e1

Omtale

Ridley Scott maler mesterlige tablåer i bibeladaptasjonen Exodus: Gods and Kings

Med Exodus: Gods and Kings returnerer Ridley Scott til en sjanger han behersker svært godt. Da er det desto deiligere å registrere at han gjør det med like stor trygghet som før – en oppvisning i iscenesettelseskunst som bare han kan, i en historie som er kjent for de aller fleste.

Fjorårets dialogtunge The Counselor spilte ikke helt på Ridley Scotts strenger som regissør. Derfor har det vært knyttet store forventninger til Exodus: Gods and Kings, i en av sjangrene han takler best: det historiske (eller i dette tilfellet bibelske) dramaet. Trailerne har vært litt schizofrene i uttrykket – på den ene siden gull, glitter og camp, på den andre siden noen makeløse glimt av fete vistaer, slik bare Scott kan.

Historien og kildematerialet er kjent for Gud og hvermann. Her handler alt om å oppleve og kartlegge Ridley Scotts iscenesettelse av materialet. Vil det finnes elementer av originalitet knyttet til Moses’ velkjente bragder og utfordringer? Vil disse elementene by på audiovisuelle kjennemerker som blafrende sollys, flyvende støvfnugg og tintede himler?

Det korte svaret er selvsagt ‘ja’. Og det sementeres allerede i i filmens tidligste sekvenser. I et forfriskende originalt grep kastes vi rett inn i handlingen når Moses (Christian Bale) allerede er blitt general i farao Setis (John Turturro) hær. Ingen baby i kurv nedad elven. Dette kommuniseres i stedet via dialog senere i filmen. Sammen med Setis sønn Ramesses II (Joel Edgerton) sendes Moses ut for å kjempe mot hettitene.

ctjjuqx4

Her demonstrerer Scott sitt eminente grep om storslåtte slagscener. Selv om han tar i bruk CGI, er det digitale smakfullt integrert; skyhøye og muligens semi-virtuelle helikopterkjøringer innrammer de knøttsmå menneskene og hestene i det golde ørkenlandskapet, mens nærbildene på sin side kveiler seg omkring blod, ansikter og metall. Sølebiter flakser forbi skjermen og sollys skyter frem mellom hest og offer. Alt føles veldig organisk, nært og ikke minst med tonnevis av tekstur – i motsetning til mange andre store Hollywood-produksjoner i nogenlunde samme sjanger de seneste årene.

Det er imidlertid viktig å påpeke at filmen ikke har den samme helhetlige fargepalletten man forbinder med tidligere Scott-epos – som blåtoningene i Kingdom of Heaven eller det gyllengule spekteret i Gladiator. Et potensielt ankepunkt, men dette gir mening med tanke på filmen og historiens iboende tablåtenkning. Scott har valgt å lade de enkeltstående høydepunktene og omgivelsene i Moses’ liv med hver sin egen estetikk, nesten som små mini-filmer inne i hovedfilmen.

Hebréernes arbeidsleir i Pythom er for eksempel realisert som et slags virkelighetens Mordor, med gigantiske trestilaser som klamrer seg oppover fjellveggene mens slavene myldrer som maur i hver sprekk og på hver tue. Faraoens palass er overaskende minimalistisk med sine hvite, klassiske søyler, kun avbrutt med innslag av gull og tekstiler i rødt og blått. Når Moses blir forvist fra Memphis etter at hans jødiske herkomst avsløres, fokuserer Scott på det forblåste, åpne ørkenlandskapet med uante mengder støv, solgangsbris og svetteperler – ikke ulikt Thelma & Louise eller de beste delene av The Counselor. Samtlige innendørs nattsekvenser lar stearinlysene forme både rom og ansikter, ikke ulikt Stanley Kubricks Barry Lyndon eller Scotts egen The Duellists. Guds åpenbaring for Moses på Mount Sinai er kanskje den mest slående originale iscenesettelsen i filmen, og fortjener å bli opplevd uten spoilere. Men Scott og fotograf Dariusz Wolski bader scenen i et blåsort uttrykk som ikke ligger altfor langt unna Kingdom of Heaven.

