"Bjørnøya"

Analysen

Bjørnøya (2014)

Utilslørt eksponering av norsk natur på kinolerretet er langt fra noe nytt, men i dokumentaren Bjørnøya blir landskapene mer enn vakre postkort. Vi skal oppleve øya i Barentshavet slik brødrene Wegge opplever den, og filmen lykkes i å vise oss hvor appellen ligger, uten å bruke tid på å forklare det.

Brødrene Inge, Markus og Håkon Wegge har brukt halvannet år på å planlegge en tur til Bjørnøya – en ishavsøy sør for Spitsbergen (les mer). Alle tre holder på med ekstremsport av forskjellig slag, og valget av reisemål er langt på vei bestemt av omgivelsenes surfemuligheter. Samtidig er det viktig for guttene å oppleve øya i seg selv; finne en form for harmoni i det spektakulære landskapet.

Selv om alle tre er opptatt av å boltre seg i naturen, kommer forskjellene mellom brødrene tydeligere frem på Bjørnøya. Eldstebror Inge og spesielt «mellombror» Markus er hakket mer energiske og utålmodige enn yngstebror Håkon; de higer etter å kaste seg ut på snowboard langs fjellskrentene og ut i bølgene på surfebrett. Håkon introduseres som mer «filosofisk», en som «tenker lange tanker», og det er nok bra for dynamikken mellom hovedpersonene – slik det er for oss som publikum – at yngstebroren bryter opp energinivået noe.

Brødrene er sjarmerende, og oppleves autentiske i måten de fremstår på foran kamera; man føler at turen er noe de instinktivt vil gjøre, og ikke noe de «skal få gjort på film». Guttene snakker mest om det de ser på øya, i forbindelse med hva de konkret vil sette seg fore, og slik blir vi innlemmet i filmens her og nå; et overforklarende forsøk på å se (na)turen i et større perspektiv kunne fort resultert i uønsket distanse til selve øya. Inge Wegges stemme kan titt og ofte høres på lydsporet som en forteller, men brukes aldri unødvendig, og kommer særlig til sin rett innledningsvis og mot slutten, da reisen introduseres og avrundes.

"Bjørnøya"

Brødrene samles i Inges campingvogn. Det nærmer seg avreise. Etter hvert forsvinner de to yngste brødrenes stemmer fra lydsporet, slik at vi bare hører Inges voice-over: «…hadde jeg visst hvor vanskelig det var å reise til Bjørnøya, hadde jeg aldri dratt dit». I neste innstilling sitter han på et skip. Det finnes ingen havn eller flyplass ute på Bjørnøya, men brødrene har fått haik med et lasteskip som skal til Longyearbyen, slik at de kan hoppe av på halvveien.

Sørsiden av Bjørnøya preges av fjell, men landskapet i nord er helt flatt. Sjøen strekker seg endeløst ut fra øyas kyst; de kontrastfylte omgivelsene er rammet inn av glassklart hav. Utover å fremstille naturen i all dens prakt, er det få visuelle grep som dominerer Bjørnøya som film, med unntak av noen animerte kart, som enkelt forklarer oss hvor guttene befinner seg og hvor de skal gå.

Håkon Wegge er den som er mest opptatt av å være lenge i naturen; la den sive inn og påvirke psyken, mer enn å krysse av konkrete ting man har utrettet på en liste. Likevel er det selve ekstremsporten som står i fokus – både brett- og skikjøringen, og reaksjonene etterpå. Utgangspunktet for hele turen er at guttene skal bli de første til å surfe på Bjørnøya. På et tidspunkt forteller Håkon til kamera at han aldri utsetter seg for noe han virkelig opplever som risikabelt, men når man ser de to andre brødrene kaste seg hodestups ut i diverse stunts, virker det ikke som om de tenker på samme måte. De er rasjonelle i valget av steder der de vil teste naturkreftene, men når de kjører ned snøkledde skråninger i høy fart med mye stein på begge sider, eller surfer ute i ville og iskalde bølger, er det vanskelig å tenke at «dette er trygt».

"Bjørnøya"

Kamera på kroppen

Brødrene har selv filmet alt som skjer på turen. Mange scener er skutt håndholdt, og i tillegg har guttene anvendt såkalte GoPro-kameraer, som monteres på dem selv eller brettet de kjører med, slik at vi kommer ekstra tett på de halsbrekkende aktivitetene – ofte fra utøverens perspektiv. I roligere øyeblikk, som da brødrene oppdager en polarrev like ved teltet, plasseres kamera på stativ. Nøktern musikk, hovedsakelig bestående av strykerarrangementer, ligger forsiktig bak de naturlige lydene fra øya.

Å la filmkameraene få oss til å kjenne naturen på kroppen, er åpenbart Wegge-brødrenes ambisjon med Bjørnøya. Storebror Inge Wegge – som står oppført som regissør sammen med Edda Grjotheim – har tidligere laget dokumentaren og web-serien Nordfor Sola (2011). På tross av denne erfaringen, føles Bjørnøya som et slags amatørprosjekt – i beste mening – fra tre gutter som mer enn noe annet elsker å ta for seg av naturen, og ønsker å formidle gleden til andre. Dette er nok en type dokumentar man forbinder mest med TV, men i stedet for å lure på hvorfor Bjørnøya ble kinodistribuert, blir det relevant å spørre seg hvorfor ikke flere «naturfilmer» vises på kino.

