Montages kårer 90-tallets beste filmer: 50–41

Hvilke er de 100 beste filmene fra 1990-tallet? For halvannet år siden bestemte vi oss for å finne ut av dette, og nå er listen vår klar. Her er de 100 beste filmene fra 90-tallet, slik Montages ser det.

For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.

For å starte med det viktigste: 90-tallet var et viktig og fantastisk innholdsrikt tiår for film, men alle kåringer av kvaliteten på kunst er omskiftelige og menneskelige. Ideelt sett har vi i Montages nå laget den definitive listen over 90-tallets beste filmer, men sannheten er – og vil alltid være – at diskusjoner rundt film og kvalitet er farget av subjektivitet og smakspreferanser. Vi kan med andre ord ikke gjøre alle til lags, men har brukt mye tid og tankekraft på å kvalitetssikre vurderingene, åpne opp samtalene og belyse hverandres argumenter med kritiske perspektiver.

Vi er nysgjerrige og lidenskapelige når det kommer til film, og med all vår kollektive kunnskap har vi forsøkt å destillere det hele ned til en best mulig kåring. En kåring som speiler hva Montages står for. Selv om filmenes helhetlige kvalitet alltid veier tyngst i våre diskusjoner, har vi også arbeidet inngående med å lage en variert sammensetning av filmer, i forskjellige sjangere og fra ulike deler av verden. Med dette håper vi at dere som lesere vil finne veien inn til filmer dere ikke har hørt om, samtidig som de fleste også vil finne mange kjente filmer de selv elsker.

En avstemning blant totalt 15 av våre bidragsytere har fungert som grunnlag for Montages-redaksjonens arbeid med å kuratere frem den endelige listen. Redaksjonen jobbet svært grundig med å balansere, diskutere og destillere frem de 100 endelige filmene. Til slutt har vi kommet i mål, og vi håper dette blir like gøy for dere som det har vært for oss.

Følg linkene for å se plasseringene 100.-91. plass, 90.–81.-plass, 80.-71. plass, 70.-61. plass og 60.-51. plass. Nedenfor presenterer vi 50.-41. plass, og i ukene fremover presenteres øverste halvdel av listen. Komplett oversikt finner dere her. God fornøyelse!

*

Tekstene nedenfor om filmene fra 50. til 41. plass er skrevet av Karsten Meinich (KM), Lars Ole Kristiansen (LOK), Sveinung Wålengen (SW), Thor Joachim Haga (TJH), Trond Johansen (TJ) og Atli Bjarnason (AB).

Frank Darabonts fengselsfilm Frihetens regn (1994), adaptert fra Steven Kings novelle Rita Hayworth and the Shawshank Redemption, er en opplest og vedtatt klassiker. Alle elsker Frihetens regn, og det gjør vi også. Historien er gripende, og filmen er utsøkt fortalt (attpåtil av en den gang spillefilmdebutant). Til og med kontrære grinebitere blir varme i hjertet av Frihetens regn; den er et leirbål alle kan samles rundt. Filmen ruver også øverst på IMDbs demokratiske toppliste over tidenes beste filmer, men all denne kjærligheten er også verkets potensielle problem, stilt overfor tidens tann. Når en film er fullstendig omfavnet og anerkjent, står den i fare for å gro på seg noe standardisert, borgerlig og dypest sett uspennende ved sin aura. Det perfekt kjedelige. Fenomenet har rammet andre svært populære filmer fra 90-tallet, men ikke Frihetens regn.

Den er riktignok ikke tidenes beste film, og ikke en gang 90-tallets beste, men likevel forblir den viktig. Hva er de emosjonelle bærebjelkene i Darabonts film, som løfter frem opplevelsen? Brutal urettferdighet sakte nedkjempet, etterfulgt av katarsisk frigjøring? Jo. Men det er i skildringen av den sjelelige nedbrytningen fangene opplever i fengselet, og hvordan vennskapet mellom Andy (Tim Robbins) og Red (Morgan Freeman) på tross av dette likevel vokser frem, at filmen har sin viktigste styrke. Fangenskap og vennskap representerer her motsetningene ufri og fri. I løpet av fortellingen ser vi også eksempler på at det gror sammen; at fengselet blir rammene for det eneste livet man vet hvordan man skal leve. Andy og Red finner tilbake til friheten, godt hjulpet av hverandre. Og Frank Darabont gir dem (og oss) et tindrende og nå ikonisk frihetsmotiv til slutt, på stranden i Zihuatanejo. Perfekt. –KM

