Et møte med Nils Malmros

Nils Malmros (f. 1944) er en av de mest betydningsfulle skikkelsene i dansk filmhistorie, og ifølge ham selv er Sorg og glede (2013) et avsluttende verk – hans siste fortelling. En knute som binder filmografien sammen. Malmros’ filmer skildrer nesten alltid hendelser fra hans eget liv. Selvbiografiske fortellinger er en populær sjanger, men å skildre en personlig tragedie av det kaliberet vi finner i Sorg og glede, er ikke hverdagskost.

Sorg og glede tar utgangspunkt i en hendelse på begynnelsen av 80-tallet, da Malmros giftet seg og fikk en datter, samtidig som karrieren nådde et foreløpig høydepunkt med Kunnskapens tre (1981). Kona Marianne hadde slitt med tunge depresjoner og psykoser i ungdommen, og under et voldsomt tilbakefall skar hun over halsen på datteren deres med en kjøkkenkniv. Filmen handler om hvordan Johannes (Jakob Cedergren) og Signe (Helle Fagralid) – som forestiller Nils og Marianne Malmros – håndterer situasjonen, og hvordan kjærligheten ikke lar seg slukke oppi alt det vonde og grusomme.

Malmros’ kunstneriske farvel er en filmernæringsfysiologisk ønskedrøm, fordi vekten av dens sannhetsgestalt nærmest går igjennom kinogulvet. Den er belastende personlig i sitt vesen for dem som skal ta imot den, men ikke nødvendigvis rørende, fordi man også kan innta en uhyre kynisk tilskuerposisjon hvis man rammes av noe slikt, i intellektuelt og emosjonelt selvforsvar. Det forestilte sosiale kravet – innenfor kinosalens og de etterfølgende foajésamtalenes mikrounivers – om betingelsesløs innlevelse i den forjettede sannheten, kan også besvares med frastøtning.

Før jul inntok den aldrende danske kritiker-dinosauren Klaus Rifbjerg rollen som T-Rex med sin følelseskalde trestjernersanmeldelse av Sorg og glede i Ekko, og ble ønsket dit pepperen gror av både filmkjenner Christian Braad Thomsen og Malmros selv, i sistnevntes følelsesladede, men betimelige leserinnlegg. Samtidig har Rifbjerg blitt en stemme for dem som overhodet ikke kan leve seg inn i Malmros’ potensielt monotone kunstneriske prosjekt.

«Sorg og glede»
«Sorg og glede»

Med pedantisk nitidighet har Malmros filet og pusset på sitt eget liv, både korte og lange øyeblikk; presset dem frem fra glemselen, åpnet sårene og klemt ut verken, og smeket det gode og vakre, rammet det inn. Alt for at vi i kinomørket skal kunne speile oss i lerretet. Med tanke på all anerkjennelsen – ingen regissør har vunnet flere danske filmpriser – kan man trygt fastslå at de fleste opplever Malmros’ verden som stofflig og nær, ofte trøstende i sin humanisme; varm og nostalgisk, uten å miste sin reflekterende, usentimentale grunntone.

Andre vil innvende at kunstnerskapet er en stivt organisert iscenesettelse av noens datid, filtrert gjennom selektiv hukommelse, og at Malmros mangler en sann kunstners evne til å faktisk blåse liv i de gamle flammene og unngå følelsen av det forgangne og halvdøde. På den måten evner Malmros’ filmer å skape mer debatt enn man kanskje skulle tro, og både i norsk og internasjonal presse finner man både skamros og slakt rettet mot Sorg og glede – selv om øksehuggerne strengt tatt er i overveldende mindretall.

Apropos filing og pussing, ligner Malmros en møbelsnekker, der han tusler frem foran meg og strekker ut hånden, ikledd blårutete tømmerskjorte. Eller en matematiker, en tørrpinn som konsentrerer seg og tilbringer store deler av dagen inneklemt i et lite rom med masse bøker. «Heter du Lars Ole? Nei, det er ikke sant!» For også i Danmark er dette en sjelden sammensetning, på tross av at Lars og Ole hver for seg er usedvanlig vanlige navn. Mannen på sekstini har nemlig laget den eneste filmen i hele verden med undertegnede i tittelen.

