«Beatles»

Analysen

Beatles (2014)

Om det norske kinopublikummet velger å se filmatiseringa av Lars Saabye Christensens Beatles denne høsten, er det nok flere enn meg som vil sitte i salen og undre seg over hva som har vært tankene bak denne adaptasjonen, og kanskje også hva det er som har gått galt.

Der romanen Beatles engasjerer og berører, er filmen Beatles en kilde til likegyldighet. Der romanen Beatles er ei øm og sårbar oppvekstfortelling, som balanserer vakkert mellom livsglede og melankoli, er filmen Beatles en banal og lettvint forviklingshistorie, som ikke tør ta innover seg det alvoret og den eksistensielle angsten som har gjort boka til en klassiker.

Men bok er bok og film er film, og det er absolutt ikke min intensjon å si at en filmadaptasjon ikke kan være en selvstendig versjon av et litterært verk, ei heller at filmen skal beholde en slags trofasthet til ordene, på bekostning av å la fortellinga finne sin vei i et nytt medium. Faktisk er det ofte de mer egenrådige og radikale adaptasjonene som fungerer aller best: Orson Welles’ The Trial (1962), Jan Švankmajers Alice (1988) og Andrea Arnolds Wuthering Heights (2011) er noen av mange eksempler på løsrevne romanversjoner som etter mitt syn utklasser sine boksideslaviske motstykker.

Men det er likevel ikke urimelig å forvente at overgangen fra bok til film tar vare på en eller annen essens, tilstand eller følelse fra sitt opphavsmateriale (noe disse ovenstående eksemplene gjør til gagns), at filmversjonen fanger det sentrale fra opplevelsen – kall det gjerne en abstrakt kvalitet, eller «ånd», som er uavhengig av medium – og tar det med seg i ny form. Akkurat på dette punktet er Beatles dessverre en tilnærmet total skivebom.

På merkelig vis later Lars Saabye Christensens litterære verdener til å være bjørnefeller for norske (og danske) filmskapere. Samme problematikk preger også tv-adaptasjonen Halvbroren (2013) og Petter Næss’ Maskeblomstfamilien (2010) – her på tross av at Saabye Christensen selv står oppført som medforfatter av manuskriptene. Det oppstår en dissonans i forsøket på å overføre det sentrale, det essensielle fra romanverdenen, og samtidig skape et filmunivers som fungerer på egenhånd. Likevel har noen forsøk lykkes: Erik Gustavsons Herman (1990), Marius Holsts Ti kniver i hjertet (1994) og Annette Sjursens Min misunnelige frisør (2004) opplever jeg at går i møte med og mestrer denne balansegangen. Det er ikke enkelt å finne et svar på hvorfor dette fungerer i enkelte tilfeller og ikke i andre.

«Beatles»

Halvveisadaptasjon

I Beatles vil det muligens være fristende å skylde på den trøblete produksjonen. Opprinnelig skulle duoen Joachim Rønning og Espen Sandberg stå for regien, men da de hoppa av til Hollywood ble avtalen at de fortsatt skulle være involvert som «kreative produsenter». Da dette surnet kom det trusler om søksmål mot produsent Jørgen Storm Rosenberg (som også var involvert i en konflikt om kontrakter med Norsk Skuespillerforbund), men så ble det tilsynelatende enighet igjen, og med regiansvaret plassert hos danske Peter Flinth (Arn), gikk filmen sin planlagte gang mot kinopremiere 29. august.

Om noen av konfliktene i produksjonen har hatt betydning for det ferdige resultatet blir bare spekulasjoner. Mer nærliggende er det å se på filmens egne bestanddeler. Axel Hellstenius’ manus har kutta og komprimert fortellinga på mange måter, noe som nødvendigvis gjøres når du skal lage film av ei bok på mer enn 500 sider. På samme tid har Hellstenius valgt å dikte fritt både her og der. Dette har ført til at filmens historie stort sett foregår i 1967 (som erstatning for bokas spenn over perioden 1965-1972), og at sentrale aspekter – blant annet relatert til romanfigurene Gåsen, Dragen, Fred, Henny og Onkel Hubert – tas ut. I tillegg blandes to av romanens kjærlighetsalibier, Nina og Cecilie, sammen til det som føles som to nye figurer i filmens Nina og Cecilie, og mange av romanens mest intime og ikoniske hverdagsøyeblikk tolkes fritt, eller forbigås i stillhet. Men alt dette må vi kanskje forvente av en adaptasjon?

Mer problematisk er det at disse valgene også har ført til at filmen nå egentlig er en adaptasjon av én side av saken. Ikke bare er filmatiseringa hovedsakelig basert på den første delen av romanen (ispedd en del elementer fra andredelen), men det virker som om bare overflaten, og ikke alt som befinner seg under, har fått lov til å bli med inn i filmverdenen. Det ungdommelige, naive og søtladne er til stede gjennom det hele, men borte er omtrent alle spor av skarpe kanter; av edge, angst, nevrose, vemod og tungsinn. Det er ingenting sjenerende eller ubehagelig over Beatles i filmformat (selv om det finnes forsøk på antydninger), og det fører til at filmen egentlig ikke lenger forteller den samme historien som romanen. Denne versjonen av Beatles minner mer om en lettbeint og generisk ungdomsfilm.

