«Barry Lyndon»

De mange maleriske ansiktene i Barry Lyndon

Cinematekene (tidligere Torsdagsfilmen) er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Stanley Kubricks Barry Lyndon vises fra og med torsdag 2. oktober på alle cinematekene. (Mer informasjon finnes her.)

*

Barry Lyndon – epilog

Slik står det skrevet, i tekstplakaten som avslutter Stanley Kubricks Barry Lyndon, og som destillerer hele det vidløftige persongalleriet ned til ett og det samme. En slags perfekt ironi, som kjølig påpeker at det ikke spiller noen rolle, med alle våre bestrebelser og bekymringer. Hvem vi er, hvor vi står, hva vi gjør – det går samme vei uansett. Men likevel tilbringer Barry et helt liv med å forsøke å bli noe annet.

Om det spiller noen rolle eller ikke: Det er vanskelig å finne et sted å starte samtalen, når Barry Lyndon ligger på bordet. En av de overfladisk sett vakreste filmene som er laget, men også en de mest endeløst fascinerende å dykke ned i. Mye er naturligvis allerede skrevet (og mer skal skrives) om Barry Lyndon, men ved denne anledningen lar vi ordene innta andrefiolin.

Da jeg nylig satt meg ned med Barry Lyndon igjen, var det filmens mange ansikter som fanget oppmerksomheten. Andre motiver var ikke blitt mindre slående – de grønne landskapene, regntunge skyene og stearinlysene i barokke omgivelser – men de uutgrunnelige ansiktene lot meg ikke se vekk. «Rollefigurene er som festet med nåler til Kubricks bilderamme, lik sommerfugler på utstilling,» skriver kritikeren Tim Robey.

De drømmer kanskje om å fri seg fra filmens rammer, som når Tom Baxter tar steget ut av lerretet i The Purple Rose of Cairo, og her vil jeg gi Barry Lyndons figurer litt luft under vingene. Nedenfor skal vi la et utvalg av filmens mange ansikter snakke for seg selv, og stilles ved siden av hverandre. Ansikter fra et rikt rollegalleri, som Kubrick tegnet opp med malerisk pensel og skarp observasjonsevne, men som lett glemmes i hyllesten av Barry Lyndon.

*

They are all equal now

Barry LyndonBarry LyndonBarry LyndonBarry Lyndon

*

Øyeblikk av ømhet

Barry LyndonBarry LyndonBarry LyndonBarry LyndonBarry LyndonBarry Lyndon

*

Dueller

Barry Lyndon Barry Lyndon Barry LyndonBarry LyndonBarry LyndonBarry Lyndon

*

Personer i periferien

Barry LyndonBarry LyndonBarry LyndonBarry Lyndon Barry LyndonBarry LyndonBarry Lyndon

*

Stearinlysportretter

Barry Lyndon Barry LyndonBarry LyndonBarry LyndonBarry Lyndon Barry LyndonBarry LyndonBarry Lyndon

*

Epilog

Slik fremstår de altså, noen av personene i Barry Lyndon, et av filmhistoriens absolutte høydepunkter. Disse uttrykksfulle – og uttrykksløse – ansiktene er en del av nøkkelen til å komme under den maleriske overflaten, og er en motvekt til kritikken mot Kubricks såkalt kjølige distanse til filmens emosjonelle relasjoner.

Det dirrer fortsatt av Barry Lyndon, og noe av gleden ved å returnere til denne filmen er å utvide undersøkelsene av dens mystikk og skjønnhet, og føle på uvissheten i møte med nye sider av verket.

*

Barry Lyndon

*

Cinematekene viser Barry Lyndon på DCP fra en restaurert digital kopi.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Akkompagnert med Schubert* er disse bildene alt annet enn feil. Herlig å endelig få sett den på det store lerret!

    * https://www.youtube.com/watch?v=kI1O7HX2TKk

  2. Dag Sødtholt sier:

    Det var noen år fra midten av 1970-tallet og litt framover som ga oss noen usedvanlig billedskjønne filmer: Denne, Days of Heaven (Malick) og The Duellists (Ridley Scott)…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>