Et tilbakeblikk på årets Ramaskrik-festival

Skrekkfilm handler om så mye mer enn å skremme. Et vel så karakteriserende kjennetegn ved sjangeren er hangen til en sensasjonell overskridelse av normer og det normale, en viss fandenivolskhet. Det er nok også en grunn til at sjangeren både tiltrekker og frastøter seg så mange.

En skrekkfilm par excellence i så henseende er Motorsagmassakren (Tobe Hooper, 1974). Den er sensasjonell og til og med plump i hvordan den zoomer inn på en irrasjonell vold og insisterer på morbide knokler, menneskehud (død og levende), slakteredskaper, motorlyder, brekte kvister, grynt og skrik.

Motorsagmassakren er ikke først og fremst skummel; den er ubehagelig og grotesk. Å se den er å bli påminnet at en skrekkfilm verken trenger å være spesielt intelligent eller spesielt skummel for å være god – det kan holde å komponere plumpe detaljer inn i et grotesk fremmedhet. Den lange jaktsekvensen i mørket, med den ustoppelige lyden fra motorsaga, de utallige kvistene som brekker, og det siste offerets uendelige skrik (menneskikkelsene er redusert til noe primalt og dyrisk, men samtidig noe mye verre enn det), er en grovkornet skrekkkomposisjon uten sidestykke, et direkte bilde på en sensasjonell overskridelse.

Hoopers klassiker er dessuten en eksemplarisk skrekkfilm i hvordan den løfter fram det å se volden. Man snakker gjerne om at den beste skrekken er den man ikke ser. Men noen ganger er det nettopp det man ser som er det mest skrekkelige. I en montasjesekvens mot filmens slutt kommer vi tettere og tettere inn på øyeeplene til det siste offeret, rødsprengte av frykt. Vi vet hva disse øynene ser. Vi har selv sett det. Hooper hamrer oss inn i skrekkens plumpe synlighet.

Men det er ikke bare det synlige som er ubehagelig i denne filmen. Motorsagmassakren har også en mer usynlig atmosfære av skrekk hengende over seg, antyda av de mange foruroligende avbildningene – og lydleggingene – av omgivelsene. Tenk bare på de gjentatte bildene av månen som lyser stumt i den svarte natta; det lunefulle etableringsbildet av det igjengrodde huset; den voyeristiske kamerakjøringa som kryper under huska; eller den oppsiktvekkende panoreringa tidlig i filmen, som følger ungdomsgjengens bil i fart, men der fokuset ligger på et mylder av kuer i forgrunnen, stua på rekke og rad, klare til slakt. Sjelden har en panorering vært så atmosfærisk, lufta så tettpakka med død.

Alle disse kvalitetene – en velkomponert plumphet, det sensasjonelt overskridende, kombinasjonen av grafisk og atmosfærisk skrekk – gir filmen et sterkt preg av det urespektable. Dette preget gjelder i like stor grad filmens tematikk som dens estetikk. Som Finn Skårderud har skrevet, kan man se Motorsagmassakren som «den totale latterliggjøringen av den amerikanske kjernefamilien.» Nok et typisk sjangerkjennetegn: en langefinger til konvensjonell, god smak.

Dette er noen av grunnene til at en nyrestaurert versjon av Motorsagmassakren passet godt inn som klassikerinnslag på årets Ramaskrik, denne nydelige skrekkfilmfestivalen på Oppdal. Ramaskrik er nemlig en festival som respekterer skrekkfilmens frekke og sensasjonelle vesen, en festival som i stor grad omfavner det urespektable.

Ramaskrik Oppdal er en ung filmfestival. Prosjektet ble til gjennom et samarbeid mellom Kosmorama og Oppdal Kulturhus, og arrangementet finner sted i sistnevntes lokaler, som ligger sentralt i Oppdal sentrum. Dette var festivalens fjerde år, og det skal sies med en gang: Ramaskrik har allerede rukket å bli en respektabel filmfestival. Med to gode kinosaler (store lerret og behagelige stoler) rett ved siden av hverandre, få minutter gange til restaurant, pub og matbutikk (og hotell), og en stor parkeringsplass rett utenfor festivalområdet, ligger de praktiske forholda til rette for en behagelig festivalopplevelse. Kiosken i kulturhuset er standard-stivprisa, men til gjengjeld får du en haug med gratis toaletter i underetasjen – en bonus man ikke skal kimse av.

