Marlon Brando

Topplister

Fem uforglemmelige Marlon Brando-øyeblikk – fra On the Waterfront til Apocalypse Now

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i anledning Cinematekenes visning av Elia Kazans On the Waterfront, høsten 2014. Nå vises filmen på nytt, som en del av Cinemateket i Oslo sin serie med Brando-klassikere. On the Waterfront vises også på Cinemateket i Bergen.

*

Eliza Kazans On the Waterfront (1954) ga filmikonet Marlon Brando hans første Oscar. Siden den gang ble det mange høydepunkter i karrieren til den mumlende mannen fra Omaha, Nebraska, som revolusjonerte skuespillerkunsten med sin dedikasjon til method acting. I anledning Cinematekenes Marlon Brando-fokus, har vi hentet frem fem av hans uforglemmelige filmøyeblikk.

Marlon Brando avskydde falskheten i skuespillerstilen fra Hollywood, og mente filmindustrien var mer fiksert på profitt enn kunst: «An actor is at most a poet and at least an entertainer». Han var kunstneren som gikk imot “stjernesystemet”, men som likevel ble stjerne (og en av verdens best betalte skuespillere), mye takket være hans uforlignelige karisma.

Brando tok på seg mangfoldige roller. Han var rebellen, han var motorsykkelgjeng-lederen (hvem gjenkjenner ikke bildet av Brando i The Wild One?), han var Gudfaren, han var Mark Anthony i Julius Cæsar – og han var sexsymbol. Men det var hans mange bemerkelsesverdige og autentiske prestasjoner i Elia Kazans filmer som la grunnlaget for hans innflytelse, og som bidro til å etablerte en ny standard som andre skuespillere – men også Brando selv – skulle få vansker med å opprettholde.

Her er våre fem utvalgte scener, som representerer noen av Brandos beste øyeblikk på lerretet:

*

A Streetcar Named Desire (1951, Kazan)

Marlon Brando introduserte verden for sin method acting i rollen som Stanley Kowalski i teateroppsetningen A Streetcar Named Desire i 1947, en prestasjon som gjorde ham til Broadway-stjerne over natta. Brandos talent overbeviste Hollywood-produsenter om at hans “farlige” seksuelle appell kanskje kunne transformeres til filmlerretet. Men Brando hadde en råere stil enn den gjengse Hollywood-skuespiller, og nektet å komme til Hollywood om det ikke var på hans premisser. Brandos røffe persona var annerledes fra de fleste menn i bransjen. Men film ble det, med Brando som et friskt pust, til varm mottakelse fra kritikerne. Så varmt ble filmatiseringen A Streetcar Named Desire mottatt at Brando ikke bare fikk sin første Oscar-nominasjon, men også status som Hollywoods nye store sexsymbol.

Viva Zapata! (1952, Kazan)

Året etter A Streetcar Named Desire ble Brando igjen Oscar-nominert, for rollen som den meksikanske folkeheten Emilio Zapata i Viva Zapata!, en analfabet bonde som vant kampen mot regjeringen under den mexicanske revolusjonen. Tro mot sin utstuderte bruk av method acting, dro Brando til byen der Zapata vokste opp før innspillingen, for å studere folks talemønster og atferd. Men han ble også tatt på senga av sin egen tilnærming. I sin egen selvbiografi skrev Brando at han syntes Anthony Quinn, som spilte hans bror i filmen, var ekstremt kald mot ham under innspillingen. Det tok flere år før Brando fikk vite at Elia Kazan på forhånd hadde løyet til Quinn om at Brando var misfornøyd med Quinns skuespillerprestasjoner på Broadway – nettopp for å få den ønskelige effekten mellom de to rollefigurene i filmen. Trikset fungerte: Quinn ble belønnet med en Oscar-statuett for beste birolle, mens Brando mottok prisen for beste skuespiller i Cannes, og fra britiske BAFTA. I scenen vi har valgt ut, kommer Brando og Quinn til en kirke mens de er på flukt fra myndighetene:

On the Waterfront (1954, Kazan)

