«Dawn of the Planet of the Apes»

Omtale

En majestetisk filmopplevelse tar form under mørke skyer i Dawn of the Planet of the Apes

Dawn of the Planet of the Apes er kinosommerens overlegent mest engasjerende blockbuster, men også et vakkert og virtuost kunstverk i seg selv. Filmen handler om de gode og onde krefter i både aper og mennesker, vekket av vårt felles overlevelsesinstinkt i møte med en postapokalyptisk tilværelse.

10 år har gått siden hendelsene i Rise of the Planet of the Apes (2011), og det laboratorieskapte apeviruset har nå utslettet nesten hele menneskeheten. Apenes leder Caesar (Andy Serkis) og flokken hans har etablert et hjem i skogen utenfor San Fransisco, og et knippe overlevende mennesker – immune mot viruset – har forskanset seg i byens sentrum. Både mennesker og aper begjærer fred og harmoni, men behovet for ressurser og trygghet stiller dem opp mot hverandre. Og når krigshissige utbrytere i begge leire setter konfliktens dominobrikker i bevegelse, bryter en eksistensiell kamp for tilværelsen ut mellom de to artene.

Regissør Matt Reeves (Cloverfield) plukker her opp stafettpinnen fra Rupert Wyatt, og universet som sistnevnte så ypperlig reetablerte og revitaliserte i Rise of the Planet of the Apes, ivaretas og forgylles enda et hakk i Dawn of the Planet of the Apes. Dette er en gripende film, som bretter ut et univers og en fortelling som prioriterer sensibilitet og nyanser foran grovt tegnede figurer og et skjematisk plott. Riktignok besitter den også de to sistnevnte elementene, men disse glir usynlig inn i den virkningsfulle helheten.

I skrivende stund er min konklusjon at Reeves’ film faktisk er den beste Planet of the Apes-filmen – av de jeg har sett, som i tillegg til Wyatts Rise of the Planet of the Apes inkluderer den opprinnelige Planet of the Apes (1968) og Tim Burtons remake fra 2001. (Etter 1968-originalen ble det laget fire oppfølgere, alle på 1970-tallet, og for noen tanker om Apes-seriens kontinuitet, les Thor Joachim Hagas omtale av Rise of the Planet of the Apes.)

Caesar i henholdsvis «Rise» (venstre) og «Dawn» (høyre).
Fra venstre, apen Caesar i henholdsvis «Rise…» og «Dawn…».

Rise of the Planet of the Apes fortalte filmskaperne en fin historie, som etter mitt syn klarte å si noe klokt om både dyreforsøk, kapitalisme, familie og identitet, samtidig som det ble etablert et elegant narrativt utgangspunkt for ytterligere filmer i Apes-serien. Den intelligente lille apen Caesar steg underveis frem som fortellingens egentlige hovedperson, og hans coming-of-age-historie – dog noe uortodoks – ble den emosjonelle drivkraften. Caesar er heldigvis også i sentrum i Dawn of the Planet of the Apes, og selv om han nå er familiefar, og må takle andre utfordringer, er det følelsesmessige fokuset likt.

Oppvekst gjenspeiles dessuten i selve opplevelsen av Dawn of the Planet of the Apes, som er en mer voksen og sofistikert film, både tematisk og kunstnerisk. Matt Reeves og hans manusforfattere sikter oss inn mot en mer dyptpløyende utforskning av forestilte dilemmaer, i en verden hvor mennesker og intelligente aper forsøker å eksistere side om side. Der vi i Wyatts film fikk vi se apene gjennomføre sitt frihetssøkende opprør, treffende oppsummert ved at apeviruset også “brøt ut”, får vi i Reeves’ film føle de konkrete konsekvensene av revolusjonen. Det er ikke lett for apene å bygge et velfungerende samfunn fra grunnen av, og det er sannelig ikke lett for menneskene å overleve i restene av en sivilisatorisk kollaps.

