Adam Driver i «What if»

I forlengelsen av en serie – Adam Driver reproduserer Adam Driver i kinoaktuelle What If

Michael Dowses nye film What If – som har norsk kinopremiere 22. august – er en høyst middelmådig romantisk komedie. Det kanskje eneste virkelig interessante er Adam Drivers rolle i filmen.

Det er egentlig ingenting nevneverdig ved What If, eller The F Word som var filmens arbeidstittel. Daniel Radcliffe spiller Wallace, en medisinstudent som har droppet ut av studiet, etter at eksen – hun også vordende lege – var utro med en veileder. Zoe Kazan spiller Chantry, en litt quirky designer hentet rett ut av amerikansk indiefilm på midten av 2000-tallet. Samboeren hennes er en FN-ansatt som reiser jorden rundt, og Wallace og Chantry introduseres til hverandre på en hjemmefest av Wallaces kompis Allan (Adam Driver).

Filmen er en smalltalk-medley hvor Wallace og Chantrys interne humor stykkevis avbrytes av hans forelskelse og dramaet som oppstår der ”F” i The F Word står for ”friend zone”. Filmen kan ikke lastes for å bukke under for sine egne ambisjoner – nettopp fordi de ikke er spesielt tilstedeværende. What If er en bittersøt, melankolsk romantisk komedie med indie-estetikk som sjelden gjør det vanskelig for seg selv. Resultatet følger ambisjonsnivået.

Adam Driver med en gammel banan i «What if».
Adam Driver med en gammel banan i «What if».

Journalisten Jonathan Bernstein gjorde et intervju med Adam Driver tidligere i år for The Guardian, der de to blant annet diskuterer Drivers bakgrunn og gjennombruddet som kom med tv-serien Girls (2012-). Men kanskje mest påfallende er det Bernstein skriver om Driver og skuespillerens Girls-persona:

[The] character and the actor are evolving a new archetype of masculinity: a man who is neither oversensitive nor threatened. Some American writers have taken to labelling this hitherto uncatalogued species as “the Good Bro”. The Good Bro takes no guff, weeps no tears, wears no hair gel and spares no one’s feelings. At the same time, the Good Bro harbours no misogynist undertones and acts as a rock, rather than a millstone, for the women in his life.

Interessant nok blir denne såkalte Good Bro-arketypen her knyttet opp mot både skuespilleren Adam Driver og rollefiguren hans Adam Sackler i Girls; ”[…] the character and the actor”. Det er altså underforstått at man ikke lenger kan skille den rollefiguren han gestalter på skjermen, og Adam Driver selv – Bernstein gjør også et poeng ut av at Lena Dunham skrev rollen nettopp for ham. Mot slutten av intervjuet i The Guardian forteller Driver om hvorfor han gjorde en Gap-reklame skutt av Annie Leibovitz:

There was a Gap across the street from where I went to school in New York and I would go there all the time. I didn’t have any money but when they had the clearance rack I bought a suit jacket. I wore it for five years till it completely lost all its shape and my wife finally made me throw it away. So when that came up, it just seemed obvious. Who doesn’t want to support Gap?

Som en respons til dette runder Bernstein intervjuet av med «Spoken like a true Good Bro

Lenda Dunham og Adam Driver i «Girls».
Lena Dunham og Adam Driver i «Girls».

Vel, jeg merker at jeg sliter med å relatere Drivers sentimentale forhold til kleskjeden Gap, med «en narsissistisk, uforutsigbar ny arketype for maskulinitet». Bernstein virker i sin tekst mest opptatt av å viske ut grensene mellom Driver av og på skjermen. Der det ikke finnes sammenhenger, oppstår de plutselig. Kanskje kan det knyttes til hvordan maskulinitet og nye mannsroller synes å ha blitt et ledemotiv i den pågående “amerikanske gullalderen” for tv-serier. Naturligvis tar seriene dette opp selv, med The Sopranos (1999-2007) i den ene og True Detective (2014-) i den andre kronologiske enden.

I tilfellet Adam i Girls, og den feministiske konteksten Lena Dunham har skrevet serien i, er nye mannsroller absolutt et plausibelt perspektiv å se rollefiguren i lys av. Men det sterke fokuset er likevel med på å redusere Adam Driver selv til en karakter, også utenfor skjermen, som i sin tur gir opphav til mange av rollene han får. Dunham kan ikke lastes for en stereotyp karakter som først ble stereotyp utenfor serien.

I What If er det Daniel Radcliffe som spiller hovedrollen. Hans figur er alt annet enn en Good Bro (det er med en vond bismak jeg fortsetter å bruke dette ganske forvirrede uttrykket, men det virker i alle fall betegnende for arketypen Driver spiller i Girls, Frances Ha og What If). Radcliffes Wallace er mer en usikker, sensitiv type (à la karakterene i Judd Apatows filmer) enn en representant for denne Adam Driver-maskuliniteten. I What If har Driver bare en mindre birolle, og karakteren lider av å være underutviklet; redusert til noen enkle følelsesmessige opp- og nedturer mellom slagene og stikkene han gir Radcliffes karakter. En scene på kjøkkenet til Allan føles veldig betegnende for hvor grovt tegnet Adam Drivers figur er, når Allan ber Wallace holde kjeft om sitt forhold til Chantry; han har akkurat ligget med sin kjæreste og skal spise bacon i fred.

