Interstellar

Filmfrelst

Filmfrelst #158: Christopher Nolans Interstellar

I denne episoden av Filmfrelst diskuterer vi Christopher Nolans lenge etterlengtede og hyperambisiøse science fiction-film Interstellar.

Like etter den første Oslo-visningen av Interstellar møttes podkastpanelet vårt for å samle tankene rundt en grundig diskusjon av filmen. Montages-redaksjonen, bestående av Karsten, Lars Ole, Thor Joachim og Sveinung, snakker her inngående om både Nolan og Interstellar.

Er Christopher Nolan en snekker eller en kunstner? Er vi mennesker bønder eller drømmere? Og hvordan forholder Interstellar seg til spatio-temporale forhold og gravitational anomalies?

Vi har strukturert denne episoden slik at første tredjedel er fri for spoilere, og de siste to tredjedelene en detaljert diskusjon best egnet for de som har sett filmen.

  • 00:00-37:50 – Panelets forskjellige tanker om Nolans filmografi til nå, samt en runde med våre spoiler-frie førsteinntrykk av Interstellar.
  • 37:50-1:35:05 – Detaljert diskusjon om visualitet, musikk og konkrete plott-elementer i Interstellar, inkludert spoilere.

God lytting!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 43 kommentarer

  1. Geir J. Olsen sier:

    Kan det være et tips, for eksempel en måned eller to fra nå når de mest hardcore Nolan-nerdene har sett filmen, å legge podcasten synlig øverst på Montages sin forside igjen? Dette er jo en veldig stor og etterlengtet film-happening.

    Selv tilhører jeg de som er livredde for å i det hele tatt ta i en podcast som roterer rundt splitter nye filmer, av frykt for spoilere (ja, selv om det frem til 37. minutt skal være spoilerfritt).

    • Tar det for gitt at du oppsøker Interstellar på kino så raskt som mulig, så forhåpentligvis trenger vi ikke vente til nyåret for å påminne deg om podkast-episoden. ;-) Men ja, vi minner innimellom om artikler som er reaktualiserte.

      Spent på å lese dine tanker om filmen (og podkast-diskusjonen vår) når du returnerer til kommentarfeltet etter å ha sett filmen.

  2. Geir Lian sier:

    Fine saker igjen Gentlemen.

    Er “skole foreldresamtalen” en av filmhistoriens største homages ?
    ( Kubrick beskyldes jo for å ha hjulpet NASA med en av moderne tids største løgner :-) )
    Case roboten er vel også et nikk i retning Kubrick og hans monolith fra 2001

    • Dag Sødtholt sier:

      Ja, naturligvis!! Tenkte ikke på akkurat *den* koblingen til 2001. Samtidig som det fungerer som en kommentar til dagens konspirasjonsteorier som ulykkeligvis er så utbredte.

  3. Robin sier:

    Har ikke sett Interstellar, men henger meg litt opp i spørsmålet “Er Christopher Nolan en snekker eller en kunstner?”

    Kan han ikke være litt av begge deler?

    La Nicolas Roeg forklare det bedre enn meg: “His films have a magic to them. They’re like incidents in one’s life; some things happen swiftly and some things take a long time to reveal themselves. They’re marvelously disguised. Memento has this backwards-running time scheme, and yet you automatically find yourself applying the situation to oneself, to one’s daily life, which is very strange. The slipperiness of time, especially when it involves memory, that feeling of ‘it’s all true… but it wasn’t like that’, he’s got that on film, somehow. It’s a very rare thing. People talk about ‘commercial art’ and the term is usually self-negating; Nolan works in the commercial arena and yet there’s something very poetic about his work.”

    Har mange ganger fundert på hvorfor akkurat Nolan er min store, store favoritt, fremfor den mer elegante Fincher eller den mer idiosynkratiske P.T Anderson. Det er noe ubeskrivelig engasjerende med filmene hans som jeg ikke klarer å sette fingeren på. Ambisiøse, medrivende og rufsete filmer som bare karrer seg plass i filmhistorien, en etter en.

    • Sveinung Wålengen sier:

      Hei Robin!

      Går ut fra at du ikke har hørt podcasten ennå – spørsmålet om hvorvidt Nolan er en snekker eller en kunstner blir diskutert der.

      Kan avsløre at det er jeg som beskriver ham som en snekker; ikke at det er noe undermenneskelig i å være snekker (jamfør den snodige Morgenbladet-føljetongen de siste månedene!), men jeg ser altså på Nolan mer som en håndverker enn en kunstner. En filmskaper kan absolutt være begge deler, men for meg er ikke Nolan noen kunstner. Han er mer av en totalentreprenør, som vet hvilke planker som skal hvor.

      Spielberg, som nevnes under her, er en like manipulerende filmskaper som Nolan, og de gir meg ofte vondt i magen begge to. Men Nolan er hakket mer insisterende enn Spielberg. Som det nevnes i podcasten er filmene hans preget av mye eksposisjon, og tilskueren tillates ikke å gjøre sin egen vurdering av informasjonen som skrikes ut gjennom lerretet. Slik blir Nolans filmer ekskluderende for meg – jeg klarer ikke engasjere meg, uansett hvor mye Zimmer som hamres inn mellom ørene mine. Slik blir heller ikke filmene hans kunst for meg – de blir bare IKEA-produkter som må settes sammen slik bruksanvisningen forteller.

      At Nolan lager ambisiøse filmer er jeg likevel helt enig i, selv om jeg ikke synes de er særlig medrivende. Problemet er at de er ambisiøse på en kalkulerende måte, som for meg ikke blir “kunst” og altså heller ikke særlig underholdende. “Rufsete” ville jeg aldri finne på å kalle filmene hans – de er jo så harde og gjennomarbeidede?

      Nicolas Roeg (som jeg er veldig fan av) synes jeg har laget langt mer rufsete filmer, men jeg er ikke overrasket over hans vurdering av Nolan. De er jo begge opptatt av å bruke filmmediet til å leke seg med tid, rom og minner – Roeg var jo i sin tid også glad i å lage filmiske “gåter”, akkurat som Nolan er.

