Nordkapp filmfestival

Lengsel etter nåtid – et besøk på Nordkapp Filmfestival og en samtale med Knut Erik Jensen

Nordkapp Filmfestival arrangeres i Honningsvåg i september hvert år, og er landets varmeste, minste og mest globale i sitt slag. Festivalen har eksistert som en godt bevart hemmelighet i 11 år, men fikk i år oppmerksomhet på selveste Dagsrevyen, på grunn av plakatmotivet av kvinnen med fire nakne bryster på en og samme kropp.

I Honningsvåg er innbyggerne stolte av filmfestivalen sin, men denne gangen var det flere som syntes at plakaten ble vel drøy. Andre, blant annet festivalens ”åndelige beskytter”, filmregissøren Knut Erik Jensen, smykket seg med en kopi av de fire brystene, pent knappet over dressjakken, da han høytidelig erklærte 2014-årgangen for åpnet. Undertegnede var på plass, og vil i denne artikkelen rapportere fra arrangementet.

Honningsvåg er nært knyttet til havet og til vidda, noe de to faste sideprogrammene vitner om: Fishernet og Samisk siidaprogram. Begge er blant festivalens mest populære, og etter min mening noe av det som gjør festivalen unik – og særlig interessant for en motvillig urbanisert østlending, som meg selv. Festivalen startet med Fishernet-programmet i 2010, inspirert av Nordkappmuseets deltagelse i EUs kulturprogram «Fishernet-Fishing Cultural Heritage Network». I tett samarbeid med land som deltar i programmet, “fanges” filmer som på ulike måter handler om hav, fiskeri og kystkultur – fra hvor som helst i verden, og i alle sjangre og formater.

Film i garn

Årets samarbeidspartnere var fra Orknøyene og Danmark, og flere av filmene omhandlet fiskeriavhengige kystsamfunn som er truet av fraflytning. En av disse var den danske spillefilmen Klumpfisken (2014), regissert av Søren Balle. Balle har laget tidligere laget kortfilmer, og i de senere år jobbet som regisassistent på den populære, danske fjernsynsserien Forbrytelsen (2012).

Handlingen i Klumpfisken er lagt til Hirtshals, og er en dramatisk fortelling om kjærlighet, hardt fiske og kriminelle kvoter – som på sitt underlige vis blir både allmenngyldig og inntagende. At noen i det hele tatt klarer å få en slik film opp og stå, med et tema som tilsynelatende kun angår noen svært få mennesker som lever og agerer i et lite kystmiljø, er i seg selv beundringsverdig. Filmen forløper som ramsalt realisme, uten betydelige kunstneriske hopp og sprell, men miljøskildringen og skuespillerne er troverdige, og i Honningsvåg løftes filmen ytterligere av å være i sitt rette element.

«Klumpfisken»

En annen film som gjorde inntrykk var No Word for Worry (2014), i regi av norske Runar Jarle Wiik. Filmen handler om sjønomadefolket Moken, som lever hele livet ombord i båtene sine, og som dykker lengre og dypere enn noen andre mennesker i verden. Fysiologien er fullstendig tilpasset levemåten. Folkegruppen lever langs Myanmars kyst og har vært utsatt for krig, revolusjoner og korrupsjon. Historien om Mokenfolket er også en nedslående beretning om urfolk og minoriteter i vår tid; om hvordan de mister livsgrunnlaget sitt på grunn av storsamfunnets kommersielle utnytting av naturen.

Wiik og partneren Mette Cheng Munthe-Kaas (som har produsert og klippet filmen) levde tett med Mokenfolket i flere år, og har laget en karakterdrevet, sterk helaftens dokumentarfilm i internasjonalt format. Den har vunnet flere priser – blant annet publikumsprisen under Eurodok i mars og utmerkelsen for beste dokumentarfilm under Kortfilmfestivalen i juni. Wiik og Munthe-Kaas gjestet Honningsvåg, og kunne fortelle at Mokenfolket lever videre i dem, og at de har igangsatt et transmedialt prosjekt med formål om å bedre vilkårene for folket og kulturen deres.