Kim Karlsen drikker Cola.

Om dette valget er tatt i manusarbeidet, eller skyldes en manglende uttrykksevne på regisida, eller kan forklares med ønskene til produsenten, eller er en kombinasjon av alt sammen, vites ikke. Uansett hva som er årsaken, ender Beatles opp som en slags «halvveisadaptasjon»; en adaptasjon som verken klarer å yte nok rettferdighet til romanens «ånd» eller tegne opp en egen verden, som kan tjene en effektiv filmfortelling.

Det kan virke urettferdig å sammenligne bok og film på denne måten, men det er uunngåelig i møte med adaptasjonen av en av de mest kjente og elskede romanverkene i nyere norsk litteraturhistorie. At filmversjonen er selvstendig på enkelte vis er én ting. At den likevel har en konkret kontekst den ikke kan eksistere uten, er noe annet. Det blir ekstra vanskelig å la være når filmen legger opp til det selv – når den vil ha både i pose og sekk. Beatles spiller kontinuerlig på sin litterære storebror, og benytter bakgrunnskunnskapen bokkyndige tilskuere selv tar med seg inn i filmopplevelsen. Videre i denne analysen vil jeg imidlertid sette fokus på filmen i seg selv, og gå den i møte på dens egne premisser.

Treffende tidskoloritt

Beatles åpner med en tittelsekvens som umiddelbart etablerer miljøet og perioden. Til lyden av «She Loves You», fra bandet vi ikke trenger nevne med navn, og bilder fra ei tapt tid, spilles nostalgitangentene effektivt fra første stund. Litt etter møter vi filmens Kim Karlsen (Louis Williams), sittende ved en skolepult, med ei tikkende klokke som antagonist for hans stilskrivingsoppgave. En fortellerstemme – hans egen, et dramaturgisk grep som returnerer mot slutten og fungerer greit – guider oss inn i filmens verden. Med en ‘stopp/start’-voiceover-estetikk som minner om et av Guy Ritchies signaturtrekk, introduseres vi for Kim/«Paul», Seb/«George» (Håvard Jackwitz), Ola/«Ringo» (Halvor Tangen Schulz) og Gunnar/«John» (Ole Nicolai Jørgensen), tett fulgt av et par scener tydelig ment for å etablere det sterke vennskapet mellom disse guttene. En god start.

«Beatles»

Tidskoloritten som skisseres er for det meste treffende. Om vi ser bort fra det faktum at det alltid blir litt merkelig når folk på 1960-tallet tilsynelatende ikke har gamle ting, og gjengis mer som et stereotypisk bilde av tida enn representanter for sin egen virkelighet, er arbeidet som er gjort med å male miljø og omgivelser vellykka. Håndverket er det lite å si på; kostymene og produksjonsdesignet fungerer spesielt fint. Musikken i filmen – både Beatles-originaler, coverversjoner og Magne Furuholmens øvrige supplement – er utvilsomt det mest innbydende i det hele, og faktisk i seg selv en viktig drivkraft i den formmessige komposisjonen.

Derimot blir selve tidsånden litt borte i mylderet. 60-tallets opprørsstemning og råskap kommer ikke særlig til uttrykk, men det kan argumenteres for at det lusker i bakgrunnen. Synd er det likevel at filmen aldri gir oss et ordentlig inntrykk av datidas Oslo. For meg kunne universet i filmen like gjerne være hvilken som helst by, men dette får noen som er bedre kjent med Oslo enn meg utbrodere. (Filmen har i alle fall lært meg at ungdommen sa ”sjino” og ”sjedelig” også på den tida.)

Rammehistorien om Kim som skriver stil til eksamen, og mimrer rundt året som har gått, er et grep som lar filmfortellinga definere alt det påfølgende som Kims historie – hans «coming-of-age»-narrativ. Dette er for så vidt en smart måte å forme det videre handlingsforløpet på. Kims historie handler om å forgude The Beatles, om popstjernedrømmen, om vennskap og ungdomsliv, men mest av alt om kjærligheten. Først via en liten svingom med epleglade Nina. Og så med Cecilie (Susanne Boucher). Ikke overraskende blir Beatles dermed etter hvert en forviklingshistorie om forholdet mellom Kim og Cecilie; det blir deres historie, og både guttegjengen og den lovende vennskapstråden blir skubba ganske langt ut til periferien.

Alle gutta samlet i et lykkelig øyeblikk.

Dette lider filmen av på mange nivåer. For det første blir vi ikke særlig kjent med Seb, Ola og Gunnar. Deres personligheter og problemer trykkes i hop til det skyggearketypiske, for å støtte opp om Kims sinnstilstand og følelsesliv, som fører til at verken vennskapet eller den delte erfaringa med oppturer og nedturer guttene møter på sin vei til voksenlivet, blir særlig troverdig. (Det samme kan også bli sagt om både samspillet og dialogen mellom disse fire.) For det andre blir fortellinga litt om litt redusert til en ordinær og ganske så banal relasjonsskildring vi har sett utallige ganger før, og dette er enda verre. Romansen, forelskelsen og forholdet mellom Kim og Cecilie tripper mot klisjeene og konvensjonenes domene, omtrent som en slags «snøballeffekt», og for hvert steg blir filmen mer typisk, tam og tafatt.

