Omtale

Calvary og troens nullpunkt

John Michael McDonaghs Calvary (Golgata) gjør oss kjent med en irsk kystlandsby der presten og religionens rammebetingelser ikke bare er innskrenket – de er snart betydningsløse.

Rollefigurene i Calvary henviser titt og ofte til psykiatrien. Noen ganger i en hånlig tone, med «you should go see a shrink», «head-shrinker» og liknende termer. Andre ganger mer velmenende, som når Brendan Gleesons moderniserte prest spør datteren om hun, i etterkant av et selvmordsforsøk, ikke bør oppsøke profesjonell hjelp. I alle tilfeller bidrar henvisningene til å understreke prestens, presteskapets og i det hele tatt den institusjonaliserte religionens – i dette tilfellet den katolske kristendommens – manglende relevans i søken etter mening og helhet i et moderne samfunn.

At presten er byttet ut med psykologen har blitt en senmoderne floskel. Begge er kulturelt ikoniserte, katolisismens skriftestol og Freuds divan, men få andre enn prestene vil argumentere for hvilken som er viktigst – og som kommer til å fortsette å være meningsbærer i tiden fremover. Det er heller ikke mange som ser med tristhet på en slik utvikling. Nettopp derfor er det forfriskende at regissør McDonagh tar seg tid til å gå inn i klisjéen med et så tradisjonelt religiøst rammeverk – uten å innta en lettvint provokatørrolle i religionens favør. Tilnærmingen er alt annet enn en reaksjonær, tilbakeskuende gest, i en mørk dramakomedie som fortjener å bli omtalt som en av årets mest velspilte og interessante europeiske filmer.

Filmen åpner behørig med Father James (Gleeson) som mottar de bekjennende synderne i skriftestolen. Blant disse hører vi en mannsstemme som opplyser om synden han snart skal begå. Vedkommende akter å drepe presten han snakker med – en helt og holdent uskyldig mann – som blodhevn for misbruket han ble utsatt for som ung. Guilt by association. Fra og med dødsdommen strekker filmens handling seg over syv dager, og ligger et sted mellom en klassisk whodunit-krim, der James forsøker å nøste opp konspirasjonen mot seg selv, en slags Jobs bok med alle slags ekstreme prøvelser, og naturligvis det tittelen henspiller på: Calvary (på norsk Golgata), stedet utenfor Jerusalem hvor Jesus skal ha blitt korsfestet. Men der Jesus i den opprinnelige lidelseshistorien hadde sine følgere, er James alene.

I de syv dagene beveger presten seg i et tilgjort landskap av klassiske synder i moderne innpakning: utroskap med samtykke, selvmordsforsøk i London, fordrukne løgner, nyliberal grådighet og et varslet mord. Selv er presten alkoholisert, har forsaket datteren til fordel for kirken, kjører sportsbil og tilbyr overraskende liberale svar på skyldspørsmålene han kommer over. Om han er en slags moderne, irsk Jesus som må bøte for kirkens synder er han i så fall mer relaterbar enn originalen. Gleeson, som også spilte hovedrollen i McDonaghs første spillefilm, The Guard (en habil sort komedie, og den innbringende irske kinofilmen noensinne), er strålende, og leverer en solid søknad om å få bevege seg i nye retninger, vekk fra de typete birollene man ofte forbinder han med.

Typete biroller er vel også en presis karakteristikk for det øvrige karaktergalleriet i Calvary, som er tilstrekkelig satt på spissen til å illustrere det lille irske sodomaet kirkefaren må navigere. Kelly Reilly spiller datteren som vender tilbake til barndommen fra London, i et forsøk på å nærme seg faren etter et havarert forhold i storbyen. Orla O’Rourke er den utro Veronica Brennan, som har et forhold til Simon (Isaach de Bankolé) – noe mannen, den aggressive Jack Brennan (Chris O’Dowd), ikke bryr seg videre om. Aidan Gillen er den troløse, kyniske legen med navnet Frank Harte, som knapt har sagt et sant ord i hele sitt liv. Han spiller egentlig bare seg selv fra Game of Thrones, en slags parodisk irsk sjarmør uten medfølelse.

Dylan Moran er Michael Fitzgerald, selve symbolet på finanskrisens menn i dresser, og som på et tidspunkt – og foran presten – bokstavelig talt tisser på Holbeins maleri Ambassadørene. En slags fullbyrdet fornedrelse av den kristne humanismen fra renessansen. Senere donerer han penger når kirken brennes ned til grunnen, som kapitalistisk avlat. Killian Scotts Milo er en ung mann med voldelige tendenser som tror han skal få utløp for patologisk drapslyst ved å bli med i hæren. Veteranen Michael Emmet Walsh er den amerikanske forfatterklisjéen som bare skriver. En liten gutt sitter og maler på stranden og likner en Tarkovskij-karakter. Prestene er udugelige. Og slik fortsetter det.

Brytningen mellom beksvart komedie og tungrodd, menneskelig drama er filmens sterkeste kort, og gir flere ganger opphav til absurd, Beckett-aktig deadpan. Halvveis litterære oneliners løfter manuskriptet, selv når McDonagh nærmest går rett til kilden, som filmens åpningssitat av St. Augustin: «Do not despair; one of the thieves was saved. Do not presume; one of the thieves was damned.»

Et slikt eksistensielt motsetningsforhold er gjennomgående i Calvary: Hvordan kan James fortsette å tviholde på presteyrkets relevans etter omfattende seksuelt misbruk i den katolske kirken? Profesjonen hans har lite troverdighet, men det må da være legitimt å fortsette så lenge han selv holder syndene i sjakk? Han fortsetter å prøve, og den umulige oppgaven som prest speiles i den like umulige oppgaven det er å finne drapsmannen; åstedet er fullt av fiender og mulige kandidater («A friend is just an enemy you haven’t made yet», kommenteres det tørt). McDonagh lar tvetydigheten farge filmens estetikk, der den uanstrengt skifter fra selvbevisst pompøse, forblåste landskapsbilder til skitne publandskap med snappy dialog.

Det er ingen lett oppgave McDonagh har gitt seg selv og sin egen film: På den ene siden sortmales og latterliggjøres prestestanden, redusert til en irrelevant størrelse i et samfunn i økonomisk krise som knapt kunne hatt mindre bruk for religionen; på den andre siden gestaltes presten som den eneste virkelige helteskikkelsen i en verden blottet for moral.

Motsetningene er imidlertid det som gjør Calvary virkelig interessant. Filmen er neppe noen oppreisning for en trosretning med brukket rygg, men en bunnsolid utforskning av religionens rammebetingelser etter dens eget syndefall – som den jo kan takke seg selv for.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Frank Straume sier:

    Filmen har interessant tematikk og Gleesons karakter er mangefassert og meget velspilt. Men jeg sleit med hvor karikert de andre karakterene ble fremstilt. Jeg synes det er underlig at så få anmeldere har grepet fatt i det. En finansmann uten skrupler, en røff, tilkneppet afrikaner, en parodisk kynisk lege, en disillusjonert kokainista, en enkel prest, en begavet malende unggutt med dystert blikk. Det var det de var. Og lite annet. Sett bort fra det faktum at det er helt usannsyling at en slik ansamling orginaler skulle bo i et lita irsk bygd, burde de hvertfall hatt litt mer kjøtt på karakterbeina sine. Og det var alt for mange biroller. Alt for mange.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>