«Jakten på Berlusconi»

Analysen

Jakten på Berlusconi (2014)

Av og til kommer man borti perspektiver som er blinde for en films kvalitative behandling av hva den avbilder eller tar for seg. Man kunne kanskje kalt det perspektiv- eller stilblindhet, som en avart av det man omtaler som medieblindhet.

Det er for eksempel noen som ikke synes at Martin Scorsese er satirisk i The Wolf of Wall Street (2013). Dette kan gi seg utslag i at man kritiserer filmen for å framstille kvinner på en mannssjåvinistisk måte, eller ender opp med å bruke filmen som reklame for finansutdanning. I slike tilfeller er man blind for forskjellen på hva filmen viser og hvordan den viser det, eventuelt blind for hvordan enkeltelementer inngår i filmens helhet, og dømmer implisitt filmen som like dum eller tankeløs som menneskene den portretterer.

Når Michael Bay lager noe lignende, den vulgære blockbusteren Pain & Gain (2013), er han muligens mindre intelligent enn Scorsese, men man kan argumentere for at også denne filmen karikerer dumhet på en satirisk måte. «I belive in fitness» klinger som en ny tids «The world is yours». Og sett i lys av norske Jakten på Berlusconi (2014), framstår Bay som en tankefull og original filmskaper. Jakten på Berlusconi er nemlig – vil jeg hevde – en rimelig dum film om dumhet.

Dumheten skyldes blant annet at filmen aldri synes å klare eller ville bevege seg ut av isolerte vitser, enkeltobservasjoner og bestemte iscenesettelser. Der Scorsese og Bay insisterende og rytmisk, for ikke å si symfonisk, gir form til en slags svulstig karikaturtegning, der enkeltsekvenser hele tida inngår i en helhetstanke (det ligger noe glamorøst ironiserende i filmenes helhetlige tone), gir regissør Ole Endresen oss sekvensiell dumhet uten noe overgripende siktemål (foruten det å underholde og samle plottråder). Filmen synes å mangle et strukturerende perspektiv på dumheten den tar for seg. Når rulleteksten kommer, sitter man dum tilbake: hva var tanken bak denne tankeløsheten?

*

«Alt er business, Bjarte», sier Bjørn Floberg til filmens hovderperson tidlig i filmen. Plottet dreier seg om pengeproblemer: travkusken Bjarte Lem (Edward Schultheiss) må ty til skitne knep for å komme seg ut av grepet til et par finske torpedoer. Inn i bildet kommer også noen teite skurker (Jon Øigarden og Arthur Berning), den nymfomane dama til den stressa og impotente Bjarte Lem (Veslemøy Mørkrid), en pervers lege (Odd Magnus Williamson), det voldelige og sleske Dyret (Atle Antonsen), og et par økokrimmere som først og fremst etterforsker sine egne bilag (Morten Ramm og Henriette Steensrup).

Med sitt gjennomgående, komediebaserte fokus på sex, vold og penger, og en fetisj for kverulerende verbale snodigheter (språklige observasjoner og digresjoner, kjefting, påståelige typer) og fysiske, klønete ‘uhell’ (som en boltpistol som skyter en av skurkene i øret), tråkker filmen i fotsporene til filmskapere som Quentin Tarantino, Coen-brødrene og Guy Ritchie. Jeg har ikke oversikt over hva man pleier å kalle denne tradisjonen for tida. Ironisk-voldelig post-klassisisme? Ironisk-voldelig postmodernisme? Her går det i sitatvennlige fraser som (fritt etter hukommelsen) «faen, du knakk nesa mi jo!», «Jeg æ’kke amper!» og «Visste du at ‘klokketro’ egentlig heter ‘klokkertro’, for det handler om han som ringte med klokker før i tida vet du». I sin mer eller mindre kulturbestemte harselering av byråkrati og udugelighet, er filmen nærmest som en pastisj å regne, tydelig slektende på internasjonal filmskaping. Det gjelder ikke bare alle avstikkerne i dialogen og den generelt ironisk-voldelige tonen, men også det audiovisuelle uttrykket, som bærer sitt slektskap til en filmskaper som Guy Ritchie (Berlusconi er i så måte en moderat og konservativ lillebror).

