I kveld, lørdag 6. desember, viser NRK2 alle de ferske eksamensfilmene fra Den norske filmskolen (DNF). De nylig uteksaminerte studentene viste filmene for første gang på Lillehammer og i Oslo i juni, før de senere ble vist på bl.a. filmfestivalen i Haugesund i august. I anledning at de nå blir tilgjengelige for et større publikum via NRK (også på Nett-TV), presenterer vi en dialog om de seks eksamensfilmene – ført i pennen av Montages-redaktørene Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen.
Filmskolen skriver følgende i sin presentasjon av oppgaven elevene får til eksamen: «Mot slutten av det tredje og siste året på DNF blir 42 avgangsstudenter gitt et budsjett, en tidsramme og frie kreative tøyler til å lage sine eksamensfilmer. [Eksamensfilmen] er en ”fri film”, kun begrenset av budsjett og tid.»
Nå som Filmskolen skal tilby en Master-grad (f.o.m. 2015), må det også presiseres at disse eksamensfilmene er laget på det 3-årige Bachelor-programmet, og i beskrivelsen av dette studieprogrammet skriver DNF om sin målsetting at «formålet med utdanningen er å utdanne høyt kvalifiserte yrkesutøvere for film, fjernsyn og beslektede medier som kan ivareta, videreføre og fornye de kunstneriske og håndverksmessige tradisjoner innen de berørte fagretninger.»
Filmene
De seks filmene er alle mellom 20 og 25 minutter, og nedenfor er titlene og de forskjellige fagsjefene listet opp. De vises også i denne rekkefølgen på NRK2.
- Proletar (regi: Øyvind Holtmon, manus: Morten Molland Sandøy, foto: Nils Eilif Bremdal, produksjonsdesign: Øyvind Langdalen, klipp: Elise Solberg, lydsjef: Eirik Halsen og produsent: Mikael Diseth.) NRK2, 6. des. kl. 21.30
- Lea (regi: Erika Calmeyer, manus: Sofia Lersol Lund, foto: Mads Sæther Juul, produksjonsdesign: Simen Mustvedt, klipp: Iris Jenssen Nylændet, lydsjef: Adrian Souyris Strumse og produsent: Ingrid Skagestad.) NRK2, 6. des. kl. 21.50
- Ilden (regi: Viktor Parkrud, manus: Christian Almerud Owe, foto: Knut Joner, produksjonsdesign: Mirjam Veske, klipp: Margrete Vinnem, lydsjef: Vegard Ronæss Soldal og produsent: Henrik Hofstad.) NRK2, 6. des. kl. 22.15
- Vi som ser i mørket (regi: Aurora Langaas Gossé, manus: Merethe T. Strandberg, foto: Åsmund Skretting Hasli, produksjonsdesign: Signe Dalsgaard Agborg, klipp: Thomas Grotmol, lydsjef : Linda Torp og produsent: Nina Maria Barbosa Blad.) NRK2, 6. des. kl. 22.35
- Stål (regi: Martin Klim Kyllingmark, manus: Ole Christian Solbakken, foto: Roar Midtlien, produksjonsdesign: Hailey Reynolds Hall, klipp: Geir Ørnholt, lydsjef Nils Are Gjerde Viken og produsent: Stian Tveiten.) NRK2, 6. des. kl. 23.00
- Den lille døden (regi: Simon Tillaas, manus: Johan Fasting, foto: Runar Sørheim, produksjonsdesign: Ann Kristin Bjørge, klipp: Trude Lirhus, lydsjef: Inger Elise Holm og produsent: Vilje Kathrine Hagen.) NRK2, 6. des. kl. 23.20
*
Karsten Meinich: Før vi går i gang med å diskutere disse seks filmene, må jeg innlede med å si at jeg selv har vært student på DNF og gjennomlevd en eksamensfilmproduksjon, som klipper (i 2010). Det er en rimelig uvanlig ramme å lage en film i – og min opplevelse er at eksamensfilm-”formatet” radikalt minsker mulighetene de involverte har til å lykkes med å lage en god film. Alle gjør som regel hederlige forsøk, men på generelt grunnlag kan man vel si at en studenttilværelse og et skolesystem ikke nødvendigvis er de mest ideelle omgivelsene for å lage kunst. Samtidig er ressursene hos DNF betydelige, så i den andre enden kan man si at disse eksamensfilmene har bedre produksjonsvilkår enn de fleste andre kort- og novellefilmer. Så med det sagt – hvem vet? Fra mitt kull kom en av eksamensfilmene seg helt til en Oscar-nominasjon i Hollywood, så alt er vel egentlig også mulig.