Ingen filmskaper skulle komme til å fargelegge amerikansk populærkultur på 90-tallet like sterkt som Quentin Tarantino, etter at han i 1992 entret filmscenen med det sensasjonelt friske debutverket Reservoir Dogs. Utgangspunktet er enkelt: Et feilslått ransforsøk er den narrative rammen for det som skulle bli en innovativ og totalt kompromissløs heistfilm. Tarantino viser her for første gang sin entusiastiske filmglede, og evne til å skape uforglemmelige filmøyeblikk – som et resultat av nerdete referansekjennskap og boblende filmatisk kreativitet. Men enda mer imponerende enn Tarantinos energiske registemme, er det banebrytende manuset som ligger til grunn. Hans velfungerende ikke-lineære fortellerform, og ikke minst de hinsides treffsikre dialogutvekslingene, inspirerte andre filmskapere i skogsbrannshastighet gjennom 90-tallet.

Det popkulturelle avtrykket fra Reservoir Dogs er også uløselig knyttet til rollegalleriet, en velplukket samling skuespillere som tilfører de identitetsløse, dresskledde ranerne en slags ikonisk aura – også når de befinner seg i sentrum av et estetisert, voldsglorifiserende filmunivers. Som når Mr. Blonde, spilt av Michael Madsen, skjærer øret av en politimann mens han i psykotisk eleganse danser til 70-tallslåta Stuck in the Middle with You. Eller når Mr. Pink (Steve Buscemi) argumenterer for hvorfor han ikke «tror på» konseptet om å gi tips. Briljante enkeltscener som også er illustrerende for henholdsvis Tarantinos geniforklarte bruk av musikk og treffende dialogscener. Reservoir Dogs står igjen som en sentral film i den amerikanske indiebølgen på 90-tallet, og dens tidløse kvaliteter finner alltid veien til et nytt publikum. –TJ

48Safe

safe
USA, 1995

Todd Haynes‘ gjennombruddsfilm Safe (1995) er en dyster satire om menneskers behov for å kategorisere følelsen av uro; diagnostisere tilstander med allergier og livsstilssykdommer. Julianne Moore spiller Carol White, en hjemmeværende overklassefrue som fyller dagene med å danse aerobic til Madonnas Lucky Star, ikledd rosa tights i et treningsstudio, eller møysommelig innrede boligen sin med kostbare designmøbler. Tilværelsens letthet er bare tilsynelatende, for Carols øyne er svarte av sorg, og ansiktet så hvitt at det begynner å ligne et skjelett. Hvorfor er Carol så ulykkelig? Hvorfor plages hun av voldsomme hosteanfall?

Ingen vet svaret, og det er lite hjelp å hente hos ektemannen Greg. Han har sex med kona som om hun var en prostituert, og når Carol resignerer, skjønner han at hun er nødt til å søke hjelp, slik at den regelmessige kveldshyggen kan gjenopprettes. Etter mislykkede turer til lege og psykolog – inkludert en allergitest så ubehagelig at man vender seg bort fra skjermen i skrekk – oppdager Carol en brosjyre. Det eksisterer en forening for folk som ikke vet hvorfor de er syke, som hevder tilstanden skyldes farlige partikler og gasser i spraybokser. Carol trekkes mot miljøet, fundert i en slags dypøkologisk filosofi, og beslutter seg for å starte et nytt og bedre liv på foreningens helsefarm. Safe ser og høres ut som en videofilm fra 80-tallet med pastellfarger, kornete tekstur og et synthbasert soundtrack, men den stiliserte rammen begrenser på ingen måte fortellingen – dette er ikke et frysbilde av den følelsesløse «jappetida». Safe stiller ubehagelige og stadig aktuelle spørsmål rundt diagnosesamfunnets forsøk på å forstå, forklare og mestre det ubegripelige, og kombinasjonen av Haynes’ kjølig presise iscenesettelse og Moores intense rolleprestasjon, skaper en rystende filmopplevelse. –LOK

