Coup de Coeur

A Serious Man (2009)

Coen-brødrene har ofte alludert til religion – ta for eksempel engelens inngripen i Det store spranget (1994), dåpsscenen i O Brother Where Art Thou? (2000) eller gospelsangen som åpner The Ladykillers (2004). I nyere tid har imidlertid brødrene fattet en økende interesse for religion og religiøse tekster, som f.eks. Mark T. Conard påpeker i boka The Philosophy of the Coen Brothers. Dette kommer tydeligst til uttrykk i den svarte komedien A Serious Man, en film med et narrativ modellert på Jobs bok, satt til brødrenes jødiske oppvekstmiljø.

Filmen åpner med en jiddisk fabel satt til Øst-Europa på 1800-tallet. Velvel kommer hjem og forteller kona Dora at han møtte Traitle Groshkover på veien. Dora påstår at Groshkover er død. Velvel ler av henne. Så banker det på, og Groshkover kommer inn. Dora anklager ham for å være en dybbuk, etter jødisk tro en ond ånd i en levende person. Da Groshkover skratter av påstanden, stikker Dora ham i hjertet med en ishakke. Han virker først uskadd, men blod kommer så til syne på skjorta. Han tusler ut i natta, og Dora lukker døren.

Vi gjør så et sprang til Minneapolis i 1967, hvor fysikkprofessor Larry Gopnik (Michael Stuhlbarg) blir utsatt for motgang på alle fronter: Kona Judith (Sari Lennick) vil skille seg, noen forsøker å sabotere forfremmelsen hans, og en student vil bestikke ham. Datteren Sarah (Jessica McManus) gjør lite annet enn å vaske håret, sønnen Danny (Aaron Wolff) bryr seg mest om fjernsyn og marijuana-smugrøyking, og Larrys noe evneveike bror Arthur (Richard Kind) er nær fengsling for gambling og sodomi. Når konas irriterende hjertelige elsker Sy Ableman (Fred Melamed) skal flytte inn, må Larry flytte på motell.

Larry går til rabbinere for å spørre hva Hashem (“Navnet”, hebraisk betegnelse på Gud) mener med dette. Den første, rabbiner Scott, gir et allegorisk svar om en parkeringsplass. Da Sy Ableman dør i en bilulykke, og Judith ber Larry finansiere begravelsen, går han til den eldre rabbineren Nachtner, som leverer en omstendelig beretning om en tannlege og en hedning – uten sluttpoeng. Etter Dannys bar mitzvah, hvor Danny møter Marshak, rabbineren som Larry aldri får møte, ser det ut til at ting vil ordne seg. Larry slutter fred med Judith og loves fast ansettelse på skolen, men når en skyhøy regning ankommer fra advokatfirmaet som skal berge broren, lar Larry seg bestikke ved å forbedre karakteren til studenten sin. Umiddelbart ringer telefonen. En alvorstynget lege ber ham komme med en eneste gang. Ute brygger det opp til storm, og filmen avslutter med et dystert bilde av en skypumpe på vei mot Danny.

Da undertegnede så filmen i sal 2 på Colosseum kino i 2009, reagerte en herre i salen på rulletekstenes ankomst ved å vræle «HÆÆÆ?!!». Vel, min herre, la meg i det følgende forsøke å gi deg et fem år forsinket svar på hva som skjedde.

Jobs bok gir (referensiell) mening

Ifølge David Bordwell er referensiell mening en prosess der tilskueren konstruerer filmverdenen. Dette gjøres ved å nyttegjøre seg kunnskaper om filmiske og utenomfilmiske konvensjoner, samt oppfatninger om årsakssammenhenger, tid, rom og konkrete informasjonselementer (Bordwell, 1989). En seer som oppdager referentene i A Serious Man som nikker til Jobs bok, vil forstå årsakssammenhengene svært forskjellig fra en seer som ikke gjør det.

I Jobs bok blir Job utsatt for ulykksaligheter han ikke føler han fortjener. Bakgrunnen er et veddemål mellom Gud og Satan. Satan hevder at Job kun er hederlig fordi Gud behandler ham pent. Gud lar deretter Satan terrorisere Job for å teste ham. Job mister dyrene og barna sine, og får byller på kroppen. Brorparten av Jobs bok utgjøres av samtaler med tre venner, hvor Job stiller spørsmål ved Guds rettferdighet. Vennene mener Job ikke kan være uskyldig og at Gud har en større plan. Gud taler til slutt gjennom en storm. Han minner om sin storhet, hvorpå Job tar sine ord tilbake, priser Herren, og belønnes med dobbelt så mye rikdom som han hadde før.

