The Expendables – hjernetom action, nostalgitripp eller noe mer?

Sylvester Stallones The Expendables-prosjekt har kommet frem til tredje film. Enda større og voldsommere enn tidligere. Er dette noe mer enn en fornøyelig nostalgitrip for gamle gutter som vokste opp med 80-tallets actionhelter?

Idéen om The Expendables kom opprinnelig fra manusforfatter David Callaham, men da Stallone kjøpte rettighetene foretok han en del endringer. Plutselig handlet det om å rekruttere alle actionkompisene fra 80- og 90-tallet til en slags fysisk og åndelig forbrødring, presentert gjennom et både selvironisk og involverende stykke ensembleaction. Utrolig nok er det svært få journalister som har konfrontert stjernen med prosjektets ideologi og konseptualisering. Det nærmeste er kanskje et intervju med The Telegraph i 2010, der han fortalte at «Dette er min hyllest til filmer som The Professionals og The Wild Geese. Det er en velbrukt formel om mannlig kameratskap: menn som oppfører seg dårlig, men som til slutt gjør noe prisverdig. Det er sånn verden burde være».

Om man skal tro Stallone selv, kan det virke som om han har angrepet materialet uten selvironi, og at det heller er referansenes egne daterte kvalitet som skaper den fornøyelige effekten. Actionfilmer lages ikke på denne måten lenger. Det er imidlertid mye som tyder på at det har vært en svært selvbevisst prosess, særlig knyttet til rollebesetningen, iscenesettelsen av actionsekvensene og rollefigurenes forhold til hverandre.

ex2

The Expendables

Første film kom som et forfriskende pust i 2010, et motsvar til den endeløse bølgen av utbyttbare superheltfilmer. Med seg hadde Stallone fått gamle kjenninger som Jet Li, Dolph Lundgren, Mickey Rourke og Eric Roberts, i tillegg til nyere actionstjerner som Jason Statham, Randy Couture og Terry Crews. Det er symptomatisk for filmens prosjekt at actionfilm-fans umiddelbart kastet inn forslag om stjerner som burde vært med, fremfor å nyte filmens egenverdi. De forstod hva dette handlet om. Kritikere, på sin side, klødde seg i hodet og avfeide prosjektet som falmede stjerners patetiske forsøk på å gjenopplive hjernetomme actionhelter. I hvert fall mange av dem. Noen av oss satte derimot pris på den humoristiske testosteron-dialogen, de velkoreografterte actionsekvensene og den litt knirkete ensembledynamikken. Så enkel var den i sin kompromissløshet og sin sjangerrikdom at det plutselig ble vektig materiale som postmodernistisk fenomen.

I sin bok Contemporary Action Cinema hevder Lisa Purse at disse filmene «construct conflicts that require raw firepower rather than technological wizardry or diplomatic negotiation to solve them, relocating the solution to the narrative problem squarely in the pumped-up bodies of these ageing heroes, and displaying a nostalgia for a past in which the justification for violence seems more justified» (Purse 2011). Det er den gamle John Wayne-myten oppdatert til et moderne format. Alderselementet kommer inn som en slags benektelse av menneskelig skjørhet, en fantasi knyttet til behovet for å fortsette – og å mestre omgivelsene.

Det er kanskje tvilsomt om Stallone selv har en slik forståelse av filmenes konseptualisering, men han fortsatte ganske ufortrødent å utvide det eksisterende universet med så mange av sine gamle kolleger som mulig. Noen ganger fikk han nei. Kurt Russell gjør ikke ensemblefilmer, fortalte agenten. Steven Seagal liker ikke filmens produsent. Jackie Chan var opptatt med andre prosjekter. Men flesteparten forstod hva prosjektet handlet om og deltok velvillig i gjenforeningen.