Lars Ole Kristiansen: Det er forståelig at rammene fører til visse begrensninger. For en utdanningsinstitusjon er det naturlig å vektlegge samarbeidet mellom studentene og selve håndverket, og den interne prosessen med å lage en film kan bety mer enn det kunstneriske resultatet for de involverte og skolens ledelse. Samtidig er DNF så kostbar i drift at eksamensfilmene som produseres der må tåle dagens lys når de møter sitt publikum. Det skrytes mye av hvor vanskelig det er å komme seg gjennom nåløyet – at de heldige utvalgte allerede har oppnådd noe stort – og skolens målsettinger er ambisiøse. Etter å ha fulgt med på eksamensfilmene fra DNF i mange årganger, har jeg lært meg til å ikke forvente for mye – men jeg er alltid like håpefull, for gleden over å oppdage et virkelig talent er så stor.
KM: Ja, det er jeg helt enig i. Uansett rammevilkår, representerer de nye eksamensfilmene fra DNF (og andre filmskoler) alltid en mulighet til å møte helt nye filmskapere – ubeskrevne blad, med alt det innebærer. Da jeg så disse 2014-eksamensfilmene første gang, på premierevisningen i Oslo sist juni, kjente jeg på den samme følelsen som når vi er ute på internasjonale filmfestivaler og velger å se en film fra en debutant vi ikke vet noe om. Kanskje dette blir det helt store?
LOK: Nettopp. Da er det oppløftende å melde at det finnes lovende stemmer i årets bukett. La oss begynne med Erika Calmeyers Lea, som har betydelige kvaliteter. Vurdert som eksamensfilm, demonstrerer den et talent for instruksjon og ikke minst iscenesettelse av skuespillere. Det er noe uanstrengt over måten hovedpersonen Lea (Marie Hammer Boda) og faren hennes (Thomas W. Gabrielsson) prater til hverandre på; dialogen får puste. Man får følelsen av å være i et rom med levende mennesker – ikke noen som har stilt seg opp foran kameraet for å «uttrykke følelser med ansiktet». Dessuten tar filmen oss med på en reise. Premisset er enkelt og forløsningen vekker ingen store erkjennelser, men filmen igangsetter bevegelse underveis. Det er rytme og spenst i fortellingen.
KM: I den grad historien om en fremmedgjort dansk tenåring, som glir ørkesløst rundt på et hotell og et utested i Oslo med sin far og hans norske businesskontakter, kan sies «å være en reise», så ja – jeg er enig. Filmen største styrke er toneleiet mellom rollefigurene; dette litt vage ubehaget, sterkest hos Lea, men også synlig hos faren og Trond Espen Seims karakter. Seim er samtidig dessverre filmens svakeste kort for meg – ikke fordi han gjør en dårlig jobb med det han har å gi, men fordi jeg opplever at Seims aura er forstyrrende i rollen. Han tar med seg nok Varg Veum til at jeg ikke klarer å se “forbi” det, og rollefiguren hans i Lea er såpass lite utpreget at jeg tror en mindre profilert skuespiller ville ha gjort en like god jobb, men glidd mer organisk inn i filmens vev.
LOK: Jeg er usikker på castingen generelt. Hovedrolleinnehaveren er karismatisk, men det er vanskelig å kjøpe at hun bare er 16 år – utstrålingen forteller meg noe annet (scenen der alderen avsløres, mot slutten av filmen, fremstår nesten som en twist). Underveis tenker jeg at Lea er eldre, og undres over hvorfor faren er så kunstig beskyttende – og fornemmer derfor en forstyrret far/datter-relasjon. Egentlig er det vel bare slik at Lea har måttet ofre mye av ungdomstiden for å reise med faren rundt omkring i Europa. Hva som gjør at begeret blir fullt under akkurat denne turen til Oslo, er vanskelig å si; det er som om blikkontakten med Seims rollefigur låser henne opp, slipper den temmede tenåringen løs. Lea holder tilbake mye informasjon og er vekselvis flørtende og introvert; filmen kan plutselig bevege seg helt oppi ansiktet på tilskueren, før den i neste øyeblikk befinner seg på lang avstand. Den vil trolig vekke frem svært ulike reaksjoner, avhengig av hvorvidt man klarer å koble seg på rollefigurene.
