17. august i fjor skrev avisene at prest og abortmotstander Børre Knudsen hadde sovnet stille inn i sitt hjem i Balsfjord, 76 år gammel. Medier som har spilt en vesentlig rolle for den tvilsomme oppfatningen av Knudsen i offentligheten, og som samtidig har vært en ”tjener” i formidlingen av mannens spesielle budskap.
Siste tilskudd til iscenesettelsen av Børre Knudsen var kinodokumentaren En prest og en plage, som hadde premiere ca. 35 år etter at han først ble kjent for allmennheten gjennom sin tydelig demonstrerte abortmotstand og sine utradisjonelle og lovstridige aksjoner. I En prest og en plage er det imidlertid mennesket som kommer frem i lyset – Børre Knudsen bak fasaden.
Vi møter en syk og skrøpelig mann. Han er rammet av Parkinsons sykdom, og pleies av sin tålmodige kone Ragnhild. I gode stunder klarer hovedpersonen å by på seg selv for filmskaper Fridtjof Kjæreng, men sykdommen viser at Børres tid som aksjonist er over; at livet hans nærmer seg endestasjonen. Dermed er det tid for selvrefleksjon og ettertanke. Hva har han utrettet, hvorfor har mannen gjort som han har gjort og hvilken pris har vedkommende betalt?
Som så mange andre personportrett, introduserer En prest og en plage tilskueren for en intim setting, før den etter hvert tegner opp et helhetlig bilde av menneskene foran kameraet. Filmens første innstilling er et nærbilde av Børres hånd, som rister ukontrollert. Ragnhild kommer den i møte; kjærligheten mellom dem etableres før Børre varsomt begynner å synge en salme med sterk innlevelse. En seremoni som åpenbart hjelper mot plagene.
Folk flest forbinder nok Børre Knudsen med et konfronterende sinne og urokkelig stahet, i tillegg til det karakteriske skjegget. Ved å vise oss en var og syk mann, avvæpnes han umiddelbart. Dette justerer blikket vårt, og påvirker hvordan vi responerer på tilbakeblikk fra aksjonene han ble kjent for, preget av ytterst problematisk oppførsel. Den sympatiske introduksjonen skaper et rom der publikum selv får reflektere over Knudsens tanker. Stridsøksen legges ned; Kjæreng inviterer oss til å gi Knudsen en sjanse: Er det mulig å betrakte Børre Knudsen på en ny måte? Uavhengig av hvilke tanker man tidligere har gjort seg om hovedpersonen, er det mulig å møte filmen En prest og en plage med et relativt åpent sinn.
Filmens veksler mellom intervjuer og observasjoner av Børre og hans kone i nåtid, ispedd arkivklipp og tilbakeblikk som kronologisk byr på bruddstykker av «Historien om Børre Knudsen»; hvem han er, hva han står for og hva han har gjort. Nåtid og fortid fremstilles som kontraster. Den sindige og sympatiske gamle mannen står i kontrast til den aggressive og bjeffende aksjonisten som bryter seg inn i operasjonssaler og skriker «Det drepes barn her!». Trådene flettes elegant sammen når hans kontroversielle fremtreden diskuteres på nåtidsplan. Gnisten tennes og «gamle-Knudsen» vekkes til live. Samtidig pipler sorgen subtilt frem i øynene til Ragnhild. I Kjærengs fortelling om Knudsen-familien, ligger mye under overflaten. Det er stort sett antydninger som bringer alt det problematiske frem i lyset.
Når komponist Raymond Enoksens poetiske toner geleider bildet over i svart før rulleteksten, har vi deltatt i familiens oppgjør, formidlet i skånsom form. Det er interessant å følge Ragnhilds utvikling i filmen, fra en kjærlig kone som pleier sin elskede, til en ærlig og sorgfull kvinne som bekjenner at livet hennes har vært mislykket. Hun klandrer ikke ektemannen, men det levnes ingen tvil om årsaken; prisen familien har betalt for Børres kamp har vært for dyr. Mannens utvikling fortoner seg annerledes. I tråd med arkivklippenes økende intensitet, ser vi at han vokser seg ut av sykdommen og inn i fornyet kamplyst. Knudsen spør seg «Hvem er gal? Meg eller dem?» Knudsen ser tilbake på livet med tilsynelatende åpenhet, men år alt kommer til alt er han likevel klokkeklar i sin dom, og det er ingen angrende synder vi ser: «Det var nødvendig».
Etter så mange år i Balsfjord spør jeg ikke meg selv hva jeg har her å gjøre, men hva jeg har hatt her å gjøre. Jeg har vært her som Guds representant. Av meg ble det ventet at jeg skulle si noe mer om Gud og meningen med alt. Når vi står overfor forferdelige ting, så føler jeg meg på en måte medskyldig, på Guds side.