«Ape dreper ikke ape,» forkynner Caesar, og forventer orden i rekkene. Den sympatiske hovedfiguren blant menneskene, Malcolm (Jason Clarke), forsøker også å overbevise sine egne: «Apene vil oss ikke vondt, de er ikke årsaken til epidemien.» Vel, ikke alle er enige, og det brygger til konfrontasjoner både internt og eksternt; mellom tretoppene og mellom bygningsruinene. Det eksistensielle og dramatiske premisset gjør Dawn of the Planet of the Apes til en mer uforutsigbar og interessant film enn sin forløper, ikke minst i allegorisk forstand. Vår tids mange post-revolusjonære og sekteriske konflikter føles som et slags metaforisk bakteppe, i alle fall i min forståelse av filmen. Så til å være en blockbuster ment for popcornets prisme, har den forbløffende mange tematiske grønnsaker (eventuelt bananer) å sette tennene i.

Dawn of the Planet of the Apes

Med scenen satt rent tematisk og dramatisk i manuset, skulle det altså bli opp til Matt Reeves å dra oss med inn rent visuelt. Med gode venner i Hollywood, og de kompetent gjennomførte produksjonene Cloverfield og Let Me In under armen, fikk Reeves denne jobben. Og noe overraskende for undertegnede, som ikke er en uttalt tilhenger, har Reeves tatt denne utfordringen på strak arm, løftet den over hodet som en gigantisk trestokk og satt i et voldsomt brøl. Matt Reeves har helt enkelt sluppet alle sine filmatiske muskler løs på materialet, og resultatet er svært overbevisende.

Dawn of the Planet of the Apes føles som den gjennomført vellykkede visjonen om et majestetisk filmverk, der en sterk og dirrende historie bæres frem av utsøkte visuelle effekter, et troverdig og detaljert produksjonsdesign og et sanselig og rytmisk driv i både klipp og lyd. Disse virkemidlene er ekstraordinært godt gjennomført, og etablerer rammene for en nærmest naturalistisk skildring av universet. Etter å ha blitt revet med av rollegalleriet og dramaet, stiger sekvens etter sekvens frem som opplevelsesestetiske høydepunkter, og samlet sett er det vanskelig å kategorisere Dawn of the Planet of the Apes som noe annet enn et betydelig verk.

Filmen føles hverken som fantasy eller science fiction; den heller isteden mot en slags skittenrealisme, dog ikke uten sine grandiose vistaer. På sømløst vis introduserer Reeves (godt hjulpet av fotograf Michael Seresin og produksjonsdesigner James Chinlund) nye ideer og visjoner for hvert ledd av fortellingen, som gir dynamikk og driv til et plott som i andre hender kunne blitt generisk. Det føles egentlig naturlig å trekke parallellen til James Camerons Avatar, som er den filmiske storebroen til Dawn of the Planet of the Apes. Begge føles som mettede og allegoriske fiksjonsuniverser, løftet av en fascinerende gjennomført stil – med et enkelt og gjenkjennelig plott som grunnsten.

Når denne typen filmer virkelig fungerer, og den helhetlige opplevelsen har tilstrekkelig wow! i seg, fremstår de mer lettkjøpte blockbusterne ekstra svake – som om de ikke tåler lyset fra de etterfølgende samtalene utenfor kinosalen. Men aller viktigst for denne opplevelsen – og egentlig alle filmopplevelser – er at det hele vekker noen følelser i oss. Dawn of the Planet of the Apes er ikke et kynisk franchise-produkt, men et utsøkt stykke bevegende historiefortelling.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

  1. Even G. Benestad sier:

    Jeg synes den første filmen var langt bedre enn denne. Selv om filmen har fantastiske bilder og effekter er historien veldig forutsigbar. Karakterene også. Det er ingen tvil om hvor det går. Når det er sagt er det en super film som til tross for svakheter var ekstremt engasjerende.

    • Kan være tilbøyelig til å være enig med deg, Even. Selv om jeg egentlig likte oppfølgeren like godt, fordi den var så gripende, på en Løvenes konge-aktig måte, minnes jeg at den første filmen hadde mer temperament. At den var mindre forutsigbar og på en mer spennende måte utforsket grensene mellom hva som er menneske og dyr, hvordan vi definerer følelser osv. RISE hadde nesten et Cronenbergsk potensiale. DAWN er i all hovedsak en klassisk eventyrfilm – av beste sort. Maurice var min favoritt.

    • Som jeg skriver føles Dawn som et evolusjonært steg videre som film, målt mot Rise, og jeg anbefaler dere å ta et gjensyn med sistnevnte som balanse mot skråsikkerheten.