Med 23 langfilmer og 8 kortfilmer (vist som forfilmer) kunne dette året by på det mest omfattende programmet til nå. Det var også flere gjester til stede, blant annet regissørene av The Forgotten og Doc of the Dead, for ikke å nevne gjengen bak Utburd, den første langfilmproduksjonen utført av masterstudenter ved film- og videoproduksjon ved NTNU (en imponerende sjangerfilm, med en av historiens beste spindelvevøyeblikk). Det var en avslappa stemning i disse lokalene på Oppdal, denne lille byen henslengt blant veldige fjell, og de små forholda gjorde det lett for folk å komme i snakk med filmskaperne også i etterkant av visningene.

Skrekk som mangesidig kategori

Ramaskrik fokuserer altså på skrekkfilm. Sikre kilder forteller meg at man innenfor dette fokusområdet åpner opp for grensetilfeller innen fantasy-tradisjonen.

Skrekkfilmen er mer enn 100 år gammel, men befestet seg som en markant sjanger med de amerikanske Universal-filmene på 30- og 40-tallet. Man kan sjekke ut filmer som The Bride of Frankenstein (Whale, 1935) og The Wolf Man (Waggner, 1941) for eksempler på barokke mesterverk fra denne epoken. Siden den tid har skrekkfilmen tatt mange veier, og vært en rik tradisjon i land som Storbritannia (Hammer-filmene), Italia (Mario Bava, Dario Argento, Lucio Fulci, Sergio Martino) Japan (Kaneto Shindo, Nobuo Nakagawa, Sion Sono, Hideo Nakata, Kiyohsi Kurosawa) og selvfølgelig USA. På Ramaskrik får du anledning til å se skrekkfilmer fra de siste åra, med et ganske stort mangfold hva gjelder nasjonalitet, interesseområde og stiluttrykk. Her får alt fra gorehounds til mer eklektiske filminteresserte nok å bite tenna i.

Foreløpig har jeg trukket fram det respektløse og sensasjonelle ved sjangeren, i tråd med festivalens klassikerinnslag. Men det må nevnes at mange skrekkfilmer også går mer subtile, lavmælte og allegoriske veier. For folk med en grunnleggende skepsis til sjangeren, eller bekymring for å tilskitne sin kulturelle kapital, kan det dessuten være verdt å trekke fram Cynthia Freelands påstand om at skrekkfilmer inngår i en lang tradisjon som har arbeidet med symbolske representasjoner av ondskap, med røtter til figurer som Sofokles, Dante, Shakespeare, Goya, Kafka og Dostojevskij. Riktignok var få av disse respektable i sin tid. Men poenget er at skrekk er en mer mangefasettert sjanger enn man ofte kan få inntrykk av, med plass til det subtile så vel som det sensasjonelle. Det kan også være verdt å påminne om at sjangerfilm som fenomen best lar seg forstå som en elastisk og pluralistisk kategori, og ikke et sett med fastsatte regler. Skrekkfilm er mye og kan være mye.

Selv om Ramaskrik særlig omfavner det åpenbart sjokkerende, groteske og morbide, vier den også oppmerksomhet til den mer underfundige skrekken. Ramaskrik er en sjangerbestemt festival som henvender seg til dedikerte skrekkentusiaster, uten å begrense seg til denne målgruppa. Jeg tror ikke du trenger å ha hørt om George A. Romero for å føle deg velkommen her.

Årets Ramaskrik kunne by på ambisiøse verk med formal originalitet (It Follows), diskusjonsiver (Miss Zombie) og samfunnskritisk kroppshorror (Starry Eyes), så vel som rendyrka exploitation og den siste vellaga trashen (Among the Living) – båser som for all del ikke trenger å utelukke hverandre. Man kunne også se informative dokumentarer (Doc of the Dead) og en sketsjbasert liksomdokumentar (What We Do in the Shadows), for ikke å snakke om fiksjonell spøkelsessentimentalitet (The Forgotten, The House at the End of Time).