I denne filmen er det på en overtydelig måte lagt opp til at publikum skal identifisere ”Adam fra Girls”, og det gjøres ingen forsøk på å skjule det. Driver er altså satt til rollen i What If utelukkende for å spille på rollen han er mest kjent for – en form for type-casting han velvillig går med på. Om det episodiske serieformatet har tatt sin plass ved siden av – eller over – kinofilmen, som det mest populære underholdningsmediet i dag, virker det bare naturlig at rollene fra seriene overføres til lerretet. Det er ikke et nytt fenomen, selvfølgelig, men det er med på å flate ut den eventuelle originaliteten i et verk.

Og i den økende konkurransen fra serier om publikums oppmerksomhet, føles det som om spillefilmer som denne beveger seg i feil retning. Det intenderte publikummet til What If er stort sett den samme målgruppen som for Girls – og Adam Driver i en kompis-birolle er skreddersydd for å konsolidere appellen til Lena Dunhams fanskare. Det er altså ikke nok at et kjent fjes fra TV dukker opp på film – han skal også spille den samme rollen.

Denne filmens mindreverdighetskompleks gjør fint lite annet enn å understreke hvor mektige tv-seriene har blitt – kanskje langt utover det oppbrukte narrativet om «serien som den nye romanen».

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Er spent på korleis han vil fungere i «Star Wars»-konteksten han no er hyra inn for. Eg ser ikkje heilt for meg at Brooklyn-kunstner-personaen hans vil fungere optimalt i ei galakse langt, langt unna – så han må vel vise litt andre takter der.

    Fin tekst om Driver, som eg for så vidt likar i både «Girls» og «Frances Ha» (har enno ikkje sett «The F Word») – eg har ikkje heilt gått lei han enno.

  2. Benjamin Yazdan sier:

    Takk for det! Enig i at det blir spennende å se Driver i den nye Star Wars (filmen er kanskje en annen sak), og ikke minst Midnight Special, den neste til Jeff Nichols (som imponerte med Mud). Der er det i alle fall vanskelig å se for seg at han skal gjenta Girls-personaet.

    • Eg er framleis positiv til «Star Wars», men det er ein diskusjon det går an å ta ein anna stad. Og ja, «Midnight Special»! Eg likar at Nichols samanliknar den med «Starman» :)

  3. Lars Christian Nygaard Pedersen sier:

    Star Wars universet har i alle år vært bygd opp av klassiske karakterer som baserer seg på spesifike stereotyper (den eneste jeg kan komme på som kanskje skiller seg litt ut er Samuel L. Jackson som som vanlig spiller en variant av “Samuel L. Jackson”) og uansett hva man synes om de nyere filmene, har det ikke skjedd store forandringer på denne fronten. I den sammenheng kan jeg ikke se for meg at karakteren “Adam Driver” har noen som helst plass i dette universet, og med tanke på hvor populær denne mannen har blitt de siste par årene, må det være noe man ser i denne mannen som så langt ikke har kommet frem på skjermen. Man kan håpe, i hvert fall. Star Wars har alltid satt karakterene foran skuespillerne, i retrospekt kan man kanskje si at man ser mye Harrison Ford i Han Solo, men i 1977 var han kun Han Solo. Jeg vil ikke se Adam Driver i rollen som Karakter X, jeg vil se Karakter X.

    • Eirik sier:

      Det er helt riktig at Star Wars alltid har satt karakter foran skuespillere som du nevner. Og det er jeg glad for at JJ Abrams ser ut til og videreføre. Det er åpenbart gjort et kjønnsbytte (simpelthen) i og med at Gwendoline Christie fra Game of Thrones kom inn i en rolle som var tilsiktet Benedict Cumberbatch feks, med tanke på at han er med i alt og ingenting for tiden. Og hadde en mindre heldig “Khan” opptreden i Star Trek Into Darkness.

      Men tilbake til Driver, og det jeg leser av intervjuet i The Guardian, hvor han blir titulert “The Good Bro” er veldig godt beskrevet. Og gir han så mye og spille på. På en måte er det litt tilbake til “antihelten”, det maskuline, den stødige, og i retning av Pachino, De Niro, en type skuespillere vi sjelden ser lenger. Bradley Cooper, Channing Tatum, Zach Efron til og med, ikke akkurat method acting og maskulinitet på første rad. Driver er jo klassisk utdannet på Juillard og er en profesjonell. Hans evner til og strekke seg lenger en den Brooklyn hipster kid han hittil er kjent for, vil komme til sin rett. Og merk at han er millitærutdannet samtidig, han kan skyte med rifle på riktig den mann, og jeg tror han er castet til Star Wars pga den delen også. Han har en sterk fysisk tilstedeværelse, og tillater man stenansiktet hans og få utløp ved en emosjonell konflikt tror jeg det blir bra. Det kan dog vise seg at han bærer maske under det meste av Star Wars, hvis ryktene stemmer, at han er en slags Sith elev, eller til og med Hans Solos psykopat sønn. Det blir sikkert gøy.

  4. Melissa sier:

    Adam Driver var kul og mystisk i den første sesongen av Girls, men begynner ærlig talt å bli litt lei allerede, han er liksom den samme typen i hver eneste rolle.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>