Haram

Analysen

Haram (2014)

Jeg hadde store forventninger da jeg gikk for å se Haram, den nye filmen til Ulrik Imtiaz Rolfsen (Izzat, Den siste revejakta). Med sitt utpreget multikulturelle opphav – norsk mor og pakistansk far – besitter han en utkikkspost til det flerkulturelle samfunnet i Norge som få andre i kultureliten deler.

Imtiaz Rolfsen har da også – ved flere anledninger – brukt denne posisjonen til å kommentere på samfunnsforhold med en særegen stemme. Han er vokst opp med en mor som er kunstner, i omgivelser som etter hans egen beskrivelse å dømme høres ut som et sekstiåttermiljø. Med en slik bakgrunn er det spennende at han påberoper han seg retten til å høyt og tydelig kritisere det pakistansk-norske samfunnets holdninger og praksiser – noe norske sekstiåttere flest ikke vil røre med ildtang, av frykt for å bli oppfattet som fremmedfiendtlige.

Med dette som utgangspunkt tenkte jeg det ville bli spennende å se Ulrik Imtiaz Rolfsens innfallsvinkel til æresdrap i det norsk-pakistanske miljøet, brakt til det store lerretet i Haram. Jeg var også spent på formen han ville velge, siden denne filmen har blitt lansert som en slags oppfølger til Rolfsens kritikerroste debut – gangsterthrilleren Izzat fra 2005.

I anslaget til Haram ser vi hovedpersonen Omar (Elias Ali) massere sin far på ryggen og på armene mens han ser på fjernsyn hjemme i stuen. Vi aner et nært forhold mellom far og sønn, men scenen antyder også et avklart styrkeforhold og hierarki mellom dem. Videre i anslaget introduseres vi for et småkriminelt gateliv, kryssklippet med en elskovsscene mellom Omar og den norske kjæresten hans Silje (Katharina Lindström Gjesdal). Ute på gata treffer Omar på Jørgen, som han mistenker for å ha tystet på narkobanden som Omar jobber for. Omar mishandler Jørgen til han tror at han har drept ham, og rømmer derifra.

Haram

Haram er ifølge filmskaperne selv en «hevnthriller», og vi oppdager etter kort tid at det viktigste handlingsforløpet dreier seg om søsteren til Omar – som alle trodde var drept i Pakistan ni år tidligere, etter at hun rømte fra sitt arrangerte bryllup. I virkeligheten kom hun tilbake til Norge og fortsatte sitt liv under barnevernets beskyttelse, med ny identitet. Hun blir observert i Oslo av vennene til Omar, og han blir sendt av sin far og onkel for å ta livet av henne, for å gjenopprette familiens tapte ære. I prosessen med å planlegge og utføre drapet på søsteren, gjennomgår Omar en oppvåkning. På grunn av den uortodokse etterforskningen han og fetteren Khuram foretar i jakten på søsteren, blir han etter hvert bedre «kjent» med henne, og får en ny forståelse av situasjonen.

Som synopsis høres dette rimelig ut, og i sekvenser fungerer filmen etter intensjonene, men dessverre oppleves Haram som uforløst og hemmet på sentrale områder. Jeg skal gjøre et forsøk på å identifisere og beskrive hva av noen disse utfordringene bunner i.

I et intervju med Rolfsen i Aftenposten, er journalisten opptatt av om det virkelig er så galt fatt i norsk-pakistanske miljøer som filmen vil ha det til? Filmkritiker Jon Selås i VG mener Haram stigmatiserer en minoritet på så grovt vis at det blir problematisk. Dette til tross for at regissøren selv er halvt pakistansk og hevder holdningene og hendelsene i filmen gir et høyst realistisk bilde av dagens situasjon, eller som han formulerer det til Aftenposten: «Den er så pinlig à jour at det er helt for jævlig!»

Jeg føler meg ikke i posisjon til å overprøve Rolfsens vurdering av et miljø han selv er en del av, og som jeg kun kjenner kun fra avisspaltene. Det jeg imidlertid regner meg som kompetent til, er å vurdere om filmen klarer å formidle et fungerende og troverdig plott basert på den historien som ligger til grunn. Min konklusjon er dessverre at den ikke lykkes med dette, og at problemene startet lenge før innspillingen i det hele tatt var i gang.

Haram

Amatører

Rolfsen har valgt å benytte amatørskuespillere til hovedrollene. Elias Ali, som spiller Omar, jobber til vanlig som bilmekaniker, og kjæresten Silje gestaltes av Katharina Lindström Gjesdal, som er under utdanning ved Norsk Skuespillerinstitutt. Jeg velger å legge godviljen til og tro at valgene knyttet til rollebesetningen ikke er gjort av økonomiske hensyn, men med en kunstnerisk idé om at friske fjes – som ikke drasser på assosiasjoner til tidligere rollefigurer – vil være ekstra sultne og gira på å få dette til, og at de vil kunne tilføre en autentisitet som kan løfte dramaet og gi det en sterkere nerve.