Med Jakten på Berlusconi har Endresen søkt et mer temposterkt og dynamisk uttrykk enn i sin forrige film. Der Kong Curling (2010) var preget av oversiktlige, dvelende, harmoniske og statiske tagninger, preges Jakten på Berlusconi av nærhet, stadige vekslinger i utsnitt og et raskt tempo, hvis nøkkelverdier er kontinuitet og dynamikk (Endresen har byttet ut fotograf Askild Edvardsen med Gaute Gunnari for anledningen). Begge filmene lar rollene gestaltes av en rekke velkjente komikere, men der disse fikk et relativt avstressa utfoldelsesrom i Kong Curling – med rene, rolige og lyse flater og teksturer i bildene, som liksom gavmildt la til rette for skuespillernes eget kroppsspråk, pauser og innfall – er de her overgitt til mer rastløse og egenrådige innstillinger, lyssettinger og scenestrukturer som begrenser deres handlingsfrihet.

Hadde Endresen vært en film-tenker kunne dette blitt interessant, men uttrykket er så formulaisk og uinspirert at det bare føles som et begrensende grep, som frarøver skuespillerne albuerom. Komikere som Morten Ramm og Henriette Steensrup har en personlighet, et repertoar og en selvstendig inspirasjon som i stor grad blir annullert eller motarbeidet av et konvensjonelt-dynamisk kontinuitetsuttrykk. Deres elastiske mimikk blir temma eller silt inn i formelpregede, replikkspyttende figurer – de blir mer et tryne og noen replikker enn et vesen. Til og med Bjørn FlobergBjørn Floberg – reduseres til en latter og et par solbriller. Komikerensemblet får ikke utfolde seg, men blir brikker i et komedietog som går på skinner. Alt er business, Bjarte.

En nøkkelhullsekvens er en slags hyper-utgave av filmens stilistiske preg: Bjarte Lem har låst seg inne på dass for å unnslippe sin nymfomane dame. Påtrengende nærbilder – som bikker mot det man kaller ultranærbilder, eller det vi for anledningen mer treffende kan omtale som hypernærbilder – viser oss deres kroppslige ‘dialog’ som går mellom dassens nøkkelhull (mangel på fokus i ytterkantene av disse bildene illuderer at vi ser gjennom et nøkkelhull). Det kryssklippes mellom 1) Bjarte Lems fortvilte og hjelpesløse ansikt, som ser ut av nøkkelhullet, 2) damas innbydende rumpe (sminket, mykt lyssatt, kledd i g-streng), som liksom skriker etter hans impotente pikk, 3) Bjarte Lems fortvilte og hjelpesløse og aseksuelle ansikt, og 4) damas lebestiftbefengte sex-amasone-ansikt.

Sekvensen er karakteristisk, både stilistisk og dramatisk/komisk, for flere tendenser i filmen. Lyssettinga og fargepalletten er virkelig forseggjort (kanskje det mest positive man kan si om filmen), reklamefilmaktig ‘innbydende’ og myk. Estetisk betones hyper-nærhet og hyper-kontinuitet, uten at filmen har et voldsomt tempo av den grunn. I fokus er skuespillernes ansikt og kroppen til dama til Bjarte, sett av et kamerablikk som er fetisjerende og utelukkende interessert i deres pussige seksualitet. I denne filmen får vi et perverst ‘mannlig blikk’, samtidig som perspektivet sjelden forankres hos noen bestemt rollefigur. Perspektivet er generelt sett upersonlig fetisjerende.

Samtlige av sekvensene med den nymfomane dama til Bjarte, portretterer kroppen hennes som en stolt og egenrådig “knulledukke”, eller stiller henne i et mykpornografisk lys. I et vidt interiør-totalbilde står hun helt naken (frontalt) og gjemmer seg for Bjarte, det hjelpesløse byttet, bak en stuevegg. Kroppen hennes skinner mykt og varmt, den er struttende og vellystig, som en mykpornoens Venus. Etter å ha fått seg en runde med Lem, våkner hun opp med de samme skoene hun gikk til sengs med. Røde, høyhælte sko, som akkompagnerer hennes glinsende rumpeballer – struttende, men avslappede og fornøyde – fanget i et fetisjerende fugleperspektiv som skuler ned på senga. Point-of-God?