      Kan ikke helt signere på noe cronenbergiansk i Wyatts film, men det begge filmene mestrer er å vekke reelle følelser – særlig for apene. Der er progresjonen fra Rise til Dawn elegant gjennomført, og kanskje særlig i dette føles Dawn som den rikere storebroren; og tettheten i dramaets dilemmaer var nok dråpen for meg.

  2. Vidar Olsen sier:

    Ååå, denne likte jeg så godt! Forutsigbar, kanskje, men det er den overhengende følelsen av uungåelig katastrofe som gjør at hver eneste scene sitrer av konflikt. Det er gripende og engasjerende. Og jeg har heller ingen problemer med å skjønne motivasjonen til hver enkelt karakter. Alle har den nødvendige drivkraften som gjør at de ekstreme handlingene virker velbegrunnet. En sjeldent intelligent sommerblockbuster. Loved it.

    Håper de klarer å bygge like mye tension inn i neste film,

  3. Sveinung Wålengen sier:

    Jeg har beklageligvis ikke fått satt meg ned med Rise of the Planet of the Apes ennå, men jeg har sett de fem apeplanetfilmene fra 68-73. Det begynner å bli en stund siden jeg så dem nå, men fascinasjonen min for disse filmene har vært stor, og i lys av dette kan jeg ikke si at Dawn of the Planet of the Apes innfridde.

    Som allegori synes jeg filmen er banal og lite original, særlig målt opp mot de originale filmene. Dette har selvfølgelig også noe med den revolusjonære tiden de første filmene kom i (fra en dokumentar om filmserien husker jeg særlig koblingen mellom Black Panthers og Conquest of the Planet of the Apes; at de svarte blant publikum reiste seg, klappet og heiet på apene), men jeg synes uansett at den nye filmen lider litt under det halvhjertede forsøket på å “fortelle noe mer”.

    Jeg har altså ikke sett forløperen, men for meg ble Dawn of the Planet of the Apes en typisk mellomfilm i en fersk franchise, med en nokså enkel og (som nevnt) forutsigbar historie strukket laaaaaaaaangt utover den tiden den er kapabel til å fylle. På et vis kan jeg respektere det ekstremt saktegående tempoet, særlig sammen med den sparsomme dialogen og det du nevner som noe nesten skittenrealistisk, Karsten, men filmen endte likevel opp som en slags ape-episode av The Walking Dead for meg. Episodepreget, med ikke én eneste engasjerende menneskeskikkelse i sikte. Mye grynting.

    Caesar var litt interessant, og det var noen halvgode sekvenser innimellom. Maurice var koselig og LOL. Men utover det, en ganske :-/ filmopplevelse for min del.

  4. Even G. Benestad sier:

    De originale filmene har sin plass i historien. I det minste har den første det. De andre er mer som en twistpose vil jeg si…

    Tim Burton gjorde et virkelig skandaløst overgrep da han prøvde å puste liv i serien. Det var både tafatt og totalt mislykket på alle måter. Ikke en gang Danny Elfman klarte å lever varene.
    Rise of the Planet of the Apes kjøpte jeg på BD for å se noe lort en lørdagskveld, og ble jeg overrasket. På alle måter??? Filmen er smart, emosjonell, original og heftig. Tvistene er mange. Kort sagt er det en forbasket bra film.

    Som jeg har nevnt over er Dawn langt mer forutsigbar, men sitter godt allikevel. Jeg ser virkelig frem til flere filmer og tror denne serien kan blir sterkere enn den første. Når det er sagt kan man aldri komme bort fra at den første var banebrytende på mange måter.

    I disse tider er det meste forsket på så det å bryte baner er jommen ikke lett…

  5. Er forsåvidt enig med flere her i kommentarfeltet. Filmen er absolutt nydelig, men mitt umiddelbare inntrykk er at førstefilmen hadde en mer engasjerende fortelling. I Rise var det det medmenneskelige (!) forholdet mellom James Francos karakter og Caesar som sto i fokus – apenes opprør ble et resultat av dette forholdet. De eksistensielle spørsmålene føltes mer sublimt integrert i filmens handling, hvor spørsmål om behandling av menneske og behandling av dyr ble tematisert på en nærmest Spielbergiansk måte. Dawn er en helt annen film, med et mer forutsigbart plot som skal lede opp mot en actionfylt krig. Men jeg likte veldig godt hvordan filmen likevel tar seg god tid til å utforske de pelskledde karakterene, og ikke haster av gårde for å få mest mulig action. Filmen er også proppet med filmatiske godbiter, og jeg er imponert over det gjennomgående, helhetlge visuelle uttrykket, med grønne skogsfarger som fargepalett. Også imponert av at de kan vise en splitter pine gal ape ridende på hest med maskingevær uten at det føles dumt! Men historien og manuset er til tider klisjefullt og platt, og særlig de menneskelige karakterene oppleves som et irritasjonsmoment. Jeg mener i alle fall at Rise hadde et bedre manus mens Dawn var mer visuelt spennende. Kombinerer man dette til den uungåelige tredjefilmen kan dette bli svært bra :)

