«The Adventures of Robin Hood»

Swashbucklerfilm i strålende Technicolor: The Adventures of Robin Hood

Cinematekene (tidligere Torsdagsfilmen) er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. William Keighley og Michael Curtiz’ The Adventures of Robin Hood vises fra og med torsdag 9. oktober på alle cinematekene. (Mer informasjon finnes her.)

*

I denne Technicolor-juvelen fra 1930-tallets Hollywood står sverdfekting, romantikk og spenning i sentrum. Michael Curtiz og William Keighleys The Adventures of Robin Hood (1938) ligner stumfilmstjernen Douglas Fairbanks‘ heseblesende actionfilmer fra 20-tallet (også kalt swashbuckler filmsmer i denne artikkelen), men selve fortellingen kan tenkes å ha fanget tidsånden i USAs harde depresjonsalder.

Etter ti år med økonomisk nedgang og utbredt fattigdom i USA, var det i 1938 duket for nok en filmatisering av den hettekledde røverhelten som robber de rike og gir til de fattige. Warner Bros. Studios, som på den tiden var mest kjent for lavkostnads gangsterfilmer, brukte et rekordstort beløp på å filmatisere The Adventures of Robin Hood, komplett med de dyreste og mest avanserte Technicolor-kameraene som var å oppdrive (såkalt 3-strip Technicolor).

Dette har resultert i en avansert og rikholdig fargepalett, der særlig rødt og grønt gløder fra lerretet og utgjør filmens visuelle signatur. Scott Higgins, forfatteren av boken Harnessing the Technicolor Rainbow: Color Design in the 1930’s, hevder at filmens vågale bruk av farger endret hele bransjens tilnærming til fargefilm (s. 137). Dette førte blant annet til at påfølgende storfilmer som The Wizard of Oz (1939) og Gone With the Wind (1939) ble fotografert med skarpe Technicolor-farger i årene som fulgte.

Filmen ble en kjempesuksess. The Adventures of Robin Hoods blanding av god gammeldags eskapisme og kommentarer til amerikanernes sinne mot korrumperte mennesker med mye penger og makt, viste seg å være en god kombinasjon for datidens mindre bemidlede publikummere. Nasjonens tradisjonelt forankrede irritasjon over den rike, pompøse og selvhøytidelige britiske overklassen får virkelig sitt fulle utløp i Claude Rains‘ og Basil Rathbones fargerike og fløyelsinnsvøpte nobiliteter. Spesielt Rains i rollen som den onde Prince John gestalter en slesk og usympatisk rollefigur, på en så outrert måte at man skulle tro at Disney modellerte alle sine fremtidige tegnede skurker etter ham.

Claude Rains spiller Prince John, kongens maktsyke bror.

Filmens kostymer ble noe av en salgsgimmick for studioet. I Harnessing the Technicolor Rainbow trekker Scott Higgins frem en av filmens reklameannonser fra 1938 hvor det står:

One simply must see “The Adventures of Robin Hood” to even fairly comprehend the exceptional beauty and variety of its costumes. Executed by Milo Anderson, they represent one of the strongest factors in the production’s value from the angle of eye-pleasantry … via color, photography and story suspense. Elaborate but never overdone … Striking, but consistently blended in harmony … Modernized, but always in period taste … the “Robin Hood” costumes by Milo Anderson will long be remembered as a distinctive achievement (s.145).

Kostymene utgjør definitivt en betydelig del av filmens visuelle identitet. Robin Hoods grønne drakt gir karakteren en spesifikk identitet og aura, mens Will Scarletts utpregede røde drakt (scarlett er en type rødfarge) skaper en klar visuell kontrast til protagonisten. Reklamens insistering på at kostymene aldri er «overdone» kan tas med en klype salt, men det liten tvil om at disse flamboyante antrekkene tilføyer en ekstra gnist, og betoner eventyrstemningen i filmen.

