tar en Roy Andersson-karakter ut av et Roy Andersson-univers og inn på Kunstnernes hus, eller under den uforklarlige dansen på operataket og i scenene hvor Kristofer Hivju reduseres til en statistrolle. Med alle de såre og treffende observasjonene av sosial dynamikk, og ikke minst en av de beste norske filmscenene i nyere tid til tonene fra Susanne Sundførs «White Foxes».

Og hele tiden sier Halle noe mer om en ”norsk virkelighet” enn noen annen film som setter seg som mål å si noe som helst om en ”norsk virkelighet”. Nettopp fordi hun alltid beveger seg i et ambivalent, usikkert grenseland hvor ingenting er sikkert. Verden venter tør å være bare ventende.

I et sjeldent sterkt skandinavisk filmår er Ruben Östlunds Turist diskutabelt den som går sterkest ut for å skildre “Skandinavia slik regissøren ser det i dag”. Regissørens uttalte mål – «å øke skilsmissestatistikken, minske turismen til Alpene og filme filmhistoriens største snøskred» – synes i forkant som et poserende enfant terrible-utsagn, et typisk regissørhovmod for å spre blest. I etterkant er det bare en treffende beskrivelse. Turist bygger på så mange tematiske lag at det er vanskelig å vite i hvilken ende man skal starte: med den skandinaviske, D2-aktige kjernefamilien hvis høyeste idealer er den perfekte, estetiske fasaden? Med mannsrollen som etter Knausgård bare har blitt en dårlig spøk å tematisere? Kristofer Hivjus fantastiske rolle, en perfekt satire på magasinet Harvest, mannen som følger Hellstrøm og Sinnasnekkerens fotspor ut i skogen med guttural ropeterapi? Den biologiske komponenten? Afterski-trash-symfonien? Eller bare Lisa Loven Kongslis fantastiske rolleprestasjon, den nydelig presise situasjonskomikken, et sylskarpt manus og en regissør som peaker så tidlig i karrieren. I all sin provokasjon er Turist en uuttømmelig kilde til debatt og refleksjon – et sosiologisk tverssnitt av konseptet Skandinavia, som bare gir og gir.

03To dager, en natt

to-dager-en-natt
Belgia, Frankrike, Italia, 2014

Med en så radikal førsteplass kan det synes noe rart å plassere en så tradisjonell film som Dardenne-brødrenes To dager, en natt på tredje. Men de belgiske sosialrealistene virker å ha funnet en ny vei videre i filmografien – fra de hardtslående sosialrealistiske dramaene som kanskje nådde en formtopp med 2000-tallets Sønnen og Barnet. Det er dermed ikke å forstå som at den strukturkritiske humanismen fra deres tidlige filmer er borte. To dager, en natt beveger seg utvilsomt i det samme tematiske landskapet, der Marion Cotillard, i en av årets aller sterkeste rolleprestasjoner, navigerer seg i et utilgivelig jobblandskap etter den økonomiske krisen. Men her er det strenge fokuset fra tidligere filmer artikulert mer på et rituelt handlingsplan, der narrativet er satt i like strenge og fastsatte rammer som Cotillards Sandra har å forholde seg til. Den bressonske tilbakeholdenheten skaper rom for øyeblikk med sjelden følelsesmessig tyngde. På papiret høres To dager, en natt ut som fiksjonsvarianten av et essay i Le monde diplomatique – om de sosiale og psykologiske konsekvensene som oppstår når EU spiller fallitt. I praksis er filmen et moderne og alt for aktuelt mesterverk om medfølelsens rammevilkår.

Å kreve at Wes Anderson skal slutte å gjenoppfinne seg selv, har kanskje blitt ekvivalenten til å si at Woody Allen bare lager samme film femti ganger, eller at Ingmar Bergman bruker de samme skuespillerne og spiller på de samme strengene i femti år. Første gang jeg så The Grand Budapest Hotel slo den meg som lite annet enn en reproduksjon av Andersons settekasseestetikk; et nytt tilskudd til en striglet filmografi som nekter å forandre seg. Litt som en tverr, nyutdannet interiørarkitekt, som tjue år etter sin første kolleksjon fortsatt leser de samme gode kritikkene fra 90-tallet. Men ved andre gjennomsyn gikk det opp for meg at Wes Anderson aldri kommer til å slutte å være Wes Anderson. Og at de visuelle kvalitetene kanskje aldri har vært gjort bedre enn i denne elegien til et tapt, stolt Europa i mellomkrigstiden. Staffasjen, detaljene, de finurlige kameraføringene, selve bildet, har aldri posert mindre for regissøren og mer for en større, vemodig historisk kontekst. Anført av en fantastisk Ralph Fiennes har The Grand Budapest Hotel blitt Andersons morsomste, tristeste og mest ydmyke film.

Hvor mye skal man legge i egenopplevd resepsjonsestetikk? Da jeg så The Wolf of Wall Street i den største salen på Klingenberg, ble jeg ofte distrahert av en fyr på raden bak, som virket helt utrolig betatt og imponert av Leonardo DiCaprios nyliberale, misogyne monster Jordan Belfort (hans beste rolle?). For hver Quaalude-trip og hvert dekadente påfunn, ble han mer og mer engasjert, lo enda hardere. Jo drøyere filmen var, jo mer koste han seg. Det er kanskje ikke uten grunn at Martin Scorseses mest eksessive satire sies å ha blitt en hit hos NHH/BI-studenter, og at aksjemeglerne på Wall Street selv elsker filmen. The Wolf of Wall Street setter kanskje et foreløpig punktum for den selvrefleksive MTV-estetikken, som snarere enn å rette et kulturkritisk blikk, bruker visuell trash for å sette et søkelys ”innenfra”. Scorsese ribber historien for all moral for å skildre en kultur som aldri har hatt moral. Tre timer med dritt har aldri føltes så nødvendig.

