lucy2

Omtale

Le cinéma du Luc

Det er lenge siden regissør Luc Besson har fått så gode forhåndsomtaler som Lucy. Kanskje må vi helt tilbake til 90-tallet. Er det lov å håpe på en renessanse av regissøren og visualisten Besson fremfor den mer tilbaketrukne produsenten og manusforfatteren som har preget filmscenen de siste 15 årene?

Det var i et essay fra 1989 at filmkritikeren Raphaël Bassan først brukte termen cinéma du look som en bølgebetegnelse på de franske filmregissørene Luc Besson, Jean-Jacques Beineix og Leos Carax. Alle abonnerte på et veldig tydelig, visuelt uttrykk som ofte prioriterte stil fremfor narrativt innhold og som ble dyrket videre av regissører som Jean Pierre Jeunet og Marc Caro. Men der hvor Beineix og Carax gikk mer alternative ruter i årene som kom, ble Besson mer tiltrukket av Hollywoods sjangerfilmer. På 80- og 90-tallet blomstret regissørens hybridvariant et sted mellom fransk eksentrisme og amerikansk sømløshet.

Glansperioden

Bessons filmarv som regissør er hovedsaklig nedtegnet i seks filmer fra denne perioden – Subway (1985), The Big Blue (1988), Nikita (1990), undervannsdokumentaren Atlantis (1991), Léon (1994) og The Fifth Element (1997). Kanskje er det mulig å parre dem også. Subway og The Fifth Element er begge urbane actionfilmer med tidvis karikert produksjonsdesign. The Big Blue og Atlantis fremviser Bessons fascinasjon for havet med altoppslukende undervannsfotografi. Nikita og Léon er begge leiemorder-thrillere som samtidig skildrer en ung kvinnes overgang fra uskyld til nådeløshet.

Alle sammen gjennomsyres av Bessons varemerker som sterke, gudommelige kvinneskikkelser – i hvert fall tilsynelatende sterke, inntil de må beskyttes av en mannsfigur – store doser humor, detaljerte vistaer, kjapp klipperytme og suggerende elektronisk musikk av Eric Serra. Sakte, men sikkert opparbeidet han seg tittelen som en slags moderne auteur. Men så kom The Messenger: The Story of Joan of Arc (1999) med Bessons daværende kone Milla Jovovich i tittelrollen. Hennes rolleprestasjon, i likhet med dialogen, voldsbruken og mangelen på historisk korrekthet, ble trukket frem i svært negative ordelag blant store deler av kritikerstanden og filmen ble til syvende og sist karakterisert som en fiasko.

Muligens var dette en vekker for Besson. I hvert fall hadde han nådd et personlig metningspunkt. Som han fortalte The Guardian i 2011: «[i 2006] sa jeg at hvis jeg klarte å lage 10 filmer i mitt liv ville jeg være veldig heldig /…/ Min frykt etter den første var hvorvidt de ville la meg lage én til, så jeg hadde dette målet i hodet. Etter seks, sju filmer begynte jeg å bli litt trøtt. Innspillinger tar mye ut av deg. Du blir ferdig med en film og mesteparten av tiden er du halvdød.»

Den innledende Yakuza-sekvensen har et gyllent og varmt skjær i kontrast med de blodige grusomhetene.
Den innledende Yakuza-sekvensen har et gyllent og varmt skjær i kontrast med de blodige grusomhetene.

Superprodusenten

Da er det kanskje ikke så rart at den eksentriske filmskaperen snudde seg litt bort fra regi og konsentrerte seg mer om produksjonssiden utover på 2000-tallet, spesielt etter at han grunnla selskapet EuropaCorp med Gaumonts tidligere distribusjonsansvarlig Pierre-Ange Le Pogam i år 2000. Besson ønsket imidlertid å bevare noe av sin kreative input og fungerte derfor som manusforfatter for en rekke av selskapets produksjoner, ofte i samarbeid med Karate Kid-skaper Robert Mark Kamen. Disse produksjonene har nesten uten unntak fått hard medfart i pressen – ikke minst Bandidas (2006) av våre egne, nye regissørstjerner Espen Sandberg og Joachim Rønning. Men kommersielt har det gått noe bedre.