KM: Casting-avgjørelser er enormt viktige i filmer som dette, men sannheten er jo også at man ikke alltid har tid eller oversikt nok til å sikre seg den helt perfekte rollebesetningen. En film som lykkes svært godt med skuespillerne er Den lille døden, regissert av Simon Tillaas, som i likhet med Lea er en coming-of-age-fortelling – med en 12-åring i hovedrollen. Hun oppholder seg på danskebåten sammen med sin far, på vei tilbake til Norge, og får sin første menstruasjon en natt da faren velger å rai-rai’e litt på dansegulvet fremfor å bli på lugaren med datteren. Filmen er ikke bare glimrende spilt, men føles også som den visuelt mest interessante i bunten. Den lille døden overskrider det å være “bare en eksamensfilm”, og blir rett og slett en virkelig god kortfilm.
LOK: Den lille døden er uten tvil den fremste filmen i utvalget. Den foruroligende settingen på danskebåten, det uttrykksfulle kameraarbeidet… Den lille døden legger mer vekt på atmosfære og enkeltøyeblikk enn selve fortellingen – på det vage og usagte – og unngår å bli selvoppfyllende på den typiske «kortfilm-måten». Med unntak av en vel prosaisk, overtydelig avslutning, bevarer Tillaas en nødvendig mystikk hele veien. Filmens stil fikk meg til å tenke på Xavier Dolan – på grunn av kamerabevegelsene, bruken av sakte film og Academy Ratio-formatet.
KM: Ja, det er en fornøyelse å se en eksamensfilm som setter igjen “den gode historien” på land, til fordel for en mer risikofylt reise ut i stemninger og følelsesladede bilder. Ved å skape visuell mystikk i universet rundt hovedpersonen, og løse knutene mellom scener ved å fri seg fra tradisjonelle narrative forpliktelser, oppleves Den lille døden som en friere film enn de andre. Det er også fint å spore noen tydelige inspirasjonskilder, og Dolan virker å ha vært viktig, som du påpeker. Det er ikke noe “Dardenne-realisme” over denne filmen, som er befriende – nettopp fordi historien kunne vært gjort som en Dardenne-style fortelling. Men så velger de heller fargesterke bilder, flytende slo-mo og drømmesekvenser – det liker jeg å se i en eksamensfilm!
LOK: Det er en film man får lyst til å dykke inn i, og se igjen og igjen. Fortellingen om en jentes første menstruasjon er oppløyd mark, men valget om å la “overgangsriten” utspille seg på danskeferga, og la båten bli et symbol for overskridelse, der den skvulper på bølgene – lik glassene som skåler til lyden av karaokemusikk – løfter det trauste utgangspunktet til å bli hjemsøkende, nesten myteaktig. De voksnes verden skildres som en vill drøm, i skrikende farger og blinkende lys, skremmende og tiltrekkende på samme tid.
KM: Og om vi da går tilbake til Calmeyers Lea, som også handler om en far og en datter, og skildrer et overgangsrite, ser man to filmer med vidt forskjellig filmatisk inngang til sitt stoff. Lea er fotografert med nesten forsvinnende “normal” estetikk, og får ikke like mye visuell slagkraft ut av sitt univers (hotellet og utestedene i Oslo) som det Den lille døden får ut av danskebåten. Sammenligningen mellom disse filmene føles relevant, fordi begge lykkes i å skape troverdige situasjoner og stemninger, men står ganske langt fra hverandre i bildespråk og filmisk utforskning.
LOK: Ja, Lea ville tjent på å ha et mer originalt visuelt uttrykk. Filmene har det til felles at de kretser rundt historien, i stedet for å «fange» den og “lese den opp” for publikum, og en slik fortellermåte egner seg godt til å formidle hovedkarakterenes tilstander (usikkerhet, søken etter bekreftelse). Den lille dødens sanselige tilnærming gjør den mer tilgjengelig – jeg føler den på en helt annen måte.
