I 2013 inngikk den amerikanske forfatteren Cormac McCarthy og regissør Ridley Scott et uventet samarbeid om en mørk og skitten film der en narkotikahandel går fryktelig galt: Hvordan tar vi de rette valgene og hvordan kan vi leve med våre feilgrep? The Counselor utspiller seg på mange måter som en cautionary tale, en advarsel om konsekvensene av våre beslutninger. Men det er også en film om tap og den desperasjonen man føler når man ønsker en handling ugjort.
The world in which you seek to undo the mistakes that you make, is different from the world where the mistakes were made. You’re now at the crossing. And you want to choose, but there is no choosing. There’s only accepting. The choosing was done a long time ago.
Slik ordlegger en av rollefigurene seg. The Counselor er en filosofisk neo-noir der sofistikerte replikkvekslinger og de mest brutale scener – bestående av avkuttede hoder, absurde seksuelle handlinger og snuff-filmer av mennesker som tortureres og drepes foran kamera (sistnevnte blir riktignok aldri vist, bare omtalt av karakterene i filmen) – går hånd i hånd. Cormac McCarthys fiksjonsverden er beksvart og ikke så rent lite makaber, med anstrøk av nihilisme. Det skjuler seg imidlertid en eksistensialistisk og moralsk kjerne mellom McCarthys blodbefengte linjer, som avslører menneskets tendens til å se seg selv og sine handlinger gjennom en idealisert prisme. Vi forstår ikke rekkevidden av våre valg og handlinger, ei heller hvordan disse endrer verden. Dermed ligger kanskje den mest alvorlige synden i illusjonen om at det vi gjør ikke har så mye å si for andre mennesker.
The Counselor har potensiale til å bli en fremtidig kultfilm, kanskje til og med ansett som en klassiker. Årsaken er at filmen er så gjennomarbeidet på manussiden at den vil inspirere cineaster til å grave dypere for å avdekke komplekse subtekster. Ridley Scott har regien, men har valgt å følge McCarthy’s manuskript ganske nøyaktig (bortsett fra rekkefølgen av enkelte scener og noen linjer med dialog som er kuttet vekk). Derfor fremstår filmen mer som et arbeid av den eksentriske og dystre forfatteren enn Scott. Av den grunn vil min lesning av filmen hovedsakelig basere seg på McCarthys dialoger og temaer, og ikke Scotts iscenesettelser.
Som de fleste av McCarthys arbeider er The Counselor et verk som ikke higer etter å være realistisk eller plausibelt. Den tilnærmer seg verden gjennom metaforer, symboler og det poetiske. De kunstige og intrikate replikkene som dominerer filmen er ekspressive og vakre, men også mangetydige og flyktige. På mange måter fremstår de som arkaiske levninger — relikvier fra en svunnen tid som på mystisk vis har manifestert seg i en Hollywood-produksjon. Det er vanskelig å gripe tak i alt som McCarthy vil si med The Counselor, men ved å ta utgangspunktet i en sentral trope, counsel, vil jeg prøve å fange den underliggende tematikken.
Counsel:
1. A lawyer engaged in the trial or management of a case in court
2. Advice given especially as a result of consultation
3. Archaic: guarded thoughts or intentions
Webster-Merriam Dictionary
1. Advokaten
The Counselor (Michael Fassbender) er en advokat som av ren grådighet tar del i kriminell virksomhet. Han tar kontakt med Reiner (Javier Bardem), en eksentrisk forretningsmann og kriminell, som involverer ham i en stor kokainhandel med et meksikansk kartell. Counselor tror han kan delta i en slik transaksjon uten å ta skade av det, og der ligger hans naive feilgrep. Han kjenner konsekvensene, men velger likevel å gjennomføre den ulovlige handelen.
Selvfølgelig går noe galt, og Counselor blir feilaktig anklaget av en kriminell bande for å stå bak et kupp. Han befinner seg snart i en situasjon hvor han blir jaget av hensynsløse kriminelle som ikke vil gi seg før de har ødelagt livet hans.