Kinoopplevelsen handler om brødrenes interaksjon med naturen; man kan formelig kjenne kulda guttene opplever når de bader i det kalde vannet, og ikke minst sette pris på varmen sammen med dem inne i teltet etterpå. Formidlingen av slike øyeblikk handler ikke bare om nærbilder og naturlig lyd, men også de umiddelbare reaksjonene hos guttene,  som filmer seg selv og hverandre. De to eldste er veldig tilstedeværende i alt de gjør, både kroppslig og mentalt, og man forstår som regel også hva den mer innadvendte lillebroren føler – av og til forteller han det selv til kamera.

"Bjørnøya"

Som tilskuer er man også til stede i de ulike situasjonene; ofte er det hendelser der de fleste av oss ville ha opplevd det som unaturlig og forstyrrende med et kamera så tett på. På et tidspunkt i filmen må Håkon ro en liten båt, fylt med gjengens enorme bagasje, langs en lengre strekning utenfor kysten av øya. Ruten er likevel en snarvei, sammenlignet med strekningen de måtte ha gått med den tunge lasten. Med et kamera montert foran i båten ror han seg gjennom de strie bølgene, mens de to andre går den lengre veien på land. Plutselig kommer Håkon inn i et område dekket av slush-aktig is ute på havet, og kommer seg hverken frem eller tilbake. Vi kan kjenne frustrasjonen hans, mens vi følger dramaet i den lille båten. Marginene er ørsmå; vil Håkon komme seg ut av isen og hva vil skje hvis ikke? Hva om han får panikk?

Det er ikke bare i filmens mest spennende sekvenser at man nesten kan føle naturkreftene på kroppen – man kan også kjenne gleden brødrene opplever, over selv de minste ting. Entusiasmen de fremviser over å spise noen nøtter, etter å ha gått sultne gjennom en krevende distanse, er enorm; den smitter over på tilskueren, og man føler seg heldig over å slippe å ha vært i den tilstanden de nettopp har kommet ut av. Den voldsomme gleden over en bølge som åpenbarer seg foran kamera er også et eksempel på et engasjerende øyeblikk, eller den generelle storheten i landskapet som vi ser gjennom guttenes øyne. Det er samtidig fint at det ikke mases for mye om hvor fantastisk det er der ute på Bjørnøya, men at brødrene heller gjør dette til en personlig opplevelse som ufiltrert serveres publikum.

Naturlig dramaturgi

Bemerkelsesverdig nok følger Bjørnøya en form for velprøvd dramaturgi, til tross for å langt på vei bli til gjennom de spontane øyeblikkene. Det oppstår to konflikter i løpet av fortellingen; den ene er der helt fra starten av, mens den andre kommer underveis.

Da turen nærmet seg å bli en realitet, fikk Inge beskjed om at han skulle bli far. Vissheten om dette preger hele oppholdet hans på Bjørnøya. Etter lang planlegging og med målet innen rekkevidde, forteller han at turen er noe han « gjøre», selv om det føles feil å dra fra en gravid kjæreste i en campingvogn. Er valget rett? Man kunne kanskje ønsket seg flere refleksjoner fra Inge underveis, og mer tankespinn rundt hvorfor denne turen er så viktig. Men som nevnt styrkes filmen av å holde et stramt fokus, innenfor nokså spontane rammer. Dessuten fremkommer det at Inge tenker mye på kjæresten, og savnet er en avgjørende faktor når guttene tar fatt på hjemreisen.

Filmens andre konflikt oppstår mellom de tre brødrene, uten påvirkning utenfra. Håkon føler seg oversett av de to andre, som tar raskere og mer bastante avgjørelser. Scenen inne i teltet der de tre diskuterer problemet er intim og ærlig, og bidrar også til å tegne et mer nyansert bilde av hver og en av de tre guttene. Når man vet at de skal være der ute på den isolerte øya over en lengre periode, vet man også at det er viktig at de får ordnet opp i problemet, og man ønsker at de skal finne en løsning.

"Bjørnøya"

Selv om det brødrene driver med er en veldig reprodusert form for maskulinitet – være ute i naturen og kjempe med den – gir de alle tre et inntrykk av seg selv som mer «gutteaktige» enn hardbarkede. Vel liker de å tøffe seg litt, men dette handler først og fremst om å utfordre seg selv, og å gjennomføre opplevelser de har drømt om. Ekstremsporten ligger i blodet deres. Det er mye humor rundt prøvelsene de gaper over også, som i scenen der de skal spise rått selspekk – en smaksopplevelse og en manndomsprøve.

Med sine flotte landskapsbilder og terapilignende bruk av omgivelsene, inspirerer Bjørnøya til å ta vare på naturen. Miljøtematikken blir også konkretisert et par steder i filmen. Guttene har som mål å ikke bruke noen penger på mat til turen, og samler sammen spiselig føde som ellers ville blitt kastet før de drar. I tillegg tar de med seg klær som ellers ville blitt kassert, på grunn av produksjonsfeil eller lignende. Vel fremme på øya er de innom en strand som på grunn av sin vanskelige beliggenhet kanskje aldri har vært trådt av menneskeføtter, men hvor store mengder av menneskefremstilt søppel ligger strødd. Dette er avfall som har drevet inn fra sjøen, og bildene fra stranden skaper et objektivt blikk på menneskeskapt ødeleggelse; vi får se konsekvenser av vår adferd på et sted der ingen mennesker oppholder seg.

Gjennom sin nærhet til landskapet blir Bjørnøya en medrivende kinodokumentar, sett gjennom øynene til tre friluftsentusiaster som aldri blir for prekende i sin begeistring for naturen. Brødrenes flegmatiske personligheter og deres oppspilte forandring i møte med naturen skaper en fin dynamikk, som gjør det enkelt for tilskueren å bli med på reisen.

"Bjørnøya"

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>