      Kritikken til side: Interstellar var faktisk en god opplevelse også for meg. Mer om det i podcasten… :-)

  4. Geir J. Olsen sier:

    Minner meg om spørsmålet jeg også har hørt om Steven Spielberg: Er han et geni og en stor kunstner eller “bare” en utrolig dyktig håndtverker?

    Som Robin sier, kan man ikke være litt av begge? :)

  5. Geir J. Olsen sier:

    Når ble det en dårlig ting at filmskapere klarer å spille på strengene til publikum? (ref. til kommentar ovenfor om at man blir dårlig i magen av Spielbergs “manipulasjon”) F.eks. Chaplin og Murnau var jo mestere til dette.

    Er det samme kvalme reaksjon når en forfatter eller en musiker “manipulerer” sitt publikum?

    Det er fullstendig ubegripelig for meg at man skal se på det som en negativ ting at noen filmskapere klarer å kontrollere følelsene til publikum. Det er faktisk ikke i nærheten så lett som enkelte vil ha det til.

    • Sveinung Wålengen sier:

      Hvis det er fullstendig ubegripelig for deg at det kan være noe negativt i å forsøke å kontrollere følelsene til publikum, så vil kanskje ikke forsøket mitt på å presisere hjelpe noe særlig. Men poenget mitt var altså ikke at det er utelukkende dårlig å spille på strengene til publikum – de fleste filmskapere vil jo oppnå en form for kommunikasjon med tilskuerne og dette er viktig for meg også. Dessuten har film alltid handlet om å skape illusjoner og å manipulere.

      Problemet oppstår når jeg begynner å lure på hva slags motiver filmskaperen har for sin bruk av kalkulerende virkemidler. Vil man bare oppnå at publikum skal gråte og le, eller dyrkes disse følelsene fram fra noe annet man ønsker å fortelle? Jeg hører selv at det er noe selvmotsigende i dette, for jeg ville aldri kritisere en skrekkfilm for kun å ha på agendaen å skremme folk. Men skrekkfilmer og renskårne komedier er som regel ærlige allerede før man ser dem, i kraft av sin sjangertilknytning.

      Jeg synes flere av Spielbergs filmer til tider er ganske spekulative, på grunn av den sentimentale måten han pusler sammen momenter i fortellingen på. Han er en mann som behersker håndverket så godt at han også har lært seg hvordan han skal få publikum til å reagere, men det er – nettopp – noe tillært og forræderisk over det. Det er som regel banalt, det han beskjeftiger seg med gjennom de lettkjøpte virkemidlene, og ikke på den selvbevisste måten.

      Det blir snakk om nyanser her, og man har forskjellig grad av tiltro til forskjellige filmskapere. Dette gjelder også innad i regissørenes filmografi, i alle fall for meg. Jeg synes for eksempel slutten på Schindler’s Liste er skammelig sentimental, men denne aksepterer jeg, faktisk, fordi resten av filmen viser en filmskaper med respekt for både historien og sin egen film.

      Når det gjelder spørsmålet om jeg kan få samme reaksjon fra musikere eller forfattere, så er svaret ja.

  6. Geir J. Olsen sier:

    “Problemet oppstår når jeg begynner å lure på hva slags motiver filmskaperen har for sin bruk av kalkulerende virkemidler. Vil man bare oppnå at publikum skal gråte og le, eller dyrkes disse følelsene fram fra noe annet man ønsker å fortelle?”

    Hovedmotivet er i mange tilfeller det å UNDERHOLDE. Og det er mange som føler at folk som Spielberg og Nolan – på sitt beste – klarer å gjøre nettopp dette til et nivå hvor man også føler at det treffer en på et helt annet nivå. Det er nok av mennesker som fortsatt ikke har fått INCEPTION ut av hodet. eller som ennå ikke kommer over opplevelsen de satt igjen med første gang de så CLOSE ENCOUNTERS OF THE THIRD KIND.

    Disse beste underholderne kan gode fortellergrep, god karakterutvikling osv og bruker det (ingen kan påstå at f.eks. “E.T.” er dårlig fortalt) men allikevel er hovedbelønningen deres å se at publikum føler seg underholdt, at de har hatt en god opplevelse i kinosalen. De færreste av oss tar pause fra jobb og familieliv og ser en film for å føle seg pyton eller som et følesmessig vrak etterpå. Vi gjør det for å bli underholdt, og spesielt Spielberg er så dyktig at han ser ut til å nesten alltid treffe blink uten å få selv kritikerne mot seg og jeg begriper ikke at folk mener dette er på noen som helst måte “lett” eller enkelt.

    Er det en dårlig ting å være dyktig på klassiske fortellergrep sammenlignet med mer atypiske filmskapere som bryter alle lover og regler i boka? Kanskje sistnevnte rett og slett ikke en gang evner og makter å bruke klassiske fortellergrep på en god måte.

    Et ønske om å underholde med eskapisme er ingen dårlig grunn til å lage film. Ikke alle får det til, men det er likevel ingen dårligere grunn enn “jeg har hatt en grusom opplevelse og nå vil jeg dele mine følelser med alle der ute.”

    Det er nok av store navn som ikke bare satt inne med masse kreativitet de ønsket å få ut, men som også ble drevet av lysten til å bruke kreativiteten på å underholde mennesker, gjerne så mange som mulig. Navnet på noen av hallikene som fant glede og mening i dette: Chaplin, Hitchcock, Billy Wilder, Ernst Lubitsch osv.

    En sjelden gang kommer det da altså noen som klarer å nå ut til BÅDE kritikere og publikum så sterkt at navnet deres blir en internasjonal merkevare, og regissørens ansikt blir like kjent som filmstjernene selv (eks. Spielberg).

    Akkurat som det finnes et hav av dårlige kommersielle filmer der ute, noen ganger ødelagt fordi alt for mange vil blande seg inn i prosessen (eks. produsenter/filmstudioer), så finnes det minst like mange dårlige “rufsete” filmer. Ekstremtilfellene er filmer laget av folk med null interesse til å underholde men med et ego som mener det er verd å svi av masse penger, tid og ressurser på anti-filmatiske visjoner som skremmer 99% ut av en kinosal (eks. et par utvalgte norske filmskapere på 70- og 80-tallet). Hvem er verst da? I hvert fall ikke en som Spielberg som har gitt hundretalls millioner av mennesker gode filmstunder de liker å vende tilbake til (Jaws, Close Encounters…, Raiders of the Lost Ark, Jurassic Park, Catch Me if You Can etc)?