Vi har møttes for å snakke om Sorg og glede, og setter oss ned med hver vår kopp kaffe. Jeg avslører meg selv som en stor Malmros-tilhenger, og begynner samtalen i den andre enden av filmografien, hvorpå denne særdeles vennlige og snakkesalige mannen nærmest lyser opp på den andre siden av bordet. Som om han skjønner at praten kommer til å dreie seg om andre ting enn hvordan det er å behandle en privat tragedie i det offentlige rom.

«Sorg og glede»
«Sorg og glede»

*

Lars Ole: Så godt som alle filmene dine er basert på hendelser i ditt eget liv, og de fleste handler om ulykkelig kjærlighet, hvilket man også kan lese ut av titler som Kærestesorger, Kjærlighetens smerte, Sorg og glede… Er du en melankolsk person?

Nils Malmros: Ja, det tror jeg nok. Den danske filmskolens rektor skrev nylig en artikkel om at Sorg og glede gjorde at han endelig forstod hvor den melankolske tonen i filmene mine kommer fra. Og jeg kan ikke utelukke at hendelsen har påvirket min grunnpsyke, mitt humør, min betoning. Men dette stemmeleiet var utvilsomt en del av meg helt siden jeg begynte å lage film. Kunnskapens tre har jo også noe melankolsk ved seg, for eksempel.

LO: Ja, med tanke på hvor mange nostalgiske markører man finner i filmen, er den forbausende lite romantisk i sin skildring av ungdomstiden.

NM: Det vi ikke visste den gangen jeg gikk på ungdomsskolen – perioden Kunnskapens tre skildrer – men ble klar over da jeg laget filmen, er at Elin, som blir fryst ut fra klassemiljøet i løpet av de to årene filmen utspiller seg, er jøde. Hadde vi blitt opplyst om bakgrunnen hennes da vi var ungdommer, er jeg helt overbevist om at dette ville ha reddet henne; vi var alle svært bevisste på jødeforfølgelsene, ikke minst fordi vår gamle rektor var en av de drivende kreftene bak de såkalte Humlebæk-transportene, som sørget for å frakte tusener av danske jøder over til Sverige under krigen.

Det jeg er langt mer usikker på, er hva dette betydde for henne selv. Hun har selvfølgelig trodd at vi alle kjente til bakgrunnen hennes, hvilket kan ha spilt en rolle i hvordan hun reagerte på situasjonen. Jeg kan stadig se henne for meg, nærmest krypende langs veiene da hetsen mot henne hadde begynt å ta form – det er nesten så jeg kan se hele den jødiske lidelse nedfelt i dette ene bildet. Men da jeg laget filmen, og altså var klar over dette, valgte jeg å dempe denne dimensjonen.

Elin i «Kunnskapens tre».

LO: Tanken har aldri slått meg i møte med filmen.

NM: Hadde jeg lagt vekt på at Elin var jøde, ville dette vært en altfor enkel forklaring på hva som skjer i filmen, på de sosiale mekanismene i skolegården. Styrken i Kunnskapens tre er jo de små, nesten umerkelige forskyvningene i barnas relasjoner, som etterhvert blir større og mer synlige.

Noe jeg ikke visste da jeg laget den, men fikk høre fra Elin i ettertid, var at hun besøkte noen fjerne slektninger fra Hamburg i sommerferien mellom andre og tredje klasse på ungdomsskolen, da hun stadig var den mest populære jenta i klassen (utfrysningen begynte på leirskolen like etterpå). Her stilte hun for første gang spørsmål rundt besteforeldrene sine. Svaret hun fikk var at alle døde i gasskammerne i Auschwitz. Så på merkelig vis blir Kunnskapens tre en allegori – den lille historien forteller den store historien.

Jeg har fått tillatelse til å fortelle dette videre.

