«Bonnie and Clyde» og «À bout de souffle»

Ungdommens siste åndedrag, og første pust – fra À bout de souffle til Bonnie and Clyde

Cinematekene (tidligere Torsdagsfilmen) er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Bonnie and Clyde vises på cinematekene i Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim (ikke Kristiansand) fra og med 27. november. (Mer informasjon finnes her.)

*

I don’t know if I’m unhappy because I’m not free, or if I’m not free because I’m unhappy.

–Patricia, À bout de souffle.

Some day, they’ll go down together
They’ll bury them side by side
To a few, it’ll be grief
To the law, a relief
But it’s death for Bonnie and Clyde.

–Bonnie, Bonnie and Clyde.

*

I Jean-Luc Godards À bout de souffle (1960) og Arthur Penns Bonnie and Clyde (1967) finner vi et filmhistorisk søskenpar. I dag, når vi femti år senere kikker tilbake på disse to filmene, er det fremdeles fortellingenes udødelige ungdommelighet og filmspråkets rastløse modernitet som puster liv i bildene.

I de første minuttene av Bonnie and Clyde, er det som om man kan kjenne frisk luft blåse gjennom et støvete vindu. Bonnie, i Faye Dunaways skikkelse, formelig dør etter å leve; å være alle andre steder enn der hun er, i sitt rom, et sted i en søvnig amerikansk by. Plutselig legger hun merke til Clyde (Warren Beatty), en ung mann som pirker i morens bil utenfor vinduet. De veksler blikk, og som ved et trylleslag er hun fri. Hun vet det og vi vet det, fordi filmen setter henne fri. Hun er Bonnie og han er Clyde, og they’ll bury them side by side.

Syv år tidligere, i Paris. Michel (Jean-Paul Belmondo) stryker seg over leppene og lager grimaser i speilet, mens Patricia (Jean Seberg) sitter på sengekanten i sin stripete genser. Lyset av Paris strømmer inn gjennom vinduene, og Michel foreslår i en bisetning at de bør ligge med hverandre. Hun smiler frem et nei. De kjører gjennom byen. Han røyker. Hun tenker. Han røyker. Hun tenker. Bevegelsene, bildene og byen i ett; hele filmen puster i ungdommens (og Godards) tempo, helt til siste åndedrag.

I den eksisterende filmhistorien befinner 1960-tallet seg omtrent midtveis. I lys av verk som nettopp À bout de souffle og Bonnie and Clyde kan man si at filmen fant sin ungdom på 60-tallet, og ikke minst at ungdommen fant seg selv i filmen. Tiåret representerer det viktigste skiftet, og flere av de absolutte høydepunktene, i den filmspråklige moderniteten. Den franske nybølgen tar fyr når ’59 blir til ’60, og slutten av tiåret blir starten på New Hollywood – den ene bevegelsen etterfulgt av den andre, med det resultatet at filmkunsten revitaliseres både i Europa og i USA, og som helhet får et enormt løft.

À bout de souffle og Bonnie and Clyde er to filmer fra 60-tallet som står støpt i samme bevissthet, men i hver sin kultur, og som i sin ungdommelige rastløshet formulerte et nytt tonefall i filmspråket. Hos både Godard og Penn ser man også at ikke bare filmskapernes dragning mot moderniteten sprenger seg gjennom motivene, men at også rollefigurene oppfører seg revolusjonært og myteskapende; som om de vet at de skal bli de udødelige antiheltene og ikonene fra sin tid.

Bonnie.
Fra åpningsscenen i «Bonnie and Clyde», før Bonnie ser Clyde utenfor vinduet.

Søstre og brødre

I begge filmene møter vi en umake duo: Jean Seberg og Jean-Paul Belmondo ikler seg storbymelankoliens ansikter i Paris, mens Faye Dunaway og Warren Beatty menneskeliggjør mytene om kjærlighet og lovløshet i depresjonens Texas. For meg er disse filmatiske søskenpar, ikke bare fordi det er mange konkrete paralleller i filmene, men fordi rollefigurene nærmest snakker til hverandre på tvers av tid og rom. Som publikummer oppleves det umulig å ikke se dem som deler av det samme.

Et blikk fra Seberg kunne blitt besvart av et smil fra Beatty, og en frekk replikk fra Belmondo ville fått et kvikt svar fra Dunaway. De har samme spirit. Kanskje ikke så rart, ettersom både tonen og filmspråket i Bonnie and Clyde er direkte inspirert av den franske nybølgen og særlig filmene til Jean-Luc Godard og François Truffaut. (Sistnevnte ble til og med bedt om å lage Bonnie and Clyde, men takket nei for å gjøre Fahrenheit 451 (1966).) Med inspirasjon fra Godard og Truffaut gikk dermed Arthur Penn til verket på den amerikanske myten, med det som skulle vise seg å bli en revolusjonær fransk touch.

Michel og Patricia i «À bout de souffle».
Michel og Patricia.
Bonnie og Clyde.
Bonnie og Clyde.

Begge filmene skildrer rastløse par som verken finner ut av tilværelsen eller hverandre. Patricia og Bonnie er sterke unge kvinner, som på ingen måte lar seg diktere. De har ”tak” på de unge mennene Michel og Clyde, men samtidig er de sårbare og åpne om sine følelser (Bonnie kanskje litt mer enn Patricia). De involveres riktignok i de kriminelle eskapadene til sine makkere, men mest av alt søker de friheten, uten å vite hvordan de skal finne den. Begge disse kvinnene kan anses som moderne for sin tid (og nå), både i form av sin handlekraftighet og posisjonen de har overfor mannen. For Patricia og Bonnie er ikke friheten en motsetning til å være med Michel og Clyde.