    Det er slett ikke “bare” for en filmskaper å klare å få folk til å “gråte”, “le” osv, snarere tvert i mot. Hvis du tror du har kraften til å sette sammen en historie og bilder på en måte som for folk til å le eller gråte på kommando burde du bli filmskaper umiddelbart. Du er garantert suksess! :)

    P.S. Er sent. Er trøtt. Kan ikke garantere noen sammenheng i det jeg skrev ovenfor. Zzz

    • Sveinung Wålengen sier:

      Sammenheng eller ei, så har du i alle fall flere gode poenger. Men vi snakker kanskje ikke helt om det samme. Jeg kritiserer ikke underholdning – snarere vil jeg at all film skal være underholdende, og jeg har en ganske bred forståelse av hva “underholdning” kan være. Er det noe som pirrer meg emosjonelt eller intellektuelt, så er det underholdende for meg. Det kan være John Carpenter eller det kan være Andrei Tarkovsky. Det er heller ikke noe poeng for meg å sammenligne kommersiell og “eksperimentell” film som sådan, og avgjøre hva som er “mest verdifullt”. Flere av mine favorittfilmskapere har denne evnen vi har vært innom, til å kombinere det nær sagt “banalt underholdende” med noe som oppleves som mer høyverdig.

      Forsvaret ditt på vegne av Nolan og Spielberg – at de bare vil underholde – holder ikke helt for meg. Jeg vet at mange synes filmene deres er uhyre underholdende, men som Dag er inne på er jo dette filmskapere som ofte fremheves som “noe mer” enn bare underholdningsleverandører. Jeg ser at du skriver at de er så dyktige til å underholde at det løfter seg til et nytt nivå, men det høres ut som du holder fast ved at det f.eks. Spielberg vil, er å underholde. Jeg er ikke helt enig – jeg opplever at han ofte også vil få fram et budskap – og dette skal snikes inn mellom følelsene han har planlagt at publikum skal få.

      Det er en form for retorikk han driver med, som jeg har veldig store problemer med. At andre ikke har det synes jeg kanskje er litt urovekkende, det samme gjelder retorikken hos Nolan, men jeg skjønner jo også at mange velger å se forbi det. Og hvor går grensen? Du har rett i at man må være god for å klare å mane fram en fortelling og karakterer som folk responderer på. Det er jo dette som er film! Nolan og Spielberg har begge mye å fare med som filmskapere – det ser jo jeg også. Jeg sier ikke at det er bare-bare eller “lett” å få folk til å gråte eller le, og for Spielbergs del handler hans evne til dette definitivt om en formbeherskelse, som nevnt lenger ned. Jeg nevnte “budskap”, men han ønsker jo også å lage spennende filmer rent formmessig.

      For meg er Spielberg litt som et stort barn, og jeg synes det er ubehagelig at han bruker regissørtalentet sitt til å prøve å fortelle meg noe om livet og/eller verdenshistorien. Sex-scenen i München ble jeg helt svimmel av – det ble bare feil, men akk, den var jo så spielbergsk – Spielberg er jo en så aseksuell regissør. Likte dog den filmen veldig, veldig godt, og liker faktisk opptil flere Spielberg-filmer. Men dette er stort sett filmer der han toner ned “den gripende historien fra virkeligheten” og pirkingen i følelsesregistrert mitt (som bare ender opp med å knyte en ekstra knute).

    • Dag Sødtholt sier:

      Jeg oppdaget ikke det siste innlegget før nå. Jeg synes faktisk sexscenen i Munich passet fint inn i filmens sammenheng. Hva var problemet med den? Den skal jo være helt mislykket egentlig. Jeg skriver om den på slutten her: http://montages.no/2013/06/munchen-2005/

    • Sveinung Wålengen sier:

      Husker at du skrev om sex-scenen, Dag, og jeg leser den slik du gjør. Men jeg synes den blir overtydelig og anstrengt, selv om jeg skjønner at den til en viss grad skal oppleves litt kantete. Personlig synes jeg scenen bare ble rar og malplassert, og veldig lite rørende, på grunn av Spielbergs regi. En stiv krampetrekning (hvis det er lov å si i denne sammenheng) som ikke står i stil til resten av filmen.

  7. Dag Sødtholt sier:

    For en artig diskusjon! Men hva mener du Geir, som fremholder Spielberg primært som underholding, om de som vil heve filmene hans opp til et annet plan, som stor kunst? Jeg har vel følelsen av at det er det som er problemet til Sveinung, at de utvilsomt dyktige grepene hos Spielberg (og kanskje Nolan da) med det formål å skape underholdning, blir for “lettvinte” og “glatte” hvis man skal kunne se på arbeidene hans som stor filmkunst i tillegg. (Jeg må bare legge til at for min egen del er det få ting i livet som er så deilig som intelligent underholdning, og intelligensen i Spielbergs underholdning kommer kanskje mest fra hans avslepne formbeherskelse.)

  8. Geir J. Olsen sier:

    Spielberg ble nevnt her i hva jeg fant som veldig negative ordelag (i forhold til hvordan jeg har oppfattet hans totale filmografi gjennom et filmelskende liv), men jeg mener selv at det er mulig å både underholde de store massene og samtidig lage “filmkunst”, og at Spielberg i perioder gjør også dette. Jeg klarer ikke å se på f.eks. “landingssekvensen” mot slutten av Close Encounters som kun underholdning. Hvis f.eks. Kubricks “2001” er filmkunst så er virkelig sånne øyeblikk det også. At f.eks. John Williams (som de “anti-kommersielle” haterne ynder å hakke på) dukker opp på lydsporet underveis gjør det ikke mindre “filmkunst” og jeg er sikker på at den godeste filmelskeren F.Truffaut som selv deltar i den scenen som skuespiller ville ment det samme om hva Spielberg komponerer der. Det samme kan jeg si om en rekke partier i andre Spielberg-filmer. Synes det du selv sier om Spielberg og “intelligent underholdning” er veldig riktig .. nei der kjente jeg øyelokkene tok kommandoen.