KM: En tredje god film i denne bunten, som jeg definitivt også følte, er Aurora Langaas Gossés Vi som ser i mørket. I likhet med de to ovennevnte fremstilles rollefigurene som ekte mennesker, og her har filmspråket den visuelle energien og sensitiviteten som historien behøver. Vi som ser i mørket handler om et par i 20-årene som rives og slites mellom følelsen av å enten være på begynnelsen av, eller mot slutten av, sitt forhold. De to skuespillerne er gnistrende, og løfter dette kammerspill-aktige dramaet forbi eventuelle eksamensfilm-fallgruver.
LOK: Denne filmen overrasket meg. Utgangspunktet, en ung kriminell som slipper ut av fengsel og skal gjenforenes med hverdagen og sin hardtarbeidende kjæreste, har noe «norsk film» over seg. Og novellefilmformatet er ikke spesielt velegnet for å fremstille vanskelige relasjoner på en nyansert, kompleks måte. Regissør Gossé har en nærmest impresjonistisk stil, og store deler av filmen består av følsomt klippede montasjer, der paret tiltrekkes og frastøtes; løftes opp i forelskelsens himmel og dundrer i bakken, om hverandre. Som tilskuer blir man formelig pakket inn av disse menneskene og leiligheten deres. Filmen vier mye plass til berøringer; David og Emma bærer rundt på hverandre, som om kroppene har vokst sammen. Samtidig ser vi at relasjonen er i ferd med å bli en ond sirkel, der David utnytter kjærestens tålmodige og optimistiske vesen.
KM: Man får virkelig følelsen av at Gossé og skuespillerne har søkt etter og funnet noe genuint i relasjonen mellom David og Emma. Benjamin Helstad er veldig god i sin rolle, men den store oppdagelsen må sies å være Inga Josefine Ibsdotter Lilleaas – et for meg helt ubeskrevet blad, som gjør en intenst god rolletolkning, og som jeg håper vi får se mye mer til i norsk film fremover. Det er et helt eget filmisk nærvær over ansiktet hennes, og det har regissøren og klipperen Thomas Grotmol anvendt klokt, ved å bruke nærbilder aktivt og ubegrenset – noe som kan føles slitsomt i filmer hvor ikke skuespillerne er tilstrekkelig troverdige og interessante. I montasjene du nevner, et formgrep jeg også likte veldig godt, flyter blikk og reaksjoner ofte over i hverandre gjennom assosiative klipp fremfor kontinuitetsdrevne, og åpner opp for alternative lesninger av relasjonen.
LOK: Ja, Inga Josefine Ibsdotter Lilleaas er en åpenbaring. Det er lenge siden jeg har sett en norsk skuespilller ha en så naturlig og samtidig sterk tilstedeværelse foran kameraet. Som du sier, åpner klippingen for at situasjonene kan leses på forskjellige måter, og på den måten kan vi aldri føle oss trygg på filmens tone, på hvor den skal ta oss hen – fortellingen blir ikke forutsigbar.
KM: Nettopp, og med en såpass uoriginal dramatisk idé – «mannen kommer ut av fengsel, hva nå?» – er det litt av en bragd å skape en så sterk følelse av uforutsigbarhet i denne filmen. Vi som ser i mørket er kanskje den av eksamensfilmene som har størst potensiale for å slå an hos det “vanlige” norske publikum, fordi den kombinerer umiddelbart gjenkjennelige mennesketyper med virkelig godt skuespill og et drama man bryr seg om. Dessverre kan jeg ikke si det samme om Viktor Parkruds film Ilden, et annet relasjonsdrama i denne eksamensfilmbunten. Hans historie om to tidligere klassekamerater som finner sammen igjen på nyttårsaften, er sørgelig forutsigbar og blek. Rammen for historien har en del til felles med Vi som ser i mørket, men måten å utføre filmen på kunne ikke vært mer forskjellig. I begge filmene består paret av to mennesker som er litt på skjeve i livet, men i Ilden fungerer ikke de visuelle valgene eller fortellermåten forsterkende på skildringen av hvem disse menneskene er.