Doc of the Dead
Doc of the Dead (Alexandre O. Philippe)

Det finnes verre ting enn døden

Miss Zombie (SABU, 2013) var et av festivalens høydepunkter for min del, og er intet mindre enn en zombie-tragedie der monsteret er det vi oppfordres til å sympatisere med. I en tenkt post-zombifisert verden selges temmede zombier som slaver på svartemarkedet. En velstående familie går til innkjøp av en. En tankeløs au pair skader vel ingen? Zombien skrubber gulv og gjør sitt beste, men menneskene klarer selvfølgelig ikke å holde fingra av fatet. Utnyttelsen når stadig nye høyder. Snart holder det ikke med billig arbeidskraft. Menneskene begjærer mer.

SABU (eller Hiroyuki Tanaka, som er regissørens fødselsnavn) bruker zombiefiguren på en lignende allegorisk måte som Romero gjorde i sine Dead-filmer, i hvordan han lar dens inntreden i en menneskelig verden utstille menneskenes dårskap, forfengelighet, egoisme og destruktive begjær. Zombien blir en amoralsk figur som forstyrrer den vante orden og derigjennom synliggjør og trigger en latent umoral i menneskenes livsførsel.

Som Doc of the Dead (Alexandre O. Philippe, 2014) gikk langt i å vise, har zombien som figur gått hen og blitt fetisjert i seg selv, i det vi må kunne kalle en dekadent fankultur. Zombien har på mange måter blitt et offer for det den selv kastet kritisk lys over i Romeros Dawn of the Dead (1978). Som en motvekt til denne tendensen er det befriende å se hvordan SABU viderefører zombiefigurens kritiske potensial i Miss Zombie, som en slags (u)hellig narr i en sekulær verden.

Dette er virkelig zombiefilmen for de av dere som misliker raske zombier (en annen problematikk som ble tatt opp i Doc of the Dead). Miss Zombie er rene Jeanne Dielman i denne subsjangeren. Som sagt skrubber hun gulv, og gjør det treigt. Filmen har i det hele tatt et gjennomgående fokus på langsomme bevegelser og gjentagelser, der daglige gjøremål både gjøres og filmes i samme stil. Fotograf Daisuke Sôma gir filmen et stilrent svart/hvitt-uttrykk, med sans for visuell repetisjon og en interesse for store og rene flater som imiterer den blodfattige arkitekturen familien lever i. Alt er lagt opp i et systematisert, fastsatt mønster – de daglige rutinene, den moderne arkitekturen, relasjonen mellom menneskene, filmens utsnitt – som er nødt til å brytes før filmens slutt.

Miss Zombie (SABU)
Miss Zombie (SABU)

Zombien ender med å omvelte konformiteten i overklassemenneskens liv og blir en katalysator for deres lidenskap og tragedie – en tragedie som ligger i at lidenskapen ikke finner noe annet utløp enn det destruktive. Miss Zombie viser på sin egen måte noe som er typisk for mange skrekkfilmer, og som sies godt i den ellers uinteressante Taken 2: Det finnes ting som er verre enn døden.

Denne skrekkfilmtruismen(?) er også tydelig tilstede i Starry Eyes (Kevin Kolsch og Dennis Widmyer, 2014). Filmen følger den håpefulle skuespillerinnen Sarahs (Alex Essoe) korrumperende vei til å bli en stjerne. Både historien og tonen befinner seg i landskapet til Lynchs Mulholland Drive og Aronofoskys Black Swan, men Starry Eyes nedtoner surrealismen og sklir inn i ekstremvold og kroppsskrekk i David Cronenbergs ånd (men for noe à la Xavier Dolan-generasjonen).

Litt forenkla oppsummert blir spørsmålet: Skal Sarah la seg voldta for å få den store rollen? Hun må presse seg selv og sine egne grenser for å oppnå berømmelse, og ender opp med å presse vekk sine eneste venner og det eventuelle verdigrunnlaget hun hadde. Filmen blir kanskje litt for musikkvideoaktig appellerende til å bli skikkelig ubehagelig, og det etter hvert raskt opptrappende gore-nivået føles litt malplassert og påklistra for sjokkeffekt. Men Starry Eyes er inne på interessante ting og har et særdeles tøft lydspor, som fører tankene til en mer poppa John Carpenter.