Counselor kommer fra advokatstanden, fra en verden der lover og forskrifter kontrollerer alt; der man kan ”vinne” bare man kjenner systemet og hvordan det opererer. Den verdenen han møter gjennom Reiner er lovløs og kaotisk. Counselor krysser dermed inn i en annen verden à la Orpheus eller Odyssevs fra de gamle greske tekstene. Og i likhet med førstnevnte, forblir hans store kjærlighet i underverdenen.
McCarthys underverden er ikke et utenomjordisk dødsrike, men en reell plass: Mexico. Iscenesettelsen av Mexico som et slags helvete er noe McCarthy gjentatte ganger returnerer til. Spesielt tydelig er det i romanen The Crossing (1995) hvor Billy Parham krysser grensen fra USA til Mexico med tydelige metaforiske implikasjoner. Der hentyder ”crossing” både til hovedkarakterens kryssende kjønnsidentitet, krysningen fra det siviliserte liv til den ville og voldelige verdenen, men også en slags overgangsrite hvor hovedkarakteren går fra å være et barn til å bli voksen.
McCarthy bruker Mexicos øde og ufruktbare ørken som et bilde på menneskets aller mørkeste psykiske avkroker. Selv om forfatteren gjengir et noe stereotypt og karikert bilde av landet, understreker The Counselor at vesten og USA er sterkt delaktige i utbredelsen av brutale kriminelle gjenger. For McCarthys manus fremstår tidvis som en skarp kritikk av vestens privilegerte og pengesterke mennesker. Vi tror at våre handlinger ikke har konsekvenser fordi vi er såpass distanserte fra alt det lugubre som foregår bak lukkede dører eller i meksikanske bakgater. Som Westray (Brad Pitt) sier til The Counselor:
Before all those so-called drug wars who do you think was killing all those young girls in Juarez?
I don’t know. Nobody knows.
Come on, Counselor. Hundreds of young girls? Thousands most likely. Follow the money.
Handlingene våre bærer med seg en lang kjede av konsekvenser, som også omfatter hva pengene vi tjener anvendes til. Vi tar alle del i verden, enten vi vil det eller ikke. Vestens mennesker ser imidlertid ikke konsekvensene av slike handlinger, for resultatene av disse skyves til siden, ut av synsfeltet. I The Counselor eksemplifiseres med snuff-filmer, der mennesker blir drept og brutalt antastet foran kamera. Som det påpekes: «… the consumer of the product is essential to its production. You can’t watch without being implicated in a murder». Det er en årsakssammenheng mellom disse groteske handlingene og vår konsumpsjon av dem. Selv om vi ikke begår selve handlingen, utgjør vi den sentrale motivasjonen for at handlingen blir gjort. «You might think about that the next time you do a line,» sier Westray tørt.
Rike vestlige mennesker lever ut en illusjon hvor de er unntatt moralsk ansvar. Men selv om de ikke har blod på hendene, beriker de mennesker som utøver grov vold, begår drap og skaper ødeleggelse, gjennom kjøp av dop, smuglervarer og lignende. The Counselor viser hvordan Mexicos tilstand er et direkte resultat av rike amerikanere som passivt distribuerer makt til kriminelle.
En av filmens mest blodige og brutale metaforer er en innretning kalt bolito. Denne innretningen består av en ståltråd og en liten motor som strammer. Denne kastes så over hodet på et intetanende offer som aldri kan stanse tråden før den har kuttet hodet tvers av, uansett hvor mye man kjemper imot. Innretningen er derfor et bilde på de fatale prosessene som igangsettes – og som ikke kan reverseres. Hadde Counselor bare hørt på rådene han fikk, kunne han unngått å nære opp om alle disse prosessene.