LO: Det setter jo filmen i et nytt perspektiv. De mannlige hovedkarakterene dine fremstår ofte fornuftige og fattede, mens kvinnene, eller jentene, står for det kaotiske; det er de som uforsker verden og ikke helt har funnet sin plass i den. Filmene bærer preg av møysommelig organisering og kontroll. Selv om jeg bare kjenner deg gjennom intervjuer, fornemmer jeg at filmenes temperament speiler din egen personlighet. Men det er klart, filmene handler jo som oftest om situasjoner fra ditt eget liv, så noe annet ville ha vært merkelig.

NM: Jeg er nok en slags hovedperson i Kunnskapens tre, hvis vi holder oss til den. Her inntar jeg iakttagerens rolle. Niels Ole, som han heter i filmen, er overhodet ikke involvert i hetsen mot Elin – som stemmer overens med virkelighetens meg. Det er jo årsaken til at jeg har et godt forhold til henne i dag. Men denne posisjonen gjør ham nok litt blek som rollefigur.

LO: Han fremstår nokså resignert og konfliktsky.

NM: Jeg så nylig opp igjen Kjærlighetens smerte (1992), og der synes jeg nok at den mannlige hovedkarakteren, som også er basert på meg selv, fremstår lovlig blass. Slik ser jeg ikke helt meg selv. I perioden fra ungdomsskolen Kunnskapens tre skildrer, var jeg i virkeligheten langt mer utadvendt og høylydt, men skuespilleren som spiller Niels Ole hadde ikke den sterkeste personligheten, og det ble vanskelig å presse ham til å fremstå radikalt annerledes. Det ble lettere å skape noen karismatiske biroller.

Jeg føler meg imidlertid meget presist beskrevet via Johannes i Sorg og glede.

«Kjærlighetens smerte»
«Kjærlighetens smerte»

LO: Han er også kontrollert i sin væremåte, men ikke resignert på samme måte som enkelte av de yngre mannlige rollefigurene dine. Han preges av en sterk integritet og dessuten en viss arroganse.

NM: Det er ham ansvaret henger på. Hvis ekteskapet og menneskene i det skal overleve, er det ham som er nødt til å bære det hele – det forstår han. Fremstillingen av Johannes’ foreldrene er tonet ned. Mine egne var sterke personligheter, men jeg har valgt å skjære dem bort fra fortellingen – den kunne ikke ha for mange elementer. Jeg klippet blant annet vekk en scene med moren, der hun leser brevet Johannes har fått fra Signe, og mener det er et fortvilt forsøk på å bringe orden i kaos. Men til syvende og sist vurderte jeg den som overtydelig.

Det har likevel avstedkommet at innholdet i brevet tolkes bokstavelig. Hvis du leter frem organisasjonen Kvinfo på nettet, vil du lese at Sorg og glede handler om at Signe vil frigjøre seg fra ekteskapet og dreper sitt barn for å bli slippe ut, for så å bli tvunget tilbake av meg/Johannes.

LO: Du har levd et liv i ulykkelig og smertefull, men også brennende og slitesterk kjærlighet. I filmen sier Signe – eller din hustru Marianne – at hennes gave til deg er at du skal få lov til å lage denne filmen. At du skal fullbyrde ditt livsverk. I etterkant av Sorg og glede-visningen på Gimle kino nevnte du både Knausgård og Proust, og snakket om autofiksjon – fortellinger som vokser ut av forfatterens eget liv. Hvorfor har dette vært så viktig for deg som filmskaper?

NM: Det finnes en praktisk forklaring hvorfor det gikk slik med meg. Den første filmen min, En mærkelig kærlighed (1968), som jeg laget med svært få midler, uten filmskoleutdanning, fikk hard mottagelse av alle som så den. Når jeg deretter valgte en såkalt autofiksjon om min tid i femte klasse, Lars Ole, 5c (1973), fikk jeg en Bodil-pris. Jeg ble motivert av mestringsfølelsen, og så ble det bare slik at jeg tok for meg mitt eget liv i filmene mine, med unntak av romanadaptasjonen Barbara (1997), som vel kom på et tidspunkt der jeg ikke trodde jeg hadde mer å fortelle.

Men å dyrke autofiksjonen var ikke min plan i utgangspunktet, slik det var for Proust. Dessuten er det varierende hvor fundamental denne dimensjonen er i hver enkelt film, og jeg håper at tilskuerne kan fange opp noen av mine signaler om hvordan den enkelte historie skal leses.