Desktop-Exodus-Gods-and-Kings-Images
Pythom eller Mordor?

Med andre ord fremstår uttrykket en tanke schizofrent som helhet, mens det på et mikronivå sildrer og koker av regissørens kjennemerker som visuell kunstner. Da tenker man ikke så mye over forhåndskritikken som sirklet rundt filmens “hvitevasking”, det vil si castingen av hvite, vestlige skuespillere på bekostning av et mer regionstro, etnisk opphav (med unntak av Ben Kingsley, som alltid har brukt sitt global-etniske utseende til sin fordel). Slike hensyn blir sekundære i forhold til Scotts prosjekt.

Iscenesettelsen av Egyptens ti landeplager som følger i kjølvannet av Moses og Ramesses’ krigføring er også blant de mer potente mulighetene for regissørens audiovisuelle idémyldring. Jeg vil ikke avsløre detaljer, men generelt forsøker Scott å rettferdiggjøre dem med årsaksforhold som vaker et sted mellom naturlige fenomener og det paranormale. Det kan kanskje virke kontroversielt fra kirkens ståsted, men er både originalt og spenstig.

Det samme gjelder det mest kjente øyeblikket i Moses’ historie: Vandringen gjennom Rødehavet. Igjen forsøker Scott seg på en nogenlunde naturlig forklaring, og om man har sett filmplakaten og traileren er det vel ingen hemmelighet at vi møter på en gigantisk tsunami som buldrer seg nærmere og nærmere, med frådende skumtopper og vannmasser tintet i blått og grønt. Totalinnstillingen med Moses og Ramesses på hver sin hest, i profil mot den gigantiske bølgen i bakgrunnen, er kanskje filmens mest slående enkeltbilde; et klassisk Scott-maleri som understreker menneskehetens sårbarhet i møte med krefter større enn dem selv.

Alt dette handler om det audiovisuelle uttrykket og hvordan man bruker det til å kommunisere tematikk – den mest naturlige innfallsvinkelen til en episk Ridley Scott-film for undertegnede. Likevel finnes det selvsagt et rollegalleri og en slags karakterdynamikk som kanskje er vel så relevant for tilskuere flest. Christian Bale gjør det han kan best – være innbitt, målrettet og plaget av sine indre demoner (eller gudommelighet, om du vil). Joel Edgerton leverer en nokså egenartet tolkning av den forsmådde og etter hvert paranoide sønnen som bærer nag til sin far og misunnelse ovenfor Moses.

jwwyvew10

Filmens struktur er først fremst organisert rundt denne rivaliseringen. Derfor oppstår det også litt smårusk i den nonchalante behandlingen av birollene. Sigourney Weaver kommer og forsvinner raskt som Ramesses’ mor Tuya – som om rollen bare er en vennetjeneste for Scott. Moses rekker knapt å legge øynene på sin kommende kone, landsbyjenta Zipporah (Maria Valverde), før de er gift og hun skyves ut av historien. Hverken John Turturro som faraoen Seti eller Breaking Bad-stjernen Aaron Paul som hebreerslaven Joshua rekker å gjøre gjøre allverdens inntrykk i løpet av sin korte spilletid. Ja, faktisk er det bare Ben Kingsley som jødementoren Nun og Ben Mendelsohn som den maktgale Pythom-kongen Hegep som rekker å sette seg fast i netthinnen.

Et stort problem? Ikke egentlig. Edgerton makter aldri å oppnå samme intensitet i sitt turbulente farsforhold som for eksempel Joaquin Phoenix i Gladiator, men filmen handler strengt tatt ikke om denne relasjonen. Exodus: Gods and Kings handler om intensiteten i forholdet mellom Moses og Ramesses på den ene siden og Moses’ forhold til Gud og seg selv på den andre.

