Guardians of the Galaxy

Omtale

Marvel treffer blink med den rølpete og rampete romoperaen Guardians of the Galaxy

Mellom oppfølgere til mer etablerte tegneseriehelter som Iron Man, Captain America, Thor og ensemblefilmen The Avengers, går Marvel mot kosmos med ei satsning på mer obskure og obskøne superskapninger – og det er stilig som bare det. Tre ord: Vaskebjørn med maskingevær.

James Gunns bidrag til Marvel Studios’ superheltunivers, Guardians of the Galaxy, er den mest underholdende filmen jeg har sett på ei god stund.

Standarden settes umiddelbart. Etter en klissete og keitete, men smått rørende introduksjon, satt til Jorda i 1988, der en ung gutt mister mora si og blir bortført av et stort romskip, er det klart for tittelsekvensen. Gutten har blitt en mann, Peter Quill, selverklært bedre kjent under dekkidentiteten «Star-Lord» – den legendariske fredløse. Enkelt sagt en Han Solo-aktig, kvinnebedårende tjuvradd, som nå har landa på den øde planeten Morag for å stjele ei svært så mystisk kule («the Orb») – noe som viser seg å være svært uklokt. Det er jo alltid slik. Disse supermystiske kulene bør ligge i fred.

Men det er veien dit som gir oss lovnad om hva som kommer. Til tonene av Redbones herlige «Come and Get Your Love» fra en gammel Walkman, danser Chris Pratt aka Quill, Star-Lord seg gjennom sand og søle, mens han sparker unna rottelignende romvesener og bruker dem som mikrofon. I perfekt harmoni med takløftetrinnet og låtas klimaks, fylles lerretet med enorme, gylne bokstaver, for å forsikre oss om at vi ser på riktig film.

Guardians of the Galaxy handler om en underlig gjeng «helter» (les: egoistiske og skurkaktige antihelter) langt ute i verdensrommet, som må slå seg sammen, ta ansvar og bli «ekte helter» for å redde galaksen. Foruten vår venn Star-Lord består teamet etter hvert av to grønne romvesener, snikmorderske Gamora (Zoe Saldana) og den hevnbesatte galningen Drax the Destroyer (Dave Bautista); et enormt, levende tre med begrenset vokabular og navnet Groot (Vin Diesel); og Rocket (Bradley Cooper), en særdeles snakkesalig, sarkastisk og våpenglad vaskebjørn.

Joda, det finnes en historie her også, og ikke overraskende er den ganske forutsigbar og overfylt. Quill stjeler som kjent den mystiske kula, en av seks såkalte «uendelighetssteiner» (som alle Marvel-lesere er klar over hva i siste instans fører fram mot…), og den rommer naturligvis uante krefter. Derfor har den også mange interessenter. Mest sentral er Ronan the Accuser (Lee Pace), en nasjonalistisk fanatiker fra romvesenrasen Kree og filmens «Big Bad» eller «Storeslem», om du vil. Med seg på laget har han søstrene Nebula (Karen Gillan) og Gamora, en hærskare av romsoldater, samt selveste «Størsteslem», Thanos (Josh Brolin) – som du muligens husker fra ekstrascenen etter rulleteksten i The Avengers.

Kappløpet om å få tak i eller få solgt kula er altså den sentrale drivkraften. Andre aspekter ved fortellinga inkluderer en forestående invasjon og en tander fredsavtale, et rompolitikorps, en bande dusørjegere og «herjere» leda av Quills venn Yondu (Michael Rooker i en typisk, men brilliant rolletolkning), og en snål artifaktsamler kjent som nettopp «The Collector» (en sedvanlig eksentrisk Benicio del Toro, for øvrig introdusert i ekstrascenen etter rulleteksten i Thor: The Dark World). Verken skurkene eller konfliktene er filmens sterkeste kort, men fungerer fint som deler av helheten og veies enkelt opp av filmens titulære gjeng med utskudd.

Det er også i denne gruppa av blanda drops at vi finner magien. Tegneserien filmen baserer seg på – originalt fra 1970-tallet, men «reboota» i 2008 som teamet vi møter her – har oppnådd sin popularitet fordi den alltid har forstått dette. James Gunn har nok hatt samme erkjennelse, for hovedfokuset ligger på det eventyrlige, humoristiske og regelrett merkelige som kan skapes i dette sammensuriet. Enten gjengen krangler, slåss, bryter seg ut av fengsel, stikker av fra snilt og slemt, prøver å redde verden(er), eller bare sitter og snakker sammen i Quill sitt skip «Milano» (naturligvis oppkalt etter Alyssa Milano), er det alltid innbydende eller interessant på en eller annen måte. Så god er kjemien mellom rollefigurene – mye på grunn av skuespillersensemblet.

Kombinasjonen av en overordna godlynt, optimistisk tone og selvbevisst spøkeri, samt teft for både melodrama og action, gjør Guardians of the Galaxy til en elskverdig filmopplevelse. Spennende, morsom, sjarmerende, leken, vakker å se på og ganske rørende i all sin naive, sårbare inderlighet.

Med sine rare planeter, fargerike romvesener (blå, grønn, rød, rosa, lilla – nevn dem, Guardians of the Galaxy har dem!) og frigjørende uhøytidelighet, minner denne sci-fi-action-adventure-rakkeren mer om 70- og 80-tallsfilmene jeg var så betatt av som barn enn den tomme moderne blockbusteren som altfor ofte dukker opp på kino. Dette er en romopera som feirer sitt eget slektskap, som spiller på og bruker nostalgi for alt det er verdt, men som likevel er seg selv mest, i sitt rølpete og rampete vesen. James Gunn og Nicole Perlmans manus oser av kjærlighet til begge mediene involvert, og følelsen brer seg gjennom det ferdige resultatet.

