Coup de Coeur

Upstream Color (2013)

I Shane Carruths komplekse science fiction-film Upstream Color er det noe uforklarlig og fortettet over kjærligheten mellom Kris (Amy Seimertz) og Jeff (Carruth). Det er som om de holder sammen av nødvendighet, styrt av biologiske mekanismer; at de hjelpeløst klamrer seg til hverandre fordi de blir styrt til å gjøre det.

Bevegelsene er også vanskelige, «stumme». Det er som om språket dytter paret videre; det er en viss fremgang, men ikke noe formål; ordene er vanskelig å spore tilbake til noe, og da eventuelt bare en fortvilelse, en forvirring, et kjemisk ubehag som språket ikke evner å komme i møte. Men det handler ikke om at ordene ikke strekker til, at kommunikasjonen har brutt sammen – det handler om at kommunikasjonen er underlagt driftene. Drifter som ikke kommuniserer gjennom språket, men som gir seg til kjenne i noe uforklarlig kinestetisk. Likevel virker det som om de to trenger hverandre, men paradokset – det som etter hvert blir fryktelig – er at absolutt ingen vet hvorfor de gjør det, frem til de brikkene i Carruths narrative puslespill begynner å falle på plass.

Både Kris og Jeff er ofre for den samme unaturlige operasjonen. En griserøkter, i rulletekstene bare kjent som «The Sampler» (Andrew Sensenig), har operert inn en parasitt fra like intetanende griser i nervesystemene deres. Kjærligheten mellom de to oppstår bare fordi det samme skjer på grisefarmen – mellom dyrene. En uforklarlig symbiose; det er ikke slik naturen henger sammen, eksperimentet skaper ingen mening.

I flere intervjuer har Carruth snakket om parasitter som angriper nervesystemet og hvordan dette nesten grenser mot det magisk vitenskapelige. Igjen noe uforklarlig, men bare nesten. Når Jeff først møter Kris, leter hun etter en sikker, rasjonell forklaring, hvorpå hun blir medisinert for schizofreni. Dette fører likevel ingen vei, fordi den naturlige og evolusjonære syklusen er brutt opp av griserøkterens eksperimenter. Han har innført det uforklarlige – ergo må han dø, slik at den naturlige prosessen kan gjenopprettes.

Det mystiske tilsnittet ved vitenskap og vitenskapelige overskridelser, er alltid et gjennomgangstema i Upstream Color. Når Kris og Jeff gradvis oppdager at de er del av en slik ubehagelig syklus, oppstår det også en avmystifisering av det vitenskapelig uutforskede. Men en slik avmystifisering kommer ikke i veien for filmens fascinerte blikk. Shane Carruth gjør mange tvetydige grep som regissør. Beundringen for en vitenskap i konstant endring – en dynamisk, utforskende vitenskap som ikke krever monopol på sannheten – er et av Upstream Colors sterkeste ledemotiv.

Jeg tror Carruth har fjernet det genuint menneskelige mellom Kris og Jeff. Det forutsetter en forståelse av at mennesket er – om ikke noe mer enn styrt av biologi – et artsvesen som streber etter å overskride forståelsen av seg selv som noe mer enn biologisk. Carruths film preges av et fravær av intensjon, men ikke av handling, fordi Kris og Jeff fortsetter å handle, febrilsk, som for å sikre et slags nærvær til hverandre og til verden. Carruths enkleste, smarteste grep er fraværet av psykologisering og forklaringsmodeller, hvilket også avdekker hvor mye film Upstream Color er.

Her finnes ingen opplagt korrelasjon mellom motivasjon og handling her. Handlingene repeteres og strekkes ut, og kan ikke en gang forklares ut fra et slags mimetisk prinsipp. Det er ingen spor av kulturelt betinget mimikk i Upstream Color. Kris og Jeff etterlikner ikke kjærlighet. Det er bare biologien og naturen – grisene – som snakker når de handler. På den måten blir Upstream Color også en film som innretter seg etter science i science fiction.

Det oppstår en ubehagelig friksjon, også i det som i utgangspunktet kan forklares vitenskapelig. Ubehaget ligger ikke i et sosiobiologisk verdensbilde, til en viss grad fordi filmens målgruppe – her tillater jeg meg å generalisere – ikke vil ha videre problemer med å akseptere noe slikt. Det ligger mer i det filmatiske, i det narrative, hvordan Carruth viser biologien i praksis, uten «noe mer».