Har du sett Århus by night (1989)?

«Århus by night»
«Århus by night»

LO: Nei, dessverre, for den har vært vanskelig å anskaffe på DVD. (I ettertid har samtlige av Malmros’ filmer blitt utgitt i en samleboks, som kan bestilles her, journ. anm.)

NM: Det er synd! Jeg har ikke møtt en filmfantast som ikke synes den er fantastisk. Hvis jeg ble bedt om å vise en av filmene mine og diskutere den etterpå – her og nå – ville jeg foreslått den. Det er et lystspill, men med alvorlige undertoner, som handler om innspillingen av Drenge (1977). I kraft av suksessen med Lars Ole, 5c fikk jeg endelig råd til å kjøpe dyrt utstyr og hyre noen skikkelige filmarbeidere, som kom reisende til Århus fra hovedstaden. Mennene oppførte seg som om de var på leirskole; de horet og drakk, ranglet med alle jentene og levde «det ville liv». Vi hadde leid et nedlagt hotell hvor alle på produksjonen ble innlosjert, og fra de kom til de dro, bar stedet preg av en eneste stor ustoppelig fest. Konflikten i filmen oppstår mellom uskylden, som er meg, og fordervelsen, som er alle københavnerne – haha!

En av de aller villeste var lydmannen, som var en kjempearrogant fyr. En gang på vertshuset, da han hang i baren, freste han «skal du ha kølle, din døde rotte?» til en forbipasserende dame, hvorpå alle ble helt lamslåtte av den uforutsigbare frekkheten hans. Vedkommende endte faktisk opp med å bli myrdet av sin nabo, på grunn av et parti sjakk!

LO: Det er ikke til å tro! For en skjebne…

NM: Ja, så til de grader provoserende var han.

LO: Du har ofte blitt omtalt som Danmarks svar på Francois Truffaut. Hva tenker du om den sammenligningen?

NM: Det er en sannhet i den. Min vekkelse for filmmediet var jo Jules og Jim, og min første film er en slags remake av den. En mærkelig kærlighed er definitivt mislykket – i dag er det ingen som får lov til å se den. Jeg har nok et eller annet humanistisk slektskap med Truffaut, men det skyldes ikke at jeg er noen stor fan. Skyt pianisten og Den myke huden var også flotte, men siden ble han mer og mer stiv, synes jeg.

Lars Ole, 5c ble faktisk til før jeg fikk sett På vei mot livet. Det er helt sant! Generelt vil jeg nok påstå at jeg kommer meg langt mer ned i barnehøyde enn Truffaut gjør – han ser ofte på materien ovenfra.

LO: Lars Ole, 5c har en dokumentarisk nerve, som i grunnen kan minne like mye om neorealisme som fransk nybølge. Kunnskapens tre har imidlertid alltid fått meg til å tenke på Truffaut, men det handler nok hovedsakelig om det du nettopp sa, om en humanisme; en varme i menneskeskildringen og en sjelden respekt og genuin forståelse for hvordan barn og ungdom tenker, føler og handler.

Har du forresten sett Lommepenger?

«Lars Ole, 5C»
«Lars Ole, 5c»

NM: Ja, selvfølgelig! Den likte jeg veldig godt. Ulvegutten er også en fremragende film. Jeg har imidlertid ikke sett Det grønne værelset, som jeg er nysgjerrig på – har du fått med deg den?

LO: Den falt ikke i smak hos meg. Filmen var nokså teatralsk og forknytt – ikke ulik Historien om Adele H., men svakere. Nå har vi vekslet noen ord om Truffaut – jeg antar det er andre filmskapere som har vært viktigere for deg enn ham. Hva med Louis Malle?

NM: Han har jeg total respekt for. Au revoir les enfants er en film jeg gjerne skulle ha laget selv. Det er mange filmer jeg synes er fantastiske, men jeg ville nødig ha laget dem. Au revoir les enfants derimot, den er jeg direkte misunnelig på. Jirí Menzel har også vært en inspirasjon, og da særlig Closely Observed Trains. Jeg er dessuten enormt begeistret for Milos Formans amerikanske filmer.