Dette til tross for at filmen også mister seg selv litt i alt mylderet. Gunns regi er uvøren og uanstrengt – noe som stort sett er positivt og står i linje med den nesevise «off-beat»-stilen vi kjenner fra regissørens tidligere spillefilmer Slither (2006) og Super (2010) – men som også har enkelte uheldige utslag. Underutvikla miljøer og figurer, et knippe så-som-så (digitale) visuelle komposisjoner og en tidvis haltende struktur og rytme er noen av disse.

Når det er sagt, er det også denne sensibiliteten som klarer å benytte seg av alle konvensjoner og klisjeer i boka, for så å dekonstruere dem like etter, uten at det føles påtatt eller overironisk; noe som legger til rette for å skape sekvenser som beveger fra det dramatiske til det steintøffe til det latterlige, og tilbake igjen. Ti ord nå: Vaskebjørn med maskingevær skytende fra skulderen til et brølende tre.

Helt til slutt må jeg, i mitt svermeri etter filmen, nevne tre ting:

1) Sammen med Chris Pratts åpenbare hovedrollestatus er det nettopp Rocket og Groot som er stjernene. Stemmearbeidet til Bradley Cooper og Vin Diesel er like utsøkt som CGI-en, og disse to blir på mange måter filmens hjerte. Jeg hadde aldri forventa å bli så glad i en vaskebjørn og et mennesketre, men slik ville altså skjebnen det.

2) Det kan ikke understrekes nok hvor festlig Guardians of the Galaxy er; vitsene kommer som fra ei mitraljøse. Smarte vitser, teite og kleine vitser, fysisk humor, referanser og popkulturell lek slenges skamløst mot seeren fra alle bauger og kanter. Ulikt andre Marvel-filmer er komikk, tøys og tull regelen her, ikke unntaket. Jeg vegrer meg for å si noe mer – det ville vært en (vaske)bjørnetjeneste å avsløre for mange av dem – men forvent at Kevin Bacon er sentral.

3) Soundtracket til filmen er fabelaktig. Star-Lords kassett «Awesome Mix Vol 1», hvor alle låtene skal komme fra, lever lett opp til sitt navn. Verdens Beste Soundtrack ™ består av en kanonade av slagere fra 1960- og 70-tallet, inkludert Blue Swedes «Hooked on a Feeling», David Bowies «Moonage Daydream» og «O-o-h Child» av Five Fairsteps. Gled dere til det.

Guardians of the Galaxy er det tiende innslaget i det samla filmatiske Marvel-universet, og jeg vil driste meg til å si at det er det morsomste, kuleste og sannsynligvis også det sterkeste så langt. Dette er en kultfilm i blockbusterform. To timer med deilig feel-good-eksapisme. Uperfekt, ren underholdningsfilm på sitt beste. Nå føler jeg kallet til å bruke filmens egne avsluttende ord: Guardians of the Galaxy er saktens «Something good… Something bad… Bit of both», men aller mest av det gode slaget. Kom deg på kino og få tak i litt av kjærligheten.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

  1. Mads Outzen sier:

    Tilleggsopplysning: Oppfølger annonseres allerede i sluttplakaten, og har seinere blitt bekrefta til sommeren 2017. Good times.

  2. Dag Sødtholt sier:

    På bakgrunn av tonen i denne filmen, som jeg altså ikke har sett, blir det mer og mer merkelig at Edgar Wrights versjon av Antman fikk øksa? Men kanskje Marvel mente at det vil bli for mange lettbente filmer på en gang?

    • Mads Outzen sier:

      Mulig, men jeg tror heller Wright ikke nødvendigvis var villig til å tilpasse seg “fellesuniverset” i stor nok grad, og at det var dette som førte til skilsmisse. Kevin Feige er jo sjefen for det hele uansett.

  3. Anders Aandahl sier:

    Bortsett fra noen gode humoristiske innslag fant jeg filmen skremmende generisk og kjedelig. Mulig at det mer blockbustervante publikummet og Marvel-nerdene lar seg blende med en gang tonen blir litt mer sjarmerende og humoristisk, for størsteparten av superheltfilmer er jo helt dølle, til det nivået at jeg føler jeg ser den samme filmen hver gang (generiske plot, skurker, storyarcs, overkill CGI osv.). Jeg har tidligere tenkt at jeg må se en håndfull superheltfilmer bare for å henge litt med i popkulturen, men etter dette, hvor jeg faktisk hadde litt forventninger, merker jeg det er noe jeg ikke orker å se lengre. Så etter at Antman offisielt ble nok et generisk superheltprosjekt, så tror jeg at jeg takker for meg.

    • Helt enig. Utrolig generisk actionspetakkel, som oser av flatpakket innhold. En ting er et ganske svakt manus, men filmen greier virkelig ikke å spille på noen særlig følelser. At den ironiserer over Marvel-sjangeren (!) burde i utgangspunktet vært til det positive, men vitsene er så trygge og flate og mangler komisk timing at det ødelegger for komikken, og samtidig gjør at filmen mister den emosjonelle kontakten med karakterene. Her står virkelig aldri noe på spill! Mulig jeg er i overkant negativ her nå, men det er nesten litt provoserende at denne filmen har fått den høyverdige statusen den har.

      Men soundtracket var forfriskende bra :)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>