47Festen

festen
Danmark, 1998

I Thomas Vinterbergs sensasjonelle debutfilm Festen (1998) ledet de selvpåførte begrensningene i det danske Dogme-manifestet til det stikk motsatte. Filmspråklig frihet ble resultatet av påbudene om håndholdt kamera og naturlig lyssetting, som gir Vinterbergs familiedrama en dokumentarisk følelse og skaper en ubehagelig nærhet mellom oss og tragedien som utspiller seg på lerretet. Festen gjør inntrykk først og fremst på grunn av denne emosjonelle intensiteten, som også fremkalles av sterke prestasjoner fra et eminent skuespillerensemble, og ikke minst fotograf Anthony Dod Mantles banebrytende arbeid – et kamera som søker seg frem i dette grimme, kornete filmuniverset, på jakt etter sporer av skjønnhet.

Gjestene på den titulære festen forsøker å tie vekk rystende avsløringer og dårlige nyheter, og Vinterbergs tematiske fokus er å vise uretten som oppstår i etterdønningene av den skandinaviske konfliktskyheten, som han tar fullstendig på kornet. Og når man som tilskuer drar kjensel på enkelte av stemningene og situasjonene, kommer ubehaget tilbake med all kraft. Selv om det filmspråklige uttrykket følger Dogme-manifestets grammatikk, fremstår Festen som et konvensjonelt drama – og blir sånn sett et glimrende eksempel på hvordan en films form kan løfte hele opplevelsen av en relativt ordinær historie, og få den til å føles enestående. –AB

46The Piano

the-piano
Australia, Frankrike, New Zealand, 1993

Jane Campions Gullpalme-vinner The Piano (1993) ble et tilnærmet fenomen da den kom, med sin skittenvakre utvasking av kostymefilm-sjangeren. Rammehistorien handler om stumme Ada (Holly Hunter) som blir tvangsgiftet til den britiske utvandreren Alistair (Sam Neill) i New Zealands bakevje en gang på midten av 1800-tallet, men som plutselig befinner seg i et seksuelt trekantdrama som inkluderer nabomannen George Baines (Harvey Keitel). I midten står Adas datter Flora (Anna Paquin) og et medbragt piano som narrative kasteballer. Pianoet og musikken blir Adas kreative anker i en verden som synker lenger og lenger ned i jungelgjørma. Men det er overhodet ikke som fortelling at filmen er innprentet i vår kollektive filmbevissthet.

Tvert i mot er det i stemingstablåene og iscenesettelsene at filmer pruster og peser. Det er i det blålige og kjølige lysskjæret (nydelig fotografert av Stuart Dryburgh), som står i kontrast til den kokende intrigen. Det er i omsluttende bregner, våt jord, lekke vegger, rullende bølger og knirkende treplater. Det er i Michael Nymans insisterende, men romantiske musikk som nærmest roper ut sin frustrasjon, et desperat rop om struktur og orden i det ville landskapet. Dramaet som utspiller seg, og rollefigurenes psykologiske utvikling speiles kontinuerlig i omgivelsene, duvende frem og tilbake som bølgene på stranden eller vinden i palmene. Selv om det finnes senere eksempler på samme estetikk, for eksempel Andrea Arnolds Wuthering Heights (2011), står The Piano ganske alene i sin posisjon som skittenvakkert kostymedrama, der det omsluttende landskapet spiller en like stor, om ikke større, rolle enn rollefigurene selv. Campion har aldri vært bedre før eller siden. —TJH

Det Altman-inspirerte mosaikkdramaet Magnolia (1999) er Paul Thomas Anderson beste film fra 90-tallet; en mangefasettert gresk tragedie med et filmisk hjerte som formelig sprenges av bankende fortellertrang. Lovnaden fra de visuelle ideene i debuten Hard Eight (1996) og den ensemble-baserte mellommenneskeligheten i Boogie Nights (1997) følges i den langt mer ambisiøse Magnolia opp med en type virtuositet som kjennetegner en mester. Den ennå unge Anderson fikk frie kunstneriske tøyler, og selv om ikke alle konseptene hans i Magnolia nødvendigvis er fullendte – vi vet vel ennå ikke helt hvor de froskene kom fra – fører imperfeksjonene også til noe av filmens følelsesmessige appell. Det river og sliter i de feilbarlige rollefigurene, som enten forsøker å forsone seg med egne svakheter, eller få tilgivelse for å ha levd mangelfulle liv, og resultatet blir svært livaktige menneskeskildringer.

