Maleficent

Omtale

Angelina Jolie trollbinder som Maleficent – et feministisk CGI-eventyr

I en tid der det meste skal belyses og vurderes fra alle bauger og kanter, får ikke en gang Eventyret, med sin sterke «det gode mot det onde»-dikotomi, stå i fred. Men Maleficent oppleves heldigvis som en interessant, revisjonistisk gjenfortelling av Tornerose – ikke tynt oppkok av kaffegrut fra et slitent Hollywood. Angelina Jolie har mye av æren, med sin oppslukende hekse-grandezza.

Produksjonsdesigner Robert Stromberg har høstet fruktene etter sitt arbeid med suksessen Oz the Great and Powerful, og regidebuterer for Disney med den nesten like visuelt fortryllende historien om heksa fra Tornerose-eventyret. De visuelle effektene er flere og bedre her enn i syretrippen fra Oz, men som CGI-kitsch er ikke Maleficent like skarp. Stromberg har ikke spilt videre på Sam Raimis selvbevisste sjarm og rampete snørrunge-humor, selv om også Maleficent byr på litt subversiv komikk her og der.

Å sammenlikne Oz the Great and Powerful og Maleficent føles rettferdig, ettersom det visuelle uttrykket i de to filmene har mye til felles. Som fortelling er de imidlertid ganske ulike, og her ligger kanskje hovedårsaken til at Maleficent mangler den samme snerten som fjorårets Oz. Mens historien i sistnevnte hang sterkt sammen med det visuelle, lik en referansetung cannabis-rus, er fortellingen i Maleficent mer endimensjonal, uten nye eller spesielt gode ideer. Likevel er det visse perspektiver som tilfører eventyr-omskrivingen pondus, og det meste handler om valget av Angelina Jolie i hovedrollen.

"Maleficent"

Som ung er Maleficent (spilt av en bedårende Isobelle Molloy) en snill og omsorgsfull fe, som er opptatt av å ta vare på skapningene i alvelandet Heilandet. Mennesker har som regel ikke adgang til riket, men når en jevnaldrende gutt dukker opp ved grensen blir han og Maleficent venner. De møtes med jevne mellomrom, blir eldre og forelsker seg, men driver fra hverandre, ettersom de tilhører hvert sitt land. Gutten er potensiell tronarving for menneskeriket, der egoistiske krefter vil tilegne seg alveområdene. Drevet av grådighet – eller paternalistisk forventningspress – begår menneskegutten en utilgivelig handling.

Sviket mot Maleficent gjør at han inntar tronen som Kong Stefan (Sharlto Copley), men han skal snart få smake feens hevn. Maleficent kaster en forbannelse over hans nyfødte datter Aurora (Elle Fanning), bedre kjent som Tornerose, som på sin 16 års fødselsdag skal stikke seg på en spinnetein og sove til evig tid. Den eneste måten å bryte forbannelsen på er å gi Aurora et kyss i oppriktig kjærlighet – en betingelse Maleficent har lagt inn i sin utspekulerte plan, nærmest som en ondsinnet vits.

"Maleficent"

For ekte kjærlighet finnes jo ikke, proklamerer den kyniske hekseskikkelsen. Med sin modne skjønnhet er Jolie perfekt castet i rollen som den bitre feen, der melankolien og sorgen aldri helt slipper taket, bak onde smil og livstrøtte sukk. En mer gjennomestetisert peppermø har man vel aldri sett, der hun i ensomhet driver omkring i det nå dystre og dunkle Heilandet: store horn på hodet, irrgrønne øyne, knallrød leppestift og flamboyant kappe. Helt alene er hun riktignok ikke, flankert av sin tjener Diaval (Sam Riley), men uten håp for seg selv går hun i ett med sine tungsindige omgivelser.

For å verne om Aurora blir tre små-feer satt til å passe på henne, isolert ute i skogen, der de uvitende blir iakttatt av Maleficent. Feene fyker ofte i tottene på hverandre og er generelt uoppmerksomme, og gang på gang ender Maleficent opp med å gripe inn med magi for å redde den unge Aurora fra fatale uhell. Om det er morsinstinkt eller ren empati; den melankolske emo-fasaden slår i alle fall sprekker, og etter hvert som Aurora blir eldre blir hun venn med heksa, som nå angrer bittert på sin hevngjerrige forbannelse.

Maleficent er skrevet av den uttalte feministen Linda Woolverton, som står bak manuset til mange populære Disney-filmer, inkludert Skjønnheten og udyret og Løvenes konge. Her skaper hun en spennende kvinnekarakter som tar grep om urettferdigheten, etter å ha blitt fysisk lemlestet på det groveste. Maleficents viktigste og mest særegne kroppsdeler – vingene – blir frarøvet henne og holdt innesperret i et bur, for at maktlystne menn skal få tilgang på eiendom hun med alles beste i tankene råder over.

Heksa er en sterk personlighet som fungerer strålende i Jolies karikerte skikkelse, men hun er preget av sin symboltunge skjebne. I filmens begynnelse ser vi at Maleficent var klok og frempå allerede som ung, før hennes personlighetstrekk fikk en mørkere innpakning. I løpet av fortellingen finner hun tilbake til sin godhet i vennskapet med Aurora. De to danner en interessant koalisjon, selv om Elle Fanning i grove trekk spiller fnisende og sjarmerende ungpike. Hun er ikke så ulik Maleficent da hun var ung; eventyrlysten og uredd.

Gjennom det nyetablerte venneparet antyder filmen at det er hos kvinnene forsoningen og freden ligger, en konklusjon som får sitt endelige punktum når «løsningen» på forbannelsen foreligger. Samtidig har vi fått et innblikk i utspekulert, kvinnelig hevnbegjær. Som feministisk kommentar gjør dette Maleficent mer sammensatt enn man kanskje skulle tro, selv om manuskriptet mangler skikkelig brodd, som kunne utfylt Jolies tilstedeværelse og den visuelle innpakningen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Jan Andreas Knudsen sier:

    Hun heter vel Malefika på norsk :-)

  2. Sveinung Wålengen sier:

    Iblant løftet Anna henne opp i sine utstrakte armer og gikk rundt i værelsene. En dag kom det et lite lett rykk i vingene, de blafret ut et stykke, sank sammen, ble spent på ny, og samtidig smilte Ariel sitt første smil.
    Du er et menneske uten forbehold, tenkte Anna. Hvordan skal jeg klare å bevare deg slik!
    Og vingene var som blåvingers blå og turkisens blågrønne skjær, over restene på oppvaskbenken, over smulene på fokostbordet, grapefruktskall og halvliterskartonger med surmelk.

    Hun ville at hele verden skulle få se underet. Eller ingen? Hun ble forvirret, og da Ariel dalte ned og krøp inn i armene hennes, da vingene atter la seg pent langs ryggraden, holdt hun henne hardt. Hvem holder ut et under? Hvem orker å se andres frihet?

    Göran Tunström; “Ariel” i Det sanne livet (1992).

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>