LOK: Filmens idé er svak. Det virker som om manuset er skrevet bare for å “kunne lage en film” – ikke fordi forfatteren ønsker å formidle noe genuint. Filmspråket kunne blåst liv i det konstruerte dramaet, men tar ingen sjanser, og som tilskuer blir man etterlatt med en tom følelse. Var dette alt? Ta for eksempel motivet som står bak filmens tittel. Den innesluttede hovedkarakteren er pyroman, og kaster molotovcocktailer inn i biler han passerer. Som om nærkontakten med flammene gjør at han “kjenner seg levende”. Vi ser at vedkommende kommer fra et velstående hjem, og har alle forutsetninger for å kunne lykkes i livet, men utilhørigheten har innhentet ham og sendt ham ut på en udefinerbar “reise” – som altså innebærer å tenne på andres eiendom (en slags protest mot det møblerte?). Venninnen han treffer på nyttårsaften ble visstnok narkoman etter at han forlot henne for flere år siden, og nå kan de speile seg i hverandres melankoli. Men idet kontakten gjenopprettes, trekker han seg unna. Han dras mot flammene – igjen. Digitale nyttårsraketter spruter utover himmelen. Det er vanskelig å ta dette på alvor.
KM: Ja, det er leit å innse at en alvorlig film kan gjenfortelles som dette, og bli humor. Det sier noe om hvor vanskelig det er å puste liv i en historie, hvis det ikke eksisterer tilstrekkelig kunstnerisk gnist og gjennomføringsevne. Det kan ha vært hendelser knyttet til selve utviklingen og produksjonen som er årsaken til dette, men som utenforstående kan vi bare ta utgangspunkt i den ferdige filmen her, og jeg er helt enig i at man sitter igjen med følelsen av at filmen virker viljeløs. Den er stødig nok utført, rent teknisk, men paradoksalt nok for en film om en pyroman, har den ingen indre flamme som kan fyre opp publikum – i alle fall ikke oss. De grå omgivelsene i Gøteborg, der filmen utspiller seg, og de monotone menneskene i dette universet, er kanskje ment å gjengi den resignerte følelsen til livet som hovedpersonen kjenner på? Uansett hva hensikten er, smittet dessverre resignasjonen over på undertegnede.
LOK: Det er ingenting å si på den tekniske gjennomføringen. Skuespillerne gjør så godt de kan. Men det er ikke nok. Som stiløvelse er Øyvind Holtmons film Proletar langt mer vellykket. Her treffer vi en gruvearbeider som med stor frykt oppsøker ledelsen for å be om nye arbeidstider, og som noe ufrivillig blir katalysator for en opprørsbevegelse blant de sotede kollegene. Det er innlysende at Proletar bare vil underholde, så det vil være urettferdig å angripe filmens mangler som “politisk kommentar”. Fotograf Nils Eilif Bremdal imponerer med atmosfæriske lyssettinger og elegante Cinemascope-komposisjoner. Ikke minst fortjener produksjonsdesigneren Øyvind Langdalen skryt for å lage en film med skikkelig tekstur, som på tross av sitt stiliserte look ikke bærer preg av å være laget i et studio på Lillehammer.
KM: En slags gruvearbeiderpastisj, som med fjærlett innhold tidvis også poserer å grave dypt. Den er mest vellykket på det overfladiske, og det er ingen skam å ville underholde. Proletar skriver seg inn i filmskoletradisjonen for de litt surrealistiske komediene, som “produksjonsdesigner dritten” ut av budsjettet de har fått til rådighet. Roar Uthaugs eksamensfilm Regjeringen Martin (2002) og Hallvar Witzøs Tuba Atlantic (2010) er to eksempler på dette, og Proletar tåler sammenligningen og står stødig som en ny film i samme tradisjon. Jeg synes man likevel må kunne forvente noe litt mer utviklet tankegods fra en film som aspirerer til å si noe om forholdet mellom arbeiderklassen og overklassen, men vi lever kanskje i en tid hvor ektefølt innsikt i klasseskiller er visket ut av bevisstheten hos unge filmskapere?
LOK: For all del, Proletar kunne blitt en sterkere og mer resonant film hvis den hadde våget å utspille seg i en mer gjenkjennelig, typisk kontemporær setting – noe mer gammeldags “arbeider-romantisk” enn gruvefolk skal man lete lenge etter! Men Holtmon & Co. har åpenbart ønsket å bruke eksamensfilmen til å vise sine muskler som håndverkere, og lite annet. Det synes jeg er greit. Jeg tenkte for øvrig også på Hallvar Witzø underveis – særlig under sekvensen der gruvearbeiderne bryter ut i sang – men Proletar føles mindre urnorsk enn Witzøs arbeider.