I sin analyse av A Serious Man i The Philosophy of the Coen Brothers hevder K.L. Evans at vi gjenkjenner filmen som Job-historie fordi prologen har et klassisk stiluttrykk og protagonisten plages av å ikke forstå sin ulykke (Evans, 2012). Her kan Evans anklages for noe lettsindig bevisføring, så jeg vil derfor legge til fire likheter:

1. Tre rabbinere forsvarer Gud i A Serious Man. I Jobs bok gjør tre av Jobs venner det samme.
2. Filmen avslutter med en storm, Herrens talerør i Jobs bok.
3. Satan ga Job byller som nådestøtet for hans rettskaffenhet. Larry må ivareta Arthur, som har en brysom talgcyste i nakken. Arthur kan leses som Larrys byller.
4. Cinematografien preges av under- og overvinklede innstillinger. Slik hintes det mot de bibelske figurene som iakttar Larry.

Referansen til Jobs bok er viktig også fordi denne boken har en særstatus i bibelforskning. Den omtales som locus classicus hva angår bibelsk refleksjon over ondskapens problem (se f.eks. Mark S. M. Scotts Journey back to God: Origen on the problem of evil). En behandling av Jobs bok kan dermed innbefatte en teodicé, hvis utgangspunkt er å forklare hvordan Gud kan være rettferdig i en ond verden (Svendsen, 2001).

Dette er imidlertid ikke filmens mandat. A Serious Man tematiserer snarere behovet for å tro at det finnes en rettferdig Gud fordi det finnes mye ondskap. Filmen problematiserer hva mennesker lytter til for å forklare tilværelsen, og lanserer religion som epistemologisk medisin for naturvitenskapens begrensninger, og som fortolkende brilleglass for populærkulturen.

Prologens metafysiske tvil: Velvels venn eller Doras dybbuk?

Til forskjell fra sitt bibelske motstykke, slår ikke Coen-prologen fast hvem som står bak Larrys problemer. Inngrepet i Job-narrativet endrer rammeverket for beretningen: Filmens åpningsfabel tåkelegger det som i Jobs bok er klinkende klart – Guds og Satans eksistens – ved å stille det rasjonelle opp mot det spirituelle, legemliggjort i Velvel og Dora.

Gud har forbannet oss, sier Dora. Velvel ler og avfeier dette som tøv. Men hvem har rett? Har Velvel en ond ånd i hus, eller en gjest og en overtroisk kone? Groshkover bidrar til tvilen: «Jeg spør deg, Velvel, som en rasjonell mann: Hvem av oss er besatt?». Når Groshkover forsvinner i natten, må vi velge virkelighetsoppfatning: Ble mennesket Groshkover drept helt uprovosert, slik at ekteparet nå er i trøbbel, eller ble den farlige dybbuken Groshkover jagd på dør? Panikken råder i det rasjonelle (Velvel), men det spirituelle tilbyr trygghet (Dora) – en forsmak på den indre drakampen som skal tematiseres i filmen, og som vi tvinges til å ta del i.

Tittelsekvensen som følger støtter opp om en indre kamp: Da kamerakjøringen i mørket tar oss med ut av øregangen til Danny, antydes det at prologen var et bilde på Dannys bevissthet. Det klippes så til Larry. En lege kikker i øret hans med et «hmm», som om han undrer seg over det som foregår der inne. Det antydes slik at den samme tvilen preger Larrys bevissthet. Noen klipp senere får Dannys aldrende lærer høre Jefferson Airplane, via øreplugg. Med en mystisk prolog, en brobyggende tittelsekvens og en sekvens med ører som repetert visuelt motiv, etableres det at filmens tema er menneskets indre kamp mellom gudstro og rasjonalitet. Filmen presenterer seg samtidig som en ideologisk utforskning av hva mennesker lytter til; populærkultur og menn i hvite frakker.

Å glemme Hashem i fysikkens fabler

Job beskrives som en from og rettskaffen mann (Job 1:1) – A Serious Man. Det kan tenkes at Larry ikke er en slik mann, og at rabbiner Scott har rett når han sier Larry har mistet Hashem av syne. At Larry er fysikklærer, presenterer en forklaring: Larry antyder at religion og vitenskap kan tjene samme funksjon da han sier til studenten Clive at klasserommets historier er som fabler, mens matematikken forklarer hvordan det egentlig fungerer. Slik matematikk finnes dog ikke bak religionens fabler, noe Larry ikke vil akseptere. Etter Nachtners kryptiske anekdote om hedningens tenner, er Larry desperat etter en dypere mening – matematikken bak, så å si – noe han ikke får tilgang til. Larry har følgelig flyktet fra metafysikken… til fysikken.

