Cinematekene (tidligere Torsdagsfilmen) er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Trost i taklampa vises på cinematekene i Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim fra og med 20. november. (Mer informasjon finnes her ^[1].)

*

Da Alf Prøysens eneste roman, Trost i taklampa, utkom i 1950, solgte den hele 60 000 eksemplarer på ett år. Fra sitt arbeidsværelse i Nittedal skapte den bejublede visesangeren en fortelling om fraflytting fra bygdene – et økende problem etter krigen.

Erik Borge ^[2]s filmversjon av Trost i taklampa ^[3] (1955) ble ingen tilsvarende publikumssuksess, men er vellykket på sine egne premisser. På 1920-tallet, i stumfilmtiden, var det Bjørnsons idealbilde av bygdene som dominerte. Gårdslivet representerte det ekte norske, som sammen med fjell og fjorder skulle gi filmene et nasjonalt særpreg. Riktignok kan man spore understrømmer av bygdekritikk i enkelte av disse filmene, men den mektige naturen står nesten alltid i sentrum. Bøndene er kledd i prangende nasjonaldrakter, og i bakgrunnen ruver mektige åser og tinder – som i et maleri av Tidemand og Gude.

Filmatiseringen av Trost i taklampa er en voldsom kontrast, 25 år etter lydfilmens inntog. Prøysens fortelling er både et oppgjør med sentimentale tendenser i hans eget forfatterskap og den historiske bonderomantikken. Her er bøndene kledd i skitne filler, og tilbringer dagen med å grave i gjørme og spa kumøkk. Husene er trange og ukomfortable; tre, kanskje fire, generasjoner stues sammen under ett tak.

^[4]Trost i taklampa veksler mellom å følge to rollefigurer, Gunvor Smikkstugun og dikteren Lundjordet, som vender hjem til barndomstraktene på bygda en sommer på førtitallet. Gunvor er filmens hovedperson, og det er gjennom hennes skjebne Prøysen og regissør Borge formidler sitt budskap.

Motsetningene mellom henne og Lundjordet understrekes tidlig, ved at læreren forteller Gunvor at hun mangler talent, og derfor – i motsetning til Lundjordet – ikke har hatt noen egentlig grunn til å reise fra bygda. Men Gunvor er et friskt pust i det vesle samfunnet. Velkledd, sminket og smilende fra øre til øre sprer hun fornemmelsen av at det finnes noe annet og mer spennende utenfor skigardens grenser. Denne posisjonen blir imidlertid undergravet av en rekke intriger.

Gunvor har et godt øye til landhandleren Roy, og inviterer ham hjem til husmannsplassen Smikkstugun for å lytte på plater og danse. Når Roy ankommer, blir han nødt til å danse med Gunvor i en trang og fullpakket stue, der søsken og foreldre iakttar dem fra sidelinjen. Det er tydelig at landhandleren føler seg utilpass, der han innser at privatliv er en sjelden luksus blant dem som må slite for å få endene til å møtes.

^[5]

Scenen ender i en klassekonflikt, som understreker forskjellen mellom «fintfolk» som Roy og Gunvors familie. Faren til Gunvor leser i avisen at bygdas lærer skal stå for «solo» under et arrangement, og konkluderer med at vedkommende skal servere brus. Roy bryter ut i latter over misforståelsen, og denne reaksjonen skaper en avgrunn mellom ham og Gunvor. Når drømmen om å kapre Roy faller i grus, begynner Gunvor å gjenoppta kontakten med sin gamle kjæreste, sveiseren Hjalmar. Det er mye sladder og baksnakking i bygda, og når ryktene om Gunvors flørting sprer seg, blir rivalene sjalu.

I første akt preges filmen av tålmodige skildringer av bygdas liv, men etter hvert som konfliktene tilspisser seg, blir den gradvis mer polemisk og belærende, og tematikken løftes eksplisitt frem gjennom monologer og taler. I forordet til sin avhandling ^[6] om Trost i taklampa, skriver Ane Hoel at Prøysens verk var «en ideologisk roman som drøfter de intellektuelle normgivers dobbelmoral på en original måte.» Illusjonen om den idylliske landsbygda latterliggjøres – særlig i monologene til den pompøse dikteren Lundjordet.

Lundjordet er bonderomantikken personifisert. Han snakker varmt om å dyrke jorda, om verdiene i det nære og det trygge, men har selv forlatt dette miljøet. Som «kjendis» rammes han ikke av urettferdigheter, slik som Gunvor, det «vanlige» mennesket; vi ser hvordan han blir møtt med syngende barnekor på togstasjonen og får særbehandling fra første stund. Gjennom Gunvors erfaringer demonstrerer filmen at Lundjordet tar feil: Landsbygda er nådeløs, og tilgir ingen som forlater den.

^[7]

Prøysen selv står for filmens fortellerstemme, og flere sanger kan høres på lydsporet, tonesatt av Maj Sønstevold. VG spådde sågar i 1955 at «det må bli en rekke slagere av disse tonene», men låtene kommer faktisk litt i veien for opplevelsen (noen av dem er direkte plagsomme), og ingen av dem ble klassikere i Prøysen-katalogen (på tross av at det senere ble laget en musikvalversjon av fortellingen).

Videre beskrev VG filmatiseringen av Trost i taklampa som et «hån av det hellige gårdbruker-Norge». Gunvor var «en farlig utfordrer av fantasiløs gråhet og vettløst slit» og produksjonen var – pussig nok – en av de «muntreste norske filmene» avisens anmelder hadde sett. I boken om faren, understreker Elin Prøysen ^[8] at Trost i taklampa slettes ikke er noen lystig fortelling, og at den er ment å kommentere den store flukten fra landsbygda.

Ved å se nærmere på årsakene til at mange forlot regionene etter krigen, forkynner boken og filmen at alle fortjener muligheten til å utvikle seg på sin måte, og følge sine drømmer – uten å bli møtt med fordømmende blikk. Elin Prøysen siterer sin far:

Konflikten i komedien står mellom Gunvor og Lundjordet. Gunvor vil få alle til å reise til byens glitter. Lundjordet skal få dem til å bli ved ordets makt og ærbødighet… Mellom disse står den holdningsløse masse, disse for hvem det å reise til byen er en drøm, disse som lever på drømmen for å få årene til å gå, og som, når det viser seg at drømmen ikke lar seg realisere på grunn av deres egen holdningsløshet, blir rasende på Gunvor som rev drømmen i stykker.

^[9]