Slik betrakter Knudsen sin rolle på jorda. Abortsaken er en kamp som bare måtte tas, og dessverre var det han som fikk oppgaven. Han understreker sakens viktighet med at det for en gangs skyld dreide seg om noe virkelig, og ikke bare kirkelig. Mot slutten planlegger Knudsen sin siste aksjon: Etter sin død ønsker han bli pakket i en sort søppelsekk, og denne skal dumpes foran Stortinget. For ham handler dette om verdien av et liv – vil man betrakte etterlatenskapene som søppel, eller vil det faktum at det ligger et menneskelik bak plasten gjøre noen forskjell?
En prest og en plage tar ingen stilling for eller imot Børre Knudsen og abortsaken, men brillene filmen gir oss, gjør at vi kan se nyansene. Et lite paradoks ulmer likevel like under overflaten: Hvordan kan en mann som kjemper for livets rett til ufødte barn leve godt med at han selv har forsømt familien? Kjæreng unngår å konfrontere Knudsen med slike spørsmål, og da blir det tydelig at filmen hovedsakelig er laget på Knudsens egne premisser. Filmen utelater også å vise de mest groteske aksjonene Knudsen har utført, og i så måte skal man ikke se bort fra at hovedpersonen selv opplever filmen som et middel for å fronte sin kontroversielle sak.
Filmen interesserer seg for mannen som går mot strømmen og flertallets tyranni, «den forbannede kompakte, liberale majoritet», slik Henrik Ibsen har skrevet det. Uavhengig av sak og hvem som har rett, undersøker Kjæreng – åpenbart fascinert – Knudsens rolle som folkefiende, og hvilken styrke dette krever.
Kona Ragnhild støtter Børres ideologi, og i starten var hun en pådriver for at mannen skulle følge sitt kall og kjempe. På den tiden var abortmotstanden en mer akseptert del av kirkens diskurs, og Knudsen hevet stemmen sammen med flere andre prester. Men da majoriteten overkjørte dem, forsvant støttespillerne. Som folk flest søkte de konformitet, og ga raskt opp kampen. Knudsen sto tilbake, alene i stormen, hvorpå abortsaken ble personlig. Dette er tragedien som har ødelagt familien, ifølge Ragnhild. Børre utrykker derimot at han går ut med æren i behold – han sluttet aldri å kjempe for sin overbevisning.
Ser man forbi sakens natur, sier filmen noe om betydningen av motstand. Folk flest snur med vinden, men en viss mennesketype er villig til å ofre alt og stå støtt mens de blir spyttet på. Trenger verden en mann som Knudsen, om enn bare for å bli utfordret, for å kunne gå gjengse oppfatninger etter i sømmene?
17888 personer utløste kinobillett for å se En prest og en plage, som er gode tall for en slik film. Men har Kjæreng et kunstnerisk uttrykk som gjør at filmen hans burde oppleves under slike visningsforhold? Det har jeg vanskelig for å se. En prest og en plage er en tradisjonell fjernsynsdokumentar, som utmerket kunne lagt seg på sendeflaten etter nyhetene, været og sporten. Det er ingen grunn til å være urimelig overfor filmen; den er elegant forløst, har et sindig toneleie, og skaper et nyansert og interessant bilde av en kontroversiell og utskjelt mann. Men når alt kommer til alt, er det vanskelig å ha en rik diskusjon rundt kinodokumentaren En prest og en plage. Kjæreng henfaller til en «objektiv» form, der verken stil eller dokumentarisk innhold tar stilling.
Familiens båt har blitt liggende i hagen og forfalt gjennom flere år. Børre bærer på et ønske om å sette den i stand, en siste gang. Innledningsvis reparerer han skadene og får den ut på vannet. Midtveis i filmen møter vi Knudsen på rotur, og til slutt trekkes båten igjen opp på land. I overført betydning er En prest og en plage også Børre Knudsens siste tur på vannet, en siste offentlig opptreden. Filmens avslutning etterlater oss i et ettertenksomt lune – like avvæpnende som åpningsscenen.
Gjennom 35 år har Børre Knudsen iscenesatt seg selv for det norske folk som Guds representant for å bekjempe det han anser som abortpraksisens galskap. Mediene har fremstilt ham som en skremmende ekstremist. Fridtjof Kjærengs nedtonede dokumentar gir oss en mulighet til å minnes Knudsen som et menneske. I hans siste opptreden kommer vi bak fasaden og kan se forbi de smakløse aksjonene. Med tanke på Børre Knudsens stormfulle reise som offentlig person, setter En prest og en plage et nødvendig, balansert punktum.