Et beinhardt døgn: Pirjo Honkasalos Concrete Night

Concrete Night er som en knyttneve i magen, med en boksehanske laget av edderdun. Filmen er Finlands bidrag til konkurransen om Nordisk råds filmpris, som deles ut i kveld (29. oktober). Mye har blitt skrevet om de andre fire filmene – signert regissører som er ganske kjente for det norske kinopublikummet. Nettopp derfor har jeg lyst til å skrive litt om Concrete Night og regissør Pirjo Honkasalo (f. 1947), som svært få her hjemme har hatt muligheten til å bli kjent med.

Mitt første møte med en Honkasalo-film var dokumentaren Three Rooms of Melancholia fra 2004, under Eurodok i 2005, hvor den vant prisen for beste europeiske dokumentarfilm. Honkasalo jobber med mange fortellerplan: etiske, filosofiske, visuelle og narrative. Filmene hennes er komplekse, dype, vakre og brutale. I Three Rooms of Melancholia betrakter hun Russlands krigskonflikter i Tsjetsjenia og syr sammenhenger mellom foreldreløse, forlatte barn som fostres opp på militærakademiske barnehjem, drevet av russiske myndigheter, og ferdigklekkede, russiske soldater som avtjener sin fedrelandsplikt i naboland med kulturer og påståtte konflikter det ikke stilles spørsmål ved.

Takket være det gjennomarbeidede, poetiske filmspråket, blir krigens harde realiteter – på alle sider av konfliktene – skildret med verdighet. Samtidig preges filmen av et klart standpunkt. Honkasalo har uttalt at motivasjonen for å lage Three Rooms of Melancholia bunnet i personlig skam; at Finland altfor lenge hadde tidd stille om sovjetiske overgrep. Da konflikten med Tsjetsjenia blusset opp, ønsket hun å lage lyd med filmen sin, og ble beskyldt for å være russiskfiendtlig. Hun er fortsatt uønsket i landet. (Det hjalp nok ikke med uttalelsen «Putin er og blir en kjeltring, selv om du steker han i smør».)

Honkasalo er finsk films Grande dame. Ved siden av brødrene Kaurismäki, er hun landets mest internasjonalt kjente regissør. Allerede som 17-åring startet hun sin kunstutdannelse som filmfotograf, inkludert et lengre studieopphold i USA, og i 1970 ble hun den første kvinnelige filmfotografen som arbeidet på en finsk spillefilm (Pilvilinna). Hun har også studert visuell antropologi og arbeidet som skuespiller. Honkasalos talent ble oppdaget tidlig, og regissørene Rauni Mollberg og Jörn Donner bidro med hjelp på veien.

Honkasalo har regissert, fotografert og skrevet manus til en rekke filmer – både dokumentar og fiksjon – og har vunnet flere høythengende priser. Filmene hennes vekker alltid oppsikt, begeistring og undring når de kommer utkommer med tre, fire års mellomrom. Lenge samarbeidet hun med co-regissør Pekka Lehto, men de siste årene har hun arbeidet tett med partneren sin, manusforfatter Pirkko Saisio. Sammen har de datteren Elsa Saisio, som er skuespiller, og er et av Finlands mest kjente lesbiske par.

I Concrete Night (Betoniyö) møter vi den 14 år gamle gutten Simo. Han bor sammen med sin storebror Ilka og deres mor i en av Helsinkis røffeste drabantbyer; en jungel av betong med høyblokker, oppganger, heiser som ikke virker og tomme balkonger som ser ut i mistrøstigheten med blinde øyne. Simo er enda barn og merkelig uberørt av å vokse opp med en mor som drikker for mye og en kriminell bror. Fortellingen følger den lille kjernefamilien døgnet før Ilka skal sone en fengselsdom. Moren ønsker at Simo skal passe på den smågale storebroren sin, slik at han kommer seg helskinnet inn til soningen. I løpet av dette døgnet skal Simo krysse grensen mellom barndom og voksenliv – uskylden skal rives av, som roseblader i en sommerstorm.

Filmens anslag begynner med at Simo blir vitne til et tog som sporer av og flodbølgen som oppstår idet kjøretøyet faller i sjøen. Han drukner i drømmen og våkner opp med et rykk – vi kan tro det er søndag morgen. Mor sover tung bakrussøvn med hodet i tallerkenen på det lille, møkkete kjøkkenet. Storebror snorker på samme tunge vis i den kaotiske stua – liggende halvnaken på en flekkete sofa. Men dette er kjent for Simo, han er trygg i alle rom. Gardinene lager mønstre i motlyset, og i den tette grå innelufta danser støvkornene lik gullpartikler i en morgensol, som desperat forsøker å kile inn noen tafatte stråler mellom de stive og fettete tøystykkene foran vinduet.

Honkasalo har valgt å fotografere hele Concrete Night i sort-hvitt, og resultatet er så slående vakkert og uttrykksfullt at jeg får assosiasjoner til David Lynch og klassiske noir-filmer fra Hollywood – i tillegg til engelsk kjøkkenbenkrealisme. Akkurat denne filmen nyter faktisk godt av den ofte kritiserte kinovirkeligheten vi befinner oss i; den digitale skarpheten skaper nivåer og dybder i de visuelle rommene, slik at de nesten fremstår fysiske foran oss på lerretet.

