Cathedrals of Culture – et møte mellom moderne arkitektur og utforskende filmkunst

Kosmorama 2014: Midt i mellom fiksjon og dokumentar gir antologifilmen Cathedrals of Culture oss seks stilfulle, innbydende innblikk i «kulturelle katedraler» rundt om i verden – i 3D.

Undertittelen til Cathedrals of Culture, som er det første som dukker opp på lerretet, sier mye om hva slags film dette faktisk er: «… et 3D-prosjekt om bygningers sjel». Tanken her er ikke bare å invitere tilskueren med på ei visuell reise gjennom storslåtte og interessante kulturinstitusjoner, men også å undersøke bygningenes egne stemmer, der hver av regissørene gir sitt svar til spørsmålet: «Hvis disse bygningene kunne snakke, hva ville de sagt om oss?».

Det helhetlige verket består av seks halvtimes lange deler, som lar oss bli med inn i henholdsvis Berlin-filharmonien, Nasjonalbiblioteket i St. Petersburg, Halden fengsel, Salk-instituttet i La Jolla i California, Operaen i Oslo og Pompidou-senteret i Paris. Til å gjennomføre dette har det blitt samla sammen et knippe spennende filmregissører, herunder prosjekts pådriver Wim Wenders (Paris, Texas); Michael Glawogger (Whore’s Glory), som tragisk gikk bort for kort tid siden; Michael Madsen (Into Eternity) fra Danmark; skuespiller og regissør Robert Redford; Norges egen Margreth Olin (Engelen) og den brasiliansk-algeriske kunstneren Karim Aïnouz (Praia do Futuro).

Alle disse filmskaperne tar utgangspunkt i det samme ambisiøse og fascinerende konseptet: den tenkte personligheten og sjelelivet til de seks utvalgte «kulturkatedralene», som skissert av bygningene selv, der dokumentariske uttrykk tilføres stemning med fiktive fortellerstemmer. Med ett enkelt unntak er det de ikoniske bygningene selv som snakker til oss og guider oss rundt gjennom sine omgivelser og rom. Dette gir ikke bare et idiosynkratisk tilsnitt til bildene, men bidrar til å kaste nye blikk på bygningene og deres kontekst; menneskene som finnes (og fantes) i og rundt dem, sted og landskap, historie og kultur, minne og tid.

Utover dette er det tydelig at det er regissører med forskjellige stiler og visjoner som har vært involvert i prosjektet. Wim Wenders‘ innslag om konserthallen i Berlin er det mest konvensjonelle – og romantiske! – med forførende kamerakjøringer og tilbakeskuende perspektiv på et byggverk som, med sine ord, har vært byens «selve hjerte – som har slått i 50 år». Her blir vi servert alt fra celloserenader og filharmoniens oppsetninger, vakkert fanga i salens prektige sentraliserte design, til et overordna fokus på opplevelse, om så for en gammel mann som «alltid» har vært der eller ei ungjente som så vidt klarer å skaffe seg billett i tide. Denne følges opp av Glawoggers mørkere, melankolske dagdrøm i St. Petersburg, langt mer utfordrende i sitt uttrykk, med romsterende kamerabruk, dramatisk lyd og visuell lek med lys og skygge, samt en overlappende stemme på både russisk og engelsk som svever i litterære referanser. Fra det første til det neste er det altså en distinkt annerledes personlighet og et omskiftelig temperament som kommer fram, i form av både øyet som ser og selve kulturskatten i vårt åsyn.

Michael Madsens skildring av Halden fengsel er tematisk og følelsesmessig en slags «stygg andunge» ved at den – for meg – blir mer som en inngang til sosiale og politiske temaer enn kunst og kultur. Ikke nødvendigvis ei motsetning i seg selv, men noe som skiller den ut fra de andre delene – den blir nærmest en kortfilm-i-filmen. Stilistisk er Robert Redfords episode om Salk Institute den mest egenrådige, ved at den dropper å la «huset» snakke for seg selv, men heller bruker lydopptak og intervju som supplement til bildene. Dette gir et annet lynne, noe som igjen forsterkes av diverse virkemidler: time-lapse-effekter, overtoninger, en tidvis impresjonistisk montasjebruk, og et elektropop-soundtrack signert Moby. Alt bidrar til å gi stedet et preg av å være en levende organisme, i takt med naturen.

Margreth Olin fokuserer sitt blikk på Operaen i Oslo og forholdet mellom kunst og liv, og setter spesielt mennesker og bevegelse i sentrum, mens hennes egen fortellerstemme gir melodi til det som framstår som en lyrisk ode til både bygning og by. Stilgrep som stillbilder, bruk av svart-hvitt og sakte film blir iboende rytmiske riff i miljøskildringa av operahuset som møtested for ulike typer «kunst og kultur», på innsida og utsida – for utøvende kunstnere og allmennheten, for det som er og det som har vært. Karim Aïnouz velger – passende nok – en heller «quirky» og livlig stil for sin energiske episode om Pompidou-senteret, som virker som et assosiativt kjærlighetsbrev til dette usedvanlige museet, behandla med en slags kritisk ømhet som seg hør og bør i møte med en slik «levende, pustende kulturmaskin».

Avslutningsvis vil jeg returnere til et mer generelt overblikk. Selv om de ulike delene lever på egenhånd, blir de sammen en unik og oppslukende, mangefasettert opplevelse. Cathedrals of Culture gir tilskueren mulighet til å studere noen av våre moderne «kulturelle katedraler», der 3D utnyttes for å gi dybde til detaljer og det elegante «lille ekstra» til filmens antromorfistiske introduksjon til arkitekturkunst og møte seks regissørers idé om deres «sjel».

Cathedrals of Culture er et fengslende rendezvous mellom arkitektonisk kvalitet og klang og ulike undersøkende, eklektiske, reflekterende «kamera-øyne», som både gir nytt liv og nye ideer til det ikoniske, og innsyn i hvordan monumenter fungerer som materielle manifestasjoner av menneskelig tanker og handlinger; som speil for kultur, historie og vårt kollektive minne.

Om dette høres interessant ut, kan det nevnes at filmen skal settes opp på ordinær kino i Norge like før sommeren, i en noe forkorta versjon som – om jeg har forstått det rett – kutter Glawoggers og Aïnouz’ bidrag om henholdsvis det russiske nasjonalbiblioteket og Centre Pompidou. Dessverre, ettersom nettopp disse to er filmens mest engasjerende avsnitt.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>