Empati og engasjement

Og her berører vi hovedproblemet med Beatles som film. Den er pen og pyntelig – alt er flinkt, men det ender opp som tomt – nesten «sjelløst». Kims uvitenhet og desperasjon og Cecilies varm-og-kald-shtick går rundt i sirkel, og de melodramatiske intrigene blir fort direkte uinteressante og – verst av alt – uengasjerende. Desto mer av dette vi vises, desto vanskeligere blir det å bry seg om rollefigurene og spenningsforholdene dem imellom, og sakte men sikkert skaper alt som skulle vært sjarmerende, rørende eller morsomt heller en følelse av manglende innlevelse og likegyldighet. Både hos den sentrale duoen og all den forsøksvise «pay-off» vi tilbys for sidehistorier med rollefigurer vi ikke har blitt gitt nok mulighet til å føle for underveis.

Film – akkurat som litteratur – handler mye om følelser, og det er der Beatles sliter mest. Nostalgi er ikke nok i denne sammenhengen. Uten nevneverdig intensitet og energi i scenene, en generell pregløshet rundt presentasjonen og en alt for ofte støl og kunstig dialog, brytes den empatiske forbindelsen til oss som tilskuere.

«Beatles»

Faktisk er filmen best når ordløsheten får være i forgrunnen. Det finnes flere flotte øyeblikk skapt kun gjennom tone og stil. Scenen når guttene setter seg ned og for første gang hører Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, nikker i takt med musikken, smiler til hverandre og opplever det vi godt kan kalle en slags felles glederus, er særdeles sjarmerende. Likedan er det noe søtt og stemningsfullt over scenen der Nina og Kim deler et kyss i et busskur, som fanges opp av kameraet gjennom det regndekkede glasset. Eller når Kim og Cecilie slapper av på stranda og sola treffer skuespillernes fine filmansikter, den svale vinden spiller sin rolle godt, og vi bare får være der sammen med dem ei lita stund – i stillhet.

Slike komposisjoner setter spor. Uheldigvis blir det stort sett med disse enkeltsekvensene. Filmen blir stadig mer uengasjerende, spesielt i siste del når den er på sitt mest dramatiske og seriøse. Alt går til helvete for Kim; på en fest hos Cecilie mislykkes han igjen, drikker seg full og klatrer opp på taket, men det finnes ingen nerve i det som skjer. Når han kommer hjem har han et lite sammenbrudd, men scenen føles ufortjent og lite oppriktig når den ikke følges opp. Et par kunstneriske friheter seinere får vi vår lykkelige slutt: Kim skriver ei låt til Cecilie, vinner henne tilbake ved å løpe etter trikken hennes og erklære sin kjærlighet – dette skjer for øvrig midt under en antikrigsdemonstrasjon – og vips er vi tilbake til start. Kim sitter på skolen og skriver stil. Han snakker om å «finne sin egen stemme» og at han har funnet den på grunn av «tre gutter fra Oslo og fire karer fra Liverpool».

Filmen er over og det første jeg tenker er: Så… det var alt? Dette var altså Beatles på film? Ja vel, da så. Min naturlige reaksjon var faktisk et skuldertrekk. Det høres kanskje nedlatende ut, men med dette mener jeg ikke at Beatles er en forferdelig film – bare enda en norsk film som gir meg lite, og til slutt blir forglemmelig. Filmen selv hadde hatt godt av å «finne sin egen stemme». Hva vil egentlig denne Beatles-versjonen? Det er også i dette øyeblikket jeg ikke klarer la være å tenke på romanen igjen, og det at filmen ikke engang føles som den samme fortellinga. Dette er ikke Beatles, det er en annen Beatles, en «halvveisadaptasjon», som på samme tid vakler som selvstendig filmfortelling.

Beatles som film faller altså mellom to stoler. Den er for overfladisk og lite dyptloddende til å gi tilskuerne noe som ligner den samme opplevelsen Saabye Christensens briljante roman skaper for leserne, og den er for slepphendt og sjelløs til å være en bevegende og interessant filmopplevelse i seg selv. Det er synd, men det er sant.

«Beatles» – kinoplakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Tobias Strøm-Blakstad sier:

    “Skuldetrekk”. Ja, enig. Det er sikkert derfor ingen har kommentert denne treffende analysen.

    Det er vanskelig å samle opp krefter til å bry seg verken den eller andre veien om Beatles, spesielt for en som aldri har lest boka. Og er ikke det den verste typen film?

  2. Cecilium sier:

    Enig! Så den nettopp på nett-tv, og det var begredelige saker. Måtte sette meg ned med google for å finne ut om jeg var den eneste som ble overraska og skuffa. Tror jeg må finne fram boka en gang til, for å dekke over denne platte kjærlighetshistorien

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>