Blant de største suksessene er Transporter-trilogien med Jason Statham, Taken-filmene med Liam Neeson og den svært undervurderte hevnthrilleren Colombiana (2011) med Zoe Saldana. Er det noe “bessonsk” som binder dem sammen? Jo, på sett og vis er det dét. Her er fandenivoldske kvinneskikkelser som allikevel ser seg tiltrukket av eller avhengige av beskyttende mannsroller. Her er spektakulære actiontablåer på bekostning av nyanserte rollefigurer eller originale plot. Her er hyperstilisert fotografi og rask, men oversiktlig klipperytme. Alt er på plass. Ja, faktisk er disse filmene – til tross for sitt samlebånd-preg – mer like Besson enn Bessons egne filmer siden 2000. Når jungeltrommene nå hevder at han har returnert til 90-tallsform med actionfilmen Lucy er det verdt å heve øyebrynene et hakk eller to.

Etterhvert dreier filmen seg mot sjatteringer av rødt og blått.
Etterhvert dreier filmen seg mot sjatteringer av rødt og blått.

Luc og Lucy

Om det er Scarlett Johansson i tittelrollen som inspirerte Besson vites ikke. Sikkert er det i hvert fall at Lucy returnerer cinéma du look-regissøren til den internasjonale filmscenen med et gedigent smell. Her mesker han seg i neonbelyste bylandskaper i sjatteringer av rødt og blått. Her kryssklippes delikate actionsekvenser med filosofisk dialog og illustrerende bilder av stjerner, geparder og duvende time lapse.

Midt i sentrum står Johansson som uovervinnelig superkvinne etter at hun har blitt inseminert med et stoff som trigger hjernekapasiteten mot 100%. Først tilegner hun seg den totale kunnskap. Deretter kan hun bevege både materie, tid og rom. Det er her idémyldringen går fullstendig bananas. Det er et premiss som kunne blitt fjasete i en hvilket som helst annen hånd. I Bessons tankeunivers iscenesettes det imidlertid med en endeløs strøm av originale visuelle idéer. Dermed er filmen helt på høyde med verkene fra storhetstiden på 80- og 90-tallet.

Det er betegnende for Bessons filosofi at han tilkjennegir kritikken som har kommet i løpet av hans tid som produsent og manusforfatter, og at han fremdeles har et ganske gung ho-forhold til filmkunsten og skaperprosessen som sådan. Som han fortalte nettstedet Geek Exchange nylig: «Med Lucy ønsker jeg å blande action-thriller, science fiction og filosofi. Som tilskuer synes jeg ofte at kameraarbeidet er bra, men jeg savner mer innhold. Noen ganger har jeg mye innhold, men da føles filmen ganske treig. Jeg fortsetter bare å prøve gang etter gang».

Selv ble jeg nesten rørt til tårer. Ikke egentlig på grunn av historien eller rollefigurene, som ikke bærer med seg særlig stor gravitas sammenliknet med mer vektige science fiction-filmer, men fordi det var gripende å se en filmkunstner – som bortimot har vært fraværende de siste 15 årene – returnere med så stor fynd og prakt. Til tross for sin banale intrige er hver eneste innstilling mettet med så mange audiovisuelle tilsetningsstoffer at smaksløkene løper løpsk lenge før de får satt seg. Dette er et av årets suverene høydepunkter så langt.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 12 kommentarer

  1. Filmen er en fest uten like og så ambisiøs at det er sjarmerende. En slags Bessonsk 2001. Er hjertens enig med omtalen.

  2. André sier:

    Tror det ikke før jeg får se det. De Arthur og minimoyene-filmene er noe av det dårligste jeg har sett av animasjon de siste åra, og Adele Blancsec og The Lady var ikke mye å skryte av, for å si det veldig mildt. Er det mulig å få en så voldsom stigningskurve? Selvfølgelig, men i så fall må jeg klype meg i armen.