Dette er ideer og praksiser som stammer fra neorealismen i Italia på 1940-tallet, og som har preget realistiske strømninger i film på begge sider av Atlanteren siden den gang. Noen ganger med stort hell, andre ganger ikke. I fortekstene til Haram kan vi lese at manuset også er utviklet av regissøren og skuespillerne i fellesskap. En slik bruk av improvisasjon og medvirkning fra skuespillerne til å forme dialog og drama i realistiske filmer har også en lang tradisjon, utført med særlig hell i mange av Mike Leighs filmer. Leigh beskriver sin metode på denne måten:

Having worked at the characters for ages, the actors can go into character and do a wonderful improvisation that might go on for one or two hours non-stop.

Uten å vite nøyaktig hvordan Haram-staben har arbeidet, antar jeg at ressursene ikke tilsvarer det Mike Leigh råder over. Likevel er det mye som tyder mye på at Imtiaz Rolfsen har forholdt seg til denne “skolen”. Den største forskjellen mellom Leighs filmskaping (rent bortsett fra luksusen det er å øve «i evigheter» med besetningen) og den som er anlagt i Haram, er at Leigh har rådet over noen av Storbritannias mest erfarne og bejublede skuespillere i prosessen. Tenk for eksempel på Brenda Blethyn i Secrets & Lies (1996). En tilsvarende metode – ikke bare med amatørskuespillere, men med fullstendig ubeskrevne blad – er en i overkant risikabel øvelse. Mike Leigh sier videre om sin metode at selv enestående improvisasjoner ikke utgjør en ferdig scene:

That doesn’t give you a scene. That merely suggests a scene. My job is to distill that into something that happens in a few minutes and says just as much. And indeed says more, because obviously my job is also to inject things into it and edit things out, and to open up stuff that’s dormant.

Her peker Leigh på en særs viktig side ved denne metoden, nemlig behovet for en regissørs sterke styring i en slik prosess; destilleringen og bearbeidelsen han må bidra med for å koke de improviserte sekvensene ned til konsentrerte øyeblikk, som kan si like mye som en times improvisert monolog. Jeg er muligens på tynn is her, men jeg føler meg ganske sikker på at intensjonene og fremgangsmåten beveget seg i dette landskapet når Haram ble til. Det kan ha vist seg å bli vanskeligere enn planlagt å lykkes med metoden med (hovedsakelig) amatører og en begrenset lese- og øvelsesperiode.

Mike Leigh og Ulrik Imtiaz Rolfsen.
Mike Leigh og Ulrik Imtiaz Rolfsen.

Resultatet, slik jeg oppfatter det, er at den destilleringen som Mike Leigh snakker varmt om ikke i tilstrekkelig grad hadde rom til å finne sted før innspillingsperioden opprant, og at komprimeringen av improvisasjonene delvis måtte skje i etterkant av innspillingen. Trolig har improvisasjonene avfødt for mange avstikkere og mindre vellykkede opptak. Hvis jeg skal være litt slem og legge vrangviljen til, ser jeg for meg at man underveis har tenkt «Ja, ja – det fikser vi i klippen». Filmens dialoger er nemlig pepret med jump-cuts, som virker umotiverte og unødvendige for å fortelle historien på mest mulig overbevisende måte.

Legger jeg imidlertid godviljen til, kan det tenkes at Rolfsen har ønsket et røft uttrykk og bevisst latt dialogene løpe fritt, og ansett jump-cuts-ene som bidragsytere til en uro-effekt hos tilskueren. Rolfsen har nemlig også valgt å hovedsakelig filme med håndholdt kamera. Selv i tradisjonelle dialogscener løst billedlig med shot/reverse shot kan man merke subtile rykninger i bildet, som nettopp kan skape et inntrykk av en underliggende spenning i ellers udramatiske scener.

Dessverre fungerer Harams mange jump-cuts tvert mot det man kan anta at er hensikten. I filmene fra den franske nybølgen på 1950- og 1960-tallet var jump-cuts utbredt som en måte å undergrave fiksjonen på, ved å understreke filmbildenes konstruerthet. Dette var inspirert av teorien til Berthold Brecht om at en slik synliggjøring av selve mediet frembrakte en verfremdungseffekt som rykket tilskuerne ut av fiksjonsuniverset og gjorde dem mer bevisste og reflekterte til budskapet i fiksjonen som utspilte seg. Selv når jeg vurderte om det fungerte slik i Haram, måtte jeg konkludere med at det i så fall var en dårlig match med den, eller de, sjangrene som Haram ellers forsøker å passe inn i.