Men jeg er altså virkelig glad for at du nevner Malle.

LO: Det som knytter Malle til deg, i min mentale filmverden, handler om et sammenfallende lynne. En ømhet overfor menneskene som skildres og situasjonene de befinner seg i.

NM: En annen film jeg kunne tenkt meg å ha laget, er Nikita Mikhalkovs Brent av solen. Den er aldeles praktfull. Men har du sett oppfølgerne som kom for et par år siden? De er så ubseskrivelig redselsfulle! Det er merkelig at regissøren som en gang laget følsomme, bevegende, underfundige filmer har laget noe så bedritent på sine eldre dager – det er slikt som får meg til å si at jeg ikke skal lage flere filmer, men gi meg mens leken ennå er god.

LO: Ja, men det kan skje den beste. Det finnes mange eksempler på old man’s films som er dårlig til bens.

NM: Hvis det var mulig å trekke noe tilbake her i verden, så skulle det være de to oppfølgerne der.

LO: Jeg har lest at du er nokså pedantisk i måten du gjenskaper dine egne minner på. Hvis du husker en genser som rød, eller noen sko som blå, eller et bestemt tapet, så skal det være akkurat på den måten. Jeg har også fått høre at skuespillerne i Kunnskapens tre ligner eksakt på dem som faktisk gikk i klassen din. Hvorfor er det så viktig for deg å gjenskape fortiden helt til punkt og prikke? Minner er jo ofte bedragerske…

NM: Det er mange som tror at denne nøyaktigheten er helt avgjørende for meg. Det er den ikke, men jeg synes det er morsomt å arbeide på den måten, og derfor vil jeg strekke meg langt for å få detaljene riktig. Ved å gjøre det helt riktig, er det også som om man bekjemper en eller annen usikkerhet overfor prosjektet – plutselig føles alt bare riktig. Samtidig kan man ikke insistere så mye på disse tingene at det ødelegger – hvis all energien ledes mot dette, går det galt.

I Sorg og glede skal Johannes og filmteamet skal ta opp en av de mest kjente scenene i Kunnskapens tre, der ungdommene har fest. Scenografen min fant et passende frame i den opprinnelige scenen, fotograferte tapeten i bakgrunnen, forstørret det og printet det ut. Det kostet 2000 kroner – en god investering! Den røde kjolen Iben har på seg i Sorg og glede er forresten Majbrits gamle i Kunnskapens tre (Iben spiller imidlertid Anne-Mette).

Festen fra «Kunnskapens tre» gjenskapes i «Sorg og glede».
Festen fra «Kunnskapens tre» gjenskapes i «Sorg og glede».

LO: Apropos Line Arlien-Søborg, som Iben (Maja Dybboe) forestiller i Sorg og glede. Hun har gått ut i danske medier og påstått at fremstillingen av deres flørt – som er nokså uskyldig i filmen – er feilaktig. Hun virker nesten fordømmende overfor eventuelle kunstneriske friheter i skildringen av den vennskapelige relasjonen deres.

NM: Ikke nesten – hun er fordømmende.

LO: Selv opplever jeg at Sorg og glede, i tillegg til å være en sterk historie om betingelsesløs kjærlighet og tilgivelse, handler om å flykte inn i kunsten – om å leve livet på to steder samtidig, både i virkeligheten og i den mer forutsigbare speilingen av den. Som en slags forlengelse av dette, synes jeg fremstillingen av Line Arlien-Søborg og det hun representerer i filmen ligner et kjærlighetsdikt til en av de mest talentfulle, karismatiske unge skuespillerne i skandinavisk filmhistorie.