Første gang vi ser Larry undervise, åpner scenen med en vertikal kjøring som begynner ved føttene hans, som for å understreke at bena er plantet i landjorden. Han skribler seg gjennom Schrödingers paradoks kledd i sort og hvitt, som for å visualisere i tekstil hvor lite åndelig nyansert hans verden er blitt. I et totalutsnitt ser vi navnet “Einstein” på tavla, i sentrum for Larrys resonnement. Einstein anså Gud for å være et produkt av, og et uttrykk, for menneskelig svakhet, og Schrödinger var selverklært ateist. Det er lett å forstå at Larry har vansker med å forene slike vitenskapelige forbilder med en religiøs overbevisning.

Etter hvert endrer Larrys forhold til fysikken seg. I scenen hvor han rystes av brorens “sannsynlighetskart” er det natt. Vi ser notatene i et nærbilde, og panikken formidles ved at Larry blar ivrigere mens murrende ambient musikk stiger i styrke. Med ett ser vi et subtilt klipp som kun avsløres av at varmt kveldslys skifter til blålig dagslys. I neste innstilling ser vi en forskremt Larry på kontoret. Fortellingens sprang til arbeidsplassen kan leses som at Larry opplever sannsynlighetskartet som en ekstremutgave av eget virke: å forklare tilværelsen med fysikk. På kontoret hvor Larry har uttalt at handlinger alltid har konsekvenser («not just in physics, morally») brer frykten seg: Gir ikke vitenskapen alle svarene?

Angsten topper seg i en drømmescene hvor Larry presenterer et prinsipp som beviser at «we can’t ever really know… what’s going on.». Sy Ableman innvender fra salen at matematikk er det muliges kunst. Implikasjonen er at vitenskapen ikke strekker til for å forklare Larrys uvirkelige motgang. Ableman lanserer løsningen på Larrys forvirring: «See Marshak!!» (den tredje rabbineren).

I drømme kjeppjages altså Larry fra vitenskapens utilstrekkeligheter til religionens formodentlig tryggere havn, i tråd med Jobs bok, som beretter at Gud advarer sovende mennesker på skremmende vis, for at de skal oppgi sine udåder og sitt hovmod (Job 33:15-18).

Veien tilbake til Hashem og populærkulturens distraksjoner

Gjennom en metaforisk scene foreslår filmen at det å finne tilbake til Gud innebærer å overvinne populærkulturelle distraksjoner, som i filmen manifesterer seg i popmusikk, science fiction på fjernsynet og “nye friheter” som marihuana. Scenen der Larry skal fikse antennen på hustaket er betegnende for populærkulturens rolle.

I første innstilling ser vi toppen av en stige mot en blå himmel. I neste bilde ser vi Larry klatre ut av skyggen og opp i lyset, før han følger en “sti mot himmelen” tegnet opp av møtet mellom to takflater, mens pianotoner gjentar musikken fra prologen og minner om den indre kampen mellom tro og ikke-tro. Med tre bilder og et musikalsk ledemotiv etableres det slik at Larrys indre har staket ut en kurs mot Gud. Imidlertid endrer han kurs før han når enden av “stien”, og går i stedet mot antennen, populærkulturens mottaker.

Når han griper den, skjer det fatale: Han oppdager mrs. Samsky, som solbader naken og røyker marihuana. Hun omringes av gjennomgående gule og røde fargetoner – som om hun representerer djevelens fristelser. Et akustisk gitartema med konnotasjoner til 60-tallets hippiekultur introduseres, og Larry lister seg nærmere. Fra en undervinklet total ser vi ham med keitete kroppsstilling, som et nysgjerrig barn som har tatt sine første skritt mot djevelen. Bak ham er antennen nå en påminnelse om at han er der for å få signaler fra oven. En point-of-view-innstilling dveler ved Mrs. Samsky, før vi ser det svimle for Larry i et nærbilde. Kameraet gjør en rask bevegelse opp mot sola idet skingrende lyder av antennefrekvenser blir sterkere. I neste scene ligger Larry med en kald klut på pannen.

Gjennom antennescenen klippes det ivrig mellom under- og overvinklete innstillinger. Slik får vi en påminnelse om hvilke skikkelser som muligens følger med på Larry og kjemper om hans oppmerksomhet. Scenen er dialogløs, men kløktig orkestrering av mise-en-scène, megetsigende kameravinkler og assosiativ musikk gjør en narrativ komplementærscene til en analytisk kjernescene: Larry glemmer sin ferd mot Hashem og blir i stedet en levende antenne for populærkulturens signaler. Dette gir seg utslag i at primalinstinktene tar over, og det er verdt å merke seg at solbrentheten til de grader er en straff som kommer fra oven.

I Ondskapens filosofi skriver Lars Svendsen om viljesfrihetsteodicéen (som forklarer det onde i verden med menneskets frie vilje) at det onde ikke er hva viljen vender seg mot, men selve vendingen bort fra Gud: «Når viljen vender seg mot noe lavere, blir den ond». Det kan altså være verre at Larry vender seg bort fra Hashem enn at han vender seg mot Mrs. Samsky.