Haram

Sjangerblanding

Filmteoretikere som Rick Altman og Janet Staiger har vist oss at alle filmer inneholder en grad av sjangerblanding. Det finnes ingen «rene» sjangerfilmer, men derimot er alle filmer en miks av «convention and invention» – noe kjent blandet med noe nytt. Dessuten er sjangerblanding – ofte kalt sjangerhybriditet – blitt stadig vanligere i populærfilmen, blant annet for å tiltrekke flere publikumsgrupper til den enkelte film. I Haram er det også flere sjangre i spill. Jeg vil hevde at filmen er en moderne gangsterthriller som kombinerer familiedramaet og kriminalintrigen, med en dose utstudert action som har røtter tilbake til asiatisk film fra 1990-tallet – et uttrykk som har påvirket vestlig actionfilm i betydelig grad siden den gang. Sjangerkombinasjonen i Haram er således ikke uvanlig.

Sjangerblanding behøver åpenbart ikke være et problem. I de fleste filmer er det helt naturlig og nødvendig. I Haram virker det imidlertid som om man ikke har villet gi slipp på den sorte humoren og de kule one-linerne nedarvet fra Rolfsens mer renskårne gangsterfilm Izzat, samtidig som regissøren åpenbart har hatt flere sosiale og politiske spørsmål på hjertet – som også har vært viktig å få frem i Haram.

Familiedramaet er derfor det dominerende i første del av filmen, med Omars kjæresteforhold til Silje, hans relasjon til faren og øvrig familie, samtidig som historien om søsteren blir kjent. I seg selv fungerer dette ganske godt (på tross av litt klosset dialog i scenene mellom Omar og Silje), men når fortellingen plutselig tipper over i en sekvens hvor kameratene Omar og Khuram røyker hasj i bilen – til pumpende hiphoprytmer – samtidig som de begynner å svinge avsagde hagler i skogbrynet, oppleves det som en altfor brå vending.

Haram

Frem til da har vi blitt geleidet inn i et utpreget sosialrealistisk univers, og plutselig står vi overfor en musikkvideoaktig snutt med hagler og hiphop, der sjangerkontrakten går ut på at vi skal leve oss inn i dette som en slags «guilty pleasure» og henge med på at dette er kult og stilig. Noe av nøkkelen til en god gangsterfilmopplevelse er at man kan tillate seg å ta en pause fra sine vanlige moralske sperrer, og heie på tvilsomme karakterer (tenk Breaking Bad). Dette fungerer i en rekke filmer av denne typen, blant annet i Izzat, men i Haram har vi som tilskuere på dette tidspunktet investert så mye i det realistiske familiedramet at det er vanskelig å bare svitsje om og si «go gangstas!».

I neste sekvens reiser de to kumpanene ut for å finne Omars søster, og drar med seg den brutale gangsteroppførselen inn i noen heilnorske hverdagsscenarier. Omar og Khuram bryter seg blant annet inn i leiligheten til en pensjonert lærer, og truer med å drepe barnebarnet hennes om hun ikke utleverer taushetsbelagt informasjon. De er tilsvarende truende mot en tidligere barnevernsarbeider som skal kjøre jentene sine på skolen. Også her blir gapet mellom sosialrealisme og gangsterfilm problematisk.

Store deler av filmen hemmes av stivt skuespill. Dialogene virker ofte liksom-naturlige på en måte som sender assosiasjonene til reality-serier hvor deltakerne later som om de ikke vet at de blir filmet når de snakker sammen og betror seg til hverandre, selv om det er åpenbart i tonefallet at de hele tiden har overvåkningen i bakhodet.

Haram

Overbefolket manus

Manusets overgripende struktur burde også vært strammet opp en hel del. De tre første handlingstrådene 1) Omar og kjæresten, 2) konflikten i familien og 3) selve jakten på søsteren, kunne vært mer enn nok til å fylle en tett og dramatisk film om æresdrap og kulturforskjeller.

Problemene oppstår idet den fjerde, og etter min mening helt unødvendige, plottlinjen skal presses inn. Et stykke ut i filmen kjører Omar til en garasje der bager med dop og penger skal utveksles. Scenen utspiller seg helt etter sjangeroppskriften, og de to partene føler hverandre på tennene. Vi ser den eksentriske mafiabossen i bakgrunnen og hans nervøse håndlangere i front, med fingrene skjelvende på avtrekkerne. Dette scenarioet er en velprøvd oppskrift på en gangsterhistorie som godt kunne stått på egne ben, men den harmonerer ikke med det sosiale familiedramaet.