I Norge refererer vi fortsatt til ”finsk fjernsynsteater”, ofte med negativt fortegn. På 70-tallet, da NRK hadde enevelde, samarbeidet de tett med de andre statlige, nordiske kanalene. Produksjoner fra Finland dukket opp i ny og ne, og disse var ofte sterke, seige dramaer om krig og sulting foran gryta. Rollefigurene hadde høye kinnbein og dype øyenhuler og snakket veldig kraftig og ettertrykkelig. Kvinnene var store og hadde mange barn – gjerne med blonde, snauklipte hoder – og disse gjemte seg bak mor når far drakk og slo. Drukning eller selvmord mot slutten var en gjenganger – happy ending lot til å være et ukjent begrep. Noen ganger kan jeg huske at det ble så grusomt at vi bare måtte le, søstera mi og jeg, der vi lå på magen foran fjernsynet på onsdagskvelden. Mamma var kanskje på et hobbykurs i keramikk på den lokale skolen, og pappa jobbet overtid. Det luktet fiskemiddag og vi skulle sikkert ta oppvasken, men lå heller på gulvet og drakk syntetisk appelsinsaft, mens vi kikket på finsk fjernsynsteater. Det var noe trygt ved dette ritualet, i høstmørket.

Denne følelsen vekkes til live når jeg ser Concrete Night, men går fort over. Filmen slår en midt i mageregionen, for fortellingen om unge Simo er hensynsløs og rå; det er som å se et lam gå frivillig og lykkelig til slaktebenken. Når og hvordan tråkker lammet feil og blir til en ulv, til en sjakal eller en hyene? Er rovdyret selv ansvarlig for forvandlingen? Er det omgivelsene, den sosiale arven? Eller gjelder Murphys lov, om at all verdens iboende faenskap alltid kommer til å utspille seg, der den har grobunn?

Banale spørsmål er alltid grunnleggende spørsmål – men finnes det også banale og grunnleggende svar? Honkalsalo er ikke kjent for å by på konstruerte håp. Årsaker og konsekvenser følger en indre logikk; filmografien er fri for ”Askepott-historier”. Et blikk som ser det brutale i det skjønne, eller omvendt, kan man spore i flere av filmene hennes – både den ovennevnte Three Rooms of Melancholia og ikke minst i dokumentarfilmen Tanjuska and The Seven Devils (1993), om en ung hviterussisk jente som tror hun er besatt og blir utsatt for djevelutdrivelse. Sistnevnte er en del av Honkasalos kjente og prisbelønnede dokumentartrilogi om «det spirituelle og det barbariske», der Mysterion (1991) og Atman (1996) også inngår. Mysterion handler om et stillestående, innestengt liv i et russisk nonnekloster. Atman følger to indiske brødre på pilegrimsreise for å hedre sin døde mor.

Allerede tidlig på 1980-tallet leste Honkasalo romanen Concrete Night er bygget på. Ideen om å filmatisere historien oppstod umiddelbart, men Honkasalo mente at hun trengte mer erfaring for å kunne yte den rettferdighet. Hvordan skulle hun fremstille den unge gutten med den uferdige og umodne, nærmest grunne personligheten, uten å redusere ham? Først i en alder av 63 følte  hun seg moden nok til å gripe fatt.

Honkasalo har fått med seg dyktige folk på laget – ikke minst fotografen Peter Flinckenberg. Det visuelle uttrykket bærer preg av møtet mellom to par fotografiske øyne; Honkasalo er dominerende, som den suverene auteuren hun er, men Flinckenberg har fått spille med, og bidratt til å skape en moderne filmatisk form, der collager med digitale effekter glir inn og ut av bildene på en organisk måte.

Sammenligningen med finsk fjernsynsteater er presis, men høres unødvendig avskrekkende ut. Det fatale, det mørke, den målstyrte undergangen er i aller høyeste grad til stede i Concrete Night, men Honkasalos særpreg blåser forfriskende liv i hver eneste scene. Den nydelige guttungen og hans genuine vilje til å være lykkelig og komme seg ut av betonghelvetet blir sittende igjen på netthinnen og i hjertet – og som i de greske tragediene, begår han hybris og faller uventet fra solen med oppbrente vinger. Publikums “belønning” er en skikkelig katarsis – vi får renset vår sjel og kan gå lutret hjem.

Det er gledelig og spennende at finsk films førstedame vender tilbake til den stiliserte spillefilmen, etter et langt opphold som dokumentarist. Concrete Night har allerede fått en rekke nasjonale og internasjonale filmpriser, og er Finlands Oscar-kandidat. Nå gjenstår det å se om den vinner Nordisk råds filmpris i kveld. Det hadde Honkasalo ærlig fortjent.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. David sier:

    Strålende tekst! Finnes det noe sted det er mulig å få sett noen av hennes filmer, foruten en og annen filmfestival? Ble spesielt nysgjerrig på den doku-trilogien.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>