James Gray setter emosjonelt søkelys på en prostituert frihetsgudinne i The Immigrant

Kosmorama 2014: Mange av de store kunstnerne opp igjennom har hatt en spesiell sans for lysets affektive verdi, lyssettingas følelsesmessige kraft.

En romantisk maler som Francisco Goya brukte lyset slående og på sin helt egen måte. Et bilde som Henrettelsene 3. mai 1808 (1814) framstår nærmest som et følelsesutbrudd i all sin strenge komposisjon. Det har en følelsesintensitet, skapt av samhandlinga mellom komposisjonen, lyset og motivet (en henrettelse, jamfør tittelen), som får det fryste bilde til å riste, skjelve, brumme, puste av et veldig liv.

James Grays filmer viser en lignende sans for lysets uttrykksverdi. Denne uttrykksverdien er, hos Gray som hos Goya, kobla til et personlig uttrykk og et sosialt anliggende. Gray er ikke bare en av de mest oppriktige og mesterlige arvtakerne til de store post-klassiske regissørene, som Francis Ford Coppola, men fortsetter – med bravur og personlighet – en lang tradisjon innen litteratur og billedkunst: å sette emosjonelt søkelys på personlige og sosiale problemer. Med The Immigrant, en briljant film, fortsetter han å vise seg som en filmens lysskulptør som aldri mister et moralsk perspektiv av syne. Inspirert av historier fortalt av regissørens besteforeldre, som var russiske immigranter, retter filmen kritiske blikk på «frihetens land» som et sted for utnyttelse. I fokus er Marion Cotillard, og hennes nydelige ansikt, pressa og stressa av ufrihet: en «frihetsgudinne» som tvinges til å selge seg selv til djevelen.

Som i tidligere filmer av Gray, møter vi en verden og en fortelling gjennom hovedpersonens perspektiv. Rammefortellingen kan oppsummeres følgende: Ewa Cybulka (Cotillard) er en polsk flyktning som kommer til Ellis Island i New York i 1921. For å hjelpe sin syke søster, må hun tjene penger. Bruno (Joaquin Phoenix), en hallik, hjelper henne. Ewa er dypt religiøs, og det å selge kroppen sin er en synd.

The Immigrant

Gray tar denne synden, Ewas opplevelse, på største alvor. Han velger aldri distanserte perspektiv, men plasserer oss i Ewas erfaring. Filmen er ikke bare full av nærbilder av ansiktet hennes – et følelsessentrum i en fremmed verden, som usikkert og undrende orienterer seg i omgivelsene – men også av auditive og visuelle moduleringer som angir en subjektivitet. «Usynlige» lydforvrengninger, saktefilm og lyssetting som gir en direkte fornemmelse av Ewas opplevelse av tinga som skjer med og via henne. Cotillard har dessuten et enormt uttrykksrepertoar, og gir mye av seg selv i sitt tilbaketrukne vesen som Ewa.

Filmen har blitt kalt Grays Journey to Italy. Jeg er ikke nødvendigvis helt med på den sammenligninga (må evt. ta et gjensyn med Rossellinis klassiker), men det er noe med hvordan Gray skulpturerer Cotillards ansiktsreaksjoner som kan sammenlignes med Ingrid Bergmans framtoning i Rossellinis film. Solid, men skjør, står hun der og bevitner en uutgrunnelig fremmedhet i det konkrete. Grays mennesker framstår alltid like skjøre som sterke, famlende og viljesterke på én og samme tid. Og Cotillards ansikt, stadig sentrum for oppmerksomheten, blir hele tida avbilda som en dyrebar risiko.

For første gang samarbeider Gray med fotograf Darius Khondji. Hans mest kjente arbeid er nok det han gjorde i David Finchers Se7en (1997). Vi husker vel alle hvordan den er overøst av regn og gjennomtrukket av stemning. Bildene i The Immigrant er også fylt av stemninger i sine sepia-pregede fargetoner. Grays tidligere samarbeid med Tom Richmond (Little Odessa), Harris Savides (The Yards) og Joaquín Baca-Asay (We Own the Night, Two Lovers) har her fått en verdig arvtaker. Komposisjoner, lyssetting og subjektive panoreringer har et organisk liv i all sin formale strenghet, og fører av og til tankene til Coppola og Vittorio Storaro. Vi snakker om en kinematografisk teft som formulerer en enorm emosjonell intensitet. Ting er alltid ladd med trykket fra en stemning, ting er alltid i stemningsfull bevegelse (selv om bildet gjerne er statisk). En grunnregel hos Gray, som Khondj aldri rokker ved. Han filmer denne verden, denne fortellinga, som om Cotillard er i enhver krik og krok av universet.

The Immigrant

En skriftescene, et stykke ut i filmen, er et spesielt mektig eksempel på hvordan Gray sammenslår filmatisk teft, emosjonell intensitet, narrativt momentum og tematisk grubling. Ewa forteller om sine synder, og Bruno overhører hennes samtale med presten. Et kor høres i det fjerne og en mørk bakgrunn setter Cotillards opplyste, men nedsunkne ansikt i relieff. Stemninga er sakral, bildene slår i takt med Ewas krise, rommet er fylt av en moralsk byrde. Sekvensen er konkret, virkelig, her og nå, men samtidig «ute av denne verden» i sin hviskende storhet. I manges hender hadde dette bare blitt banalt og billig-sentimentalt. Men Gray får det til å funke. Ved siden av selve håndverket, tror jeg det er fordi filmen er Ewa, den er på en måte hennes hellige sentiment.

Scenen minner, i all sin annerledeshet, om Abel Ferraras Bad Lieutenant (1992), der Harvey Keitels purk overhører en voldtatt nonnes tilgivelse av voldtektsmennene. En umulig tilgivelse, for ham, som brister hans amoralske verden. Gray skaper en tilsvarende dynamikk og behandler en lignende tematikk på sin måte. Med ulike stilarter skildrer Ferrara og Gray en katolsk tro på tilgivelse i en verden der mennesker voldelig utnytter hverandre.

Gray har nevnt Robert Bresson, melodrama og opera som inspirasjonskilder. Det handler om et inderlig følelsesuttrykk, en direkte emosjonalitet, som kjemper med å gripe noe ved fenomener som utnyttelse og tilgivelse, mennesket som mål og mennesket som middel.

Her er det bare å legge vekk kynismen, folkens. Med The Immigrant fortsetter James Gray å foreta, i sin klassiske, gammelmodige stil, en kritisk og følsom undersøkelse av moderne levemåter, og samtidig uttrykke en tro på menneskelig forandring og en grundig respekt for menneskets opplevelse. Som noen en gang sa: hekser fantes, for de som trodde på dem. Og Cotillard, da: hun finnes.

*

Les også Endre Eidsaa Larsens omfattende artikkel om James Grays filmografi.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>