Marion skifter stadig antrekk i løpet av filmen, noe som aksentuerer karakterens utvikling.
Marion skifter stadig antrekk i løpet av filmen, hvilket aksentuerer karakterens utvikling.

vlcsnap-2014-10-01-19h28m10s226

vlcsnap-2014-10-01-19h30m33s124

vlcsnap-2014-10-01-19h30m41s188

vlcsnap-2014-10-01-19h31m01s150vlcsnap-2014-10-01-19h31m22s107

Filmens hovedrolle gestaltes av Errol Flynn, en ung nykomling som hadde hatt suksess med blant annet filmen Captain Blood fra 1935. Flynn var atletisk og hadde en maskulin sjarm som til tider minner om filmhelten Douglas Fairbanks – mannen som spilte Robin Hood i tilbake i 1922 og var stumfilmperiodens kanskje største stjerne. Flynns utpregede fekteegenskaper og fysikk gjorde ham til den ideelle Robin Hood – en rolle som opprinnelig var tiltenkt den mindre standhaftige James Cagney. Cagney forlot filmprosjektet på et tidlig stadium etter å ha røket uklar med filmens produsent Hal B. Wallis.

Cagney var ikke den eneste som forsvant ut studiodørene. I løpet av produksjonsprosessen mistet Errol Flynn sin foretrukne regissør William Keighley til fordel for en mann han etter sigende ikke tålte oppsynet på. Keighley, som blant annet står bak Each Dawn I Die og The Prince and the Pauper, startet innspillingen av Robin Hood i 1937, men fikk raskt signaler om at han var uønsket på settet. For etter hvert som filmrullene (såkalte dailies) ble sendt til produsentene for gjennomgang, bredte det seg misnøye rundt Keighleys actionsekvenser. Dette førte til at Warner Bros. leide inn den ungarske regissørbautaen Michael Curtiz (Casablanca, Mildred Pierce) for å forbedre filmen, og det er visstnok bare eksteriørscenene som gjenstår av Keighleys bidrag.

Fremstillingen av Robin Hood

The Adventures of Robin Hood legger vekt på Robins heltemot, og skikkelsen introduseres ved å begå en ugjerning som skal straffes med døden; han har drept en av kongens hjorter, og spaserer inn gjennom slottsporten med det døde dyret over skuldrene. Han vil provosere og utfordre Prince John – mannen som terroriserer og skattelegger de fattige sakserne i landet, etter at hans bror, Richard, har blitt tatt til fange av den østerikske Kong Leopold. I en heseblesende fluktscene rir Robin elegant unna forfølgerne på hest mens han skyter piler fra hesteryggen.

Curtiz og manusforfatterne har valgt å legge vekt på Robin Hoods moralske tankegods og kamp for sosial rettferdighet fremfor å skildre hans plyndring av de rike. Robin blir vist som en revolusjonær leder av de fattige sakserne, uten at filmen faller for fristelsen å bli for opptatt av politikk. I en av filmens nøkkelscener iscenesettes Hood på en stor stein, som en slags miniatyrversjon av bibelens bergpreken, hvor han proklamerer at folket skal: «swear to fight to the death against our oppressors!»

Robin Hoods håndgest kan gi uheldige assosiasjoner
Robin Hoods håndgest kan gi uheldige assosiasjoner

Filmen portretterer det saksiske folket som lojale og ukritiske følgere av deres karismatiske leder, og filmen setter ikke søkelyset på Robins mørkere sider, slik man f.eks. ser hos de komplekse antiheltene i Warner Bros.’ tidligere gangsterfilmer. Flynns helt har massevis av sjarm og humor, er uegoistisk, omtenksom og dedikert til sitt folk. Dette er en tvers igjennom trygg og ukritisk adaptasjon av de opprinnelige Robin Hood-legendene. Dette må likevel sies å være en ubetydelig innvending, ettersom filmen vektlegger en lett og leken tone der forsøk på kompleksitet hadde stått i fare for å gjøre den baktung og traurig. Dette er tross alt en vaskeekte swashbuckler-film!