2. Råd
Vi vet at Fassbenders karakter er The Counselor i betydningen advokat, men counsel betyr også å gi råd. Når Counselor forsøker å bli med på kokainhandelen får han råd og advarsler både fra Rainer og fra Westray, en mellommann og cowboyfigur. Begge prøver å fortelle Counselor om de mulige konsekvensene av å forhandle med de meksikanske narkobaronene. Reiners ord er ikke til å misforstå: «You pursue this road that you’ve embarked upon and you will eventually come to moral decisions that will take you completely by surprise. You wont see it coming at all».
Navnet til Reiner gir oss en pekepinn om hans rolle. Reiner er av germansk avstamming og er avledet fra det arkaiske Raganhar. Raganhar består av ordene ragin som betyr råd og hari som betyr hær. Rainer er Counselors rådgiver og en som han burde høre på. Rådene blir imidlertid ignorert fordi Counselors grådighet og kortsiktighet gjør ham blind for mulige negative utfall. Counselor mottar råd fra mange hold, men er først villig til å høre på dem når skaden allerede er skjedd. Han ringer sjefen for det meksikanske kartellet, El Jefe (som betyr sjef) og spør om det er noe han kan gjøre for å få Laura (Penelope Cruz) tilbake. El Jefe forteller ham om sorg og at man i hans posisjon enten må dyrke sorgen eller gå videre: «Grief transcends every value. A man would give whole nations to lift it from his heart. And yet with it you can buy nothing.»
Counselor kan ikke lenger bruke sin makt og sine penger for å få viljen sin. Ei heller kan rådene på dette tidspunktet hjelpe ham å takle sorgen. Han må, slik vi alle må, innse at vi ikke kan forandre det som er gjort. Han har foretatt en ”crossing”; trådt inn i noe nytt som han ikke kan komme tilbake fra.
McCarthys moderne tragedie er ukonvensjonell fordi selve handlingen som fører til Counselors fall ikke er en intendert handling. Han hjelper en klient med å få sønnen hennes ut av fengsel, uten å vite at denne personen er i ferd med å stjele en vital komponent for kokainhandelen. Dermed får narkobaronene inntrykk av at Counselor prøver å stikke av med kokainen selv. Det er veien Counselor har valgt som er skjebnesvanger, og som har skapt situasjonene som til syvende og sist leder opp til hans fall. Veivalget dikterer alle hans fremtidige situasjoner.
McCarthy snur dermed opp-ned på den tradisjonelle tragedien der en spesifikk viljestyrt handling fører til heltens fall. Handlingen og utfallet er heller ikke forutsett og bestemt av gudene slik de gamle greske forfatterne iscenesatte det. Den er bare en del av tilfeldigheter. Når Macbeth i maktrus dreper kongen med sine egne hender, er handlingen intendert og med tydelige implikasjoner. Counselors feil er at han har krysset verdener og startet en kjede av handlinger som er umulig å forutse.
Her antydes et verdenssyn uten rettferdighet, hvor ting bare skjer. Som Malkina (Cameron Diaz), filmens utspekulerte antagonist, kjølig uttrykker det: «The truth has no temperature». Sannheten kan ikke måles eller føles. Den er ikke kald eller varm, intendert av en barmhjertig gud eller en sadistisk djevel. Verden er irrasjonell og skapes av menneskets valg. Det er mennesket som skaper sin egen vei gjennom sine valg, ikke en allmektig gud. Det er denne erkjennelsen som er så vond å leve med, denne bitterheten som oppstår i kjølvannet av gale valg.
I en av filmens scener tar Malkina plass i en skriftestol. Hun har en sadistisk trang til å sjokkere andre mennesker og blir provosert når presten ikke vil høre på syndene hennes fordi hun ikke er initiert som katolsk kristen. Det påpekes at alt man må gjøre for å få tilgivelse er å bli katolikk og be om tilgivelse. Som presten sier: «Nothing is unforgivable.» Prestens ord klinger stadig mer falskt jo lenger man kommer i filmen. For hvordan kan man tilgi noen av handlingene rollefigurene snakker om? Westray forteller Counselor om en venn av ham som så en snuff-film: «He said that the girl was beheaded with a machete. She was about fourteen and she was being sodomized by a hooded figure and looking into the camera crying when her head fell off.»
