LES ENFANTS DU PARADIS

Omtale

All verden er en scene i Carnés Paradisets barn

Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere her. Marcel Carnés Paradisets barn vises torsdag 8. mai kl. 18.00 på alle cinematekene, unntatt Kristiansand – som viser den 14. mai.

*

Marcel Carnés klassiker Paradisets barn (Les enfants du paradis) er satt til den parisiske teaterscenen i 1820- og 30-årene, men sier kanskje like mye om sin egen samtid.

Paradisets barn fra 1945 er en rik film. En film som svulmer over av inntrykk, full av eksess der den tar for seg det romantiske teatret; et Paris preget av pantomimer, gjøglere, akrobater, skuespillere, svindlere, brevskrivere og drømmere. Marcel Carnés film er enkel å gjenfortelle om man skreller handlingen ned til det aller mest nødvendige: Fire menn – pantomimekunstneren Baptiste, skuespilleren Frédérick, skurken Lacenaire og aristokraten Édouard – forelsker seg alle i skuespilleren Garance (Arletty), og kjemper om hennes gunst.

En slik handlingsbeskrivelse utelater derimot de mange sidesprangene, digresjonene og øyeblikkene som oppstår i kjølvannet av og utenfor forelskelsene. Filmen er som en voldsom roman, eller snarere en overvektig novellesamling. Paradisets barn et grandiost epos på over tre timer, som ved aldri å begrense seg til «noe» søker mot å fortelle «alt».

Skuespillerne ved Funambules-teatret i Paradisets barn tar alltid med seg den springende eksessen når de forlater scenen. Hver replikk, gest eller handling bærer preg av en slags total teatralitet. De store ordene eller de typiske metaforene aksentueres også fonetisk, slik at den verbale fremføringen og den overdrevne mimikken går i ett. Over tre timer viskes gradvis skillet ut mellom det virkelige teatret og livets teater slik Carné ser det. Å finne det storslåtte melodramaet i det hverdagslige kjennetegner den poetiske realismen, men i denne higenen etter det lyrisk storslåtte i alle og enhver, kan det også ligge en inngang til Paradisets barn og dens forhold til egen samtid.

Mot slutten av 2. verdenskrig regisserte altså Marcel Carné det som fortsatt regnes som en av Frankrikes største filmklassikere, under vanskelige omstendigheter i Nice. Innspillingen var turbulent, og Carnés kamp for å få den storslagne filmen ferdig ble også en kamp mot samarbeidspartnere og Vichy-regimet, og den konstante overvåkningen lå som en tung skygge over produksjonen.

Modernismens ordløshet og representasjonsproblematikk hadde kanskje ikke nådd den franske populærfilmen med full kraft i 1945 – noen vil nok argumentere for at den først kom med Hiroshima, mon amour i 1959. Litt forsinket, med andre ord, etter litteraturen og den visuelle kunsten. Men Paradisets barn er likevel påfallende i utakt med tiden den er laget i. Den er uhemmet romantisk og reflekterer en flere århundre gammel «all the world’s a stage»-forestilling, hvor maske- og rollespill, teatralitet og overflate dominerer både på og utenfor scenen.

Paradisets barn

Til og med filmens narrative struktur kan sies å være «fanget» i – eller i det minste forholde seg til – et teatralsk rom. Filmen er inndelt i to akter, handlingen er episodisk (men ikke fragmentert), og forløper seg kronologisk uten at tidsrommet mellom hver av scenene indikeres fullt og helt. Paradisets barn er en film om teater – av teatret.

Hvorfor er en film laget mot slutten av den tyske okkupasjonen så nostalgisk? Spørsmålet besvarer nesten seg selv. Samtidig er det naturligvis problematisk å skulle redusere Paradisets barn til eskapisme. Men i Carnés storslåtte hyllest til det teatrale ligger det mer enn en virkelighetsflukt og et ønske om enklere tider. Er det kanskje riktigere å snakke om en elegi over tapte tider? Den androgyne pantomimekunstneren Baptiste er bare en av fire som forelsker seg i Garance, men er samtidig den rollefiguren som i størst grad omfavner kjærligheten som den tragiske skjebnen, som mimer tragedien, og han er uten tvil filmens største representant for naivitet og uskyld. En naivitet som tas av dage med krigen, men som i et annet århundre, i en annen tid, fortsatt kan leve videre og få sitt utløp i form av pantomimen.

I en av filmens fineste scener, under et pantomimespill, har Baptiste gjort klart repet fra et tre, for å gjøre det hele slutt. En liten jente som kommer inn på sykkel ber om å få tauet. Baptiste gir det fra seg slik at hun kan hoppe tau.

Paradisets barn omfavner kanskje den karnevaleske teatertradisjonen. Men ved å omfavne denne mest lekne formen for rollespill blir filmen også et sentiment fra Marcel Carné om å aldri glemme fantasien og flukten. En påminnelse fra Vichy-regimets dager om alltid å fortsette – både av og på scenen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>