Jeg legger til et spørsmålstegn fordi det er vanskelig – som ofte ellers i filmen – å få grep om perspektivets natur. Denne scenen preges av en forunderlig dissonans mellom, på den ene siden, de varme og lystige og potente bildene, og på den andre siden, den impotente protagonisten Bjartes misfornøyde, morragretne bevegelser idet han kaver seg ut av senga.

Uansett er disse nymfomani-sekvensene karakteristiske for filmens fetisjerende blikk og humorens enkelhet, som spiller på vold og sex (hun prøver, strengt tatt, å voldta ham) når den ikke handler om språkdiskusjoner og byråkratiske latterligheter. Det føles litt uggent, i og med at filmens kommunikative tone henvender seg til 11-åringen i salen. Om filmen hadde hatt en slags helhetlig og strukturerende idé hadde det kanskje ikke vært problematisk, men når alt bare blir en endeløs komisk sekvens, bestående av en rekke komiske enkeltscener, framstår det litt puerilt, litt lite gjennomtenkt. Det er sikkert mulig å spore et vagt poeng om man virkelig leter. Det er mulig å tolke disse sekvensene som et uttrykk for Bjarte Lems hjelpesløshet og tiltaksløshet (som tafatt Ola Nordmann?), men man får aldri følelsen av at filmen har et tema den ønsker å diskutere.

*

Det er i det store og hele litt vanskelig å forstå de filmatiske ambisjonene som er i sving. Selv om filmen skiller seg stilistisk, tonalt og plottmessig fra (den mer vellykkede) Kong Curling, sitter jeg igjen med det samme inntrykket som jeg satt med etter å ha sett den: at det jeg ser er en samling vitser og sketsjer presset inn i en dramatisk-narrativ form. I mange av scenene sitter jeg med et inntrykk av at de er laget for at man kan linke direkte til dem på YouTube eller at de funker bra i en trailer, og altså egner seg for visninger løsrevet fra filmens helhet. Selve narrativet, for ikke å si filmens dramatiske og tematiske ‘interesse’, framstår egentlig som en MacGuffin, som trigger og unnskylder en ansamling vitser, pussige hendelser, smått bisarre relasjoner og sitatvennlige bemerkninger.

Dette hadde forsåvidt ikke vært avgjørende hvis enkeltsekvensene var inspirerte, originale, hadde en selvstendig gnist på en eller annen måte (det er utallige måter å lage film på, ikke alle trenger å være interessert i overgripende idéer, og filmer som er tankeløse og retningsløse som helhet kan inneholde bluss av genialitet), men det hviler en følelse av likegyldighet eller likegladhet over de fleste av dem. I tillegg til å være uoriginal, på en måte som bikker over i uinspirert pastisj (eksempelvis i scenen der Bjørn Flobergs karakter Malte sliter med å bestemme seg for hvilken av golfkøllene han skal bruke på den nyankomne innbruddstyven – det føles ikke som en hyllest eller videreføring av Tarantino/Pulp Fiction (1994), men en platt resirkulering eller meningsløs intertekstualitet), er filmen konstant helgarderende. Dette kommer særlig til uttrykk i beslutningen om å ha et lappeteppe av lettbeint musikk over så og si samtlige scener (stillhet er ikke-eksisterende), som for å skulle støtte opp filmens likegyldig-joviale tone og humor. Bakgrunnsmusikken, som hjelper å avvæpne enhver urolighet eller problematikk i bildet (som voldtektshumoren), framstår som en sikring. Om scenene ikke funker, om vitsen ikke sitter, er det som om musikken er der som bistand og forteller deg: slapp av, alt er gøyalt, alt er bare på gøy. Alt er business, Bjarte.