McCarthy har alltid inkludert menneskets mest grusomme handlinger i bøkene sine, fra Blood Meridians blodige kamper mellom hvite og indianere til Child of Gods studie av en psykopatisk massemorder. Mange leser det som uttrykk for nihilisme og misantropi, men i de fleste av McCarthys arbeider finnes det glimt av håp — elementer som bryter med slike forenklede merkelapper. Leo Daugherty sporer det han identifiserer som gnostisk tankegang i forfatterens arbeid. Gnostisisme er en type religiøs mystisisme hvor den materielle verden er skapt av en ond skapning kalt demiurg, mens den spirituelle er laget av Gud. For å oppnå frelse og bli oppmerksom på denne forferdelige materielle verdenen, er det kunnskap som er nøkkelen (Daugherty 1999: 161). Rådene som gjennomsyrer The Counselor får da større betydning gjennom å opplyse hovedkarakteren. Hadde han søkt kunnskapen og lyttet på rådene kunne han unngått sin grusomme skjebne. Derfor finnes det håp for oss alle, ved at vi søker kunnskap for å fri oss fra demiurgens materielle illusjon.
3. Hemmelige hensikter
You don’t know someone until you know what they want.
Counsel har også en tredje arkaisk betydning: en hemmelig hensikt. Dette leder oss til Malkina, filmens inkarnerte ondskap og femme fatale. Utstyrt med gulltenner, en truende seksualitet og to geparder som kjæledyr, er Malkina den store manipulatoren som trekker i strengene. Den misogyne Reiner føler seg truet av hennes kløktighet og uavhengighet. I en av filmens mest minneverdige scener forteller Reiner The Counselor, med frykt i øynene, hvordan Malkina klatret opp på bilpanseret og presset sitt blottede kjønn mot frontruten i en aggressiv seksuell tilnærmelse.
McCarthys litteratur er opptatt av menns frykt for kvinner og kvinnelig seksualitet. Her er The Counselor intet unntak. Filmen skildrer tydelige innslag av kastrasjonsangst. Malkinas underliv blir av Reiner sammenlignet med en malle-fisk når han forteller Counselor om bilepisoden: «It was like one of them catfish things. One of those bottom feeders you see going up the side of the aquarium. Sucking its way up the glass.»
Kvinner er ikke utelukkende pene, myke eller passive: de kan være groteske, truende og på grensen til frastøtende. Malkina sier også flere ganger at hun er ‘starved’, til og med ‘famished’ som er avslutningsreplikken: Hun sluker, fordøyer; hun er ‘the devouring female’ som man sier på engelsk, som truer med å kastrere mannen. Reiner forteller Counselor om denne forstyrrende dualiteten mellom avsky og attraksjon: «It’s like being in love with… what? Easeful death?»
I tillegg er kastrasjonsangsten symbolsk tilstede i alle de avkappede hodene som vises i filmen. I The Medusas Head argumenterer Sigmund Freud for at Medusa-figuren er et symbol på menns/gutters kastrasjonsangst. Når man ser Medusas avkappede hode stivner man, noe Freud mener er grekernes måte å hentyde til både skrekk og ereksjon/opphisselse. Den farlige kvinnelige seksualiteten er derfor blant det Julia Kristeva kaller det abjekte; det som ofte blir unntatt symbolsk representasjon, det som er tabu.