NM: Det er jeg virkelig glad for å høre. Allerede på et tidlig tidspunkt i prosessen spurte jeg Line hva hun syntes om at jeg ønsket å lage denne filmen. Da ble hun fullstendig kontrær – det ville hun slettes ikke ha noe av, hvorpå jeg vurderte å avlyse hele produksjonen. Jeg aktet ikke å lage filmen hvis Line ikke hadde lyst. Så forsøkte jeg naturligvis å få noen andre til å forklare situasjonen for henne, i håp om en forsoning, og på et tidspunkt ønsket hun at vi skulle se Lost in Translation sammen. Årsaken var at filmen inneholder en scene der en eldre mann og en ung kvinne ligger i en seng – uten at det skjer noe mer enn at de to prater sammen. Dette henspeiler på scenen på hotellrommet med Johannes og Iben i Sorg og glede. Regissøren og hans muse slapper av etter at Skjønnheten og udyret (1983) har blitt vist under Berlinalen, og umiddelbart kan det virke som om Johannes akter å utnytte situasjonen. Men det er helt sant det man ser i filmen, det er ikke en eufemisme eller påtatt bluferdighet – jeg gjorde ikke noe fremstøt overfor henne den gangen.

Innsalget av Lost in Translation tok jeg som et signal på at jeg likevel kunne prøve å lage Sorg og glede. Deretter fikk jeg vite at det ikke var det Line hadde ment, men på dette tidspunktet valgte jeg å kjøre på. Etter innspillingen ser hun filmen på DVD uten å komme med innvendinger, men når jeg beskriver relasjonen vår den gangen som en flørt, i et TV-intervju, blir hun rasende. For henne er en flørt noe gjensidig, og hun mener altså at dette ikke var tilfellet med oss to.

LO: Jeg kjenner jo ikke til virkeligheten, men i Skjønnheten og udyret, som handler om relasjonen mellom en far og en tenåringsdatter, oppstår det i alle fall en merkbar og gjensidig flørt mellom Arlien-Søborg og kameraet – som jo kan leses som deg og ditt blikk. Jeg tror ikke noen kan se denne filmen uten å bli litt betatt av utstrålingen hennes, selv om hun er ung. (Filmen er på mange måter Malmros’ bud på Ozus Late Spring eller 35 Shots of Rum av Claire Denis, som begge handler om forholdet mellom en far og en datter, og hvordan relasjonen påvirkes av den vanskelige overgangsfasen mellom ungdomstid og voksenliv, journ. anm.)

All den tid Sorg og glede handler om forsoning og tilgivelse, er det vel ingen som har sett filmen som kan få seg til å tenke noe vondt om Iben aka Line Arlien-Søborg? Filmen er jo tydelig på at hun er helt uskyldig i situasjonen, selv om Signes sjalusi bidrar til å dytte henne inn i psykosen. En skulle tro at filmen var samlende for absolutt alle involverte.

Line Arlien-Søborg i «Skjønnheten og udyret».
Line Arlien-Søborg i «Skjønnheten og udyret».
som Line Søborg-Arlien aka Iben i «Sorg og glede».
Maja Dybboe som Line Søborg-Arlien aka Iben i «Sorg og glede».

NM: Det er ingen journalister har nevnt dette i negativ forstand – absolutt ingen. Jeg synes hun overreagerer voldsomt. Dessuten har min hustru og Line hatt et godt forhold til hverandre i ettertid.

Apropos ingenting: Etter visningen av filmen på Gimle kino, kom det en dame bort til meg og fortalte at hun hadde sittet vakt for Signe da hun ble innlagt i Århus. Verden er liten.

LO: Du har sagt at Sorg og glede er din siste film. Du har varslet din tilbaketrekning ved tidligere anledninger også, men det er på en måte logisk at du blir nullstilt etter å ha fortalt akkurat denne historien, som er så avgjørende for hvordan livet ditt har utartet seg.

NM: Jeg er fullstendig nullstilt.

LO: Det er ikke bare en personlig film, den er utleverende og granskende. Du er åpenbart et stort menneske, men fremstillingen av deg selv er ikke uproblematisk – Johannes’ stille autoritet kan absolutt diskuteres i et kjønnsrolleperspektiv.

Hvordan føles det å utlevere denne så langt tydeligste avbildningen av deg selv? Brorparten av de tidligere «selvportrettene» er jo lengre unna, fordi rollefigurene er så unge. Jeg leste nylig Klaus Rifbjergs brutale anmeldelse i Ekko, som provoserte meg, og deretter ditt svar til ham. Du stiller deg i en sårbar posisjon med Sorg og glede; det er sjeldent for en filmskaper å være så til de grader utleverende. Og derfor er det vanskelig å forstå hvordan noen kan møte filmen med et så utpreget kynisk blikk som det Rifbjerg gjør.