Ridley Scott har aldri vært noen stor historieforteller, men han er god til å formidle store historier. Det er Exodus: Gods and Kings et erkeeksempel på. Filmen har vært et kjærlighetsprosjekt for regissøren, og det synes i nesten hver eneste innstilling.

Om man kan gå inn i filmen med iscenesettelsens kunst som utgangspunkt – med et ønske om å se hvordan Ridley Scott formidler både sekulær og religiøs filosofi med sine penselstrøk alene – ja, da tror jeg du vil få deg en av årets største kinoopplevelser.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 7 kommentarer

  1. André sier:

    Fortsatt skeptisk. Ser effektene i den ferdige filmen like ille ut som bildet øverst? Får sånn ferieparadis-katalog assosiasjoner av den grønne bølgen.

  2. Knut Olav Murberg sier:

    Filmen virker teatralsk, kald og kjedelig. Hjelper lite med storstilte effekter og pene bilder om nerven mangler. Nå har dessverre Ridleys filmer manglet nettopp nerve en god stund. Jeg begynner å tro at det er hans bror Tony som var den store auteuren av de to.

    Ikke en imponerende åpningshelg i USA heller, kan fort bli en flopp dette, om den ikke redder seg inn på inntjening fra resten av verden.

  3. Britt Sørensen sier:

    Jeg har sett og anmeldt filmen, og deler Thor Joachims begeistring og innvendinger. Er kanskje litt mer kritisk til scenen med Rødehavs-tsunamien – er enig i tolkningen av den, men synes dette var _ den _ gangen dataanimasjonen slo for mye igjennom. Ellers syns jeg Scott gjør noen underlige valg, og noen flotte. Måten Gud viser seg for Moses på, bl.a. Og overgivelsen av steintavlene. Og det han utelater. Som sivkurven og dansen rundt gullkalven. Kald og uten nerve? Ikke i mine øyne. Jeg synes han langt på vei revitaliserer en kjent og søndagsskoleterpet historie, ved å legge inn elementer som peker frem mot situasjonen i Midtøsten i vår tid.

    • Godt å høre en annen positiv røst!

      Ja, innvendingen om at filmen fremstår som kald og pregløs er for meg totalt uforståelig. Steintavle-sekvensen, som du nevner, er for eksempel et lite under i seg selv. Den så jeg aldri komme!

      Ellers er det mange som vil hevde at den for frempek mot dagens situasjon i Midtøsten (med unntak av et par kommentarer fra Moses mot slutten av filmen), men det synes jeg faktisk er helt OK. Jeg synes ikke alltid man trenger å aktualisere ting på død og liv.

  4. Tobias Strøm-Blakstad sier:

    Etter mildt sagt lunken mottakelse og en Ridley Scott med svak formkurve var jeg beredt til å mislike Exodus; men dette var jo… bra!

    Som du så fint sier i andre ord; dette er en lekker film. Men enda viktigere – og kanskje overraskende – får man også en temmelig engasjerende historie på kjøpet. Det ligger jo åpenbart en viss forutsigbarhet i disse støvete bibelhistoriene, men spenningen lå jo i hvordan Scott hadde iscenesatt alle høydepunktene. Der var det lite å utsette; plagene og slagene og helikjøringene over de store, åpne ørkene var en fest for øynene.

    Et par innvendinger blir det jo. Med unntak av Bale og Edgerton er castingen veldig merkelig. Og når manuset først viser interesse i å forklare plagene og Moses sin kommunikasjon med Gud på en naturlig måte, burde de holdt på den tolkningen hele veien. Her gir manuset opp når de kommer til pesten som tar de eldste sønnene.

    Men dette er ikke rare greiene og jeg klarer ikke helt å forstå det store hatet. Det må være noe anti-Scott vibber som har rent over fra Prometheus og The Counsellor. Om ikke akkurat en ny Gladtiator, går Exodus fjorårets andre såkalte epics – Noah, Hercules, Pompeii – enn høy gang.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>