McCarthy har tidligere blitt kritisert for å portrettere kvinner i et uheldig lys, enten som fryktinngytende skapninger eller som uskyldige jomfruer. Selv om kritikken til dels er legitim, må den også ses i lys av McCarthys oppheng i og kritikk av maskulinitet. Alle mennene i The Counselor er usympatiske, kyniske og tomme mennesker som mener at penger leder til attraktive kvinner og makt. Til og med Counselor feilvurderer kjæresten når han kjøper henne en ekstremt dyr diamant. I en dialog mellom Laura og Malkina sier Laura at hun verken vet eller ønsker å vite hvilken karat steinen er. Laura er ikke like overfladisk og opptatt av penger som alle de andre karakterene i dette mørke fiksjonsuniverset; hun er religiøs, godhjertet og omtenksom, uten at hun blir en typisk idealisert madonna-figur av den grunn. Hun er ikke prektig, men snarere nokså eksplisitt rundt de seksuelle tjenestene hun vil ha fra Counselor i filmens åpningssekvens.
Laura er det eneste elementet som hindrer The Counselor i å være en komplett misantropisk film. Hun er den eneste som ikke har skjulte hensikter, men uheldigvis blir hun dratt med ned i dragsuget av kjærestens dårlige avgjørelser. Laura mottar flere faresignaler – deriblant fra en av advokatens tidligere klienter, som oppsøker paret og advarer henne om at Counselor ikke er den han utgir seg for å være. Hun velger likevel å bli værende i relasjonen, som til slutt ender fatalt da hun blir nok et offer for snuff-filmindustrien. McCarthy sier tørt at det er våre valg som leder oss til lykke eller tragedie; vi må bare huske å lytte til rådene og søke kunnskapene som kan manøvrere livene våre inn på den rette veien.
I tillegg virker det som at McCarthy prøver å gripe fatt i hvordan menn ødelegger kvinner. Som Laura sier til Counselor i begynnelsen: «You’ve ruined me». I dialoger som er kuttet fra filmen kommer det i tillegg frem at Malkina er gravid og har lyst til å abortere om det blir en jente. Hun ser at en verden hvor kvinner blir voldtatt og drept foran kamera er en verden hun ikke unner sin datter. Hun blir spurt: «What is it that you want?» En kommentar som viser tilbake til Reiners utsagn om at du aldri kjenner en person hvis du ikke vet hva vedkommende vil. Malkina svarer: «My own life. I own very little. Some jewelry. A few clothes. There are times when I imagine I want my innocence back. If I ever had it.»
Hun vil ha kontrollen over sitt eget liv, og ikke la seg kontrollere av andre – det vil si andre menn. McCarthy har skapt en karakter som ikke bare symboliserer ondskap og råskap, men også noe sårbart. En som selv har blitt korrumpert. Malkina sier videre: «When the world itself is the source of your torment then you are free to exact vengeance upon any least part of it. I think perhaps you have to be a woman to understand that.»
Malkinas skjulte intensjon er å ta tilbake makten fra menn som kontrollerer henne. Hun er bitter på verden og ser det som hennes misjon å gjennopprette en slags balanse. Malkina ytrer seg også om hvordan vi snur oss vekk fra vold og ondskap i verden: «We would like to draw a veil over all that blood and terror». Vi vil ikke se det, men fortrenge. Nok et vestlig privilegium, men et privilegium som vil føre til vår undergang. Slutten gir en dyster apokalyptisk advarsel til oss alle: «…and the slaughter to come is probably beyond our imagining. »
The Counselor er en intrikat film som er vanskelig å like første gang man ser den. I McCarthys interessante manus finnes et hav av metaforer og troper, og denne artikkelen har sett nøyere på noen av filmens sentrale temaer. Dette er langt fra McCarthys største verk, men resultatet har blitt fascinerende – en bemerkelsesverdig symbiose mellom den amerikanske forfatteren og regissør Ridley Scott.
*
Referanser:
Daugherty, Leo: Blood Meridian as Gnostic Tragedy, i Arnold, Edwin T. og Luce, Dianne (red.) Perspectives on Cormac McCarthy. Jackson: UP of Mississippi, 1999.