Ved første øyekast kan det være noe spakt og lite ambisiøst over Dag-Johan Haugeruds Det er meg du vil ha, men bak den nedtonede formen skjuler det seg et bevisst, problematiserende grep. Intervjuet med Andrea Bræin Hovigs lærer Henriette, som forteller sin historie om forholdet til en ungdomsskoleelev, er fremstilt i skjønnmalt sort/hvitt, og et innbydende, enkelt rammebilde som nærmest inviterer til sympati. Men i fraværet av betydelige manipulasjoner (noen ganger brytes bildet opp av scener fra Akerselva, bybilder, et par fargebrudd) sitter man igjen med en ubehagelig subjektivitet; en historie fortalt fra ett perspektiv, en karakter som får lov til å forme et helt livsnarrativ over 50 minutter. Med monologformen har Haugerud hentet noe fra teatret som filmmediet sjelden tør å begi seg utpå. Resultatet er slående, dristig og tankevekkende.

Mer enn noe annet er Interstellar en perfekt kinofilm. Paul Thomas Anderson er nok Stanley Kubricks arvtager – om man på død og liv må utrope noen – men Christopher Nolan er på sin side ingen dårlig arvtager etter det beste Spielberg har gjort. Kvantefysikken og de metafysiske spekulasjonene er tidvis like latterlig pompøse som øyeblikkene hvor Michael Caine siterer William Blake (at det ikke satt en ironiker blant manuskonsulentene som satte foten ned for det påfunnet, har jeg vanskelig for å forstå). Men drivet i handlingen, den visuelle sprengkraften, actionsekvensene, det sentimentale familiebakteppet og en som alltid knallgod Jessica Chastain – det er en bragd, og Nolans nesten tre timer lange film er nettopp så engasjerende og spennende på et rent underholdningsmessig plan. Det den mangler i Kubricks intellektuelle brodd eller for den saks skyld Gravitys strukturelle nyvinninger, tar den igjen i et voldsomt drive.

Gone Girl er kanskje The Wolf of Wall Streets litt mindre maniske lillebror. Valget av Ben Affleck i hovedrollen, som den smilende medieidioten, virker nesten like kynisk som Werner Herzogs casting av Nicolas Cage i den undervurderte Bad Lieutenant: Port of Call New Orleans (2009). Man sitter nærmest og håper at Affleck, nå som han har begynt å lage film selv, er med på spøken. Gone Girl er en spesiell Hollywood-film. På den ene siden er det en sjeldent smart satire på nyhetsestetikk og -narrativ, en utforsking av massemedienes definisjonsmakt – på den andre siden en lek med filmens egen overflate, handling og plott, i beste Hitchcock/De Palma-ånd. En David Fincher-film har aldri vært mer refleksiv, og kanskje heller aldri bedre.

09Locke

locke
Storbritannia, 2013

Steven Knights Locke er en oppvisning i begrensningens kunst – i underkant av nitti minutter med en mann i en bil. Når den allerede fra begynnelsen klarer å unngå gimmickfilmens fallgruver, står Locke frem som en behersket, knallsterk thriller. Noen ganger kreves det ikke mer enn en serie nervepirrende telefonsamtaler og en sjeldent god Tom Hardy for å skape spenning fra start til slutt.

Når jeg endelig klarer å legge vekk forventningene om at Nymphomaniac skal være Lars von Triers store, grensesprengende og karriereoppsummerende hovedverk om seksualitet, en slags filmatisk variant av Foucaults «Seksualitetens historie» – bare med danskens hånlige metagrep – må Nymphomaniac rett og slett være en av årets mest underholdende filmer. Det som på 90-tallet var provoserende er nå nesten bare komisk og forventet. Filmen rommer fire timer med en serie ondsinnede spøker rettet mot publikums forventninger (men går man egentlig til en von Trier-film i 2014 med forventninger om noe som helst annet enn en von Trier-film?), et utall digresjoner, visuelle og idémessige krumspring og en påminnelse om at von Trier aldri kommer til å slutte å la være å behandle noe som helst med alvor og respekt. Det er ofte for mye av det gode, men det er fortsatt ofte også veldig, veldig bra.

11. Snowpiercer (Bong)
12. Boyhood (Linklater)
13. Vintersøvn (Ceylan)
14. Calvary (McDonagh)
15. Only Lovers Left Alive (Jarmusch)
16. Maps to the Stars (Cronenberg)
17. ’71 (Demange)
18. The Dance of Reality (Jodorowsky)
19. Gjenforeningen (Odell)
20. A Field in England (Wheatley)

Hederlige omtaler:  The Congress (Folman), Lucy (Besson), Our Vinyl Weighs a Ton: This is Stones Throw Records (Broadway) – og de to norske kortfilmene Victor (Tehrani) og Meg og Moulton (Kove).

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2014

Hopp rett til

Neste:  Endres topp 20, 2014»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>