Curtiz’ registil

Til tross for en stødig bakgrunn i østeriksk filmindustri kan Michael Curtiz sies å ha en prototypisk hollywoodsk registil, preget av kontinuitetsklipping, dramatiske dolly shots og mange klipp – ofte i løpet av korte replikkvekslinger, med variasjoner mellom halvtotale- og nærbilder.

Curtiz avslører glimtvis sin sans for humor, som da han klipper fra en hund som spiser fra gulvet til den avskyelige Prins John som er midt i middagsmåltidet sitt (såkalt assosiativ klipping):

Til tross for at Curtiz ofte henfaller til nokså upersonlige regigrep, glimter han tidvis til med finurlige bildekomposisjoner. Glimtvis demonstrerer han også en ekspresjonistisk “holdning” til mediet med spennende kameravinkler, finurlige overganger og fengslende kameraføringer. Her følger et knippe fra filmen:

Curtiz byr på noen fine bildekomposisjoner. Her bruker han blant annet blått og rødt i iscenesettelsen av den korrupte prinsen og hans kompanjong.
En av flere scener hvor Curtiz dramatiserer ved hjelp av skygger.
En av flere scener hvor Curtiz dramatiserer ved hjelp av skygger.
Curtiz gir disse tortursekvensene en helt egen fargepalett som er mer urovekkende enn filmens varme grønn, rød og blåfarger.
Curtiz gir disse tortursekvensene en helt egen fargepalett som er mer urovekkende enn filmens varme grønn-, rød- og blåfarger.
En av flere sekvenser hvor Curtiz får frem en blodrød farge som gir en psykologisk effekt av å se blod, uten at man viser at fangen blir påført sår
En av flere sekvenser hvor Curtiz anvender en blodrød farge – et grep som skaper en psykologisk effekt av å “se blod”, uten at man viser at fangen blir påført skade.
Dristige, ekstreme vinkler forekommer enkelte ganger i "The Adventures of Robin Hood"
Dristige, ekstreme vinkler forekommer i The Adventures of Robin Hood.

vlcsnap-2014-09-28-23h12m41s6

Marion, spilt av Olivia de Havilland, iscenesettes som om hun skulle være en kristen helgen
Marion, spilt av Olivia de Havilland, iscenesettes som om hun skulle være en kristen helgen.
Curtiz bruker nesten noir-aktige lyssettinger i noen få øyeblikk under fluktsekvensen.
Curtiz bruker nesten noir-aktige lyssettinger under fluktsekvensen.

I kanskje filmens beste sekvens, velger Curtiz på ekte ekspresjonistisk vis å bruke skygger for å formidle dramatikk i den ikoniske fektescenen mellom Robin Hood og Sir Guy of Gisbourne. Skyggene blir brukt som en kontrast til filmens sterke bruk av farger, og Curtiz lar deler av scenen utspille seg i en trapp og under en brennende lysestake, før den avsluttes med et brutalt fall.

Til tross for forenklende karaktertegninger, er The Adventures of Robin Hood en fengende og god sjangerfilm. Dens utsøkte bruk av Technicolor og imponerende kostymer bidrar til å befeste filmens ry som en evigvarende klassiker fra Hollywoods gullalder.

Kilder:

Higgins, Scott. Harnessing the Technicolor Rainbow: Color Design in the 1930’s. Austin: UP of Texas, 2007.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Vil tro det er en ren skrivefeil at det står “[…]særlig rødt og grønt gløder fra skjermen[…]”. Regner med at det egentlig skulle stå “lerretet

    • Erik Vågnes sier:

      Selv om man kan se “The Adventures of Robin Hood” både på skjerm og på lerret, så omhandler denne saken Cinematekets visning av filmen. Derfor er ordet blitt rettet på til “lerretet”, som du påpeker.

  2. Michael Wynn sier:

    Fanfan la Tulipe(1952) http://www.imdb.com/title/tt0044602/
    Le Bossu (1959) http://www.imdb.com/title/tt0052644/
    Le Tulipe Noire(1964) http://www.imdb.com/title/tt0058692/

    Dette er noen franske swashbucklere i samme gate.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>