I samarbeid med bl.a. fotograf Robert Elswit og klipper Dylan Tichenor orkestrerer Anderson i Magnolia en slags symfonisk fortellerstruktur, der det såkalte «flettverket» av rollefigurer er mer som bestanddeler av en større helhet de alle er en uerstattelig del av. De er instrumenter som uttrykker våre sårbarheter og lengsler, med finslepne nyanser og melodier som oppstår innimellom bildene og langs med de røde trådene som binder sekvensene sammen. Den narrative flyten er forbløffende, og kanskje bare sammenlignbart med rytmen og energien i Scorseses GoodFellas/Casinodoublepunch. Magnolia er på alle måter en rik film, som ikke helt lar seg oppsummere eller gjenfortelle, men som derfor også bevarer noe uoppdaget og uforløst ved seg når man ser den på ny. Paul Thomas Anderson hevet seg enda noen hakk som filmskaper på 00-tallet, og Magnolia står som en bro midtveis i hans filmografi. –KM

44Lektionen in Finsternis

lektionen-in-finsternis
Frankrike, Storbritannia, Tyskland, 1992

Werner Herzog, filmkunstens største conquistador, har en mangfoldig og omfangsrik karriere bak seg. 90-tallet anses kanskje ikke som hans viktigste tiår, men i 1992 leverte han en av sine mest forheksende filmer. Lektionen in Finsternis (Lessons of Darkness) er spektakulær krigspoesi uten sidestykke – en dokumentar om Golfkrigens ødeleggelser. Herzog lar klassiske musikkstykker av blant annet Grieg, Mahler og Wagner utfolde seg på lydsporet, mens kameraet fanger krigens storslagne og uhyggelige etterlatenskaper, og da særlig de brennende oljebrønnene i Kuwait.

Filmen er langt mer estetisert enn et «nøytralt» og informativt nyhetsinnslag på TV, og nettopp derfor blir grusomhetene tydeligere og nærere, til tross for katastrofens voldsomme utstrekning. Herzog er god på å bruke enkelthendelser og enkeltpersoner til å fortelle noe mer altomfattende om menneskehetens vesen, og den apokalyptiske tilstanden vi får se i Lektionen in Finsternis oppleves nesten som forutbestemt – uunngåelig på grunn av menneskenes grådighet og destruktive natur. –SW

Ridley Scott er som regel best når han får operere med et stort audiovisuelt kanvas – enten i historiske filmer eller science fiction-prosjekter. Men av og til smeller han til med mer kontemporære fabler også, og toner ned sin egen eksess for å skape noe «ekte» og nært – som i Thelma & Louise (1991). Filmen er hyppig referert til i feministisk filmteori, med sitt portrett av Thelma (Geena Davis) og Louise (Susan Sarandon) som reiser på en slags oppvåkningsreise gjennom USA og forviller seg inn i den ene kriminelle handlingen etter den andre. Bonnie & Clyde møter Charulata i road movie-format.

At Scotts umiskjennelige visualitet er dempet betyr ikke at den er fraværende, for filmen rommer betydelige mengder solgangsbris, filtrert persienne-lys og støvkorn i luften. Hans Zimmers musikk preges av luftig el-gitar-blues i beste David Gilmour-stil, som fanger frihetstrangen og det store, åpne landskapet. Men mest av alt drives filmen fremover av hovedpersonenes reise og utvikling; fra underkuet til frilynt i Thelmas tilfelle; fra livstrøtt og blasert til impulsiv sjansespiller i Louises. Knapt noen annen finale i filmhistorien er mer rørende enn øyeblikket der de to venninnene endelig aksepterer situasjonen og skjebnen, og det avsluttende frysbildet har blitt ikonisk. Scott har dyrket sterke kvinneskikkelser helt siden Ellen Ripley i Alien (1979), og her tegnes et usminket og sammensatt bilde, med blod, svette, tårer, spy og seksualitet. Han former hele mennesker – i alle sine fasetter – og gir oss tilskuere muligheten til å investere sterke følelser i rollefigurene. Thelma & Louise er akkurat like engasjerende i dag som da den hadde premiere for 23 år siden. – TJH

