Avkutta peniser overalt. Ødipuskomplekset som vrengt gjennom ei kvalmende galle av avskyelig abnormal seksualitet. Gruppevoldtekt minus penis. Knivstikksorgasme. Stein brukt til seksuell selvskading. Faen. Penistransplantasjon. Dette er sjukt – og egentlig ganske kjedelig. La meg få fred. Nei? Kim Ki-duk nekta svare på dette tenkte ropet om hjelp, og alt ble bare enda verre derfra – men la oss starte fra begynnelsen.

Det føles håpløst å skulle snakke om denne filmen uten å si noe om alt det makabre som skjer, så jeg velger heller å oppsummere store deler av handlingsforløpet i neste avsnitt. Dette er din advarsel… Spoilers be damned!

Galskapen i Moebius åpner med at Mor (Lee Eun-woo) avslører at Far (Cho Jae-hyun) har en affære og en slåsskamp starter, mens Sønn (Seo Young-ju) ser på. Snart tar Mor valget om å kutte av Fars penis, men mislykkes, så hun kutter i stedet av sønnens penis, spiser den, og løper så av sted. Dette er en stor skam for Far, som går frivillig til verks med å få kutta av sin penis, sånn at han kan gi den til sønnen. Samtidig har Sønn lært seg å leve uten penis, noe han beviser ved å delta i en gruppevoldtekt av Fars elskerinne (Lee Eun-woo her også!), som fører til at disse to innleder et kjærlighetsforhold, der han også lærer at kniver kan bidra til nytelse. Far oppdager også nye ting – med hjelp fra Google – først og fremst at steiner kan brukes som seksuelle redskap, noe som forsterker tanken om at han strengt tatt ikke trenger en penis. Penisbyttet har akkurat skjedd når Mor kommer tilbake, og med Fars penis har Sønn nå lyst til å knulle Mor – eller var det egentlig omvendt? Uansett, forviklingene forvikles ytterligere, før galskapen avsluttes med et nytt voldtektsforsøk, mord og selvmord, og… (ja, du gjetta rett!) nok en avkutta – denne gangen avskutt – penis.

Med dette «referatet» som utgangspunkt høres kanskje Moebius ut som en unik film. Det er den dessverre ikke. Alt er gjort før, og gjort bedre. Kim Ki-duk, som både kan beskrives som provokatør og enfant terrible, har selv gjort lignende ting i store deler av karrieren, sist med horrible Pietà (2012). Begge er prega av grelle, glorete digitalbilder som ikke makter å fortelle en historie på noen slags interessant måte, og regelrett erstatter originalitet og kreativitet med sjokkvold og ekstremseksualitet. Motiv og tematikk er heller ikke langt fra normen. Allerede fra sine tidlige filmer Crocodile (1996) og Birdcage Inn (1998) har Kim latt vold og sex gå hånd i hånd – med mord, selvmord, prostitusjon, voldtekt, mishandling og incest tilført miksen titt og ofte videre i filmografien. The Isle (2000) er best kjent som «fiskekrok-i-vagina-filmen»; Bad Guy (2001) blander seksuelt slaveri med svensk salmesang; og vi får et nært møte med en blodig orgasme i The Bow (2005).

Når det er sagt, har det ofte også vært ei form for filmatisk innovasjon involvert, men det har nærmest vært ikke-eksisterende i løpet av det siste tiåret og de seks fiksjonsfilmene han har gjort siden den gang. Faktisk oppleves det omtrent som kognitiv dissonans at Kim Ki-duk er mannen bak sindige og milde Spring, Summer, Fall, Winter… and Spring (2003), og elegante og evokative 3-Iron (2004), og det gjør meg trist at det ser ut til at han aldri vil lage noe så mesterlig igjen.

