Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Francis Ford Coppolas tre Gudfaren-filmer (1972, 1974, 1990) vises fra og med torsdag 18. august – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek. (De ulike Gudfaren-visningene er spredd utover høsten.)

I anledning Cinematekenes fokus på Gudfaren-trilogien, har vi hentet frem denne saken fra 2014 – der vi ser på fem av Marlon Brandos uforglemmelige filmøyeblikk.

*

Med den ikoniske prestasjonen i rollen som Vito Corleone i Gudfaren (1972), stod Marlon Brando frem som New Hollywoods store pater familias, men allerede etter Eliza Kazans Storbyhavnen («On the Waterfront», 1954) hadde Brando fått sin første Oscar. Og en rekke høydepunkter fulgte i filmkarrieren til den mumlende mannen fra Omaha, Nebraska, som revolusjonerte skuespillerkunsten med sin dedikasjon til method acting. 

Marlon Brando avskydde falskheten i skuespillerstilen fra Hollywood, og mente filmindustrien var mer fiksert på profitt enn kunst: «An actor is at most a poet and at least an entertainer». Han var kunstneren som gikk imot “stjernesystemet”, men som likevel ble stjerne (og en av verdens best betalte skuespillere), mye takket være hans uforlignelige karisma.

Brando tok på seg mangfoldige roller. Han var rebellen, han var motorsykkelgjeng-lederen (hvem gjenkjenner ikke bildet av Brando i The Wild One [1953]?), han var Gudfaren, han var Mark Anthony i Julius Cæsar – og han var sexsymbol. Men det var hans mange bemerkelsesverdige og autentiske prestasjoner i Elia Kazans filmer som la grunnlaget for hans innflytelse, og som bidro til å etablerte en ny standard som andre skuespillere – men også Brando selv – skulle få vansker med å opprettholde.

Her er våre fem utvalgte scener, som representerer noen av Brandos beste øyeblikk på lerretet:

*

Sporvogn til begjær (1951, Kazan)

Marlon Brando introduserte verden for sin method acting i 1947, da han fikk sitt gjennombrudd på Broadway i rollen som Stanley Kowalski i den originale teateroppsetningen av Tennessee Williams‘ A Streetcar Named Desire, regissert av Elia Kazan – en prestasjon som gjorde Brando til stjerne over natta. Det eksplosive, revolusjonerende talentet overbeviste Hollywood-produsenter om at hans “farlige” seksuelle appell kunne transformeres til filmlerretet. Men Brando hadde en råere stil enn den gjengse Hollywood-skuespiller, og nektet å komme til Los Angeles om det ikke var på hans premisser.

Brandos røffe persona var skilte seg markant fra de fleste menn i filmbransjen etablissement. Men film ble det, også i Kazans regi, med Brando som et friskt pust, til varm mottakelse fra kritikerne. Så varmt ble filmatiseringen Sporvogn til begjær faktisk mottatt i 1951 at det unge stjerneskuddet ikke bare fikk sin første Oscar-nominasjon, men også status som Hollywoods nye store sexsymbol.

*

Viva Zapata! (1952, Kazan)

Året etter A Streetcar Named Desire ble Brando igjen Oscar-nominert, for rollen som den meksikanske folkeheten Emilio Zapata i Viva Zapata!, en analfabet bonde som vant kampen mot regjeringen under den mexicanske revolusjonen. Tro mot sin utstuderte bruk av method acting, dro Brando til byen der Zapata vokste opp før innspillingen, for å studere folks talemønster og atferd.

Men han ble også tatt på senga av sin egen tilnærming. I sin selvbiografi skrev Brando at han syntes Anthony Quinn, som spilte hans bror i filmen, var ekstremt kald mot ham under innspillingen. Det tok flere år før Brando fikk vite at regissør Elia Kazan på forhånd hadde løyet til Quinn om at Brando var misfornøyd med Quinns skuespillerprestasjoner på Broadway – nettopp for å få den ønskelige effekten mellom de to rollefigurene i filmen. Trikset fungerte: Quinn ble belønnet med en Oscar-statuett for beste birolle, mens Brando mottok prisen for beste skuespiller i Cannes, og fra britiske BAFTA.

*

Storbyhavnen (1954, Kazan)

Storbyhavnen var Brandos tredje samarbeid med Elia Kazan. Kazan lot sin stjerne improvisere i flere av scenene, og uttrykte sin store begeistring for skuespillerens instinktive forståelse: «If there is a better performance by a man in the history of film in America, I don’t know what it is.»

Til tross for at han her altså fikk sin første Oscar, og kritikerne mente skuespillerkunsten i amerikansk film var endret for alltid, har Brando i ettertid fortalt at han ble så deprimert over sin dårlige opptreden i Storbyhavnen, at han forlot visningsrommet da han så den første gang. Resten av oss, anser det som filmhistorie: «I coulda had class. I coulda been a contender. I coulda been somebody, instead of a bum, which is what I am, let’s face it. It was you, Charley.»

*

Gudfaren (1972, Coppola)

Og så, nesten tyve år etter Storbyhavnen, og etter en rekke roller som ikke har blitt stående som Brandos beste. var det comebacket som tittelfiguren Don Vito Corleone i Francis Ford Coppolas mesterverk Gudfaren som skulle revitalisere karrieren. Brando, som elsket å transformere seg, tok oppgaven fra Coppola på strak arm. Han farget håret sort, fikk på sminke, stappet to bomullsdotter inn i munnhulen, og ble til den ikoniske mafiabossen med det karikerte underbittet og hese stemmen.

Over de siste femti årene har mye vært sagt og skrevet om Gudfaren, og etter at utallige gangsterfilmkonvensjoner har vokst frem og parodier blitt skapt, har popkulturen tæret på filmens ry. Men så er det altså bare et konsentrert gjensyn som skal til, og man er igjen oppslukt av Corleone-sagaens makeløse kraft, og med Brandos magnetiske nærvær i sitt senter, står Gudfaren fjellstøtt i sin status, som en av tidenes beste filmer.

*

Apokalypse nå! (1979, Coppola)

I rollen som den groteske Oberst Walter E. Kurtz, i en av tidenes beste krigsfilmer, var Marlon Brando bokstavelig talt tyngre å ha med å gjøre for regissør Coppola. Ikke bare dukket han opp til innspillingen i usedvanlig dårlig fysisk form – når han skulle være en fit jungelgeneral – han innrømmet også at han ikke hadde lest boka filmen var basert på (Joseph Conrads Heart of Darkness), som han også hadde lovet.

Coppola og Brando brukte flere dager på å gå gjennom fortellingen, og utforske rollefiguren Kurtz, mens tiden gikk på det allerede marerittaktige settet. Martin Sheen har fortalt at Brando demonstrativt lagde papirhatt av manuset sitt, mens de satt og gikk gjennom en av scenene. Likevel – til tross for kaoset underveis – ble det alvor av denne rolletolkningen også, til slutt. «It was probably the closest I’ve ever come to getting lost in a part,» har Brando sagt om gestaltningen av Kurtz.

*