Pedro Almodóvar gikk på filmskole med verden som publikum. Fra Pepi, Luci, Bom (1980) og The Labyrinth of Passion (1982) til Alt om min mor (1999), ser man en kontinuerlig søken etter et distinkt filmatisk utrykk, og ulikartede forsøk på å balansere en dels kaotisk, dels konsekvent stil med temaer som besettelse, identitet og tilhørighet – støpt i sjangerformater som befinner seg i kryssilden mellom farse, klassisk thriller og melodrama. I tidlige perler som Begjærets lov og Bind meg, elsk meg nærmer Almodóvar seg et knirkefritt samspill mellom komponentene; filmspråket glitrer som et glass cava, og historien får rom til å puste.

Alt om min mor er den første filmen hvor motivfikserte Almodóvar (transer, rødfarger, mønstrede tapeter) møter disiplinert fortellerkunst. Manuela mister sin 17 år gamle sønn i en bilulykke, og reiser fra Madrid til Barcelona for å bla i fortiden og finne Estebans far. Forflytningen blir kilden til et liv med fornyet mening, takket være andre menneskers behov for Manuelas omsorg. Gløden hennes, den tryggheten hun utstråler, trollbinder alle hun møter, og Manuela later til å akseptere at egenskapen gjør henne til ”en god hjelper” – uten å la seg utnytte eller gå på kompromiss med sine egne drømmer. Almodóvar vet å forstørre følelsene, men de formidles med oppriktighet – den melodramatiske formen poserer ikke. Transpersoner reduseres ofte til mannekenger på film, men her er de mennesker av kjøtt og blod med historier på hjertet, som på en vakker måte symboliserer identitetsreiser av typen som oppstår i de fleste menneskers liv. Alt om min mor er en film om håp og forsoning, og starten på det som skulle vise seg å bli Almodóvars mest spennende fase som filmkunstner. – LOK

41Rushmore

rushmore
USA, 1998

Wes Andersons fortreffelige filmografi tilhører hovedsaklig 00-tallet, selv om han fikk sitt gjennombrudd på 90-tallet. Med debuten Bottle Rocket (1996) ble han en ny ’darling’ på den amerikanske indiescenen, men tross sin lett identifiserbare sjarm blir den som bagatell å regne målt mot Rushmore (1998) – Andersons sensasjonelt gode andrefilm, som etablerte alle de auteur-trekkene vi nå også kjenner fra hans øvrige oeuvre. Rushmore er fremdeles Andersons beste film, slik jeg ser det: den perfekte kombinasjonen av hans kjernetematikk, estetiske prosjekt og filmspråklige uttrykk. I den beste betydning av utsagnet «han lager samme film hver gang», er Rushmore i Andersons verden selve oppskriften; den genetiske roten til slektstreet.

Jeg blir like revet med av Rushmore hver gang jeg ser den. Historien om den eksentriske tenåringen Max Fischer – hans kamp for å vinne en vakker lærerinnes gunst; hans deltagelse i alle high school-aktiviteter unntatt undervisning; hans uuttalte søken etter en farsfigur – fortelles i et sorgmuntert toneleie, hvor humor og alvor aldri står uten den andre. Og når Wes Anderson utbroderer universet med sitt stiliserte visuelle uttrykk, er det ikke som dekorasjon, men som en ufravikelig del av filmens innhold. Ta bare Robert D. Yeomans kamera, og dets eksakte cinemascope-komposisjoner, hundredelspresise whip-pans, poetiske saktefilmsekvenser – de er alle uttrykk for Max Fischers personlighet eller tilstand. (Og det er hundrevis av flere eksempler.) Og dette har Wes Anderson fortsatt med, til vår store glede. Rushmore er et klokkerent kapittel i det filmhistoriske pensum fra 90-tallet. –KM

*

Denne kåringen av 90-tallets 100 beste filmer fortsetter med plasseringene 40-31. Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.