Som forfilm fikk vi se Supervenus (Frederic Doazan, 2013), en grotesk animasjonsfilm som latterliggjør samtidens sykelige kroppsfiksering. Filmen ble tidligere i år vist på Minimalen Kortfilmfestival, og eksemplifiserer hvordan animasjonens abstraksjon og det kompakte kortformatet har et særegent potensial for å blande skrekk med humor i et uttrykk som tåler overdrivelse. Det finnes verre ting enn døden, deriblant botox og silikon.

Starry Night (Kevin Kolsch, Dennis Widmyer)
Starry Eyes (Kevin Kolsch, Dennis Widmyer)

Sanselig vold forelsket i seg selv

Gore-elementene det lefles med i Starry Eyes finner en mer konsistent og integrert plass i universet til den franske filmskaperduoen Alexandre Bustillo & Julien Mary. De siste åra har de to vist seg som kompetente sjangerregissører med teft for sanselig og ekstrem horror. Inside (2007) og Livid (2011) er begge intense og stemningsmetta sjangerfilmer som spiller høyt i ligaen. Deres siste film, Among the Living, opprettholder inntrykket av at dette er filmskapere som kan faget sitt. Men filmen tydeliggjør samtidig deres begrensethet.

En guttegjeng på tre pøbler oppdager en morderfamilie i ødemarka, nærmere bestemt på et forlatt westernfilmsett. I etterkant blir de jakta én etter én i sine respektive hjem. Det er vanskelig å se noe mer enn velregissert trash i denne filmen. Det hintes om krigstraumer og litt klasseproblematikk, men det bunner ikke ut i noe. Det begynner å fortone seg som noe karaktertistisk ved Bustillo & Mary; at de lager solide, enkle og ganske engasjerende sjangerfilmer som på en eller annen måte – i sin forseggjorte sanselighet, strukturelle presisjon (de er gode på stemningsoppbygning) og komplekse lydbilde – antyder at dette vil dreie seg om noe… Men så ender det bare opp i noe ganske platt og uinteressant.

Monsteret i Among the Living fører forøvrig tankene til den ikoniske Michael Berryman (diagnostisert med såkalt ektodermal dysplasi), som de fleste sikkert kjenner fra Wes Cravens The Hills Have Eyes (1977). Han har også opptrådd som en karakteristisk figur i Ruggero Deodatos univers (Inferno in diretta [1985]; The Barbarians [1987]) – en filmskaper som i en viss forstand ikke ligger så langt unna Bustillo & Mary i sin veldig fysiske exploitation-ekstremitet. Franskmennene har da også noe til felles med Craven og The Hills Have Eyes (hans beste?), blant annet i hvordan de hensynsløst og spekulativt setter en primitiv morderfamilie opp mot kultiverte familier, og dveler ved en stemning av terror.

Among the Living (Alexandre Bustillo, Julien Maury)
Among the Living (Alexandre Bustillo, Julien Maury)

Den norske regissøren Fredrik S. Hana slekter på Mary & Bustillo. Hans musikkvideo til Kvelertaks Månelyst ble passende nok vist før Among the Living, og hans siste kortfilm Autumn Harvest (2014) ble vist før Motorsagmassakren dagen før. Hana har tidligere laget filmer som Allfader (2010) og Angst, Piss & Drid (2012 – tidligere vist på Montages), og er en dyktig filmtekniker med en særlig sans for visuell tekstur (en bloddråpe på et kinn blir en begivenhet i denne filmen). Dessuten er det fint å se en filmskaper med åpenbart stor filminteresse og derigjennom et visst filmhistorisk referansegrunnlag.

Problemet er at uttrykket gjerne blir forførende og først og fremst orientert rundt en fascinasjon for voldens sanselighet. Som hos Bustillo & Mary, dveles det ved en sanselig vold som synes forelsket i seg selv. Vold, død og det groteske blir en forførende overflate, ingedienser i en sjangerøvelse, en spekulativ visualitet; en maksimerende overflateestetikk.