Jeg forsøker meg med en lesning av filmen som bygger på et slags hegeliansk temperament. Tese: Den kommersielle gjennomstrømsfilmen forutsetter – og har innprentet – at narrativ koherens, forløsning og identifikasjon er nødvendig for å vinne publikum over på sin side. Det lar seg på samme måte ikke overføre til den uavhengige filmen (det finnes vel knapt en mer uavhengig film enn Upstream Color) og dens vante publikum, som i sin tur har blitt vant til ikke å stille de samme kravene.

Carruths respons, formet som en antitese (ganske åpenbart inspirert av filmskapere som David Lynch og Terrence Malick): Upstream Color, med et relativt fortettet og utfordrende narrativ. Det fortettede speiles i Jeff og Kris’ biologiske fengsel, som også blir seerens, fordi tanken aldri overskrider handlingen. Det oppstår en dobbel speiling når forvirringen, det komplekse – som er vanskelig å forstå og dermed bearbeide – er alt man har å forholde seg til. Det er her identifikasjonen oppstår. Både seeren og det hun eller han ser på er nesten delirisk uforklarlig. Filmen går fra å være et fascinerende fenomen til et følelsestungt drama. Syntese.

upstream-color-pigs-cropped

Upstream Color er ambisiøs, og grenser mot å kreve en lesing av filmen som forutsetter Shane Carruths genialitet – at det gjelder å dekode alle de tematiske trådene han har lagt inn. Jeg har enda ikke nevnt koblingen til Henry David Thoreaus Walden, og tør ikke å begi meg ut på en tolkning av filmen i lys av denne. Det har Caleb Crain allerede gjort i en grundig New Yorker-artikkel. Det er i det hele tatt mye ved Upstream Color som går tapt i gjengivelse av fortelling, fordi det er en film som vanskelig forklares gjennom handling alene. Da skader det kanskje ikke å berømme en slik voldsom skapertrang eller originalitet, for Upstream Color er på mange måter den største nyvinningen innen science fiction-sjangeren på lenge.

Samtidig er det lett å karakterisere – eller stemple – filmen som «vanskelig». Det er jeg selv skyldig i. Og den har utvilsomt noe ugjennomtrengelig ved seg. Men om de tematiske bestrebelsene er ambisiøse, nesten stormannsgale – det er mye som skal sies her, som en slags sci-fi-Malick på mikronivå – er det likevel noe ganske enkelt og vakkert ved nettopp den litt ugjennomtrengelige overflaten.

Carruth, som egentlig står bak alt – regi, foto, klipp, hovedrolle, musikk, distribusjon – har klart å sammenveve det abstrakte og det direkte. Uten at det oppleves paradoksalt. Om seeren ikke klarer å nøste opp alle trådene – om det i det hele tatt er mulig – ligger det mye ukunstlet poesi i de ofte svevende bildene, i den sømløse klippingen, de lange, ordløse sekvensene, og i det fantastiske lydbildet.

Narrativt sett er Upstream Color springende, men som film anerkjenner den at opplevelsen er mer enn fortelling. I enkelte partier kommuniserer den utelukkende gjennom en helt enestående klipperytme. Mer enn et forsøk på å dekke over en tåkefyrstes budskap, bidrar dette bare til å underbygge alt hva Upstream Color handler om. En søken etter mening i komplekse strukturer, vitenskapelige så vel som filmatiske.

Upstream Color er en film som setter subjektet i sentrum. Det inntar ikke blott et blikk på det, men leter etter sammenhengene gjennom og med det, gjennom og forbi forvirringene, frem til en viss forløsning. Om filmen krever en tung og sammenvevd lesing, handler dette om en tro på seerens egne evner til å tolke og forstå, snarere enn en oppblåst selvbevissthet.

Både rollefigurene og oss tilskuere opplever mye forvirring i løpet av Upstream Colors 96 minutter, men skjærer man inn til beinet av filmen, står man igjen med en ganske grunnleggende tro på menneskelighet og menneskelig fornuft.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>