Douglas Fairbanks

I’ve never felt better – et blikk på stumfilmikonet Douglas Fairbanks’ karriere og kunstneriske arv

Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere her. The Thief of Bagdad vises torsdag 24. april kl. 18.00 på alle cinematekene, unntatt Kristiansand.

*

Douglas Fairbanks (1883-1939) var den amerikanske stumfilmepokens store entertainer og superstjerne. Dessverre ble han også en av de mest skadelidende da lydfilmen gjorde sitt inntog, og karrieren tok ubarmhjertig brått slutt tidlig på 30-tallet. Føles dette som en gjenkjennelig historie? Riktig: Douglas Fairbanks‘ skjebne var en direkte inspirasjonskilde til Oscar-vinneren The Artist fra 2011, der en stumfilmskuespiller à la Fairbanks går til grunne etter lydfilmens ankomst.

Men spoler vi tilbake til 1910- og 1920-tallet, da Fairbanks var i sitt senit, fantes det knapt en større stjerne på Hollywoods himmel. Fairbanks solgte flere kinobilletter enn noen annen, og utgjorde i tillegg datidens Brad Pitt/Angelina Jolie-duo i sitt utsvevende ekteskap med Mary Pickford – også en stor stjerne. De to ga glamouren et ansikt, og nøt enorm popularitet. Fairbanks og Pickford tok dessuten også grep om hvordan produksjonene den gang ble organisert, og stiftet studioet United Artists i 1919 sammen med Charlie Chaplin og regissør D.W. Griffith, en avgjørelse som ga dem større grad av kunstnerisk frihet og økonomisk råderett.

Kort fortalt: Douglas Fairbanks var et innflytelsesrikt ikon i sin tid, men filmhistorien har ikke oppsummert hans kunstneriske bidrag fra stumfilmepoken i samme tungtveiende åndedrag som eksempelvis Chaplin og Buster Keaton. Der de to sistnevnte stadig hylles (og måles opp mot hverandre), hører man nå til dags sjelden om Douglas Fairbanks-retrospektiver eller -referanser. I så måte var egentlig ovennevnte The Artist et slags plaster på såret, på tross av den filmens delvis ironiske nostalgia og søtladne forsiktighet. Likevel er det ikke til å komme bort fra at såkalt “lett underholdning” – som Fairbanks mestret til fingerspissene – fort glemmes bort når kanon gjøres opp.

The Thief of BagdadMen ikke av alle. David Thomson introduserer Fairbanks med en nydelig hyllest i sin Biographical Dictionary of Film (2002): «[Douglas Fairbanks was] a transforming movie actor whose presence so embodied the spirit og naïve adventure that, unwittingly, he made swashbuckling like verse.» Sammenligningen er god – å se det åpne og ukompliserte uttrykket som et vers; en popsang. Fairbanks var pop, og da han på 20-tallet fokuserte all sin energi på å produsere og spillehovedrollen i en serie såkalte swashbuckler-filmer, bygde han sjangergrunnlaget som vår tids cgi-infiserte eventyr- og superheltfilmer står på.

Så, en langt mer genuin hyllest til Douglas Fairbanks enn å ironisere, er å hente frem og vise hans filmer for et nytt publikum. Og anledningen Torsdagsfilmen byr på med visninger av den nyrestaurerte kopien av Raoul Walshs The Thief of Bagdad (1924) er nettopp en slik hyllest. Da Fairbanks døde av et hjerteattakk i 1939 kom hans minneverdige og humoristiske siste ord: «I’ve never felt better.»

Slik er det nok også med hans publikum, når de med et smil om munnen kommer ut av Fairbanks’ eskapistiske filmunivers. Her er tre filmer man kan begynne med, om man ønsker opplevelsen:

*

The Mark of Zorro (1920)

Dette var filmhistoriens første møte med Zorro, og en perfect fit for Douglas Fairbanks. Man kan vel trygt si at alle zorroer som har fulgt siden denne filmen svarer til Fairbanks’ Zorro, men ikke bare rollefigurens ikoniske look er minneverdig fra The Mark of Zorro. Her finner vi bl.a. banebrytende actionscener, der fekting og atletiske manøvre kombineres i flere sofistikerte sekvenser av regissør Fred Niblo og Fairbanks. The Mark of Zorro var den første filmen produsert av United Artists, og satte tonen for de andre swashbuckler-filmene Fairbanks ufortrødent fortsatte å gi liv til gjennom 1920-tallet.

The Mark of Zorro

Robin Hood (1922)

Man kan vel erkjenne at Zorro og Robin Hood deler mange fellestrekk som heltefigurer, men for Fairbanks bød myten om de lovløse fra Sherwood-skogen helt enkelt på en ny god anledning til å iscenesette et underholdende filmatisk eventyr. Robin Hood (også kjent som Douglas Fairbanks in Robin Hood) ble regissert av Allan Dwan, og står igjen som en av de dyreste produksjonene i Hollywood på 20-tallet. Men investeringen vises; produksjonsdesignet ble gjort av stjernearkitekten Lloyd Wright, i sverdkampene overgår Fairbanks seg selv og på manusplanet trekker fortellingen trekker inn både Robin Hoods bakgrunn og korstogene med Rikard Løvehjerte (som også Ridley Scott hentet tilbake til myten i sin Robin Hood (2010)).

Robin Hood

The Thief of Bagdad (1924)

Med Zorro, Robin Hood og et knippe andre figurer udødeliggjort på lerretet, vendte Fairbanks i 1924 nesen østover og inn i de arabiske folkehistoriene samlet i Tusen og én natt. The Thief of Bagdad er regissert av Raoul Walsh, og vi finner her Fairbanks i rollen som den titulære tyven som forelsker seg i datteren til Bagdads kalif. Dette var Douglas Fairbanks‘ egen favoritt fra sin filmografi, og Library of Congress valgte i 1996 å sikre verket for historisk preservasjon grunnet dets «kulturelle, historiske og estetiske betydning». Med alt fra nyskapende spesialeffekter, storslått produksjonsdesign og – igjen – forrykende actionscener med Fairbanks i topp atletisk form, er det ikke vanskelig å forstå hvordan The Thief of Bagdad ble det sentrale verket i Fairbanks’ karriere.

The Thief of Bagdad

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>