KM: Det er selvfølgelig greit nok å vise hva man kan, så jeg skal ikke tenke stort mer over at filmen ikke ga meg stort å tenke på. Proletar er helt ok. Håndverket er dessuten ofte bedre utført her enn i ordinære norske spillefilmer, så disse ferske fagarbeiderne lover godt for den utvidede profesjonaliseringen av norsk film, men det er samtidig noe drepende kjedelig ved å nok en gang erkjenne at DNF leverer gode filmhåndverkere. Jeg savner noe forrykende og egenartet, og fant det heller ikke i Martin Klim Kyllingmarks Stål – den siste filmen, som jeg vil plassere et sted mellom Ilden og Proletar. Den har både noe ild og noe arbeiderklasse i seg, men i Stål står også religion og tro sentralt. En far har vendt seg mot Jesus og stengt sin narkomane datter ute av livet sitt, men når skjebnen fører dem sammen igjen stilles troen på prøve. Jeg synes filmens idé har noe påklistret og “skrevet” over seg, som slår uheldig ut på flere måter. De visuelle påfunnene er riktignok ikke så halvgærne, og når et sirkulært, hvitt dåpsbasseng i kirken klippes mot en rødglødende skål av stål på smelteverket, forstår man at filmskaperne ønsker å løfte innholdet opp med et symbolsk billedspråk. Men så lenge kjernerelasjonen ikke er troverdig – spillet er veldig ujevnt, og dialogen tidvis overtydelig – hjelper det lite med visuelle motiver.
LOK: Stål har et tynt lag av ironi som gjør det vanskelig å trenge helt inn i fortellingen. For eksempel er fremstillingen av farens halleluja-sekt svært karikert; her føler jeg filmen lover et mer satirisk – og potensielt interessant – blikk på tematikken enn hva som blir tilfellet. Under en seanse der datteren gråtende «takker Jesus» for alt det fryktelige som har rammet henne i livet, er det som om filmen imploderer og blir et søkt melodrama. Den inderlige vekslingen mellom glødende stål på smelteverket og de bleke omgivelsene i kirken er nok ment å visualisere farens indre konflikt, men faller litt mellom to stoler. Hadde symbolikken vært enklere å knytte opp mot den konflikten – og det vi får tilgang til av farens følelser – kunne bildene grepet oss mer. Alternativt kunne Kyllingmark gått mer bananas med virkemidlene; dratt drømmesekvensene ut på mer usikre farvann, latt det audiovisuelle bli overstyrende, og på den måten funnet et spennende filmatisk uttrykk for rollefigurenes følelsesstormer. Jeg får en fornemmelse av at manusforfatter og regissør har jobbet på hver sin planet, og at klipperen etter beste evne forsøker å binde det hele sammen – uten at filmen kommer helt i mål.
KM: Ja, Stål kunne kanskje fått meg mer med dersom den dro universet enda lenger ut – og ikke aspirerte til særlig emosjonell realisme, særlig i skuespillet – som føles hengende mellom to verdener. Det slår meg også – nå som vi er ved veis ende, og det egentlig gjelder for alle filmene – at mer risikovillighet og dristighet til å forfølge en idé hele veien ut til sitt ytterpunkt, er det som gir mest spennende resultater.
LO: Alt i alt utgjør årets eksamensfilmer en nokså variert samling, med et par virkelige lyspunkter. Talentene som lykkes med å lage kunstnerisk interessant film innenfor filmskolens rammer, er godt utrustet når de nå skal ta del i den norske filmfloraen. I tillegg til å ha et personlig uttrykk, er de profesjonelle filmarbeidere, for filmskolens viktigste ambisjon er at studentene skal mestre håndverket. Eksamensfilmene demonstrerer at utdanningen til stor del lykkes med dette. Samtidig savner jeg fortsatt at flere av studentene bruker den unike muligheten de er gitt til å lage noe personlig. Noe som kommer innenfra. Noe visjonært, som er nødt til å formidles med filmen som språk.
*
Alle de seks eksamensfilmene er nå tilgjengelige på NRK Nett-TV.