*

Jakten på Berlusconis mest inspirerte element er bruken av saktefilm. Filmens start, som avbilder et travløp (samt en sekvens som gir oss innklipte bilder av Antonsens Dyret, idet han blir omtalt for første gang), tar i bruk saktefilm på en nokså effektiv måte. Men virkemiddelbruken forblir på et enkelt, ukomplisert, utvetydig plan: den konsentrerer blikket om bevegelser og krefter i sving, med slapstick-komisk effekt som resultat. Der filmskapere som Scorsese og Bay, i henholdsvis The Wolf of Wall Street og Pain & Gain, bruker denne teknikkens ironiserende og karikerende potensial (den forstørrer en allerede øyensynlig absurditet, drøyhet eller dumhet hos karakterene, og får en overdrivende virkning, som er med på å gi filmene deres karikaturlignende uttrykk) forblir den et spørsmål om design i Endresens film.

For å ta åpninga: vi blir kasta rett inn i et travløp, i en sekvens som introduserer oss for filmens hovedperson, Den Patetiske Kusken. Fra forskjellige perspektiv, gjerne tett på Bjarte Lem, ser vi travløpet i saktefilm. Hestebeinenes bulder og blodårer, framhevet av elegant lydarbeid og bruk av saktefilm, lar oss tydelig registrere kreftene som er i sving. Vi forstår raskt at Bjarne Lem har en dårlig dag på jobb; hesten hans blir slapp, den senker farta. Sekvensen avluttes med et bilde av han og hesten i profil, fortsatt i saktefilm, der et patetisk tap blir tydeliggjort (og en patetisk karakter antyda) idet hesten driter kusken sin midt i fleisen. Saktefilmen er likefram i sin funksjon: den forlenger og forsterker – og helgarderer – det komiske synet.

*

Verken skuespillere/komikere eller teknikere kan klandres for at Jakten på Berlusconi er såpass tafatt som den er. Filmens lydspor, kontinuitetsklipping, fargepallett og produksjonsdesign er svært profesjonelt utført. Folk har gjort jobben sin. Problemet, som denne filmen deler med flere andre norske filmer og tv-serier, er hvordan et åpenbart nitidig og forseggjort produksjonsdesign synes å ha overskygget arbeidet med å gi form til en intensjon, skape friske uttrykk for noe eller rett og slett bare skape original humor (for eksempel ved å la gode komikere få utfolde seg, som Endresen har bidratt til tidligere, blant annet med Ut i vår hage-serien). Jakten på Berlusconi framstår som en rekke komiske observasjoner og figurer designet inn i en langfilmproduksjon.

Så vil sikkert noen innvende (du, øy!) at det finnes et gjennomgående tema her. At filmen viser Hingsten som ikke får utfolde seg, takket være finansielle bekymringer, generelt stress, byråkratiske regler og den norske mannens tiltaksløshet (i avslutningsbildet rir den ene av skurkeidiotene – en impotent hingst som prostituerer seg – den tidligere kidnappede hesten Berlusconi inn i frihetens horisont). Og at man derfor trengte alle disse minuttene, denne langfilmtiden, for å gi det rette komiske utrykket til tematikken, gi den potens. Hvis noen gjør slike oppdagelser, håper jeg de skriver et innlegg i kommentarfeltet.

En dum film om dumhet, skrev jeg. Kanskje er det bedre å si: en likeglad film om dumhet. I en scene får Antonsens Dyret så blodet spruter. Den ene skurkeidioten sier: «Dette er jo vold for voldens skyld». Her fanges filmens humor og fetisjerende, men samtidig likeglade metabevissthet. Intet nytt under ironiens sol.

«Jakten på Berlusconi» – kinoplakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Ole Jon Tveito sier:

    Meget bra analyse, igjen. Fullstendig enig. Synd Endresen ikke drar med seg skikkelige manusforfattere. Vitsene, og taiminga på dem, er heller ikke særlig morsomme. Men med et godt manus med mer treffende dialog og replikker, hadde dette kunnet blitt både morsomt og bra.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>