Både Fishernet- og Samisk siida-filmene ble vist på Perleporten Kulturhus, et særdeles trivelig og intimt visningssted. Perleporten drives av ildsjelene Birgit L. Johansen og Tore Foss, som kjøpte det gamle bedehuset i byen for noen år tilbake, og pusset det opp til å bli et fullbårent kulturhus – med utsikt til kaia og dens kafeer, barer, gallerier og utstillingslokaler. Huset rommer også en hybel for tilreisende kunstnere.

Kinoaktuelle Mot naturen (2014) av Ole Giæver hadde sin premiere på Honningsvåg kino, bare kort tid etter den aller første visningen i Toronto. Regissøren var til stede, og etter visningen ble han møtt av mange rosende ord fra et entusiastisk publikum; et par damer i meget godt humør mente sågar at Giæver virkelig hadde laget en god naturfilm! Utenfor kinoen ble det servert ekte bålkaffe og delt ut kompass – et vellykket reklamestunt i en by hvor man lett kan blåse over ende, og skodda raskt kommer krypende.

«No Word for Worry»

Kinosjefen i Honningsvåg, Edelh Ingebrigtsen, er festivalens leder, og sørger for at programmet rommer både nye, norske kinopremierer, en egen barne – og ungdomsfilmfestival, samt kurs og seminarer for den nordligste delen av norsk filmbransje.

På sistnevnte del bidrar Nordnorsk Filmsenter med mye kompetanse, og festivalen har etter hvert opparbeidet seg gode støttepartnere i blant annet Finnmark fylkeskommune og Sametinget. Ved å inkludere ny samisk kort- og dokumentarfilm i det nevnte samiske sideprogrammet, får denne delen av norsk filmbransje en helt egen og absolutt tiltrengt visningsarena (da i tillegg til Tromsø internasjonale filmfestival).

I år imponerte Siida-programmet med flere talentfulle studentdokumentarer, og ikke minst åpningsfilmen, Under en annen himmel (2014), laget av veteranen Anstein Mikkelsen. Mikkelsen har samisk/kvensk bakgrunn, og gjennom årenes løp har han laget en rekke fine filmer med utgangspunkt i samisk/kvensk kultur. Under en annen himmel tar oss med på en vakker reise langt ut over Norges grenser, og viser de tette båndene mellom folkeslag og kulturer i Nord. En poetisk og stillfarent visuell dokumentar, som forhåpentligvis vil nå et større publikum i månedene fremover.

«Under en annen himmel»

Knut Erik Jensen, og Lengsel etter nåtid

Det er noe eget ved å reise til landets ytterpunkt. Flyene går liksom i oppoverbakke. Honningsvåg er Norges sommerby – det har folket her oppe bestemt. Et herlig paradoks, når været svinger mellom lun varme og frisk kuling, i ett og samme åndedrag. På veien fra kirken til Corner kafé risikerer du å støte på et reinsdyr som har forvilla seg ned fra skråfjellet bak husa, eller en blid fisker som spanderer øl på Nøden Pub. Man vet aldri hva som kan skje her oppe.

Nordkapp filmfestival har skuespiller Gøril Mauseth fra Kjøllefjord som ”gudmor” og regissør Knut Erik Jensen som ”sin åndelige beskytter”. Det føles nesten litt rart å se disse to relativt kjente menneskene valse rundt i Honningsvågs småbratte gater. Mauseth, med sin italienske filmektemann Tomasso Mottola, som er representant for Capalbio Film Festival (som Nordkapp Filmfestival naturligvis samarbeider tett med), og Jensen, som har en egen evne til å være på alle festivalens ”scener” samtidig.

Knut Erik Jensen er ikke bare en åndelig beskytter med en varm hånd rundt festivalen. Han er fortsatt aktiv som filmskaper, og i full gang med et nytt stort spillefilmprosjekt. Jeg benytter anledningen til å ta en kaffe med den lokale legenden, på en liten bryggekafe i høstsola, mens han venter på at hans siste kortfilm blir finpusset i en klippesuite et par kvartaler unna.

