2014 toppbilde_2

Atlis topp 20, 2014

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2014

Hopp rett til

Neste:  Benjamins topp 20, 2014»

01Mamma

mamma
Frankrike, Kanada, 2014

Mamma er ikke en perfekt film, men den er likevel årets mest kraftfulle, vakre og gripende. Etter begge gangene jeg har sett den, har jeg kommet ut av kinosalen like emosjonelt utmattet og overveldet, og filmen har bare fortsatt å vokse på meg siden. Om det noen gang var en film som føltes og så ut til å komme direkte fra hjertet, var det denne. Xavier Dolan topper ikke bare denne listen i år, men også seg selv. Hans glimrende Tom at the Farm, som også gikk på norsk kino i 2014, beviste at multitalentet Dolan like sikkert kan håndtere et kontrollert og kjølig thrillerlandskap. (Den har forøvrig også sneket seg inn, litt lenger ned, på denne listen.)

I Mamma forkastes den kontrollerte tilnærmingen til fordel for noe friere og mer impulsivt, men uten at det går på bekostning av de enormt presise følelsesskildringene, som kanskje er Dolans fremste styrke som filmskaper. Og det til tross for den scrapbook-aktige bruken av poplåter og visuelle virkemidler, for filmspråket er alltid en naturlig forlengelse av menneskene og følelsene som portretteres. Dette er en usedvanlig ekspressiv film, som flommer over av varme, sorg og kjærlighet. Sekvensen hvor den titulære moren fantaserer om sin sønns fremtid er noe av det mest hjerteskjærende jeg har sett i hele mitt liv. Mamma har nylig hatt kinopremiere, og forsvinner nok ikke av plakaten umiddelbart – men gå for all del ikke glipp av den på kino.

Årets (svært verdige) vinner av Gullpalmen er et massiv verk, men har et veldig konsentrert fokus; på den pompøse hotelleieren Aydin og den lille gruppen mennesker som omgir ham. Derfra ekspanderer den, for den lange spilletiden – 3 timer og 16 minutter, for å være eksakt – tillater filmen å utforske sine rollefigurer i all deres kompleksitet. Men selv om Vintersøvn er nøktern og saktegående er det ikke dermed sagt at den gir tilskueren pustepauser underveis. Hver bildekomposisjon og replikk er så nøye konstruert og så ladet med informasjon, at resultatet blir et ufattelig rikt karakterportrett.

The Wolf of Wall Street er Martin Scorseses største triumf siden 90-tallsklassikeren Goodfellas, og mange har allerede påpekt likhetene mellom disse filmene, som begge er “rise and fall”-historier om skruppelløse drittsekker drevet av dop og grådighet. The Wolf of Wall Street er imidlertid som en oppgradert utgave, for stormannsgalskapen, vulgariteten og hedonismen er skrudd opp til elleve. Alt dette gjenspeiles i filmens hektiske klipperytme, den tretimerlange spilletiden og den plumpe, men hysteriske komikken. Leonardo DiCaprios hovedrolletolkning er et definitivt karrierehøydepunkt. Den fantastiske scenen hvor han neddopet og åndsvak forsøker å krabbe bort til bilen sin er den morsomste slapstick-prestasjonen siden Jim Carreys glansdager.

04Lucy

lucy
Frankrike, 2014

Det få ting som er mer underholdende enn Luc Besson på sitt beste, men det er lenge siden han regisserte noe virkelig severdig. Således er Lucy et mildt sagt eksplosivt comeback. Ut fra det popkorn-vitenskapelige premisset – tittelfiguren (Scarlett Johansson) får evnen til å bruke 100% av hjernen, i motsetning til 10%, som oss vanlige dødelige – filtreres 2001: en romodyssé gjennom et yakuzathriller-plott og et sedvanlig overdådig bessonsk actionunivers. Hvorvidt filmen byr på noe egentlig hjerneføde får være opp til den enkelte tilskuer. Det viktigste er at konseptet åpner for noen helt praktfulle visuelle idéer, og wow-faktoren eskalerer i takt med Lucys turboevolusjon, til hun er i stand til å bryte fysikkens lover og manipulere tid og rom. Uansett om Bessons filosofiske funderinger gjør inntrykk på en eller ikke, er dette en deilig hyllest til det spektakulære universet vi lever i og filmmediets evne til å gjengi det.

05Snowpiercer

snowpiercer
Frankrike, Sør-Korea, 2013

Snowpiercer og Lucy har det til felles at begge er visuelt betagende sci-fi-actionfilmer med hvert sitt glimrende premiss. Våre helter i Snowpiercer kjemper seg gjennom den ene togvognen etter den andre, forbi stadig nye kampsekvenser og vekslende scenografi, for å styrte tyrannene som styrer lokomotivet. Bong Joon-Hos regi er et eksempel til etterfølgelse, utført med en tydelig “show, don’t tell”-mentalitet. Filmskaperne ser virkelig ut til å ha storkost seg med å finne innovative løsninger i de begrensende omgivelsene, det utstoppelige toget hvor hele filmen utspiller seg. Bongs filmatiske krumspring er hovedattraksjonen, men det er også noe umiskjennelig bongsk over historien, som er en slags politisk fabel. Filmene hans ender gjerne i ren håpløshet, og Snowpiercer har den mest nedslående avslutningen hittil.

