"Fellinis Roma"

Et kjærlighetsbrev til Fellinis Roma (1972)

Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere herFellinis Roma vises torsdag 10. april kl. 18.00 på alle cinematekene.

*

Fellini og jeg, vi har liksom aldri helt funnet tonen. 8 1/2 (1963), «den store filmen om å lage film», har aldri klart å gripe meg, og selv om jeg synes La Dolce Vita (1960) er veldig flott, synes jeg innerst inne at den også er litt kjedelig. Jeg kan elske filmer som er utagerende, proppfulle av eksess, men disse to filmene klarer ikke å berøre meg, heller ikke på et rent estetisk plan. Har det noe med tiden de ble laget i å gjøre? Fjorårets Den store skjønnheten låner mye fra Fellini og er minst like ekstravagant som hans mest sprelske verker, men ikke bare synes jeg Sorrentinos film var visuelt vakrere — den traff meg også emosjonelt.

Til tross for det vanskelige forholdet mitt til de to nevnte Fellini-filmene, er det likevel denne perioden jeg synes er mest interessant i hans karriere. Roger Ebert setter ord på det jeg mener i sin Great Movies-omtale av 8 1/2:

The conventional wisdom is that Federico Fellini went wrong when he abandoned realism for personal fantasy; that starting with “La Dolce Vita” (1959), his work ran wild through jungles of Freudian, Christian, sexual and autobiographical images (…)

This conventional view is completely wrong. What we think of as Felliniesque comes to full flower in “La Dolce Vita” and “8 1/2.” His later films, except for “Amarcord,” are not as good, and some are positively bad, but they are stamped with an unmistakable maker’s mark. The earlier films, wonderful as they often are, have their Felliniesque charm weighted down by leftover obligations to neorealism.

Jeg tror den første Fellini-filmen jeg så var Fellinis Roma, som jeg husker jeg likte godt. Men det kan også ha vært Amarcord (1973) – damen med de enorme puppene brant seg i alle fall fast for alltid, da jeg så filmen på TV. Deretter så jeg 8 1/2 og La Dolce Vita, som jeg senere har sett igjen flere ganger, og som jeg altså fortsatt slåss med. Kanskje det var derfor jeg aldri vendte tilbake til Fellinis Roma, selv om jeg husket den som god? At jeg regnet med det ville bli lunkent, slik som med de siste Fellini-møtene?

Lørdag 5. april ble Roma vist her på Cinemateket i Oslo, i forbindelse med et seminar om “Roma i filmen”. Jeg tok turen, siden det var en god anledning til omsider å få sett filmen igjen, på kino.

"Fellinis Roma"

Et par timer senere kom jeg ut av kinosalen i den kjølige Oslo-kvelden. Regnet fra tidligere på dagen hadde opphørt og himmelen var vårblå, i ferd med å mørkne. Jeg var fylt av både livs- og filmglede — for et gjensyn! At filmen skulle gjøre så sterkt inntrykk hadde jeg virkelig ikke ventet. Det er lenge siden sist jeg har opplevd å bli dratt inn i en film på den måten, jeg nøt oppholdet i Fellinis fantasi helt fra start, ville ikke at det skulle ta slutt.

Til dels handlet det om mine egne, virkelige opphold i Roma — det var litt vemodig å se bildene fra Trastevere — men mesteparten av det Roma vi får se er jo filtrert gjennom Fellinis hode, gjenskapt i Cinecitta. Måten han klarer å gi et presist, dokumentarisk bilde av byen og dens historie på, samtidig som den er en eneste, deilig studioprodusert drøm, er noe av det mest regimessig imponerende ved filmen. Særlig med tanke på alle elementene som kastes oppi den fosskokende heksegryta — det krever sin mester å kunne gripe publikum med alt dette, ikke distansere oss fra all stormannsgalskapen.

Fellinis Roma er en strøm av minner, tolkninger og folkeliv i fri flyt. Den ene fantastiske sekvensen blir avløst av den neste, som et byggverk med stadig nye etasjer; der fargerike horer, katolsk moteshow, styggvakre ansikter og majestetisk arkitektur kastes mellom veggene. Likevel slutter filmen aldri å puste. Til tross for at den bobler av liv finnes det hele tiden en visshet om forfall og død, der Roma blir som en mor av kjøtt og blod, som innbyggerne søker seg mot.

"Fellini's Roma"

Slik får livet og øyeblikkets skjønnhet sin nødvendige motsats – det måles uanstrengt mot det forgangne. I en sekvens kjører en gruppe mennesker i en vogn under jorda for å inspisere arbeidet med å grave ut en tunnel for t-banen, og kommer over eldgamle, uoppdagede fresker. Den friske luften som slipper gjennom hullet arbeiderne har krøpet gjennom for å nå freskene, får de gamle kunstverkene til å falme og gradvis forsvinne. Sekvensen blir en mytologisk lignelse, et hellig møte mellom det moderne og klassiske, der skjulte skatter fra århundrer tilbake opphører idet nåtiden er nær med å få grep om dem.

For slik er Roma, i alle fall var byen slik, og det er slik Fellini skildrer den: som et kaos av ungt og gammelt, tragedie og komedie, mote, religion og hedonisme. Gjennom hans øyne opphøyes alt dette til noe midt mellom hverdag og fest, med en vedvarende stemning som gir det hele et anslag av noe høytidelig, noe sakralt. Dette gjelder selv under noe så trivielt som en trafikkork – en nesten ti minutter lang sekvens der kamera fanger lys, blikk og situasjoner langs den regntunge motorveien, frem til vi når et kunstig, men nydelig opplyst Colosseum.

Etter det formidable gjensynet kan jeg nå med sikkerhet si at Fellinis Roma er min favoritt av den legendariske filmskaperen. Like sikkert er det at filmen hører hjemme på det store lerretet, og når den nå vises i flott digital kopi på cinematekene rundt om i landet, er det bare å oppfordre alle til å benytte sjansen!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>