Det virker åpenbart at ønsket om å følge opp Izzat spøker i bakgrunnen. Rolfsen har uttalt at han var opptatt av å levere en spennende oppfølger til Izzat og var redd for «å skuffe fansen». Da burde han nok ha nøyet seg med narkoplottet og bygget videre på dét, med tystere, gjengoppgjør og avsagde hagler. Han kunne supplert med den norske kjæresten til Omar som plottlinje nummer to, og unngått å blande inn den store hjertesaken om arrangerte ekteskap, barnevern og æresdrap. I dette manuset ligger det materiale til minst to filmer. Det er Harams største strukturelle problem.

Haram

Med så mye på tallerkenen blir det dessverre ikke plass til troverdig karakterutvikling. For mye skal fortelles og for mange skikkelser skal etableres, slik at mye må tegnes tydelig, med enkle klisjeer. Det blir «muskelgangster», «BI-jente», «ensporet patriark», «eksentrisk narkobaron», «tøffelsosionom» og liknende typer, uten nyanser og troverdig klangbunn. Et av mange eksempler jeg kunne trukket frem, for å illustrere konsekvensene av denne overbefolkningen, er at det blir ikke plass til noe bakgrunnsstoff om forholdet mellom Omar og Silje, bortsett fra at de møttes på treningssenteret. Det blir ikke plass til noen sannsynliggjøring av at den knallharde gangsteren – som knuser hodet til en motstander mot en betongtrapp uten nåde, og ganske uanfektet lover å drepe sin egen søster – har oppnådd bunnsolid lojalitet fra «BI-jenta» som lover ham at hun «aldri skal forlate deg, uansett hva!»

Slike opposites attract-historier finnes nok i virkeligheten (og i hundrevis av filmmanus fra opp gjennom tidene), men det krever alltid en troverdig forklaring – slik at vi skal akseptere det på film. Ok, Omar er pen og rik, gir jenta dyre gaver og har en veltrent kropp. For noen er dette trolig godt nok for å sverge evig troskap, men Silje tegnes som en ganske selvstendig type i filmen. For denne tilskueren blir det også et irritasjonsmoment at det aldri introduseres noe troverdig vendepunkt, der fetterne gjør den radikale vendingen at de jager sitt eget kjøtt og blod for å drepe, for eksempel ved å vise at de «tråkker over en grense» og derfra legger ut på en reise uten retrettmuligheter, eller lignende. Far og onkel krever bare at de «rydder opp», etterfulgt av en kort stillhet, hvorpå guttene svarer lydig at «vi fikser det».

De to fetterne legger ut på en biltur til Trondheim hvor søsteren bor, og Omar går gjennom den 100% forutsigbare utviklingen der han får stadig mer respekt for søsteren – og tilsvarende svekket mot til å ta henne av dage – ettersom han stadig avdekker mer om hva hun har utrettet i løpet av årene hun har vært borte. Mot slutten hamres poenget inn med store bokstaver. Rolfsen sier til VG at han ville «utforske dobbeltmoralen» i at pakistanske gutter kan være med norske jenter, mens det omvendte er en dødssynd. Måten temaet behandles i Haram fremstår mer som å rope budskapet inn i en megafon enn som en drøftende utforsking av et samfunnsproblem.

Filmen jeg så gjerne ville like har dessverre fundamentale utfordringer, både med hensyn til et overbefolket manus og en arbeidsmetode for dialog og instruksjon som ikke har egnet seg for blodferske amatører. Man kan beundre Rolfsen for å tørre å satse på nye fjes, men jeg er redd han kan ha gjort de unge lovende en bjørnetjeneste med å involvere dem i dette prosjektet.

«Haram» – kinoplakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Geir J. Olsen sier:

    Bruke Mike Leigh-metoden på amatørskuespillere!?

    Tror ikke en gang Leigh selv hadde våget det!

  2. Tobias Blakstad sier:

    Interessant hvordan hele barnedåpen i oppgjørets time beleilig forsvant fra sitt eget selskap. Det var plutselig veldig mange væpna pakistanere i den stua.

    Dette tror jeg var Rolfsens førsteutkast og at han plutselig fikk dårlig tid da Hollywood banket på døra.

  3. Michael wynn sier:

    Nå kan man se Haram på nett via regissørens egne nettsider for 21 kroner
    http://haramfilm.no/
    Burde han ikke heller støtte opp om filmarkivet.no og andre helnorske strømmekanaler?

  4. Jørn sier:

    21 NOK for “Haram” er ein god nok deal. Og fint at det går i lomma på Rolfsen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>