  6. filmbuff sier:

    Jeg så Dawn of the Planet of the Apes på fredag og likte den veldig godt! Men som jeg har uttrykt i et blogginnlegg så har jeg litt dilla på disse filmene og dette universet, så er kanskje litt farget av det. Filmen er, som flere av dere har påpekt ganske forutsigbar, men jeg synes ikke det gjør noe i og med at dette er en prequel og en oppfølger på samme tid. Det setter grenser for hvor uforutsigbar filmen kan være. Jeg tok med meg søsteren min og foreldrene mine for å se filmen….. de likte den ikke. De syntes den var lang, klisjefylt og forutsigbar. Men de har ikke sett de andre filmene og kjenner ikke universet på samme måte som meg.
    Jeg liker klisjeene i Dawn, de passer fint med den første filmen. Historien og universet er en enkel allegori som lett kan overføres til mange forskjellige situasjoner i virkeligheten, og hvis de i Dawn hadde forsøkt å komplisere dette eller peke på noe konkret, vet jeg ikke om det hadde vært like vellykket.
    Jeg elsket den mørke, regntunge stemningen, og at apene var hovedpersonene. Alle kampscenene var deilig klisjeefylte og pene og se på (Koba som rir gjennom flammene med automatvåpen!!).
    Jeg så Rise of the Planet of the Apes i fjor med lave forventinger og syntes den var megakul! Den er på en måte bedre enn Dawn, historien og karakterene er dypere og mer komplekse, og som noen av dere har nevnt, er den ikke forutsigbar på samme måte som Dawn. Men jeg synes Dawn er penere å se på, så klarer ikke bestemme meg for hvilken jeg liker best. Skal definitivt se Dawn igjen på kino, men da alene og ikke ta med meg en gjeng som sitter og kjeder seg…. :P
    MEN liker ikke 3D og så absolutt ikke behovet for 3D effekter i denne filmen. Irriterende at Oslo Kino har satt den opp i 3D i alle de beste salene, men økonomisk lurt, ser det…..

  7. Tok sin tid, men fikk sett Dawn of the Planet of the Apes i går. Har ikke et spesielt utbredt forhold til de andre filmene, men har sett flere av dem, uten å forme noen nevneverdige meninger. Likte Rise veldig godt, og valgte derfor å ikke se noen trailere/lese for mye om denne i forkant av premieren. Ble dog litt skuffet.

    Jeg forstår at mange velger å se bort ifra klisjéene, og på en måte kan jeg også forstå at det er litt av identiteten til Planet of the Apes-universet, men synes at Rise var noe helt annet. Fikk også inntrykk av at Dawn forsøkte å være noe annet etter åpningssekvensen, hvor vi følger apene i noen minutter. Jeg mener, hvor episk er det ikke at vi får et nærbilde av ansiktet til Caesar, og lydsporet gir en regelrett hyllest til Stanley Kubrick og 2001: A Space Odyssey, ved å implementere György Ligetis, Requiem (kom forsåvidt tilbake flere ganger iløp av filmen. Det ga meg frysninger! Kunne forsåvidt sett for meg at filmen kunne vært enda bedre om apenes “tegnspråk” ikke var tekstet, og at kropps/ansiktsbevegelser sa alt.

    Absolutt en fin film, og så fort jeg forsto at resten av filmen ikke ville følge i samme spor som åpningsscenen – og et par andre – klarte jeg å sette pris på de klisjéfylte actionsekvensene. Som filmbuff’en over meg sier; Koba som rir gjennom flammene med automatvåpen! Det var kult! Bare ikke den filmen jeg forventet, men kan vel ikke klandre den for det, når jeg selv har valgt å unngå trailere/informasjon.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>