The Expendables 2

Til The Expendables 2 (2012) spares det ikke på muskelkruttet. Originalbesetningen utvides med Chuck Norris, Jean Claude Van Damme, Bruce Willis, Arnold Schwarzenegger og den noe yngre Liam Hemsworth. Selv om Stallone overlater registolen til Simon West – selv en erfaren actionregissør – er grunnoppskriften den samme. Og kritikermottagelsen. Amy Nicholson i Box Office beskriver den som en «over-the-top sequel [that] caters to the lowest common denominator in the best possible way», en ikke uvanlig verdidom. Men fremdeles er det ingen som helt tør å ta filmene og prosjektet på alvor.

Stallone bryr seg ikke. The Expendables 2 blir en av de mest innbringende filmene i 2012, som igjen kaster ham ut i nye oppfølgerplaner med enda høyere ambisjoner. Går det an å trekke muskelfibrene enda litt lenger?

The Expendables 3

Til Patrick Hughestredje film dras nye ikoner frem i lyset: Mel Gibson, Harrison Ford, Antonio Banderas og Wesley Snipes, i tillegg til en potpurri av gamle og nye navn fra de foregående filmene. Gibson spiller ex-Expendables-grunnlegger Conrad Stonebanks, som har begitt seg ut på ulovlig våpenhandel. Nå er det opp til den brokete helteforsamlingen å ta rotta på ham – en oppgave som tar dem til et utall eksotiske destinasjoner over hele verden.

Stallone går enda et skritt lenger i sine actiontablåer, og toner samtidig humoren ned et par hakk. Det er fremdeles umulig å spore et realistisk Jason Bourne-aktig actionunivers i iscenesettelsene, og one-linere florerer raskere enn du får snudd deg. Men den postmoderne konseptualiseringen føles akkurat like frisk som den har gjort siden første film.

Den italienske filosofen og forfatteren Umberto Eco formulerte en gang et svært berømt sitat i sin diskusjon av filmklassikeren Casablanca (1942): «When all the archetypes burst out shamlessly, we plumb Homeric profundity. Two clichés make us laugh, but a hundred clichés move us because we sense dimly that the clichés are talking among themselves, celebrating a reunion» (Eco 1987).

Ecos beskrivelse passer umåtelig godt på Stallones prosjekt. Én gammel actionhelt utgjør ingen forskjell. Men når alle actionheltene kommer sammen for å feire seg selv, i et format som belager seg på kjente troper, løftes det til å bli et fenomen. En slags statement.

*

Referanser:

Eco, Umberto, Travels in Hyperreality (Picador, 1987)
Purse, Lisa, Contemporary Action Cinema (Edinburgh University Press, 2011)

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Frode Løes Hvatum sier:

    Har ikke sett treern. Likte godt den første, og synes toern var sånn passe.

    Veldig gøy med analyser av franchiset hr. Haga!

    Er det bare meg eller ser det ut som om Harrison Ford mistrives noe sinnsykt på den plakaten?

  2. (Klippet inn fra Facebook-feltet)
    Det som ødelegger for 3eren er gjengen med “ungdom” som rekrutteres fordi de gamle er “too old for this shit” i Slys øyne. Ingen vil se disse, ingen vet hvem de er, og de gjør fryktelig lite ut av seg. Voldsom sier du? Tja, med god fantasi kan du kanskje hevde dette, men “volden” foregår for det meste på ett sted, mens kamera allerede har tatt oss med til noe nytt som skjer noen meter unna. Hvorfor? For å tekkes kidsa, som det meste annet i Hollywood. Trodde Sly faktisk var for god til å dras ned på sensurert vold stadiet.
    The Expendables: MPAA-rating: R
    The Expendables 2: MPAA-rating: R
    The Expendables 3: MPAA-rating: PG-13

    En klam, fæl, umorsom katastrofe av en film. Humoren var aldri spesielt bra i disse, men i 3ern sitter ingenting. Gibson er ikke så verst, da, ser ut som han koser seg. Mulig fordi han ellers er persona non grata i Hollywood.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>