Dette er en særdeles uvanlig blockbuster, i og med at den setter menneskene på sidelinjen – blant hovedpersonene er det ingen helter som kan redde dagen. Alt de kan gjøre er å se på de enorme monstrene trampe ned storbyer og håpe at de stopper før verden går til grunne. Alt står på spill, og denne dommedagsfølelsen brukes som hovedingrediens for noen helt gåsehudfremkallende sekvenser. Fokuset er alltid på atmosfære, som når den gigantiske øglens silhuett skimtes gjennom støvet fra en rasert skyskraper, eller i den enestående fallskjermhopp-scenen som traileren (som jeg har sett oftere enn jeg kan telle) er bygget rundt. Det er temmelig unikt for en film av denne størrelsen.

07A Field in England

a-field-in-england
Storbritannia, 2013

Apropos unikum. Det finnes ingenting som ligner på A Field in England, og den beviser ettertrykkelig hvorfor Ben Wheatley er en av de mest spennende nye regissørene for øyeblikket. (Wheatley er, i likhet med Xavier Dolan, representert med to filmer på listen – den hysteriske og beksvarte komedien Sightseers er også høyst severdig.) Her blander han historisk krigsdrama, okkultisme og fleinsopp sammen til noe som minner om en forskrudd undergrunnsfilm, og peiser på med kaleidoskopiske sekvenser hvor det hallusinatoriske og djevelske glir inn i hverandre. Resultatet er suggererende og nesten hypnotisk, og fremfor alt helt uforglemmelig.

Interstellar har vært vinterens store fenomen, men den er stor på alle andre måter: Den handler om store risikoer, avstander og følelser, og bak den ligger store idéer og ambisjoner. Jeg trekker på nytt frem 2001: en romodyssé, for dette er på sett og vis det nærmeste Stanley Kubrick-klassikeren kommer en verdig arvtager. Men der Kubricks film omfatter menneskehetens fødsel til dens gjenfødsel ved universets ende, er Interstellar først og fremt en skildring av forholdet mellom en far og hans datter. At Christopher Nolan kan lage spektakulære blockbustere er ikke noe nytt, men han blir (i likhet med Kubrick) stadig kritisert for å være i overkant kald og distansert. Med denne filmen viser han første gang tegn til menneskelighet. Selv om filmens formmessige elementer er tekniske og audiovisuelle vidundere, gjør de størst inntrykk som bakteppe for rørende menneskeskildringer. Interstellar er ikke bare et monumentalt filmverk, men også den første Nolan-filmen som kan bevege en til tårer.

Fra en kjølig filmskaper til den neste. David Fincher fortsetter å rendyrke sitt dystre, sterile uttrykk, og det kler denne fortellingen – om sosiopatisk krigføring forkledd som et ekteskap – som hånd i hanske. Det er imidlertid en utfordring å lage en nervepirrende spenningsfilm når den er basert på en gedigen bestselger, en bok “alle” kjenner slutten på. Han gjorde det med The Girl with the Dragon Tattoo (2011), og han gjør det igjen her. Ikke bare bevares spenningen, men filmene overgår sine litterære forelegg med god margin. Gone Girl nøyer seg ikke med å være en slags etterforskningsthriller. Snarere er den en mørk komedie om et latterlig miserabelt ekteskap, elegant kamuflert som en spenningsfilm. Den er også en satire over dagens nyhets- og medielandskap, som på en og samme tid er sylskarp og til tider hysterisk morsom, og som samtidig underbygger filmens tilbakevendende motiv: selvrepresentasjon og manipulasjon. Fincher sjonglerer et imponerende antall baller samtidig, men, perfeksjonist som han er, lar han ikke en eneste av dem falle. På sett og vis er Gone Girl hans hittil største bragd.

Lars von Trier har blitt nykter og påstår at han kanskje ikke lenger er i stand til å lage film. La oss håpe det ikke stemmer, men i så fall er Nymphomaniac på mange måter et perfekt finalenummer. Ikke bare fordi den, med de mange referansene til hans tidligere filmer, føles som et oppsummerende verk; her har vi endelig et ordentlig karakterportrett av von Triers arketypiske, plagede kvinnefigur. Charlotte Gainsbourg leverer nok en gang en forrykende (og tilsynelatende utmattende) rolleprestasjon, og von Triers (seksuelt og filmatisk) vågale og overdådige stil gnir en simultant med og mot hårene. Jeg sliter veldig med å bestemme meg for hvor god jeg egentlig synes Nymphomaniac er – slikt er ikke uvanlig når det gjelder von Triers filmer – men jeg er ikke i tvil om at den er et enestående kunstverk. (NB: Jeg har dessverre ikke sett den fem og en halv time lange Director’s Cut-utgaven, kun firetimers-versjonen som gikk på norske kinoer.)

11. Tom at the Farm (Dolan)
12. Only Lovers Left Alive (Jarmusch)
13.
 Bastards (Denis)
14. Girlhood (Sciamma)
15. Boyhood (Linklater)
16. The Grand Budapest Hotel (Anderson)
17. Fortellingen om prinsesse Kaguya (Takahata)
18. Sightseers (Wheatley)
19. 12 Years a Slave (McQueen)
20. To dager, en natt (Dardenne-brødrene)

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2014

Hopp rett til

Neste:  Benjamins topp 20, 2014»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>