    Må nok fortsette dette senere. God natt :)

  9. Jeg tror mye av denne diskusjonen egentlig koker ned til personlige preferanser, uavhengig av underholdnings/kunst-diskusjonen.

    Personlig elsker jeg sterk filmatisk og emosjonell retorikk som skyller over deg med sine utilslørte hensikter. Andre foretrekker filmer hvor du må grave og dechiffrere for å finne ditt eget emosjonelle utløp (jeg synes forøvrig også det kan være flott).

    Men mange er enten/eller, og det er helt fair. Det er imidlertid vanskelig å føre en rasjonell diskusjon om noe som i utgangspunktet er så personlig og irrasjonelt.

    • Sveinung Wålengen sier:

      Er langt på vei enig med deg, Thor Joachim, men det er jo likevel en veldig interessant diskusjon! Man kan jo også diskutere om det egentlig er mindre retorisk å legge ut små “spor” som publikum skal bruke videre mot en emosjonell utløsning. Da er det jo nettopp mer tilslørt, som du er inne på, og kan være mer utspekulert…

      Jeg liker nok best at filmskaperen legger mer forsiktige føringer for hva jeg skal føle, altså er jeg i din “andre”-kategori. Men det finnes jo også unntak og da blir det spennende å lure på hvorfor akkurat disse er dét. Gravity er jo ikke akkurat subtil, likevel etterlot den meg skjelvende alle tre gangene jeg så den på kino. Det handler om bestanddelene i det filmatiske uttrykket, og hvordan disse er satt sammen – og den nesten hudløse ærligheten i filmens utagerende vesen, tror jeg. Som du konkluderer: personlige preferanser!

    • Dag Sødtholt sier:

      De som kan være vanskelig å føre noen rasjonell diskusjon med, er de som står steilt i den ene eller den andre leiren. Det er langt lettere å ha en konstruktiv samtale med de som står med en fot i begge og dermed vet hvordan det er å være der.
      Jeg vil ellers si at de små sporene er mindre retoriske, for du kan jo aldri være sikker på om de vil nå fram.

  10. Asle Thu sier:

    Jeg har nettopp hørt at dere har snakket om Interstellar. Jeg har ikke sett den, men synes likevel det var intressant å høre deres reservasjoner. Men jeg synes det er bra at Nolan avslutter sine filmer slik han gjør. Hvis han vil understreke noe er det greit for meg. Gleder meg til å se filmen, men det skjer nok ikke før i 2015, for det går litt tid fra filmen går på kino til den kommer på DVD.

  11. Geir J. Olsen sier:

    Vel talt fra Doktor Sødtholt!

  12. Tobias Strøm-Blakstad sier:

    Er Nolan litt dårlig til å skildre lang tid? Jeg har ikke lyttet til podkasten så det er mulig dere har pratet om det, men det slår meg at mannen pakker sine filmer så full av ideer og plott at han rett og slett ikke får tid til å la tiden gå. Noe som jo blir et lite problem i en film om tid.

    [MILD SPOILER] En ting er de rent narrative snarveiene filmer tar for å komme til neste poeng – som når Coop leder en ekspedisjon til verdensrommets ytterkanter dagen etter at han snubler over NASA hemmelige base. Noe annet er selve skildringen av tid som fenomen, det at Coop og co. faktisk er borte i hele to år før de i det hele tatt ankommer ormehullet. Det føles derimot mer som at de har flydd en tur på butikken. Nolan lar ikke tiden gå, han lar ikke romskipet sveve gjennom uendeligheten, han lar ikke avstandene og isolasjonen tære på mannskapet – han har rett og slett ikke tid.

    Tarantino sammenlignet Interstellar, eller ihvertfall deler, med noe fra Malicks katalog, men sistnevnte er jo en ekspert på å skildre at livene våre består en rekke små, tilsynelatende ubetydelige glimt som til sammen utgjør en usammenhengende helhet. Det har ikke plottunge, meningsfórende Nolan plass til, men han burde kanskje gjøre det?

    For de samme problemene plaget The Dark Knight Rises – og vi kunne vel spore det i Inception også. Han er god på å komprimere, ikke like god på å ekspandere og la ting sveve..

    Uansett, jeg likte Interstellar. Nolan er for god på enkelte ting, og har et for godt team rundt seg, slik at selv humpete romferder som dette holder meg glødende engasjert i 169 minutter.

  13. Krister Romundstad Hopen sier:

    Konseptuelt er det ikke noe problem med denne filmen. Det er ikke vanskelig å ta innover seg at fem dimensjoner er utenfor vår rekkevidde og at vi trenger å få det “oversatt” til noe sanser og tanker kan oppfatte. Estetisk er det heller ikke noe problem: den er veldig pent, ja, snekkerlig, satt sammen. Og fotografiet.. vel, jeg har ingenting å utsette på.

    Men manus. Det er plumpt og tåpelig, og virker som noe snekret ut fra et kommentarfelt. Bare ordene de etablerer, “bulk-aliens”, til forskjell fra hvilke andre aliens (?). Tech-talken blottlegger en total mangel på forståelse blant utforskerne, både om situasjonen de er i og “vitenskapen” de skal benytte – det virker dessuten også som om det er den første gangen de møter hverandre, nesten hver gang. Orienteringsevne og deres plutselige planløshet som man ikke vet hvor stammer fra gjør at de må bygge opp stråmenn over alt.