NM: Jeg utsetter meg selv for denne åpenheten, og Rifbjerg angriper – det er nettopp det han blir provosert over. Han skriver at «filmen vil tiltrække et publikum og dets medbragte bedetæpper». Men mannen er jo ondskapsfull. Det er synd å si det, for Rifbjerg har gitt meg priser og holdt hyllingstaler for meg tidligere, men reaksjonen hans på mine mine siste filmer i Ekko er besynderlig.

Da jeg skulle ha premiere på Kjærestesorger i 2009 kom anmeldelsen hans tre uker for tidlig, og klarte på magisk vis å dra med seg de andre kritikerne ned i sluket. I tilfellet med Sorg og glede forsikret vi oss om at Ekkos anmeldelse kom samtidig med de andre, men jeg kan spore merker av Rifbjergs kritikk i etterkant. Filmen fikk for eksempel ingen Bodil-priser.

LO: Jakten, som ble den store vinneren, er et sterkt melodrama, men alt i alt en nokså enkel film. At den kunne rappe priser foran nesen på både Nymphomaniac og Sorg og glede – som er kunstnerisk overlegne – er for meg helt ufattelig.

NM: Rifbjerg er stikkordet.

LO: Har han virkelig så stor innflytelse på dansk filmkultur?

NM: Det er et godt spørsmål. Mange vil nok si nei. Men du kan merke hvor det negative sentrum ligger – det befinner seg hos Ekko. Magasinet laget en liste over årets beste danske filmer, og der var altså ikke Sorg og glede inkludert. Da føler jeg – hvis skal jeg være helt ærlig – at det er noe et eller annet riv ruskende galt med dansk filmkritikk.

«Sorg og glede»
«Sorg og glede»

LO: Etter mitt syn er Sorg og glede en film man på en innforstått måte bør møte med en viss respekt. Man skal naturligvis få mene hva man vil om filmen og dens kunstneriske styrker eller svakheter, men jeg synes det er provoserende å angripe din posisjon og fordreie den til å virke sentimental og selvelskende, når du overhodet ikke har laget en sentimental film. Å påstå at du bevisst stiller deg i en posisjon der filmen din ikke kan rammes av kritikk, faller på sin egen urimelighet.

NM: Man må gjerne kritisere filmen, men jeg stiller meg i en posisjon der jeg forventer å ikke bli møtt med sarkasmer og ondsinnethet. Og Rifbjerg velger å være nettopp slik, fordi han ikke kan akseptere denne posisjonen. Men hvordan kunne den ha vært annerledes? Da hadde jeg jo ikke hatt muligheten til å fortelle denne historien.

LO: Når Sorg og glede ikke kommer med på Ekkos liste over de beste danske filmene i 2013, synes jeg de slår beina under seg selv. Det virker bare useriøst.

NM: Dette hadde ikke skjedd for tyve år siden. Du kjenner sikkert Morten Piil, som i mine øyne er verdens beste kritiker, en som jeg alltid har kunnet lese med stor interesse; har jeg noen ganger vært i tvil om en film, har det alltid vært tilstrekkelig å lese hans anmeldelse for å få en rikere forståelse. Og jeg kan lene meg på at han vurderte Sorg og glede meget høyt.

LO: Det gjør Christian Braad Thomsen også! Har du sett hva han skriver i kommentarfeltet under innlegget ditt i Ekko? Senere fant jeg også hans egen kronikk om Rifbjergs anmeldelse. Braad Thomsen anser Sorg og glede for å være en av de beste danske filmene noensinne.

Men han er ikke alltid pålitelig han heller, for i boken Film med håndskrift legger han ut om hvorfor Skjønnheten og udyret er din absolutt svakeste film. Det er virkelig en gåte, for i de flestes øyne er jo akkurat den filmen ditt mesterverk.

NM: Og tenk, for Rifbjerg er Skjønnheten og udyret noe av det aller største han har sett!

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>