    • Linn Cecilie sier:

      Scarlett har i hvert fall hatt et bra år sålangt, med Don Jon, Under the Skin, Her og nå denne. Kanskje alt hun tar i blir til gull om dagen? Under the Skin er en helt utrolig film, mørk og sugende. Regissert av Jonathan Glazer, som har gjort mange av de beste musikkvideoene noensinne (kjøp: http://www.platekompaniet.no/Film.aspx/DVD/The_Work_Of_Director_Jonathan_Glazer/?id=PLMS3082DVD). Savner en omtale av den her inne, kanskje det kan bli en anledning hvis den settes opp på Cinematekene?

    • @TVMaury sier:

      Selv om Montages-folk hater den og sånt, Captain America: The Winter Solider har også Scarlet i en flott rolle synes jeg.

    • Under the Skin har en fantastisk prestasjon fra Johansson. Den vises vel på BIFF, så kan være det kommer en omtale derfra?

      TVMaury: Synes hun gjør en flott figur der, utrolig hvor mye hun holder på med om dagen. Håper på å få en Black Widow film etterhvert.

    • Yo, @TVMaury, for the record: jeg likte «Captain America: Winter Soldier» godt, jeg. Og enig i at Scarlett gjør en god figur. Filmens svakhet er at den ikke gjør mer ut av rollefigurene som omkranser Cap’, og at ingen flere en Black Widow kommer ham til unnsetning.

  3. Dag Sødtholt sier:

    Jeg var like skeptisk til Jeanne d’Arc-filmen som de fleste, men når jeg så den om igjen for ikke lenge siden, fikk jeg inntrykk av at Besson forsøkte å framstille Jeanne som mentalt forstyrret. Da ble det plutselig mening over det underlige spillet til Jovovich og en del tidligere merkelige elementer av handlingen.

  4. Tobias Strøm-Blakstad sier:

    “Det er et premiss som kunne blitt fjasete i en hvilket som helst annen hånd. I Bessons tankeunivers iscenesettes det imidlertid med en endeløs strøm av originale visuelle idéer. ”

    Jeg vet ikke helt hvor originalt det er å kryssklippe en actionscene av ScarJo og hennes forfølgere med NatGeo-klipp av en flokk løver som jakter en gaselle. Det var litt “Valgfag Film”-nivå over mange av innfallene her.

    Uansett, Lucy er en av de filmene hvor man går ut av kinosalen og tenker “var jeg dum eller var filmen dum?”. Filmen overøser deg – midt i en jevn skur av forsåvidt velregissert action – med så mye kvasi-filosofisk tankespinn og myteflørtende liksom-vitenskap at det er umulig å få et grep om ideene Besson vil utforske. Det var som å se en mashup av Fringe-episoder uten den laboratorie-eksposisjonen som gir publikum en inngang til galskapen.

    Så hittil har jeg falt ned på at “filmen var dum”-siden av argumentet, men jeg vil definitivt besøke den på nytt om et halvår. I det minste prøver Besson – som jo ikke alltid er gitt for denne type filmer.

    • Du står selvsagt fritt til å ha din mening, Tobias, men personlig synes jeg det blir feil å gå inn i filmen med krav om vitenskapelig etterrettelighet. Det aspektet er egentlig bare en ramme og et utgangspunkt — det viktigste er alle de visuelle påfunnene han makter å skape innenfor den. Det er det Besson handler om, og alltid har handlet om. Dette er ren opplevelsesorientert filmskaping. Eller sagt med andre ord: dette er en film man må oppleve mer abstrakt, mindre konkret, for å få best mulig utbytte.

    • Tobias Strøm-Blakstad sier:

      ” men personlig synes jeg det blir feil å gå inn i filmen med krav om vitenskapelig etterrettelighet. ”

      Det er jeg helt og holdent enig i. Setter man seg ned med en film som på forhånd ikke skammer seg over å fronte “10% av hjernen”-myten kan man ikke forvente en leksjon i hjernevitenskap.

