Helt siden filmatiseringen av Spionen som kom inn fra kulden ^[1] i 1965, har John le Carré ^[2]-romaner jevnt og trutt dukket opp i film- og fjernsynsformat.

I 2011 gjorde Tomas Alfredson ^[3] sin versjon av Muldvarpen ^[4] – en film like kjølig i uttrykket som den kalde krigen den utspiller seg i. Filmen høstet gode kritikker og ble nominert til tre Oscar, blant annet for Gary Oldman ^[5]s innsats som den innesluttede spionen Smiley. Selv om le Carré har skrevet i ulike sjangere, har spionthrilleren alltid vært hans, takket være muligheten til å sko seg på tidligere erfaringer fra den britiske sikkerhetstjenesten.

En ny spionfilm basert på en le Carré-bok er under utvikling i disse dager: Our Kind of Traitor ^[6], regissert av Susanna White ^[7], basert på et manus utarbeidet av Hossein Amini (Drive ^[8]). Ewan McGregor ^[9] og Stellan Skarsgård ^[10] står på rollelisten, sammen med den nye James Bond-favoritten Naomie Harris ^[11] (Moneypenny).

Mellom Muldvarpen og den forestående Our Kind of Traitor, finner vi A Most Wanted Man ^[12], som er kinoaktuell i disse dager – basert på terror-/spionromanen ved samme navn, utgitt på engelsk i 2008. Filmen er regissert av Anton Corbijn ^[13] (Control ^[14], The American ^[15]) og skulle tragisk nok – så altfor tidlig – gi liv til en av Philip Seymour Hoffman ^[16]s siste roller. Det ville uansett blitt vemodig og rart å se den nå avdøde mesterskuespilleren på lerretet, men det oppleves ekstra uncanny i A Most Wanted Man, fordi han i ærlighetens navn ikke passer i rollen som etterretningsagenten Günther Bachmann. Er det castingen som har skylden, eller Corbijns sviktende evner som instruktør? Eller er det rett og slett le Carrés romanforelegg som er problemet?

^[17]

Det er ikke bare Seymour Hoffman som virker malplassert; stjerneskuespillere som Nina Hoss ^[18] og Willem Dafoe ^[19] klarer heller ikke å komme i synk med rollefigurene de er ment å gestalte. Replikkene føles som plassert i munnen på dem, og dialogen fremstår utstudert.

John le Carré er ofte informasjonstung – i en slik grad at fortellingene hans kan bli i tørreste laget – så hvorfor har ikke fotografen Corbijn forsøkt å dyrke fram det visuelle i spenningen, slik som i sin forrige film The American? Der drev fortellingen enda saktere framover, men de stramt fotograferte bildene skapte en spesiell intensitet. A Most Wanted Man knuger seg fast til dialogen og handlingen, uten estetisk særpreg, og med et plot som er uengasjerende helt fra begynnelsen av.

Vi befinner oss i Hamburg, der sikkerheten – post-9/11 – har blitt styrket, ettersom flykaprerne bak WTC-angrepet hadde sin base i den tyske byen. En muslimsk russer ved navn Issa Karpov ankommer Hamburg (spilt av en innesluttet, bekymret Grigoriy Dobrygin ^[20]), og skaper terrorfrykt blant etterretningstjenesten i byen. Bachmann (Seymour Hoffman) er opptatt av å gå grundig til verks for å finne ut av hva Karpov egentlig skal, mens andre høyt oppe i hierarkiet heller vil arrestere den nyankomne på flekken. Samtidig involveres en venstreorientert advokat (Rachel McAdams ^[21]) og en høytstående bankmann (Dafoe), som kan hjelpe Karpov med å få tilgang til en solid sum penger etterlatt av hans far.

^[22]

Som i Muldvarpen er det noe forvirrende over hele karaktergalleriet i A Most Wanted Man. Samtlige er etterlatt halvferdige på skrivepulten – flere uten noen egentlig funksjon i fortellingen. Hvorfor slenge inn antydninger til personlighetstrekk i manus, når filmen generelt virker helt uinteressert i karakterutvikling?

Her og der er det også gjort pinlige forsøk på snappy, humoristiske innslag – nervøse krampetrekninger for å krydre den kavringtørre dialogen. Som når Bachmann slår til en pubgjest, og kollega Martha Sullivan (Robin Wright ^[23]) repliserer «prøver du å imponere meg», hvorpå Bachmann sier «nei» og de to forlater puben. Hva i all verden? Man får selv lyst til å rope «nei», mens man slår ut med armene i frustrasjon over filmens usikre framtoning.

Både A Most Wanted Man og Muldvarpen sliter med å mane fram ilden i sitt statiske og tørre manuskript, men Alfredsons film var i det minste inspirert iscenesatt og stemningsfullt fotografert av Hoyte van Hoytema ^[24]. Det er skuffende at Corbijn, med sin bakgrunn som fotograf og musikkvideoregissør, ikke har klart å blåse tilstrekkelig filmatisk liv i le Carrés utgangspunkt – selv om det er Benoît Delhomme ^[25] og ikke han selv som står bak kameraet. (Corbijns to forrige filmer var fotografert av Martin Ruhe ^[26], som leverte langt mer spennende arbeider enn Delhomme gjør her.)

Av de nyere le Carré-filmatiseringene er og blir The Constant Gardener ^[27](2005) den mest vellykkede. Det er bare å krysse fingrene for at neste års Our Kind of Traitor vil gjøre noe med den saken.