    For all del, jeg er “pro science” og alt det der, men dette er rabiat scientisme fra en fjortenåring, det er slikt som pisses ut på norsktentamen i tiendeklasse; ordene på fenomenene, forståelsen av dem, dialogene – kanskje Nolan skal begynne å skrive for The CW? Har Nolan nettopp sett Malicks Tree of Life og ville prøve på et dypt alt-omgripende epos? Jeg dro på premieren og trodde jeg skulle få se en bedre Nolan enn i Inception – jeg var meget positiv. Sjangeren er jeg glad i, og nå skulle den gjøres godt og med mega-budsjett. Salen var godt pakket, men alle gikk ut svimmel. Ikke svimmel fordi filmen gikk over hodet deres, jeg tror og håper de var svimle fordi de hadde sett noe så vakkert på overflata være så elendig bearbeidet. Nolan er ungen i godterisjappa som ville velge alt, alle de kule scenene, alle de vanskelige triksene, flodbølga og fartøysmanuvreringa, men Nolan klarer slett ikke å gjemme mangel av substans med å supereksponere form i tre timer, med litt “snakk oppå”. Karakter 2 for min del.

  14. Snorre Valen sier:

    Hei!

    Satte utrolig pris på podkasten deres om “Interstellar” – det er lenge siden jeg har hatt en så god kinoopplevelse.

    [SPOILER, red.anm.] Jeg synes diskusjonen deres om slutten er veldig god, men tenkte bare å legge til en tanke: Karakterenes behov for rettferdiggjøring. Noe av det fine og magiske med sekvensen der hovedpersonen er fanget i tid og rom, og kommuniserer med datteren sin, er at det hele er så langt der ute at du vet at det nesten kan være hans egen fantasi. Det vi vet skjer, er jo at hovedpersonen reiser tilbake i ormehullet han kom fra – og at han etter tid/rom-sekvensen bak bokhylla er tilbake ved Saturn, der reisen startet, og omtrent på riktig tid (med tanke på hvor lang tid som skal ha gått etter alle reisinga).

    Om det var Cooper som snakket med datteren sin bak bokhyllene eller ikke, er ikke så viktig. Jeg tolket det, da jeg så det, vel så mye som at Cooper og datteren begge trengte å holde liv i nettopp den illusjonen. Cooper trengte en rettferdiggjøring for å ha forlatt datteren sin. Datteren trengte en forklaring på hvorfor han dro, og en rettferdiggjøring for at hun selv viet livet sitt til det samme programmet.

    Når Cooper kommer tilbake har han ingen plass i sin datters verden. Hun ønsker ikke en gang å ha ham tilstede ved livets slutt. Men det ligger en forsoning, en avslutning, i at de kan fortelle hverandre at det var mening i alt. Selv om de kanskje egentlig vet at det ikke er sant. For meg ga slutten masse rom for tolkning, for det vi egentlig ser i filmen er jo ei datter som må leve et helt liv med smerten av at faren forlot henne, og en far som må angre på at han meldte seg på en reise som alt i alt var meningsløs og mislykket. Om noe minner den meg om slutten i Mulholland Drive, også der er det to parallelle fortellinger, som er fordreininger av hverandre, men som er avhengige av hverandre. Selv om vi vet at kun den ene kan være sann. Slutten er dypere enn den får cred for, synes jeg.

    • Dag Sødtholt sier:

      SPOILER SPOILER SPOILER SPOILER SPOILER SPOILER SPOILER SPOILER SPOILER Så du mente slutten har en slags Inception-snurrebass-underminering av det som presenteres som virkelighet? Det er vakre tanker du kommer med, men min rasjonelle hjerne spør seg da om hvem som forårsaket de fysiske tegnene som vitterlig fant sted, som satte i gang løpebanen både for Cooper og datteren? Jeg har ikke hørt podcasten, men syntes selv at avslutningsscenen var litt for god til å være sann. (Det er jo lovende for din tolkning.) Det var nemlig også tilfelle i Inception, men hvor var det lille tegnet i Interstellars avslutning som kunne åpne for en underminering av virkeligheten? Hvor var snurrebassen?

    • Snorre Valen sier:

      (SPOILER( Hm, ja di set Dag? Det er en veldig god innvending. Det er bare magefølelse jeg styrer etter nå, men for meg, sånn jeg opplevde scenen, og litt trass i hva jeg ble fortalt av dialogen på lerretet, var hele bokhylle-sekvensen på slutten en slags “stocktaking” for Coopers del. Skipet hans går i stykker på reisen tilbake, han må skyte seg ut, og tenker at nå er det over. Spørsmålene som besvares er: Hva var det som brakte ham hit? Hva skal til for at han skal kunne forsone seg med sviket mot datteren?

      Jeg tror du har rett, og at jeg leser for mye abstraksjon inn i slutten. Men det var slik jeg helt naturlig tolket det hele da jeg så filmen. At det var et budskap i bokhylla som utløste farens reise får nå være, men det *avgjørende* ved hele bokhylla er jo at det er den som trigger Murphys oppdagerlyst og akademiske potensial. Det er observasjonene hun gjør på barnerommet sitt som får faren, for første gang, til å utfordre henne til å jobbe vitenskapelig. Der ligger starten på det som seinere blir en enestående karriere for Murphy. Slik jeg leser filmen var det *slik* Cooper ble sin datters “spøkelse”. Jeg leste hele sekvensen der Murphy er tilbake ved bokhylla som et møte med det som gjorde henne til forsker i første omgang. Og i det møtet ligger motivasjonen til å løse ligningen i filmen.

      Jeg innrømmer glatt at dette er å bevisst tolke helt konkrete poeng i filmen annerledes enn det som tilsynelatende er poenget. Men av en eller annen grunn var det sånn jeg leste det hele da jeg så filmen. Noe med det drømmeaktige i hele sekvensen. Jeg tror nok definitivt jeg må se den en gang til.

    • Snorre Valen sier:

      Beklager skrivefeilene forresten, skriv det på iPad-kontoen.

    • Dag Sødtholt sier:

      SPOILER SPOILER Det er jo ofte slik at når man ser filmer om igjen så åpenbares små detaljer som støtter den type tolkninger du kommer med, slik at de plutselig ikke virker så langhentet likevel. Selv har jeg stadig ikke sett filmen mer enn en gang, men er nysgjerrig på hva slags rolle kjærlighet kan ha her. Hathaway-karakteren fremhever den som en fysisk kraft, såvidt jeg husker, så kanskje kjærligheten til datteren gjør Cooper i stand til å forandre virkeligheten slik at han kan få lagt igjen tegnene som starter løpebanene deres.