Å sitte på brygga i Honningsvåg med Jensen er en opplevelse. Etter å ha pendlet mellom Tromsø, Paris og noen udefinerbare områder øst i Norge, har han slått seg til ro i hjembygda, sammen med fotografen Mona Haug og deres to barn. Hvert tredje minutt kommer mennesker av alle slag bort for å hilse og klemme. Jensen rusker et barn i håret – han er oppdatert på alles ve og vel, og alle er oppdatert på Knut Erik. Her har folk sett avgrunnen i hverandre. De vet hva det betyr å være et menneske. Kirken står på høyden, strekker ut de usynlige armene og drar folk inn i sin favn. Uansett om de tror mye, litt eller ingenting. Jeg tenker at dette har med fortida å gjøre.

Jeg spør han hva Jensens nye spillefilm, Lengsel etter nåtid (prosjektet har en Facebook-side), skal handle om. Han svarer – på innpust og utpust.

– I Honningsvåg brant alt ned, for nesten nøyaktig 70 år siden. Med tysk grundighet ble ca. 50.000 mennesker evakuert. 25.000 unndro seg evakuering og overvintret i ruiner og huler. Alle husdyr ble brutalt slaktet, ofte i barns påsyn, og ble mat for Die Wehrmacht. 11.000 bolighus ble til aske og ruiner. I Norge for øvrig ble 3952 boligbygg totalt ødelagt i årene 1940-45. I Finnmark og Nord Troms høsten og vinteren 1944-45 brant alle fiskeværene fra Tana bru og vestover ned til grunnen: Berlevåg, Gamvik, Mehamn, Finnkongkeila, Skjøtningberg, Kjøllefjord, Kjelvik, Nordvågen, Honningsvåg, Storbukt, Kamøyvær, Skarsvåg, Gjesvær, Måsøy, Sandvikvær, Ingøy, Gåsvær, Mafjordhavn, Tufjord, Gunnarnes, Havøysund, Hasvik, Breivikbotn, Sørvær, Akkarfjord, Galten, Dønnesfjord, Hammerfest, Kvalsund, Rypefjord, Loppa, Øksfjord, Bergsfjord, Alta med Bossekop og Elvebakken, Talvik, Skjervøy og et utall mindre steder og bygder. I tillegg ble mesteparten av innlandet brent ned: Karasjok, Kautokeino, Skoganvarre, Masi, Lakselv, Brenna, Kistrand, Indre- og ytre Billefjord, Laksefjord, Porsangerfjord og Altafjorden.

– I tillegg til bolighusene brant 4700 fjøs og uthus, 27 kirker, 140 bedehus og forsamlingshus, 21 sykehus og sykestuer, 53 hoteller og gjestgiverier, 306 fiskebruk, 420 forretninger, 60 offentlige administrasjonsbygg, 106 skoler og 230 industri- og håndverksbygg. 22.000 telefonstolper ble systematisk sprengt av en egen kommando. Alle bruer, kaier, veier og båter ble tilintetgjort.

Knut Erik Jensen (foto: Norsk filminstitutt).
Knut Erik Jensen (foto: Norsk filminstitutt).

Mange har levd med tomhet, savn og angst store deler av livet. Kun et fåtall har klart å bearbeide inntrykkene og minnene. Jensen vil lage filmen Lengsel etter nåtid for å fortelle hva som skjedde i Finnmark, da landsdelen ble evakuert og brent. Det er en personlig og samtidig episk film, med tidsforskyvninger som vil sette seeren i et modus der man opplever fortid, nåtid og fremtid samtidig. Digitale effekter vil sørge for å skape parallelle tidsbilder i én og samme innstilling, får jeg vite.

Jensen ser mot den rene høstsola og snakker videre – eller taler, med sin velmodulerte røst, mellom alle klemmene og menneskene som må komme bort for å hilse.