      Problemet mitt var at jeg i det raskt eskalerende kaoset sleit med å følge filmens indre logikk og ideer. For det er jo utvilsomt massevis av ideer her – fra celledeling og reproduksjon til tidsreiser og telepati – som man lett kan utforske selv om den vitenskapelige basisen er et lag av ubekreftede teorier og forkastede myter (bare se på Fringe!). Men alle disse filosofiske krumspringene blir overkjørt for en “mer, mer, mer”-tankegang som jeg tror sliter ut og setter halve delen av salen fullstendig på sidelinja.

      Så kan man jo bokstavelig talt gjøre det motsatte av Lucy og skru av hjernen og bare nyte den opplevelsesorienterte reisen. Det er helt greit. Det var det jeg gjorde og jeg koste meg mye av det jeg så, men for meg blir en slik film bare en halv film. Godeste Besson har jo tross alt sagt at han ville lage en “actionfilm med mening” og akkurat nå aner jeg ikke hva den meningen er.

    • Det er fair, det. Personlig elsker jeg det kaoset av idéer — både tematiske og audiovisuelle — som han setter frem her. Mest på et mikroplan, kanskje (hver enkelt scene) og ikke nødvendigvis på et makroplan (hele filmens struktur).

      Men så har jeg også en voldsom tiltrekning mot filmer som nedprioriterer historie-elementet til fordel for andre aspekter innenfor de tradisjonelle fortellingene.

      Jeg er forøvrig også fan av Fringe, men det var en serie som baserte seg på fortellemessig koherens, og som dessverre skrev seg litt bort til tider, Lost-style. Den var tuftet på en helt annen filosofi enn Lucy.

  5. Tonny Albrigtsen sier:

    Synes Lucy var strålende. Ikke at det er spesielt intellektuelt redelig, men føler at norske filmanmeldere generelt har vist en ganske humørløs tilnærming til Besson de siste årene. Det virker som at enkelte henger seg fullstendig opp i hvorvidt filmen er en realistisk skildring av hjernekapasitet(!) og dermed glemmer hvordan Besson leker seg fram til en form for humanisme jeg har savnet i såkalte sjangerfilmer. Det Besson gjør er å slenge rundt seg med ideer om hva mennesket er i stand til. Det sentrale poenget for meg blir forståelsen av kunnskap som en god kraft, og selv om Besson (som alltid) kan kritiseres for sin målet-helliger-midlene-framstilling, er Lucy langt fra like ekstrem som From Paris With Love. Den filmen var ekstremt underholdende, men vanskelig å akseptere som noe annet enn en flørt med fascistiske ideer. Taken, som etter mitt syn var en langt svakere film på grunn av det generiske plottet, hadde ikke det samme provoserende elementet. Derimot gjorde oppfølgeren mye riktig i sin “dannelsesreise som kamp mot ondskap”.

    Poenget er at ingen gjør det samme som Besson akkurat nå. Han takler politiske temaer på en måte som i utgangspunktet burde være umulig å ta seriøst, og skaper underholdning av det. Transporter, District 13 og Taken er franchises som sjarmerte meg i senk, og Lucy tar det et skritt videre ved å spekulere i hvor mennesket er på vei gjennom å se på hvor det er og hvor vi (og livet) har vært. Det er ganske latterlig at 2001 regnes som en klassiker hvis vi ikke kan akseptere at Lucy er en interessant film. Kubricks kyniske menneskesyn og kliniske, men ofte personlighetsløse, regi kan kanskje ikke stilles opp mot lekenheten til Besson, men det må gå an å akseptere at disse to framstillingene begge har en verdi. Hvem vil egentlig hevde at 2001 er:

    1) Et filosofisk verk.
    2) En realistisk framstilling av vitenskapens muligheter?

    Ikke at Lucy er noen av delene, men underholdende? Ja, absolutt.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>