    • Erik Vågnes sier:

      Jeg er enig i Snorre Valens tolkning og var inne på mange av de samme tankene selv. Jeg mener “inception-snurrebassen” i denne filmen er utsagnet at det siste vi ser før vi dør er ansiktene til våre kjære.
      Cooper opplever derfor å møte datteren sin igjen, og datteren som er døende ser også ansiktet til faren sin. Det er også derfor disse siste scenene er bevisst gjort på en litt rar og pussig måte. De hvite rommene og rolige omgivelsene gir i hvert fall meg en følelse av at dette er en slags dødsfantasi. Det aller siste bildet i filmen er også fra Coopers synsvinkel, da vi ser Ann Hathaway-karakteren som ser ut i rommet og går vekk fra kamera; en i og for seg pussig slutt for en slik film, men som passer inn om man har ideen om at vi ser våre elskede før vi dør i tankene.

      Det gjør i så fall filmen mye mer sofistikert, fordi hele poenget med tid/rom-forvrenging etc. blir satt til side for det menneskelige og forholdet mellom far/datter i tillegg til en mer interessant utforskning av “spøkelse”-metaforen. Jeg er også enig med Snorre Valen at hele bokhylle-fenomenet bare er en slags katalysator i filmen og for datterens vitenskapelige ambisjoner, og at Nolan vil at seeren skal betvile teorien som blir fremlagt.

    • Teorien til Snorre Valen filtrert via Erik Vågnes, og plutselig har vi en genuint troverdig alternativ versjon av slutten. Så her må det flere gjensyn med filmen til for få se om det også kan føles naturlig, når man “ser” det. Jeg merker i alle fall en voldsom intellektuell tiltrekning mot denne tolkningsretningen; som om denne mer melankolske varianten føles sannere for filmen.

    • Dag Sødtholt sier:

      SPOILER SPOILER Eriks påpekning i forbindelse med avslutningen høres svært vakker ut. De lyse omgivelsene og den litt uvirkelige, fredfylte stemningen i avskjedsscenen, som du påpeker, peker samtidig i retning av det kristne himmelbegrepet – og scenen foregår da også i en stor beholder ute i himmelrommet. En slags kristen himmel som samtidig ser ut som den er skapt av teknologi – og dette er jo en passende metafor for selve filmen Interstellar: et verk som blander mellomenneskelige forhold, filosofi og lengsel med hard science. Dette (de tre siste elementene ihvertfall) ligner veldig på Arthur C. Clarkes romaner, et referansenavn som flere har pekt på.

    • Snorre Valen sier:

      Enig med både Dag og Erik her, gode refleksjoner! Nå gleder jeg meg veldig til å se filmen igjen, kjenner jeg.

    • Tarjei sier:

      [SPOILER] Ifølge denne forklaringen, hvor Murphys vitenskapelige eksplosjon grunnes hennes intuisjon og akademiske prowess, hvor blir det da av dataene Tars (Case?) plukket opp innenfor Gargantuas hendelelseshorisont. Var det ikke nettopp disse dataene som skulle muliggjøre menneskets overgang til mestere av også den fjerde dimensjon? Om denne kausaliteten forsvinner, og alt med ett bare var en drøm, at fremgangen kom ene og alene fra Murphy, ville filmen bli fattigere for min del.

      Jeg liker uansett tanken på at det skulle være selvbedrag fra Murphys side, en måte å håndtere en far som forlot henne. Det ville også bøtet på Coopers “reddet sekunder før sin død”-klisjé.

      For øvrig tenkte jeg mer på Borges og hans Library of Babel under hyperkubesekvensen med Cooper bak hyllene.

    • Fredrik sier:

      Jeg oppfattet også filmen på samme måte som Erik og Snorre. Jeg opplevde det sorte hullet som Nolans versjon av Solaris/rombabyen fra 2001. I det sorte hullet opplever Cooper en katharsis i det han igjen får møte sin datter. Dette skjer kun i Coopers hode, og det hele minnet meg om slutten i A.I. der robotene (som mange mistolker som aliens) gir Pinocchio muligheten til å endelig få en opplevelse av seg selv som et menneske. Motivasjonen til Cooper til å løse gåten blir dermed kjærligheten han har til sin datter, og trangen til å oppleve en gjenforening muliggjør hans oppdagelse av den manglende puslespillbiten, eller nøkkelen om du vil.

      Videre tolket jeg det slik at denne gjenforeningen mellom far og datter kun var for å gi Cooper en slutt han kunne leve med. Dermed kan han fortsette sitt oppdrag: nemlig å gi nøkkelen til Hathaways karakter. Det er jo datteren som på drømmeaktig vis forteller ham at han må dra videre, at det ikke er der han skal være. Dette blir videre understreket av det siste skuddet i filmen: Hathaway alene som ser søkende ut mot rommet (etter svar?). Dette mener jeg er Inception-skuddet Dag etterspør tidligere i tråden. For meg blir det ulogisk at menneskeheten har kommet seg vekk fra jorda (pga. tidsfordreiningene, ressursene og de filmatiske virkemidlene som blir tatt i bruk). Og om de har kommet seg vekk, hvorfor har de ikke gjenforent seg med Hathaways karakter? Nei, jeg tror jorda går under, plan B må følges og Hathaway blir menneskerasens mor på den nye planeten. Merk også at det var kjærligheten som lå til grunn for at hun originalt ønsket å komme seg til denne planeten. Om Cooper får levert nøkkelen til Hathaway, eller til hennes etterkommere er usikkert, men vi vet at han til slutt får overlevert nøkkelen til den nye menneskerasen. Det er jo disse som har åpnet ormhullet vi blir introdusert til i starten. Det er denne nye menneskerasen som er “they”.

