Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere her ^[1]. Howard Hawks’ Rio Bravo ^[2] vises torsdag 22. mai kl. 18.00 på alle cinematekene, med unntak av Bergen der den vises 5. juni.

*

Rio Bravo ^[2]er på mange måter en typisk Howard Hawks ^[3]-film. Fra sin utstrakte, ordløse åpningssekvens til sin nedtonede avsluttende utblåsning, preges filmen av hans sedvanlige sømløse og sparsommelige stil, fokus på å fortelle historier om mennesker, og hang til å lage tradisjonelle, men innovative sjangerfilmer innenfor en klassisk kontekst.

Denne gangen – som så ofte hos Hawks – handler det om ei gruppe menn som må stå sammen for det som er riktig og godt i verden. En sheriff (John Wayne ^[4]); en «dude» som er litt for glad i «livets vann» (Dean Martin ^[5]); en gammel krøpling (Walter Brennan ^[6]) og en ung og naiv revolvermann (Ricky Nelson ^[7]), må forsvare lov og rettferdighet i Rio Bravo mot onde, korrupte og lovløse ranchere. De har arrestert én skurk og holder ham fanga i fengselet, men hans enda mer skurkeaktige bror er uenig i avgjørelsen, og forsøker å befri broren sammen med en gjeng bestående av lømler og bøllefrø.

^[8]

Du hører kanskje ut fra dette at Rio Bravo er en klassisk western. Det er den – noen ville til og med referert til den som en av de siste av sitt slag, før det store inntoget av postklassiske og revisjonistiske westerns på 1960- og 1970-tallet. Her er ikonografien og mytologien på plass, det spilles på arketypiske og moralistiske motiv om godt og ondt, rettferdighet og integritet, og tematiske linjer om ære, lojalitet og heltemot. Dette er en western slik vi kjenner den, og det er kanskje ikke så rart at Hawks valgte å lage to «remakes» av den med El Dorado ^[9] (1966) og Rio Lobo ^[10] (1970), eller at den ofte blir sett på som et tilsvar til såkalte «anti-westerns», som Fred Zinnemanns High Noon ^[11] (1952) eller Delmer Daves’ 3: 10 to Yuma ^[12] (1957).

Samtidig er det noe særegent over Rio Bravo – den er ikke bare en klassisk western, men også en klassisk Hawks-film. Selv om «action» og handling er drivkraft, er det heller menneskelige relasjoner som står i sentrum. Hawks forteller som nevnt historier om mennesker, og også her er det forholdet menneskene imellom, til settingen og samfunnet, samt en viss livsanskuelse, som han vil uttrykke noe om eller «fange» på film. Rio Bravo er derfor proppfull av snakking og venting – dette i filmens inneslutta miljø; den foregår stort sett inne på sheriffkontoret, på barer og hotell, eller ute i byens hovedgate – og sterkt prega av en emosjonell intimitet.

John Waynes rollefigur «Sheriff Chance» er ordknapp, stoisk og skal gjøre alt selv. Men han trenger hjelp og får det, simpelthen på grunn av sitt vesen – han er tross alt bare innom Rio Bravo, men bestemmer seg for å ordne opp likevel. Måten han møter og relaterer seg til andre på blir katalysatoren for at Dean Martins «Dude» går fra døddrukken til dådsmann, at «Colorado Ryan» (Ricky Nelson) velger idealisme foran egoisme, at «Stumpy» (Walter Brennan) ofrer liv og lem for lojalitet og at «Feathers» (Angie Dickinson ^[13]) våker over døra hans om natta. Det handler rett og slett om heltemot og forbrødring – og i det ene tilfellet også om romantikk – og med sitt fokus på rollefigurene, deres følelser og psykologi, skinner dette vakkert gjennom.

Dette også fordi Hawks kan sitt håndverk. Han er en historieforteller og lager filmfortellinger der det enkle ofte er det beste. Med komposisjoner prega av soliditet, formmessig strenghet, og et ofte bedagelig tempo, lar han skuespillerne og bildene tale for seg selv. Filmspråket hans er tilbakeholdent og presist, til og med beskjedent og fylt av en slags oppriktighet. Rammen avgrenser seg stort sett til øyehøyde og halvnært hold – faktisk kan jeg bare huske to-tre nærbilder i det hele tatt, alle brukt for narrativ forståelse og dramatisk effekt ved å fokusere på en revolver, en drink, eller blod som drypper ned i ei skål – og kamerabevegelse og klipping er alltid kontrollert. Likevel skapes det spenning og nerve, tidvis klaustrofobisk sådan, av et utvalg eksplosive utslag og stemningsfull antydningskunst om fare og død som ulmer i enhver skygge og krok.

^[14]

Det perfekte eksemplet på denne balansegangen – og kanskje filmens beste scene generelt – kommer når ting er på sitt verste. Død og fordervelse er et kjærtegn unna og lovnaden ligger i lufta om at alt er klart for dyst. Våre venner er i vent og barrikadert inne på sheriffkontoret, det er en tung og trykkende følelse over det hele, og vi som seere venter på klimaks og resolusjon. Men Hawks tar seg tid til en usedvanlig nydelig musikalsk sekvens. «Dude» ligger langstrakt med hatten over øynene, sigarett i hånda, og starter å synge «My Rifle, My Pony, and Me» (et av de flotte partiturene til Dimitri Tiomkin gitt nylagd tekst). De andre samles rundt ham; Colorado Ryan og Stumpy gir akkompagnement, mens Chance er stille observatør – med et stort smil om munnen.

I en annen film kunne dette føles unødvendig og malplassert, men i Rio Bravo oppleves det som et riktig og viktig avbrekk – det oppsummerer og poengterer så mye om rollefigurene, tematikken og Hawks’ inderlige og spissfindige sensibilitet. Ikke minst så når gutta boys tar ei låt til: Ricky Nelson synger «Get Along Home, Cindy», og nå kjennes det hele også ut som en sjangerlek; det blander seg med det dystre, ofte melankolske alvoret og sjenerøse øyeblikk av humor og søtladenhet, til en miks som umiskjennelig bærer Hawks’ signatur.

Det er ikke uten grunn at Howard Hawks – mannen Godard kalte «the great American artist» – blir regna som en av de mest allsidige og interessante auteurene fra Hollywoods klassisisme (eller «gullalder» om du vil). Han laga filmer innen de fleste sjangere og gjorde det med både nyskapende skarpsinn og sin særegne beherska og betagende visuelle stil, men det var likevel tre sjangere der han utmerka seg spesielt:

Krimfilmen, med alt fra Scarface (1932) til The Big Sleep (1946); screwball-komedien med den mesterlige treenigheten Bringing Up Baby (1938), Only Angels Have Wings (1939) og His Girl Friday (1940); og westernsjangeren, med Red River (1948) og The Big Sky (1952), men med Rio Bravo som sin aller beste.