Felles for alle fire er en eksistensiell usikkerhet som hører ungdommen til; det å ikke vite hva som venter dem i livet. Personene er illustrert som duoer, men alle fremstår mest av alt som individer, slik jeg ser det. Patricia sier at hun er ulykkelig og ufri, men viser seg samtidig som både egenrådig og leken. I møte med Michel får hun smak på friheten, men forblir mystisk når Michel ønsker mer. Bonnie rives ut av sin kjedsomhet når Clyde dukker opp, men når forholdet utvikles er det hun som tar initiativ til intimitet. Altså er både Patricia og Bonnie frie til å definere sin relasjon til sine menn som de vil.

Michel og Clyde begår hvert sitt drap, og portrettet av deres frihetssøken drives av en økende nærhet til døden. De er ikke redde for å dø, de er redde for å leve – og i møte med hver sin kvinne kommer de nærmere denne frykten. Begge er menn portrettert med en passiv maskulinitet, som fyller dem med opprivende motsetninger. Clyde er seksuelt impotent, Michel er emosjonelt impotent, og sin identitet får de bare uttrykt gjennom å bryte med omgivelsenes forventninger.

Både Bonnie and Clyde og À bout de souffle viser oss ungdommens eksistensialisme på kant med loven, og ved å bruke krimfortellingens narrative driv lader begge filmene sine filosofiske betraktninger med noe akutt. Når Bonnie fremfører diktet sitert øverst, repliserer Clyde med lettelse: «You know what you done there? You told my story, you told my whole story right there, right there.»

Mytologisering og hentydninger når Bonnie drikker Cola med Clyde, og han sier henne pistolen sin.
Mytologisering og hentydninger når Bonnie drikker Cola med Clyde, og han viser henne pistolen sin.

Klipp til følelse

Godard og Penn finner et frigjørende filmspråk for disse fire egenartede individene. Som jeg skriver innledningsvis, er det som om en rastløs modernitet puster liv i begge filmenes utforming. Godard er naturligvis å regne den mest revolusjonære figuren, ettersom À bout de souffle var helt nyskapende da den kom i 1960. Men samtidig skaper også Penn en revolusjon, for i USA var klimaet noe ganske annet enn i Frankrike, og Bonnie and Clyde ikke er engang en indiefilm – den ble produsert i studiosystemet i Hollywood.

Åpningsscenen i Bonnie and Clyde er kanskje det aller mest glødende eksempelet på hva Penn utforsker. Den katteaktige Dunaway beveger seg urolig rundt i rommet sitt – visualisert nærmest som et bur – og klippene mellom bildene er utelukkende gjort på følelse, en klippefilosofisk prioritering som Walter Murch (Apokalypse nå!) i sin bok In The Blink of An Eye (1995) definerte som den aller viktigste motivasjon for å gjøre et klipp. Fra det første nærbildet av Dunaways lepper, til motivet av henne “innesperret” mellom sengestolpene… det er som om filmen selv vil ut av buret; den vil sette bilder til noe nytt.

Videre gjennom filmen følger klipper Dede Allen (Dog Day Afternoon, The Breakfast Club) og Penn denne metoden nærmest slavisk, og resultatet er at en rekke sekvenser i Bonnie and Clyde formes av en emosjonell fremdrift som til slutt preger hele filmen. Tempoet blir tilsvarende rytmisk, som et bankende hjerte, og selv om det skaper en ujevn fremdrift i historien, føler vi filmen hele veien. Når sluttscenen utspiller seg, er døden frigjørende, også for oss. Omtrent som i Thelma & Louise (som også er på rømmen), er det som om filmens slutt fryser dem til et ikon. Og filmspråket som anvendes speiler rollefigurenes ungdommelighet.

Hos Godard er de cinematiske nyvinningene nærmest selvsagte – med vidunderlige jump cuts (i både bilde og dialog), et oppfinnsomt kameraarbeid av Raoul Coutard og løs narrativ struktur satte han signaturen sin på den franske nybølgens look, og følgelig også et av de viktigste filmatiske uttrykkene fra 60-tallet. Da Penn plukket opp stafettpinnen i 1967 var Hollywood også modnet for en revolusjon, og med Bonnie and Clyde som første gnist, fulgte New Hollywood-perioden i amerikansk film – med økt kunstnerisk frihet for regissørene i studiosystemet.

En ny tid, ganske enkelt, og Bonnie and Clyde står sammen med À bout de souffle som en urokkelig klassiker fra en av filmhistoriens viktigste perioder.

*

One time, I told you I was gonna make you somebody. That’s what you done for me. You made me somebody they’re gonna remember.

–Clyde

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. André sier:

    God lesning! Elsker begge filmene. Her er en morsom guide til fransk filmhistorie (som minner en del om disse Interstellar-timelinene som har dukket opp rundt omkring): http://blogs.indiewire.com/theplaylist/check-out-this-infographic-guide-to-french-cinema-history-20141126

  2. For en tekst!
    Driver for tiden med eksamen i Filmhistorie og har tatt for meg Bonnie and Clyde, denne teksten var inspirerende og gjorde denne tunge arbeidsdagen bedre!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>