      Ellers må jeg si at jeg til tross for lave forventninger ble veldig skuffet over filmen. Og jeg er overrasket over den ensidige begeistringen fra Montages’ side. Ikke fordi jeg ser på filmen som pretensiøs, jeg opplever Nolan som en filmskaper med få pretensjoner. Jeg føler han i stor grad rendyrker sjangre (Inception=heist movie, Memento=noir osv.), og at nettopp dette gjør ham til et friskt pust i Hollywood (da mange av disse sjangrene stort sett er døde i Hollywood-systemet). Men jeg syns Nolan med Interstellar feiler sjangerdyrkelsen av hard sci-fi. Og det humane som ligger i bunn av filmen, og jeg opplever som filmens hovedfokus, drukner i ad hoc dialog. Slik sett ser jeg på Gravity som en større suksess, selv om jeg også ble skuffet av den. I etterkant fant jeg jo ut at jeg ikke kunne bebreide Cuaron for dette. Det var snarere mitt ønske om en dypere sci-fi film som sto i veien for opplevelsen. Gravity var kun en berg-og-dal-bane, og som dét fungerte filmen nærmest perfekt. Og Cuaron har jo stort sett kun laget berg-og-dal-bane-filmer, pakkket inn i et nokså kunstnerisk filmspråk. Dog er den filmen mye mindre interessant å snakke om enn Interstellar. For som Bolaño sier:

      Now even bookish pharmacists are afraid to take on the great, imperfect, torrential works, books that blaze paths into the unknown. They choose the perfect exercises of the great masters. Or what amounts to the same thing: they want to watch the great masters spar, but they have no interest in real combat, when the great masters struggle against that something, that something that terrifies us all, that something that cows us and spurs us on, amid blood and mortal wounds and stench.”

      Dette something opplever jeg for Nolan som det humane element, eller love om du vil.

    • Sveinung Wålengen sier:

      SPOILER (igjen):

      Etter å ha sett filmen igjen må jeg henge meg på store deler av tolkningen som har blitt lansert her. Selv om Solaris-koblingen forblir en vag referanse, ble den enda tydeligere andre gang – ved gjensynet forsto jeg mer av det generelle, vitenskapelige grunnlaget i plottet, som igjen førte til at det ble enda klarere at kjærlighet og familie fremstilles som en slags “løsning”.

      Scenen i det sorte hullet forener det vitenskapelige og det emosjonelle, som fram til da har vært motstridende størrelser. Selv når Brand forsøker å argumentere rasjonelt for følelsene sine, blir konklusjonen at kjærligheten blir for risikabel å basere seg på. Og mens Donald er opptatt av at Cooper skal finne sin plass på jorda og ta vare på familien sin, overskygger Coopers oppdagelsestrang dette, selv om han er glad i barna. I løpet av oppholdet i verdensrommet blir det klarere for Cooper hvilken personlig verdi familien har for ham (gjennom dagbok-videoene), noe som får sin nevnte katarsis i det sorte hullet, der kjærligheten til datteren løftes opp til et vitenskapelig og “utenomjordisk” nivå. Nolan sier ikke at det ene er viktigere enn det andre, men forener heller den menneskelige ambisjonstrangen med “primitiv” kjærlighet, i scenen i hullet.

      Det er mulig at Inception-øyeblikket er sitatet om at “det siste vi ser før vi dør er ansiktene til våre kjære”, men jeg føler ikke helt at Interstellar er en slik type “filmgåte”. Det gåtefulle strekker seg over et videre spekter, og det er mye av grunnen til at jeg synes dette er Nolans mest fascinerende film til nå.

      Samtidig er jeg helt enig med Fredrik i at det humane – og også det gåtefulle – over filmen drukner i dialogen. Filmens tone og form er i utgangspunktet ikke spesielt gåtefull, og det gjør det også vanskelig å komme med noen fasit på hvor mystisk Interstellar egentlig er. Jeg opplever uansett filmens aller beste scene også som filmens omdreiningspunkt; den der Coopers datter forgjeves forsøker å få ham til å bli, på grunn av dette “signalet” som skal vise seg å få stor betydning, før Cooper forlater gården og drar ut i verdensrommet. Det som først presenteres som en kontrast og et stort valg, viser seg altså å henge sammen.

      Alt som kommer etter den litt underliggjørende panoreringen vekk fra Coopers bevisstløse/døende hode, før han våkner på sykehuset, kan være en fantasi – enten fra Cooper eller datteren, eller begge, sitt perspektiv. Men faktisk kan jo også hele romoppdraget være en slags drøm, som Cooper opplever i ulykken han får “flashback” til i begynnelsen av filmen. Vet ikke helt om jeg tror på dette selv, men med tanke på rettferdiggjøringstematikken (som jeg støtter som et viktig element) og den rare måten han får oppdraget på, kan jo nær sagt hele filmen være en fantasi der Cooper gjør noe som får verdi både for ham selv, datteren og menneskeheten.

      Siden jeg først er inne på tankerekker jeg ikke helt vet om jeg tar for god fisk: jeg har også tenkt litt på hvor stor rolle Coopers døde kone spiller for hans søken mot verdensrommet og reise i tid. Han nevner jo et sted at forskningen ikke “rakk fram” i tide så kona kunne reddes. Søker han svar og forsoning i det ukjente som vitenskapen kanskje kan tilby? Har også begge gangene jeg har sett filmen stusset på måten Donald ber Cooper om å “spre genene” sine på – som om barna ikke egentlig er hans. Var det bare konas biologiske barn? Kanskje Cooper ikke kan lage barn og kompenserer med å dra til verdensrommet? Neida, det siste var tull – men jeg blir i alle fall ikke helt klok på hvor mye som ligger mellom linjene i Interestellar.

    • Dag Sødtholt sier:

      SPOILER SPOILER Men det er jo ganske vakkert da med den kommentaren fra Donald å spre genene, for det er jo det hovedpersonen forsøker, enten med plan A eller B?

      Men ut fra vår “konsensustolkning” angående filmens siste partier, bekymrer denne kommentaren fra en tidligere poster meg. “Ifølge denne forklaringen, hvor Murphys vitenskapelige eksplosjon grunnes hennes intuisjon og akademiske prowess, hvor blir det da av dataene Tars (Case?) plukket opp innenfor Gargantuas hendelelseshorisont. Var det ikke nettopp disse dataene som skulle muliggjøre menneskets overgang til mestere av også den fjerde dimensjon?” Husker vedkommende feil? Eller det kan være at maskinen kan plukke opp data inne fra Gargantua, selv om Cooper ikke reiser tilbake i tiden. Har ikke fått sett filmen om igjen selv.