Jefferson Airplane og den åpne (?) slutten

Rabbiner Scott minner om at Hashem ikke bare er i synagogen, og Marshak insinuerer at det kan være religiøs visdom å hente selv i Jefferson Airplane-tekster: “«When the truth is found to be lies.. and all the hope within you dies» …then what?”, spør han Danny. Sitatet resonnerer i Larrys ord om at «everything that I thought was one way, turns out to be another». Men then what? Den manglende verselinja Marshak hinter til er «don’t you want somebody to love?».

Marshak hinter slik om at «Somebody to love» kan handle om Hashem; for når verden er ond, vil du vel ha en gud? At sangen er filmens rammeverk, da den både innleder og avslutter filmen (uten prologen), underbygger min påstand om at filmen tematiserer behovet for å tro at det finnes en rettferdig skaper. Når legen ringer og håpet i Larry dør, vil han ha noen å elske.

Det samme gjelder Danny, som er en enda mindre serious man enn sin far, og gjennom filmen ikke har behøvd å stå til ansvar for sin hang til marihuana, popmusikk og sci-fi på TV. At det er Danny vi ser foran stormen i sluttbildet (og ikke Larry), er ikke tilfeldig. Etter sin bar mitzvah er han voksen, og dermed ansvarlig. Filmens siste ord høres svakt fra Dannys øreplugg: «You better find somebody to love». Bildet går så i svart før Gud kommer til orde i stormen, slik han gjør i Jobs bok.

Guds og Satans eksplisitte tilstedeværelse er dermed helt “fjernet” i filmen, og igjen må vi velge virkelighetsoppfatning. Inntar vi en “Velvelsk” rasjonell synsvinkel, er saken enkel: Larry har vært uheldig lenge, og når ting omsider ser ut til å ordne seg, ringer legen med dårlig nytt – sannsynligvis en dødsdom – og lokalsamfunnet rammes av en naturkatastrofe.

Om vi derimot anvender en virkelighetsoppfatning á la Dora, blir bildet mer nyansert: Larry har (som Job) blitt satt på prøve av Hashem, og det vites ikke om han har bestått, for vi får aldri høre hva Hashem (eller legen) har å si. En kan selvsagt tenke seg at pennestrøket Larry gjør for å endre karakteren til Clive (og dermed la seg bestikke) til syvende og sist er det fatale feilskjæret, at det er her Larry feiler der Job lykkes, da denne handlingen forbryter seg mot filmens åpningsord «receive with simplicity everything that happens to you» og Marshaks enkle livsoppskrift til Danny, «be a good boy» (spesielt med tanke på at ingen av disse meldingene når Larry). Likevel: Om Larry er dømt eller ei, forblir uvisst. I Jobs bok er det tilgivelse og belønning som gis når Gud taler gjennom stormen, men her går bildet i svart før vi får vite om det finnes noen Gud i stormen. Ubestridelig er det i det minste at det er den åndelige fortolkningen som bærer bud om håp.

Med ny prolog og manglende avslutning i forhold til Jobs bok, tåkelegger filmen hvorvidt Gud og Satan eksisterer. Resultatet er at det er det moderne menneskets behov for åndelig føde som tematiseres i A Serious Man, en bibelfortolkning lagt til moderne tid, hvor et naturvitenskapelig verdenssyn settes opp mot et åndelig. Larry Gopnik har behov for en Gud å henvende seg til, om så bare for å få muligheten til å stille spørsmålene han bærer på. Populærkultur og nye friheter stikker kjepper i hjulene for Larrys ferd hjem til Hashem, men det antydes at det kan være åndelighet også i populærkultur – om man ser etter.

A Serious Man kan leses som en advarsel mot en utelukkende naturvitenskapelig verdensanskuelse, en henvisning til religionen som en trygg favn å oppsøke i vanskelige stunder, og en oppfordring om å bekjempe populærkulturens potensielt djevelske distraksjoner ved å være åpen for metafysisk rikdom.

 *

Kilder

Bordwell, D. (1989). Making meaning: Inference and Rhetoric in the Interpretation of Cinema. London: Harvard University Press

Conard, M. T. (2012). Introduction. I M. T. Conard: The Philosophy of the Coen Brothers. Lexington, Kentucky: University Press of Kentucky

Svendsen (2001) Ondskapens filosofi. Oslo: Universitetsforlaget.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Hans sier:

    Hurra! Den beste Coen-filmen i nyere tid. I hvert fall den morsomste.

    • Martin Øsmundset sier:

      Hjertens enig i at A Serious Man er den beste Coen-filmen i nyere tid, men må nok si at Burn After Reading (for meg) troner som den morsomste – inntil videre. Det er noen gullkorn i sistnevnte som knekker meg hver gang, som J.K. Simmons’ perfekt timede replikk: “Report back to me, when, um, I don’t know. When it makes sense.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>