Tom Hardy imponerer med dreven enmannsforestilling i kjøreturen Locke

Kosmorama 2014: Steven Knights Locke er en film gjør ting enkelt og effektivt. Med utgangspunkt i en god idé – smart og stilsikkert gjennomført – og en enkel historie som kretser rundt moralske, eksistensielle spørsmål, fokuseres og satses alt på oppvisningen til én utsøkt skuespiller. Det fungerer særdeles godt.

Locke handler om sin navneskatt Ivan Locke (Tom Hardy); byggebransjeingeniør og familiemann, som har en god jobb, kone, to barn og et ideelt liv der alt virker å være på stell. Men kvelden før det viktigste prosjektet i hans karriere snur en uforutsett hendelse opp ned på hele hans eksistens, og så fort filmen starter setter han seg i bilen og kjører mot det vi snart lærer er London.

"Locke"

Med dette som sitt premiss har regissør Steven Knight, kanskje best kjent for å ha skrevet manusene til Dirty Pretty Things (2002) og Eastern Promises (2007), valgt å realisere sin film i to konsepter. Det første og mest åpenbare er at nesten hele filmen finner sted inne i en bil. Dette gir ikke bare muligheten til å komme tett på, men skaper – i samspill med dramaturgi og skuespill – en intensitet som regelrett krever seerens engasjement. Det andre, og mer subtile, er at vi her får overvære det som skjer etter fortellingens usette bærende hendelse; vi får bivåne virkningene til en årsak, konsekvensene av en handling og en avgjørelse, og hvordan ett valg kan føre til omveltning av et liv. Jeg har ikke lyst til å være mer eksplisitt, siden det er noe av filmens styrke å la tilskueren få lov til å være med på denne turen.

Overraskende eller ikke, så blir fortellingen aldri kjedelig, siden den aldri blir stillestående. En kontinuerlig bevegelse preger det som skjer, ikke bare i form av at bilen er i faktisk fysisk bevegelse, men også gjennom den narrative og formale dramaturgien. Smart bruk av lys, speil og refleksjoner, i tillegg til svært selektive innslag av musikk, gir filmen et formspråk presisert av minimalistisk driv og – paradoksalt nok – dynamikk.

Samtidig er det alltid «action» gjennom at telefonen aldri holder kjeft. Vår venn Ivan ringer eller ringes stort sett gjennom hele filmen; ulike typer samtaler med hans kone, sønner, kolleger og lignende blir kilder til narrativ informasjon og progresjon, og til dramatikk, men ikke minst også verktøy for å vise fram Tom Hardys evne til å reagere og formidle følelser med hele sitt vesen.

Apropos Tom Hardy, så er han selve nøkkelen til at filmen klarer å holde på tilskuerens – i alle fall min! – interesse og oppmerksomhet. Han har lenge vært en av de mest spennende yngre mannlige skuespillerne i «filmverdenen», med stadig mer lysende rolletolkninger, og i Locke skinner han igjen. Faktisk er dette kanskje hans beste prestasjon så langt. Med det som høres ut som en walisisk aksent, og innenfor restriksjonene av et bundet rom og liten mulighet til å benytte andre ressurser enn taletøy og mimikk, framviser han tilstedeværelse og gravitas som aldri før.

Filmen blir på mange måter Hardys tour-de-force, en reell maktdemonstrasjon. Han gjør det meste ut av hvert eneste ord, enten det er monolog og dialog, både på lavmælte og ekstravagante måter, og dette skaper ikke bare et troverdig, og ofte også rørende og dypsindig, portrett av en mann, men blir en enmannsforestilling som viser Hardys uimotståelige talent.

Locke er en forunderlig kjøretur, som fungerer som ei reise for sin nominelle rollefigur – både fysisk og metaforisk, og for sitt publikum. I takt med at fortellingen går framover, lærer vi mer og mer om denne mannen og den vanskelige situasjonen han befinner seg i, og jeg har her med vilje vært vag fordi det virker best å ikke vite for mye om filmen på forhånd.

Det du derimot godt kan vite er at dette er en spennende og interessant film – en 85 minutter lang tur der den filmatiske ferden er langt viktigere enn destinasjonen.