      Og til den videre tolkningen: det er fryktelig merkelig hvordan Cooper får oppdraget, av en organisasjon som egentlig ikke skulle eksistere, som tilsynelatende opererer helt avsondret fra resten av verden. Og han blir underlig raskt prosjektets store stjerne – det er kun han som er flink nok. Et utslag av ønsketenkning etter å ha bikket over mentalt – der han “observerer” uforklarlige fysiske fenomener som “sier” ham noe? Konspirasjonstenkningen, og den stormannsgalskapen som gjerne preger de som hengir seg til slikt, er jo allerede nedfelt i filmen gjennom kommentarene om at månelandingene ikke fant sted.

      Men jeg tror ikke helt på denne tolkningen, det blir for lett liksom. På den annen side er filmen en fiksjon, og noe som skal skape en mening, og hvis Cooper fantaserer fram store deler av filmen, er jo nettopp det en fiksjon, som skal skape mening for akkurat ham.

    • Sveinung Wålengen sier:

      SPOILER SPOILER SPOILER SPOILER SPOILER SPOILER SPOILER Jeg hverken tror eller håper at det meste var en drøm jeg heller. Hvis noe er det, heller jeg mot det som kommer etter det nevnte bildet av Coopers hode i verdensrommet. Motivet er religiøst ladd og bærer bud om en transformasjon. Men med tanke på samtalen mellom Cooper og “gamle Murph”, blir det da også nærliggende å tolke det som kommer før Cooper-nærbildet som fantasi, siden han og “gamle Murph” snakker om forskningsgjennombruddet vi nettopp har fått se. Det er mulig at Murphs oppdagelse skjer i virkeligheten, men at “oppdagelsen” bare er konstruert i hennes hode, altså den nevnte rettferdiggjøringen/forklaringen hun ønsker seg, som allerede har blitt diskutert her.

      Samtidig er det jo også noe bibelsk over at Cooper vender tilbake til jorda, slik han lovet datteren, og “den nye starten” for menneskeheten som følger. Det foregår i det hele tatt en interessant sammenblanding av religion og vitenskap i Interstellar, og det gjelder ikke bare slutten…

      Du får si fra når du har funnet fasiten, Dag!

    • Dag Sødtholt sier:

      SPOILER SPOILER SPOILER SPOILER Det er en god del av oss som kommer til å bli lange i maska her hvis det nå kommer en oppfølger av Interstellar som med den største selvfølgelighet behandler alt som skjedde i den første som fullstendig reellt. (Det siste bildet i filmen er jo litt oppfølgervennlig…) I mellomtiden merker jeg meg at det er tre forskjellige planeter og tre forskjellige versjoner av Murph. Det gir jo assosiasjoner til både “Rendezvous with Rama” og til en trilogi…

    • Sveinung Wålengen sier:

      Tenkte ikke på Rendezvous with Rama da jeg så filmen (nå er det også noen år siden jeg leste boka), men du har jo rett. Jeg opplevde den boka som mye mer gåtefull enn Interstellar, men det er noe veldig likt i blandingen av “hard science fiction” og fokuset på menneskerasens drifter og visjoner – i tillegg til de konkrete eksemplene du kommer med.

      Mulig alt i Interstellar er helt reelt, men at den forsøker å si noe om vår iboende hang til drømmer og illusjoner, er i alle fall hevet over enhver tvil.

  15. Her var det mye interessant å lese og vurdere! Jeg så selv filmen på pressevisningen i Bergen for seks dager siden, og sliter fortsatt med å ordlegge mine følelser for den – likte den svært godt, men har også flere problemer med den.

    Siden det er Nolan – og den aller første teaser traileren tilfredsstilte min interesse – hadde jeg ikke sett en eneste trailer eller lest noen anmeldelser i forkant av visningen forrige uke, og gikk inn relativt blind. Jeg var for eksempel ikke klar over at det ville bli dedikert såpass mye tid til jorden, og at Chastain spilte den voksne Murph (jeg hadde forestilt meg henne som partneren til McConaughey).Var heller ikke klar over at de ville lande og utforske andre planeter, men hadde heller forestilt meg noe á la Danny Boyles Sunshine – at mannskapet befant seg på skipet fra start til slutt. Kan trygt si at filmen overrasket meg på flere plan.

    Synes det estetiske ved filmen var perfeksjonert, og når Hans Zimmers toner smelter sammen med Nolans velkomponerte romsekvenser satt alt som det skulle. Kom faktisk en liten tåre i en av filmens “dockingsekvenser”, og det må jo sies at de billedlige referansene til 2001 var fantastisk pene å bevitne i kinosalen.

    Som mange andre ligger hovedproblemene mine i manuset – dialogen spesielt – men mener ikke at det skader filmen alt for mye. Helt klart min Nolan-favoritt siden The Prestige, og blir spennende å se hva han kommer med i fremtiden.

    Helt til slutt, var det ingen andre enn meg som synes det var uhyre distraherende at Matthew McConaughey spilte en karakter kalt Coop(er), som allerede i sin andre scene gikk rundt å drakk kaffe?

  16. Gordon sier:

    Har lest (her: http://www.subtraction.com/2014/11/07/thoughts-on-interstellar/) at filmen virkelig er laget for 70mm og IMAX. Finnes det mulighet for å se denne i 70mm i Oslo?

    • Ikke ennå, Gordon, men 70mm-festivalen – som arrangeres på Cinemateket i Oslo i slutten av januar 2015 – sikter ifølge programansvarlig Jan Eberholst Olsen mot å vise «Interstellar» på 70mm når den tid kommer.

  17. Gordon sier:

    Synd! Så det viste den som 70mm i København.

  18. Robin sier:

    Leste akkurat en flott artikkel fra The Dissolve som tar opp mange av temaene som blir diskutert i podkasten, spesielt dette med mystikk i filmene til Nolan.

    “The rational wonders of Christopher Nolan”
    http://thedissolve.com/features/exposition/820-the-rational-wonders-of-christopher-nolan/

    Kan jo også legge til at ved to gjennomsyn har jeg ingen problemer med å rulle en sekser og kalle dette årets beste film (så langt).

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>