Det er nemlig ingenting som er briljant over Moebius. Provokasjonen provoserer ikke. Ei heller er filmen overraskende eller sjokkerende. Fortellinga er intetsigende og uinteressant, svært lite morsom til å være «svart komedie», uengasjerende som «kammerdrama», og det er ingen enkel sak å finne noen mening eller et slags budskap midt oppi alt dens maniske, bisarre bråk. Hva vil Kim Ki-duk med filmen? Leke med gresk tragedie i nye freudianske og sadomasochistiske klær? Gjøre en undersøkelse av det ekstreme; av perversitet, irrasjonalitet og galskap? Er det en kommentar til samfunnets uregjerlige sexfiksering og besettelse med seksualitet? Kanskje et satirisk angrep på det moderne borgerskapet? Eller – med tanke på at Buddha-statuetter dukker opp støtt og stadig – vil han si noe om religion? Synd, skam og seksualmoral? Tittelen gir oss muligens en pekepinn: Möbius-stripa som… den genetiske og kroppslige forbindelsen mellom mor, far og sønn? Sex og vold i endeløshet? Dette tror jeg han bare veit selv. Mye kan nok tolkes inn i Moebius, men jeg orker egentlig ikke, for den gjør seg ikke fortjent til det.

Denne leitinga etter mening vekkes nemlig av en mangel på filmisk interesse. Filmen er rett og slett ikke godt fortalt og det er lite som er spennende over stilen. Eksperimentet med ikke å ha dialog i filmen – den eneste lyden er stønn og skrik forårsaka av glede og smerte, og noe musikk – er smått interessant i starten, men går fort over til å bli tamt. Digitalestetikken gjør generelt sett lite ut av seg, kameraarbeidet er stølt, og det klippes fort og ofte uten at dette gir energi eller en slags urytmisk kraft til uttrykket. I det hele tatt sliter filmen med å skape varige filmatiske inntrykk, og til og med den store forkjærligheten for nærbildet som finnes her blir etter hvert mer til forkleinelse enn forsterking av en mer forførerisk kvalitet.

Det er dette som skader Moebius mest. Om den seksualiserte volden – eller heller voldelige seksualiteten – og den intense irrasjonaliteten som raser rundt i filmen hadde hatt en sterkere sanselighet, en estetisk-erotisk merverdi, tror jeg nok opplevelsen hadde vært annerledes. Her snakker jeg om erotikk som form, for å skape det den franske teoretikeren og filmskaperen Ado Kyrou ga navnet erotisisme, noe som både kan knyttes til det tematiske og formmessige, men alltid vil bidra til en lyrisk «feeling» helhetlig sett.

Kim Ki-duk virker å ville formidle en slik grotesk erotisisme. Nærbilde etter nærbilde dveler ved og rammer inn ansikt; blikk, reaksjoner, og går også fetisjistisk tettere mot øyne, lepper, og munn. Utsnitt fokuserer på en kniv i hånda, en stein som gnikkes mot foten, og en finger som stikkes opp et visst sted. Og dette sammenstilles selvsagt. En scene mellom Sønn og Elskerinne er et godt eksempel på det. De sitter ansikt til ansikt, han stikker en kniv inn i skulderen, hun tar fram brystene sine, og fram til orgasme serveres vi sammenklipte nærbilder av ansiktene; av hennes munn når hun stønner og biter seg i leppa, av den «deilige» smerten i øynene hans og svetten som renner nedover pannebrasken. Og kroppene: et bryst som blir grepet, ei hånd som sniker seg ned i skrittet, og kniven som rikkes fram og tilbake i skulderen.

Det er et utall av lignende øyeblikk i filmen, men alt gjøres så tunghendt, overdrevent og karikert, så taktløst og teatralsk, at den forsøksvis groteske erotisismen både blir ufunksjonell og ufullendt. Det blir aldri erotisk, ikke engang på en ekkel måte, og lyrisk effekt forblir alltid fraværende. Alt er stemningstomt, følelsesløst, og bildene virker irrelevante. Opplevelsen blir deretter, og for meg førte det til at dette sammensuriet falt sammen som film.

Alt i alt oppleves Moebius som bortkasta – som en skivebom. Sjokket og sensasjonen blir aldri noe jeg får spesielt sansen for, og som en slags provokativ og grotesk ode til erotisisme og seksualitet blir den for lettvint og ufilmatisk. Gi meg din Buñuel, Polanski, Cronenberg, Aronofsky, til og med din von Trier, som alle gjør dette uendelig mye bedre, så kan du beholde Kim Ki-duk – i alle fall om han vil fortsette å lage makkverk som Moebius.