raising-arizona-topp

Omtale

Raising Arizona tegner karikaturer i sterke farger

Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere herRaising Arizona vises torsdag 3. april kl. 18.00 på alle cinematekene.

*

Urettferdig nok fremstår Raising Arizona (1987) som en av Joel og Ethan Coens mest ignorerte filmer. Den er umiskjennelig Coen-sk, fylt til randen av brødrenes kjennetegn, 0g slettes ingen grå mus i selskap med resten av filmografien. Snarere er slik at Raising Arizona på visse måter trekker strikken enda litt lenger enn senere Coen-filmer.

Brødrenes to første filmer, Blood Simple (1984) og Raising Arizona, viser ytterpunktene av elementene som i størst grad ville prege filmografien deres. Til tross for flere komiske innslag og den generelle pulp-heten i Blood Simple, ville ikke brødrene lage en film med en like alvorlig tone før The Man Who Wasn’t There (2001). De ble tidlig gode til å kombinere noir-preget dysterhet med farseaktig komedie – et av deres fremste særtrekk – og Raising Arizona stikker seg derfor ut som et forfriskende eksempel på en renskåret komedie, malt med glorete fargepalett.

Ute i Arizonas ødemark, hvor størstedelen av handlingen utspiller seg, er det den kraftige ørkensolen som lyser opp omgivelsene, slik at de sterke fargene trer frem. Men de er også å finne på de Hawaii-skjorte-bekledde rollefigurene, barneromsinteriør og butikkhyllerader fylt med produkter i iøyenfallende emballasje. Inspirasjonen fra Looney Tunes og lignende tegnefilmer er åpenbar; ikke bare i estetikken, men også filmuniversets tegneserieaktige logikk. Rollefigurene er hysteriske karikaturer, vel så fargerike som resten av filmen. For det ufruktbare ekteparet, bestående av den tidligere vanekriminelle H.I. (Nicholas Cage) og politikvinnen Ed (Holly Hunter), faller det seg derfor helt selvsagt å kidnappe én av de lokale femlingene, siden deres foreldre uansett har «flere barn enn de kan håndtere».

(Forøvrig er nok H.I.’s fugletatovering ment å sende tankene til filmens tegnede inspirasjonskilder, i og med at den minner om enten Bippe Stankelbein eller Hakke Hakkespett. Den forestiller imidlertid ingen av delene, men derimot logoen til bilverkstedet Clay Smith Cams — temmelig passende for en redneck som H.I.).

raisingarizona1
raisingarizona2

Ekteparet utøver sine respektive kjønnsroller akkurat så overdrevet som filmens karikerte tone tilsier, men jeg vil ikke si at fremstillingen tilføyer en satirisk snert, ettersom dette vil antyde en viss subtilitet. Snarere opplever vi en fullstendig latterliggjøring av parets ekstreme forsøk på å oppfylle sine familiefunksjoner. H.I., som nybakt familieforsørger, faller tilbake til å rane bensinstasjoner for å skaffe bleier til den nyervervede babyen, mens Ed bryter ut i hulkende kjærlighetserklæringer – nesten umiddelbart etter å ha fått barnet i hende.

Som for å understreke den usedelige måten de to har gjort seg til foreldre på, følges kidnappingen av en scene hvor H.I.’s forbryterkolleger, brødrene Gale (John Goodman) og Evelle (William Forsythe), rømmer fra fengselet. Goodman krabber skrikende opp fra bakken – scenariet ligner en slags vanhellig fødsel.

Det groteske ligger som et slør over resten av filmen. Coen-brødrene har gang på gang vendt tilbake til bondske og harry småbyomgivelser, som både er sjarmerende og usmakelige på en og samme tid. Fremstillingen av småbylivet har imidlertid aldri vært like spydig som i Raising Arizona. Her skildres et samfunn der sjarmen stort sett er fraværende, og moderniteten kommer til uttrykk i ting som ikke bebuder noe fremskritt, men er grelle og/eller avleggs: forbryterbrødrenes motbydelige hårvoks, H.I. og Eds triste tv-middager, et fluorbelyst supermarked hvor samtlige kunder er middelaldrende damer i pastellfarger og papiljotter. Coen-brødrenes hjørne av Arizona er som en helvetesvisjon av smakløshet.

Rollefigurenes tegneserieaktige ansiktsuttrykk og positurer.
Rollefigurenes tegneserieaktige ansiktsuttrykk og positurer.
En tykkfallen, skjeggete kjeltring settes til verden.
En tykkfallen, skjeggete kjeltring settes til verden.

I dette universet er H.I. den fullkomne helten: en godhjertet, men enkel og naiv ridder av en hvit campingvogn. Blant skuespillerne finner vi selvsagt et knippe Coen-gjengangere, som Goodman, Hunter og Frances McDormand. Alle leverer herlige rolletolkninger, slik de har vane for å gjøre. Derfor er det verdt å trekke frem Nicholas Cage. Stjernen hans har falmet betydelig de siste årene, men her viser han seg fra sin aller beste side. Med sitt rufsete, fårete oppsyn og «kjekk-hvis-man-myser»-utseende, er han perfekt castet som trailer parkens prins. Dessuten gjør Cage H.I. til en ytterst sympatisk og sjarmerende figur, og utnytter sine eksentriske fakter og talent for visuell humor og slapstick på beste vis.

Raising Arizona er forøvrig også karrierehøydepunktet til Randall Cobb, en tidligere tungvektsbokser som har spilt en rekke småroller som lyssky og uflidde typer. Her er han en dusørjeger som har tatt opp jakten på den kidnappede babyen; han ligner en lærkledd huleboer, men fremstår som Døden selv. Cobbs rolleprestasjon er forbausende og fornøyelig, så det er skuffende at filmen ikke satte større fart på karrieren hans.

Når Cobb entrer historien representerer han ondskapens inntog, som ikke går noen hus forbi, idet han ruller gjennom ørkenen på en diger motorsykkel og kaster håndgranater etter noen søte kaniner. Coen-brødrene går langt i å etterligne tegnefilmens estetikk og heseblesende tempo, og Raising Arizona er derfor en film hvor ytterpunktene og karikaturene råder. Den er hysterisk, men heldigvis også hysterisk morsom.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. ostepop sier:

    Kanskje ikke den “beste” Coen-filmen, men definitivt min favoritt. Utrolig morsom og visuelt flott film (pluss en av Nic Cages bedre roller).

  2. Even G. Benestad sier:

    Jeg synes dette er en av de helt klart beste filmene til Coen brødrene. Visuelt er det kanskje den beste. Fotoet til Barry Sonnenfeld er tidvis svimlende. Kort sagt er dette nesten en perfekt komedie.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>