Magic in the Moonlight og Woody Allens illusoriske filmkunst

Magic in the Moonlight har norsk kinopremiere fredag 1. august.

*

Woody Allens oppgave er ikke lenger å definere kjærlighetskomedien, og Magic in the Moonlight løfter seg aldri til å bli noe mer enn en ren forlystelse. Men innenfor disse rammene er det en vellykket film.

Fellini-pastisjen Stardust Memories (1980) henviser ofte til konkrete scener i 8 ½. Aller tydeligst er det i situasjonene der Sandy Bates (Allen) haster seg forbi beundrere, journalister og kritikere. Paparazziene er klemt opp i ansiktet og Woodsys regissørfigur bærer angsten for alt som en slags gjenkjennbar maske over hele seg. Likevel er disse partiene akkurat like mye Woody Allen som kinokøen i Annie Hall, benken i Manhattan, den religiøse shoppingen i Hannah and her Sisters eller Owen Wilsons virkelighetsflukt i Midnight in Paris, og så videre – og så videre.

Allen har alltid sørget for å definere filmografien sin som variasjoner over samme tema. En Woody Allen-film er en Woody Allen-film er en Woody Allen-film, og et nytt tilskudd til filmografien oppfordrer alltid til sammenligninger med tidligere verker. Årets utgave, Magic in the Moonlight, føyer seg fint inn i rekken av ”Europa-filmene” siden Match Point i 2005. Variasjonen denne gangen er at Colin Firth spiller Woody, at filmen er satt til landlige omgivelser blant tryllekunstnere, og at bakteppet for den fra tidligere velkjente nevrotisk-ateisme-mot-irrasjonalitet-og-Gud-diskursen denne gangen kretser rundt illusjoner, magi og det okkulte.

Åpningsscenen i Magic in the Moonlight viser magikeren Stanley (Firth) i kinesisk klesdrakt, under sitt orientalistiske persona Wei Ling Soo, som holder en oppvisning i Berlin på 1920-tallet. Etter den bejublede forestillingen følger vi Stanley – fortsatt i kinesisk klesdrakt – mens han fotfølges og utspørres av en kuriøs ansamling oppmøtte. Episoden sender umiddelbart tankene tilbake til nettopp Stardust Memories. Under et møte med Simon McBurneys magikerkollega litt senere vekkes nok en assosiasjon, der Stanley plasseres trygt i rollen som den allenske, ateistiske skeptikeren. Og plottet utbroderes; Firths rollefigur skal under falskt navn avsløre Emma Stones unge spiritualist Sophie, som godt hjulpet av moren (Marcia Gay Harden) hevder å kunne kontakte de døde. Ingen vil heve øyenbrynene når Stanley etter kort tid faller for Sophie, og i den forbindelse revurdere sin egen skeptisisme. Vi befinner oss altså innen et enda mer utpreget allensk univers enn tidsreisene fra samme tidsepoke i Midnight in Paris.

Siden Penélope Cruz’ bejublede (og kanskje noe overvurderte) rolletolkning i Vicky Cristina Barcelona, kan man ikke anklage Allen for å ha gitt særlig rom for individuelle skuespillerprestasjoner. Larry David er sitt sedvanlige jeg i Whatever Works, Owen Wilson er Owen Wilson i Allen-drakt i Midnight in Paris, og To Rome with Love rommer vel egentlig ingen minneverdige enkeltprestasjoner. Noe synes kanskje å ha endret seg med kritikerroste Blue Jasmine (som jeg personlig har lite til overs for; filmen er oppstyltet og kunstig, og lever ikke opp til sine egne tematiske ambisjoner). Cate Blanchett står i sentrum, og gjør Blue Jasmine til en star vehicle på en helt annen måte enn de foregående ensemble-filmene.

I Magic in the Moonlight fremstår Firths rollefigur altfor karikert og endimensjonal til å kunne sammenliknes med Blanchett, og i likhet med Midnight in Paris‘ Owen Wilson, gestalter han et særegent karaktertrekk ved den berømte Woody Allen-personaen. Filmen er likevel sentrert rundt Stanley og Firths gestaltning, og lar karakterutviklingen definere og meisle ut plottet. Firth passer perfekt i rollen som den flamboyante, overlegne og nevrotiske skeptikeren – en slags nyateist for det tidlige 20. århundret. Emma Stone er like sjarmerende, og Jacki Weaver, som ser ut til å ha fått en kommersiell oppsving i slutten av 60-årene, er også strålende.

På sett og vis er Magic in the Moonlight en heller lite ambisiøs film, en overklassefarse om renkespill og svindleri, om en gruppe mennesker i et velstående Europa som har levd på og lever av å opprettholde illusjoner. Den tematiske pendelen svinger sjeldent over i det sistnevnte; leken med overflate og rollespill i det menneskelige holder seg hovedsakelig på et humoristisk plan. Som farse er filmen god. Dialogene er velskrevne og snappy, samspillet mellom den eldre Colin Firth og den yngre Emma Stone glir elegant fremover, og omgivelsene er fine å se på. Den lette touchen og finessen fungerer langt bedre enn de mer alvorlige øyeblikkene. Den obligatoriske livsangsten Stanley får når han begynner å tro at det er mer mellom himmel og jord, føles lettvint og krampaktig, som dessverre er litt symptomatisk for Woody Allens sene periode. Poenget er ikke lenger å definere kjærlighetskomedien, men å by på noen små, velformulerte poeng, på en mest mulig underholdende måte. Og med unntak av enkelte lange dialoger, skjemmet av dårlig timing, holder Magic in the Moonlight på interessen hele veien.

Man skal kanskje ikke legge for mye i at Allen har satt identitetskomedien sin til Europas 20-tall, og at han befinner seg i et slags filmskapende eksil – riktignok med en og annen detour tilbake til hjemlandet. Det er jo ikke akkurat noen ferie han har gitt seg selv. Selv om filmens tempo og tone virker bedagelig, betyr det ikke at mesteren har senket seg inn i noen form for tilfredshet. Det er fortsatt de samme spørsmålene som opptar ham, og når Firths Stanley spør seg selv om han har levd en livsløgn, omgitt av rasjonalitet, er det som om Allen også stiller seg selv til veggs. Illusjonene og maskespillet rollefigurene beskjeftiger seg med, kan nesten tenkes å vise til Allen bak kamera, og hvordan regissørens inngripen i det som skjer på skjermen blir en slags deus ex machina.

Kanskje tilskriver jeg Woody Allen for mye her. En mer uttrykt selvrefleksivitet, til fordel for de små hintene, som ofte renner ut i tematisk vaghet, kunne ha løftet Magic in the Moonlight opp fra en fornøyelig farse til et selvproblematiserende verk. Det virker som om Allen bevisst unngår dette – kanskje av redsel for å bryte den fjerde (kommersielle) veggen?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>