– Jeg opplevde dette. Jeg var fire år da familien min og jeg ble evakuert. Mine første minner er at alt brenner rundt meg. Jeg har nå jobbet med film i 43 år, og har finslipt redskapene mine. Det er mulig at denne blir min siste spillefilm, som oppsummerer en nasjonal og nær historie, om brannene i Finnmark under krigen og gjenreisningen etterpå. Jeg kjenner en forpliktelse til å lage filmen, men ikke på knapper og glansbilder. Selv om mange mener at det får være nok med denne «gnukkinga» på krigen, vil jeg minne om at det er veldig få som virkelig har behandlet krigen og gjenoppbyggingen i Finnmark på en sammensatt og kunstnerisk måte; med livserfaringens filtrering og evne til å se og begripe hva krig gjør med barn, kvinner og menn og i resten av deres liv.

Han har med seg et eget ”stjernelag” av gode medarbeidere og støttepartnere, som alle jobber for å få realisert filmen. Disse er Knut Skoglund, produsent i Pomor film; Anna Björk, produsent fra Sverige; Markku Flink, produsent fra Finland; scenograf Peter Bävmann, som jobber tett med Jan Troell; fotograf Anders Bohman, Gullbagge-vinner og nå ansvarlig for filmfoto-utdanningen i Sverige; klipper Inge-Lise Langfeldt; og Torbjørn Ohlsson, som har jobbet med visuelle effekter på både Avatar og Ringenes herre.

– Fra Russland har jeg med Svetlana Soldatova, produsent for TV21, leder av filmfestivalen i Murmansk og ellers en dame som kan rekonstruere «Den Røde Arme» med 1000 statister på et blunk, om det så skulle være. Og det skal være, for jeg trenger statister i denne filmen. Den vil koste penger, og jeg har fått avslag om støtte fra den statlige støtteinstansen Norsk filminstitutt. Jeg må si at dette forundrer meg. På den ene siden kan jeg ha forståelse for at det ikke er midler til å støtte alle prosjekter som søker. Men den manglende interessen og forståelsen for akkurat dette filmprosjektet har jeg problemer med å fatte. Kan det handle om hvordan det statlige støttesystemet er organisert?

Honningsvåg. (Foto: Ingrid Kristin Dokka)

– Filminstituttet bevilger statlige støttemidler som skal «gis» med mål om å sørge for vilkårene til den kunstnerisk verdifulle filmen. Det har direktør Sindre Guldvog ved Norsk filminstitutt selv uttalt i flere taler ved bransjesamlinger. Filmkonsulentene må våge å satse på de kunstnerisk ambisiøse filmprosjektene – ta en risiko! Systemet er organisert slik at konsulentene har all makt; en konsulents vurdering kan ikke en gang Kulturdepartementet motsette seg. Prosjektet mitt var lenge i en god utviklingsfase, med støtte fra NFI, men så smalt døra igjen – bokstavelig talt – etter at nye konsulenter kom på banen. Jeg fikk et svar på fire, fem linjer, i en e-post, hvorpå jeg klaget og fikk vite fra NFIs jurist at saken var avsluttet fra deres hold, og at konsulentenes kunstneriske vurdering ikke kunne overprøves. Og at ikke jeg, men produsenten min hadde anledning til å sende inn en klage – sett at det var begått feil i saksgangen. Med ønske om god helg.

Jensen synes åpenbart at det er ubehagelig å snakke om dette. Jeg ser at han har hele denne episke filmen i hodet, i kroppen, i hendene – og det er ikke bare hans film. Det er alle menneskene i Honningsvåg sin film. Den er historien og de brente minnene til alle bestefedrene og bestemødrene som kommer innom festivalteltet med hjemmebakte kaker og smørbrød; man kan formelig se filmen i øynene på ungene i barnehagen, til ungdommen som fryser i tynne sko utenfor diskotekene.

Og skal ikke denne historien vedgå resten av Norge? Skal ikke vi sørpå få muligheten av å oppleve, forstå og tenke over det som aldri må skje igjen, men som skjedde med landsmenn og kvinner – som vi aldri riktig orket å ta innover oss – i dypet av våre hjerter?