Dette er ikke ensidig negativt – og i en film som Inside blir det forførende liksom en integrert del av det fryktinngytende (en form for estetisk femme fatale?) – og hindrer nok ikke filmene i å tilfredsstille mange sjangerentusiaster. Men det bidrar til å gjøre dem trygge, uskarpe i kantene og i bunn og grunn nokså uinteressante. Jeg håper både Hana og Bustillo & Mary vil lage mer levende og forstyrrende filmer i framtida. Potensialet er der. La oss krysse fingrene for deres Cannibal Holocaust eller The Hills Have Eyes.

Det psykologiske og det romlige

Potensial er derimot ikke-eksisterende i den venezuleanske The House at the End of Time. Alle filmfestivaler må vise noen elendige filmer, og dette var i mine øyne det absolutte bunnpunktet under Ramaskrik. Man kan spørre seg om det en gang var en skrekkfilm man så. Filmen framstod mer som et sukkersentimentalt familiedrama strukturert, lyssatt og lydlagt som en skrekkfilm. Jeg må nok grave meg tilbake til en nord-koreansk film jeg så for en del år siden for å finne en film som matcher denne filmens emosjonelle platthet, sentimentale «cornyhet» og nesten hånlige eller parodiske klisjéfullhet. Det mest snodige av alt var rapportene om at flere mente dette var en av festivalens perler. Noen bør sjekke sin generelle dømmekraft (mulig det er meg, men jeg tviler!).

It Follows (David Robert Mitchell, 2014) var derimot et høydepunkt. Filmen har blitt skrevet om tidligere her på Montages, så jeg skal ikke dvele ved den. It Follows er laget av noen som skjønner at god skrekk – som god film generelt – ofte handler om romlig komposisjon kobla med en interesse for relasjonen mellom mennesker over tid. Der en film som The Forgotten var flat og masete i sitt selektive fokus, hadde It Follows en original dybde i bildene, som gjorde det usynlige langt mer faretruende.

It Follows ()
It Follows (David Robert Mitchell)

I tillegg til referansene som blir nevnt i omtalen, kan filmen føre tankene til den briljante 80-tallsfilmen The Entity (J. Furie). Først og fremst gjelder det måten den tar for seg vanskelighetene med å gjøre seg forstått og overbevise andre om at skrekken man gjennomlever er reell og ikke bare psykologisk – og hvordan denne tematikken utforskes gjennom en interesse for bredfilmformatets komposisjonsmuligheter. Ved å spille på bildenes begrensa åpenhet blir de klaustrofobiske i all sin dybdeskarphet; når man ser godt i dybden, er det lett å glemme det som kan komme fra siden. Bare spør psykologene i The Entity, som ikke ser det på siden av etablert viten fordi de har stirret seg blinde på kategoriene.

Vi har kommet fram til et aksiom det passer å avslutte med: psykologisk skrekk er ikke løsrevet fra fysiske romforhold. Dette aksiomet gjelder jo også for en filmfestival, som typisk sett ikke bare handler om å vise film, men om å skape rom for den rette stemninga og den rette sosiale opplevelsen. Dette er noe Ramaskrik, med sin beliggenhet og festivalstab, har klart. Vi får håpe dette er starten på en langvarig tradisjon.

Det var klar stjernehimmel og til og med nordlys da vi kjørte mot hytta etter første dag på Ramaskrik. Vi hadde akkurat sett Motorsagmassakren, og var nå på vei til en – for meg – ukjent hytte langt inni en mørk skog. Før vi gikk til sengs tok vi et glass konjakk. Jeg fant en bok om Goya, slo opp på en side og så kyklopen som har spist et hode. Jeg tok en slurk av konjakkglasset, så inn i mørket på utsida og tenkte: hit vil jeg tilbake. God natt, sa vi til hverandre. Over oss var stjernene, stumme og langt der borte, men i drømmene lot vi dem snakke.

Vi gledet oss til en kaffe, en biltur, og seks skrekkfilmer neste dag. Trygge rom for det sensasjonelt overskridende.

*