Dette var Brandos tredje samarbeid med Elia Kazan. Kazan lot Brando improvisere mye i flere av scenene, og uttrykte sine store begeistring for skuespillerens instinktive forståelse: «If there is a better performance by a man in the history of film in America, I don’t know what it is.» Til tross for at Brando her fikk sin første Oscar, og filmkritikeren Roger Ebert mente Brando og Kazan hadde endret skuespillerkunsten i amerikansk film for alltid, har Brando i ettertid fortalt at han ble så deprimert over sin dårlige opptreden i filmen, at han forlot visningsrommet da han så den første gang. Resten av oss, anser det som filmhistorie: «I coulda had class. I coulda been a contender. I coulda been somebody, instead of a bum, which is what I am, let’s face it. It was you, Charley.»

The Godfather (1972, Coppola)

Nesten tyve år etter On the Waterfront var det rollen som Don Vito Corleone i Francis Ford Coppolas mesterverk The Godfather som skulle revitalisere Brandos karriere, som hadde begynt å dabbe av på 60-tallet. Brando, som elsket å transformere seg, tok oppgaven på strak arm. Han farget håret sort, fikk på sminke, stappet to bomullsdotter i kjeften, og ble til den ikoniske mafiabossen med det karikerte underbittet og hese stemmen.

Apocalypse Now (1979, Coppola)

I rollen som den groteske Oberst Walter E. Kurtz, i en av historiens store krigsfilmklassikere, var Brando mer tung å ha med å gjøre, bokstavelig talt. Ikke bare dukket han opp på settet smellfeit – når han skulle være “fit” jungelmann – til Coppolas store overraskelse; han innrømmet også at han ikke hadde lest boka filmen var basert på (Joseph Conrads Heart of Darkness), som han også hadde lovet. Coppola og Brando brukte flere dager på å gå gjennom historien, og utforske rollefiguren Kurtz, mens tiden gikk på det allerede marerittaktige settet. Martin Sheen har fortalt at Brando demonstrativt laget papirhatt av manuset sitt mens de satt og gikk gjennom en av scenene. Men til tross for mye rot underveis, ble det da også alvor av denne rolletolkningen til slutt. «It was probably the closest I’ve ever come to getting lost in a part,» har Brando sagt om gestaltningen av Kurtz.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. La meg legge til den totalt uhemmede rolleprestasjonen i The Missouri Breaks av Arthur Penn, der han spiller en slags revolvermann som skal ta seg av kvegtyven Jack Nicholson. Her er Brando en slags krysning mellom hippie, psykotisk morder og generell sosiopat. Han spiller lurven av selv Nicholson i første del, før rollene snur mot slutten.

    En sjelden mulighet til å se to av de virkelige store kanonene spille mot hverandre. I klassisk stil improviserte Brando på settet, til Jacks frustrasjon. Et eksempel:

    https://www.youtube.com/watch?v=N48pqpyyeHA

    • Brando sin prestasjon i The Missouri Breaks er et resultat av et mislykket forsøk på method-acting eller noe som forsøker å imitere samme kategori. Brandos rolletolkning i filmen er for det meste improvisert å dette kommer absolutt frem gjennom scener som bryter med filmens stil og ikke nok med det så kan du slenge med at Brando nektet å pugge replikkene sine, måte lese fra plakater som irriterte Nicholson. Hans merkelige ritualer på settet og en rolletolkning som innehaver en irsk aksent, tydlige kjønnsforvirringer og et tydelige sosiopate trekk resulterer i en karakter som blir merkelig og irriterende i filmens handling.

    • Dag Sødtholt sier:

      Men som absurd komedie er den kostelig og uforglemmelig.

    • Kanskje, men riktignok ikke i 2 timer og 4 minutter…

    • Jeg har alltid hatt en “soft spot” for MISSOURI BREAKS, til tross for en del åpenbare mangler: Brando vs. Nicholson (selv om de deler ganske få scener), Arthur Penns vold, Michael Butlers foto, John Williams’ musikk. Jeg klarer ikke å mislike den. Det er også deilig å bevitne en totalt uregissert Brando av og til, selv om det var til frustrasjon for hans medspillere.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>