Jeg vil gjerne se filmen Knut Erik Jensen bærer på, og som i 2015 oppsummerer to nasjonale begivenheter: Det er 70 år siden 2. verdenskrig raste på norsk jord, og det er 75 år siden Jensen ble født – en av Norges betydeligste filmkunstnere, med en nasjonal hukommelse like glassklar som sola, som sakte senker seg over brygga i Honningsvåg. Jensen griper etter mobiltelefonen. Den har ringt iltert de siste 10 minuttene. Han må haste av gårde, på to spreke bein, drevet av en vind som sakte begynner å tilta der borte ved Corner kafé. Den nye kortfilmen er ferdig og skal ha premiere på Nordkapp Filmfestival om to timer.

– Jeg slutter jo ikke å lage film. Det er som å spise, en slutter jo ikke med det, selv om det er lite mat.

Etter samtalen oppsummerer jeg for meg selv, lettere fortumlet: Knut Erik Jensen er ikke bare filmfestivalens åndelige beskytter, han er Honningsvågs, ja hele Finnmarks åndelige beskytter.

Nordkapp Filmfestival er en meget levedyktig 11-åring, rimelig upåvirket av barnesykdommer, som har kommet for å bli. Et godt sted å komme til – filmdramatisk og tett innpå livet. Nå er det bare å krysse fingrene for at Lengsel etter nåtid blir en realitet, og i en skala som kan yte rettferdighet til historien.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. tore Severin Netland sier:

    Det er den viktigste epoken i norsk krigshistorie som overgår alt annet. Vi fikk Knut Andersens Brent jord og vi kunne godt fått et nytt dokument fra Knut Erik, så det er på tide at noen starter kronerulling slik at denne fryktelige hendelsen igjen blir festet til lerretet. Er Per Danielsen i dette manuset?
    Jeg kommer før jul med min egenfinansierte Offer eller Spion? om Asbjørn Sunde som det har vært vanskelig å finansiere.
    Så prøv markedsstøtteordningen …

    Lykke til tore severion netland

  2. Sondre Eriksen sier:

    Knut erik jensen burde virkelig ikke få mer penger… nevn en god film han har laget annet en den ok filmen heftig og begeistret? å der går det stygge rykter om at det var en viss dame som sto for all person regien…
    Nei, mannen har fått alt for mye på søvfat med filmer som stella polaris, brent ac frost, når mørket er forbi, og iskyss, samt kanskje norges dårligste film hopp i havet… å da er ikke heftig og begeistret 2 nevnt, for det egner seg ikke i en liste over filmer.
    det finnes en liten handfull med mennesker i vær by som liker hans filmer akk som det finnes en handfull i vær by som liker Sorg, Death osv av blackmetal. Jeg kan tenke meg at blackmetal vinner over Knut Erik anyday i forhold til antall mennesker som vil ha mere. Men det betyr vel ikke at de får noe penger fra staten? hvorfor i helvete skal han få pengene da? Det er helt bak mål! Nei gi heller pengene til friske regissører, som leverer noe originalt, tør å ta beviste ytringer og sprenge litt grenser. Nils Gaup med filmene Veiviseren, håkon håkonsen og Hode over vannet kunne vært riktig mann. Eller Tommy Wirkola med filmene Død Snø, Hansel and Gretel og Kill Buljo kunne vært riktig… Eller Reinert Kiil med filmene Hora, Inside the Whore eller Huset? Så er det Ole Giæver med filmene Fjellet eller Mot Naturen? Litt snevre filmer han også, men han fikk den siste filmen sin litt videre. Uansett er dette mennesker med mye mer talent og driv for å nå ut til et mye større publikum. jeg tror vi alle er drit lei av å rote skit i fjera!

  3. Synnøve Lavre Pettersen sier:

    Jeg ble selv evakuert fra Finnmark i okt -44 – 3 år gammel, og i2014 var jeg tilbake i Rustefjelbma hvor det ble laget et minnesmerke utenfor kirken og et stort arrangement hvor alt som skjedde i 1944 ble rekonstruert med folk fra nærområdet. skal se filmen når den kommer

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>